Det er så vanskelig å bli gammel og eldre. 33 år.

[Gjest .Daniel.]

Ja, det finnes sikkert noen som vil le eller dømme meg eller si at jeg fremdeles er ung og har hele livet foran meg. Det er sikkert lettere å akseptere at man blir gammmlere med årene hvis man har en normal utviklet hjerne og forventet progresjon på livet. Heldig er dem som hadde et godt utgangspunkt på starten av livet som da gjør at man vil ha det mye bedre videre i livet. 

En person på 33 som har fått utviklet seg normalt helt siden starten av livet. Har gode foreldre, til og med i voksen alder. Har partner, barn, hus, bil, god helse fysisk og psykisk og sikker jobb kan ikke klage så mye som vi som har opplevd BARE VONDT helt siden tidlig alder.

Det jeg skulle ha fått men ikke fikk:

En normal barndom som hadde gjort at jeg utviklet meg normalt
Gode og forståelsesfulle foreldre 
Søsken med samme foreldre

Å hatt disse 3 tingene i tidlig alder hadde totalt forandret alt til det bedre.

Jeg høres nok bitter ut, kanskje jeg er det litt men jeg har all grunn til å føle alt det jeg føler på.

Jeg har tilgitt min mor fordi hun har alltid vært psykisk syk, har distansert meg fra henne.
Jeg har tilgitt min far fordi det er mange år siden barndommen og jeg vil ikke at det skal ødelegge en god relasjon i framtiden, har lite håp da egentlig at det blir noe relasjon i det hele tatt. 

Jeg har i det minste;

En ok helse
et sted å bo selv om det er ikke her jeg har lyst til å bo for alltid 
Mat på bordet
Vann å drikke
Klær til å holde varmen

JA, man må komme seg videre fra fortiden og det er en kamp... Jeg kjemper i alle fall, til og med uten å ruse meg i det hele tatt!

Alt jeg føler er bare sorg, savn, skuffelse, angst for framtiden, ensomhet og utenforskap. Jeg har muligens atypisk autisme (skal til utredning) som er medfødt, det gjør at jeg sliter veldig i sosiale situasjoner. . . og er god på å overtenke.  Hvordan føle på glede i det hele tatt?

Ja, jeg tar allerede ansvar for mitt eget liv.

Endret 13. august 2024 av .Daniel.

[AprilLudgate]

Ang autisme så er sjansen liten for at oppvekst hadde påvirket den delen da det ofte er genetisk. 
 

Å ha samme foreldre som søsken har ingen betydning heller for helse.

Men jeg har lest dine tidligere poster, og synes du tar gode valg 👏 

Er lov å sørge over ting som ikke var/ble og. 

[AnonymBruker]

Det er jo bra at du ser at du har noe positivt i livet i hvertfall  Jeg hadde det også vanskelig frem til jeg var over 30, og da var jeg så langt nede at det i realiteten bare var to veier ut av det. Jeg hadde INGENTING, og da skal det jammen litt viljestyrke til for å ikke bare gi opp. Men jeg bestemte meg for at NÅ skal det snu. Og innså at den eneste som kunne endre mitt liv er meg selv. Det første jeg gjorde var å ta en utdannelse. Fant en grei jobb. Fant nye interesser i livet som ga mål og mening i hverdagen. Og når du først begynner å se små steg i riktig retning så baller det plutselig på seg. Man får en mer positiv innstilling til livet. Og det har virkelig mye å si.

Nå er jeg 45 år, har en mastergrad, eier egen bolig, sitter såpass godt i det at jeg kan jobbe deltid og bruke fritiden på interesser. Mann og barn har jeg ikke, men det vil jeg ikke ha heller. Jeg legger egen lykke kun i min egne hender.

Anonymkode: 02e4d...3be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Det er jo bra at du ser at du har noe positivt i livet i hvertfall  Jeg hadde det også vanskelig frem til jeg var over 30, og da var jeg så langt nede at det i realiteten bare var to veier ut av det. Jeg hadde INGENTING, og da skal det jammen litt viljestyrke til for å ikke bare gi opp. Men jeg bestemte meg for at NÅ skal det snu. Og innså at den eneste som kunne endre mitt liv er meg selv. Det første jeg gjorde var å ta en utdannelse. Fant en grei jobb. Fant nye interesser i livet som ga mål og mening i hverdagen. Og når du først begynner å se små steg i riktig retning så baller det plutselig på seg. Man får en mer positiv innstilling til livet. Og det har virkelig mye å si.

Nå er jeg 45 år, har en mastergrad, eier egen bolig, sitter såpass godt i det at jeg kan jobbe deltid og bruke fritiden på interesser. Mann og barn har jeg ikke, men det vil jeg ikke ha heller. Jeg legger egen lykke kun i min egne hender.

Anonymkode: 02e4d...3be

Har du venner og omgangskrets? Hvilke interesser har du?

Anonymkode: e578e...e42

[Gjest .Daniel.]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har du venner og omgangskrets? Hvilke interesser har du?

Anonymkode: e578e...e42

Den du siterte var ikke meg. Er usikker på om du prøvde å sitere meg.

Ts

[Gjest .Daniel.]

AprilLudgate skrev (1 time siden):

Ang autisme så er sjansen liten for at oppvekst hadde påvirket den delen da det ofte er genetisk. 
 

Å ha samme foreldre som søsken har ingen betydning heller for helse.

Men jeg har lest dine tidligere poster, og synes du tar gode valg 👏 

Er lov å sørge over ting som ikke var/ble og. 

Det er mulig men samtidig så betyr oppveksten kjempemasse for resten av livet videre.

Å hatt to gode foreldre og søsken med samme foreldre hadde vært en god ting for meg.

Takk.

Det er det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Har du venner og omgangskrets? Hvilke interesser har du?

Anonymkode: e578e...e42

Jeg har hund, og den omgangskretsen jeg har en andre hundefolk jeg treffer på felles aktiviteter (tur, trening, stevne, kurs, konkurranser osv.). Jeg tror det viktigste er å finne en interesse man trives med, og bli kjent med mennesker som deler samme interesse.

Anonymkode: 02e4d...3be

[Gjest .Daniel.]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er jo bra at du ser at du har noe positivt i livet i hvertfall  Jeg hadde det også vanskelig frem til jeg var over 30, og da var jeg så langt nede at det i realiteten bare var to veier ut av det. Jeg hadde INGENTING, og da skal det jammen litt viljestyrke til for å ikke bare gi opp. Men jeg bestemte meg for at NÅ skal det snu. Og innså at den eneste som kunne endre mitt liv er meg selv. Det første jeg gjorde var å ta en utdannelse. Fant en grei jobb. Fant nye interesser i livet som ga mål og mening i hverdagen. Og når du først begynner å se små steg i riktig retning så baller det plutselig på seg. Man får en mer positiv innstilling til livet. Og det har virkelig mye å si.

Nå er jeg 45 år, har en mastergrad, eier egen bolig, sitter såpass godt i det at jeg kan jobbe deltid og bruke fritiden på interesser. Mann og barn har jeg ikke, men det vil jeg ikke ha heller. Jeg legger egen lykke kun i min egne hender.

Anonymkode: 02e4d...3be

Å kjempe seg videre når det man vil mest er å få slippe all denne vondheten er noe av det vanskeligste man kan gjøre i verden, spesielt uten noen form for rus og når man er forsåvidt helt alene. Det kreves ENORM VILJESTYRKE.

Den eneste som kan forandre livet mitt er meg selv. Forståelse fra min far hadde hjulpet men det kommer jeg aldri til å få så har egentlig gitt opp på det.

Du er flink! Fint å lese at du har det bedre enn før!

Endret 13. august 2024 av .Daniel.

[AprilLudgate]

.Daniel. skrev (19 minutter siden):

Det er mulig men samtidig så betyr oppveksten kjempemasse for resten av livet videre.

Å hatt to gode foreldre og søsken med samme foreldre hadde vært en god ting for meg.

Takk.

Det er det.

Absolutt enig i det, vokste opp med omsorgssvikt jeg og.

Men det påvirker bare ikke nevrodivergens sånn sett, særlig ikke i vår generasjon hvor jo «ingen» fikk oppfølging. 
 

Men klart alle får det bedre av en OK oppvekst. 

[AnonymBruker]

Men det hjelper ingenting å sitte å synes synd på seg selv. Du er voksen, ta dine egne gode valg. Å være foreldre er vanskelig, å de fleste feiler på ett eller annet. Ble selv mor ung, og måtte ta grep om hvordan jeg vil ha mitt liv.  Å sitte å sutre over dustete foreldre ville aldri hjulpet meg opp og fram.

Du er voksen. Hvordan vil du leve? 

Anonymkode: aef62...942

[AnonymBruker]

Flere av mine venner og kjente har ikke hatt god oppvekst.

Omsorgssvikt, alkoholiserte foreldre.

Det er vanligere enn du tror.

En av mine beste venninner, valgte å gifte seg på rådhuset istedenfor å ha drømmebryllupet, nettopp fordi hun ikke orket invitere foreldrene sine. 

Som forøvrig er skilt, i liket med mange andre.

Man kan ikke se bakover.

Livet leves bare fremover.

Anonymkode: 1a897...9d7

[Gjest .Daniel.]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Men det hjelper ingenting å sitte å synes synd på seg selv. Du er voksen, ta dine egne gode valg. Å være foreldre er vanskelig, å de fleste feiler på ett eller annet. Ble selv mor ung, og måtte ta grep om hvordan jeg vil ha mitt liv.  Å sitte å sutre over dustete foreldre ville aldri hjulpet meg opp og fram.

Du er voksen. Hvordan vil du leve? 

Anonymkode: aef62...942

Nei, det hjelper ikke å synes synd på enn selv, det tar bare tid å omprogrammere hjernen til det bedre. Jeg er voksen uansett og tar gode valg gjennom sunne vaner, rutiner, repetisjon og konsistens.

Det er mye jeg vil men enkelte ting må jeg gi slipp på tror jeg som feks kjæreste og å bli far.

Endret 13. august 2024 av .Daniel.

[Gjest .Daniel.]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Flere av mine venner og kjente har ikke hatt god oppvekst.

Omsorgssvikt, alkoholiserte foreldre.

Det er vanligere enn du tror.

En av mine beste venninner, valgte å gifte seg på rådhuset istedenfor å ha drømmebryllupet, nettopp fordi hun ikke orket invitere foreldrene sine. 

Som forøvrig er skilt, i liket med mange andre.

Man kan ikke se bakover.

Livet leves bare fremover.

Anonymkode: 1a897...9d7

Man burde og kan ikke se bakover, det er helseskadelig. Livet leves bare fremover. 

Endret 13. august 2024 av .Daniel.

[AnonymBruker]

2 hours ago, .Daniel. said:

Alt jeg føler er bare sorg, savn, skuffelse, angst for framtiden, ensomhet og utenforskap. Jeg har muligens atypisk autisme (skal til utredning) som er medfødt, det gjør at jeg sliter veldig i sosiale situasjoner. . . og er god på å overtenke.  Hvordan føle på glede i det hele tatt?

Har sett innleggene dine og har tidligere foreslått psykolog.  Nå tror ikke jeg at psykolog er løsningen på alt, men det kan være grei hjelp når man er i din situasjon. 

Jeg er forresten i lignende situasjon som deg. Det jeg tror er nøkkelen til å slutte å føle sorg, savn, skuffelse, angst for fremtiden, ensomhet og utenforskap er at man prøver å bygge livet man vil ha. Nå har jo du noen problemer i livet som f.eks diagnoser. Så det setter nok noen begrensninger på hva du kan få til. Det jeg tror er lurt er å snakke med noen om hva som er realistisk og hva som er urealistisk å få til av livet du ønsker også jobber du mot de realistiske målene. Og når du har nådd dem så kan du jo også prøve på målene som kanskje virket urealistiske. At noe er urealistisk betyr jo ikke at det er umulig. 

Annet som er lurt er å ikke sette for mange mål på en gang. Da kan det fort ende opp med at man ikke når noen av målene. I tillegg er det lurt å sette delmål slik at man ser man har progresjon. 

Da jeg gikk til psykolog var det fokus på at livet er et maraton. Man trenger ikke klare alt i dag eller i år. Om man gjør små fremskritt hver uke så ender man opp med store fremskritt når det har gått flere år. 

Anonymkode: 17cec...cc6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Da jeg gikk til psykolog var det fokus på at livet er et maraton. Man trenger ikke klare alt i dag eller i år. Om man gjør små fremskritt hver uke så ender man opp med store fremskritt når det har gått flere år. 

Anonymkode: 17cec...cc6

Dette er så viktig! Ikke forvent at alt skal ordne seg i år. Eller til neste år. For meg tok det 13 år med museskritt å komme dit jeg er i dag. Og jeg føler meg mye yngre nå enn da jeg startet min reise, fordi jeg har kvittet meg med så utrolig mye mental bagasje underveis.

Anonymkode: 02e4d...3be

[AnonymBruker]

i

Anonymkode: 17cec...cc6

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Da jeg gikk til psykolog var det fokus på at livet er et maraton. Man trenger ikke klare alt i dag eller i år. Om man gjør små fremskritt hver uke så ender man opp med store fremskritt når det har gått flere år. 

Anonymkode: 17cec...cc6

Edit: I tillegg når det kommer til psykisk helse så er det ikke lineær progresjon. Det kommer til å være både oppturer og nedturer. Men over tid så kommer ting til å bli bedre om man fokuserer på å prøve å bygge livet ett skritt av gangen. 

Anonymkode: 17cec...cc6

[AnonymBruker]

Du er 33år og fri for forpliktelser og gjør som du vil. .

Anonymkode: 26dec...d49

[AnonymBruker]

33 år og ung. 
Hva skal du si når du er 53? 
kanskje føler du at du ikke er der i livet som du hadde tenkt i en alder av 33.. 

men du har god tid til å både få barn og utdanning. 

Anonymkode: 1bebe...2e4

[Kassettspiller]

.Daniel. skrev (4 timer siden):

En person på 33 som har fått utviklet seg normalt helt siden starten av livet. Har gode foreldre, til og med i voksen alder. Har partner, barn, hus, bil, god helse fysisk og psykisk og sikker jobb kan ikke klage så mye som vi som har opplevd BARE VONDT helt siden tidlig alder.

De færreste lever helt perfekt. Man har ofte noe som ødelegger og ikke alt er synling for alle.

.Daniel. skrev (4 timer siden):

Alt jeg føler er bare sorg, savn, skuffelse, angst for framtiden, ensomhet og utenforskap. Jeg har muligens atypisk autisme (skal til utredning) som er medfødt, det gjør at jeg sliter veldig i sosiale situasjoner. . . og er god på å overtenke.  Hvordan føle på glede i det hele tatt?

Ja, jeg tar allerede ansvar for mitt eget liv.

Jeg ser at du har skrevet flere lignende innlegg, noe som får meg til å undre på hva du egentlig ønsker med denne tråden.

Har tidligere råd ikke hjulpet deg?

Føler du at det hjelper å dele historien din med andre her?

Jeg ser nesten daglig innlegg fra personer som deler om ensomhet og andre utfordringer de står overfor, noe som forteller meg at mange sliter med psykisk helse. Det er trist, men jeg tror også at mange finner noe positivt i å dele sine erfaringer.

Husk å se frem til de små gledene og muligheten for en bedre fremtid. Del gjerne her på forumet og hjelp andre hvis du kan. Man føler seg ofte bedre når man kan gi råd til andre.