Usikker på kjærestens følelser

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med kjæresten i et års tid nå. Mye har vært fint, og jeg har blitt veldig glad i han. Men jeg har en underliggende følelse som gnager, en følelse som har lagt der hele veien, som gjør meg usikker på hvor sterke hans følelser er. Han er ikke så verbal av seg i form av kjærlighetserklæringer, sier lite fint til meg, bortsett fra at vi begge slenger ut «glad i deg» når vi sier ha-det, eller når vi er intime. Men det er ikke den inderlige måten å si det på, der slenges bare ut som en standardfrase. Han er også dårlig på å vise kjærlighet på andre måter. Han er ikke den som trekker seg inntil seg, diller med håret mitt eller stryker så veldig på meg osv. Vi har det bra i intime settinger da, men jeg tenker mer på den ikke-seksuelle måten å vise kjærlighet på. Jeg sier ofte fine ting til han, både om hva jeg føler for han, og hvor glad jeg er for at det er oss to osv, og jeg er mye mer fysisk i form av stryking, kjærlige berøringer osv. Jeg har snakket med han om det noen ganger, at jeg trenger at han viser mer kjærlighet, sier hva han føler, jeg trenger sånt i et forhold. Han lytter alltid, men ingenting endres. Halve meg tenker at han bare er sånn, og alltid har vært sånn i tidligere forhold også, og andre halvdelen av meg er redd for at dette er tegnet på at han ikke har de sterkeste følelsene for meg. Han har enda ikke sagt at han elsker meg heller, burde man ikke begynne å kjenne på, og dele de følelsene etter et års tid? Jeg kunne selvsagt sagt det først, men jeg tror nesten ikke han er klar for å si det tilbake. Og jeg trenger å få klarhet i alt dette før jeg evt kan si det. Det første året er vel helst det året man sier mest fint til hverandre og viser det i stor skala? Nå når vi går inn i vært andre år sammen, føles nesten som om vi har mistet den berusende startfasen og går rett inn i andre fase.. 

Noen råd? 

Anonymkode: ca577...a6f

[AnonymBruker]

Hvordan viser han kjærligheten da? Gaver? Tjenester? Mye tid sammen? 

Anonymkode: d4961...aa0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvordan viser han kjærligheten da? Gaver? Tjenester? Mye tid sammen? 

Anonymkode: d4961...aa0

Han viser kjærlighet i små drypp da. Plutselig kan jeg føle det, et blikk, en setning om at det blir godt å sees igjen osv. Vi har lite tid sammen fordi han har en travel hverdag med jobb, barn 50%, hobby, trening, jobbreiser, stadige ting som skjer. Han ser det selv også, at vi har for lite tid sammen, så vi planlegger så godt vi kan, og sees så fort det er muligheter. Tjenester.. nja, han er dårlig på å initiere det. Har blitt skuffet noen ganger der også, når han vet jeg har trengt hjelp til noe og han ikke tilbyr seg. Spør jeg direkte, så sier han alltid ja da. Så jeg har lært meg å spørre rett ut hvis det er noe. Men det gjør jo noe med følelsen det også. Gaver.. nei ikke flink på det heller. Jeg aner ikke hva hans kjærlighetsspråk er. Jeg spurte han direkte om det en gang, men han hadde ikke noe svar selv heller, han hadde aldri hørt om de ulike kjærlighetsspråkene.. Han viser at han vil det skal være oss to ved å bl..a inkludere meg i familien og i barnets liv da. Og han er jo snill og behagelig å være rundt. Jeg kan se kjærligheten i øynene og smilet hans iblant, men ikke alltid. Han sa i starten at han er ganske lukket, at han alltid har vært det, men at han vil bli bedre på å åpne opp. Men det har han ikke jobbet så mye med hittil iallefall.. Han er vanskelig å prate med om dette også, da er det alltid jeg som prater, og han lytter. Han lytter iallefall, men bidrar liksom ikke så mye i samtalen. 

Jeg vil så gjerne få dette til, finne en måte å få igang samtalen på sånn at alt dette kunne blitt snakket om, men hvordan? Når jeg har prøvd så mange ganger allerede? Jeg føler det bor så mye i han, mennesker stenger litt av, ikke bare med meg, men generelt. Hvordan løse dette?
 

Ønsker tips og råd fra andre som har opplevd noe lignende.

Anonymkode: ca577...a6f

[AnonymBruker]

Jeg har ikke tips eller råd, men det du skriver minner om min mann! 😂 min kan ikke snakke om følelser eller verbalisere hva jeg/vi betyr for han. Han er ikke kjærlig med klemmer eller kyss, gir ikke gaver eller tjenester på eget initiativ. Tid hadde han også veldig knapt av de første årene, så det kunne gå tid mellom hver gang vi møttes. Ikke var han god til å holde kontakt på meldinger heller, eller ta initiativ til å møtes. Usikkerheten min rundt dette gjorde at jeg brukte ganske lang tid på å åpne meg. Sexlivet og kjemien der var fantastisk, men manko på nærkontakten ellers var litt skremmende husker jeg. Kanskje var jeg både redd for å bli såret og redd for at jeg skulle bli for mye? 

Men så var det disse andre bekreftelsene da... tilstedeværelsen hans når vi faktisk var sammen! Han møtte jo alltid mine rosende ord på en varm måte, selv om han ikke sa dem tilbake. Tok alltid imot kos og stryk, selv om han ikke strøyk tilbake. Jeg trengte aldri konkurere om oppmerksomheten hans når vi var sammen. Telefonen var aldri i veien, og TVen kunne alltids pauses om jeg plutselig hadde en lang historie jeg måtte fortelle... Han var der liksom med hele seg - bare på en litt annen måte enn jeg var vant med. 

Sånn er han fremdeles, 15 år senere, trygg stabil og tilstede. Rosende ord, klemmer og kyss må jeg ta initiativ til selv, men det går helt fint. 

- "jeg trenger en god klem og at du forteller meg at du er glad i meg" kan jeg si, og så tar han godt rundt meg og sier "jeg er såå glad i deg" og jeg kan høre på stemmen at han mener det, selv om ordene kom på bestilling. 

Jeg måtte erfare det for å innse at jeg ikke trenger at han tar initiativet for å virkelig føle meg elsket. Jeg trenger ikke at han verbaliserer følelsene sine på eget initiativ, jeg trenger ikke at han klemmer meg helt ut av det blå. Jeg trenger bare at han møter meg når jeg tar initiativet

og nei -han spurte meg aldri om vi skulle være kjærester eller sa at han elsket meg osv. En dag bare spurte han hvorfor jeg ga tilbake husnøkkelen hans hver gang jeg hadde sovet over. -Er vi kjærester spurte jeg da (og følte jeg var 16 år gammel 😂) -Ja det trodde jeg vi hadde vært en stund svarte han da 🤷‍♀️. 

Anonymkode: 72f11...d77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg har ikke tips eller råd, men det du skriver minner om min mann! 😂 min kan ikke snakke om følelser eller verbalisere hva jeg/vi betyr for han. Han er ikke kjærlig med klemmer eller kyss, gir ikke gaver eller tjenester på eget initiativ. Tid hadde han også veldig knapt av de første årene, så det kunne gå tid mellom hver gang vi møttes. Ikke var han god til å holde kontakt på meldinger heller, eller ta initiativ til å møtes. Usikkerheten min rundt dette gjorde at jeg brukte ganske lang tid på å åpne meg. Sexlivet og kjemien der var fantastisk, men manko på nærkontakten ellers var litt skremmende husker jeg. Kanskje var jeg både redd for å bli såret og redd for at jeg skulle bli for mye? 

Men så var det disse andre bekreftelsene da... tilstedeværelsen hans når vi faktisk var sammen! Han møtte jo alltid mine rosende ord på en varm måte, selv om han ikke sa dem tilbake. Tok alltid imot kos og stryk, selv om han ikke strøyk tilbake. Jeg trengte aldri konkurere om oppmerksomheten hans når vi var sammen. Telefonen var aldri i veien, og TVen kunne alltids pauses om jeg plutselig hadde en lang historie jeg måtte fortelle... Han var der liksom med hele seg - bare på en litt annen måte enn jeg var vant med. 

Sånn er han fremdeles, 15 år senere, trygg stabil og tilstede. Rosende ord, klemmer og kyss må jeg ta initiativ til selv, men det går helt fint. 

- "jeg trenger en god klem og at du forteller meg at du er glad i meg" kan jeg si, og så tar han godt rundt meg og sier "jeg er såå glad i deg" og jeg kan høre på stemmen at han mener det, selv om ordene kom på bestilling. 

Jeg måtte erfare det for å innse at jeg ikke trenger at han tar initiativet for å virkelig føle meg elsket. Jeg trenger ikke at han verbaliserer følelsene sine på eget initiativ, jeg trenger ikke at han klemmer meg helt ut av det blå. Jeg trenger bare at han møter meg når jeg tar initiativet

og nei -han spurte meg aldri om vi skulle være kjærester eller sa at han elsket meg osv. En dag bare spurte han hvorfor jeg ga tilbake husnøkkelen hans hver gang jeg hadde sovet over. -Er vi kjærester spurte jeg da (og følte jeg var 16 år gammel 😂) -Ja det trodde jeg vi hadde vært en stund svarte han da 🤷‍♀️. 

Anonymkode: 72f11...d77

Takk for at du forteller hvordan du har hatt det i ditt forhold❤️ Kjæresten din ligner absolutt på min😅 Det er jo bra at du føler det går helt fint nå, selv om han fortsatt ikke viser så mye kjærlighet på ulike måter. Min kjæreste er også litt sånn som du beskriver, det er øyeblikk der jeg føler kjærligheten fra han, på litt samme måte som du gjør fra din. Men jeg vet ikke om jeg klarer å leve i et sånt forhold, jeg føler hele tiden at det er underskudd på det meste i forholdet, fine ord, kjærlige berøringer, tid sammen, initiativ til tjenester eller initiativ til hva som helst egentlig. Jeg prøver å la det flyte og gå, prøver å ikke tenke så mye på det, men gang på gang gnager og spiser det meg opp. Dette fører igjen til stressreaksjoner i kroppen. Jeg savner den berusende følelsen av å kjenne at man er sammen med en som elsker meg og vil prioritere meg, den varme følelsen hvor man smiler stort innvendig, istedenfor kjenner jeg altfor ofte på uro, og savn etter noe mer. Jeg må snakke med han om dette igjen, men føler jeg bare gjentar meg selv. Det finnes heller ikke så mange anledninger til å ta disse samtalene, siden vi har så lite tid sammen. Når vi endelig får en dag eller en kveld sammen, så har jeg ikke lyst til å ta den samtalen, da ville jeg heller fokusere på å «re-connecte». Men dette bygger seg opp gang på gang i meg, så et eller annet må jeg gjøre. Jeg er bare så redd for at den samtalen vil slå feil ut. Kanskje kommer det fram at han ikke har det rette følelsene. Kanskje føler han maser angående dette, siden jeg tar opp temaet gang på gang (med flere måneders mellomrom da, men likevel). Alle forhold må jo ha disse samtalene hvor man kan snakke om hvor man er i forholdet, hva man føler er bra, og man føler kan forbedres osv. Men det virker som det bare jeg som vil ha disse samtalene, det virker ikke som han har det behovet. Så jeg føler meg litt alene i situasjonen. Føler ikke vi klarer å bygge oss sterke sammen, føler ikke den emosjonelle nærheten er godt nok tilstede, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å endre det😔

Anonymkode: ca577...a6f

[AnonymBruker]

Det viktigste du gjør er å følge magefølelsen. Han kan være den fineste kjæresten og fyren, men det betyr ikke nødvendigvis at han er rett for deg og det DU trenger for å være lykkelig og tilfredsstilt.

Når jeg ble singel som 40 åring visste jeg nøyaktig hva jeg IKKE ville ha. Og jeg visste hva jeg trengte og måtte ha i et forhold og partner. Uten det ville jeg bare havne i et nytt forhold som jeg innerst inne visste aldri ville fungere. 
 

Da jeg møtte kjæresten kom aldri den usikkerheten eller den dårlige magefølelsen som jeg ignorerte da jeg var yngre. 
 

I han fikk jeg en bestevenn, partner, elsker og kjæreste. Vi prater åpent om absolutt alt. Frykt, følelser, tanker om fremtiden. Vi har tatt de tøffe samtalene om hva vi vil og forventer. Tanker om samboerskap, giftemål, huskjøp og alt det innebærer mht kontrakter, forsikringer, økonomi osv. 
 

Vi har ikke vært sammen lenger enn 8 mnd og det finnes ingen hemmeligheter mellom oss eller noe vi ikke har snakket om. Vi er så trygg og komfortabel sammen som om vi har kjent hverandre i årevis. 
 

DET er det jeg vil ha. Et forhold der vi er helt transperant mot hverandre. Ingen usikkerhet, sjalusi, spørsmål eller masker. Ingenting med hverandre vi vil endre, men ønske om å vokse sammen som mennesker og et par.

 

Anonymkode: c47de...4fc

[AnonymBruker]

Han er slik! Kjærlighetsspråket hans er ikke fysisk nærhet eller ord. Ta det fra ei som har levd med en tilsvarende fyr i 15 år. De kan ikke og bør ikke endres. Jeg har blitt mentalt gal av å leve slik til info. Helt ødelagt. 

Finn ALLTID en som snakker samme Kjærlighetsspråk er mitt råd...

Anonymkode: 8c1af...9e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.8.2024 den 11.05):

Takk for at du forteller hvordan du har hatt det i ditt forhold❤️ Kjæresten din ligner absolutt på min😅 Det er jo bra at du føler det går helt fint nå, selv om han fortsatt ikke viser så mye kjærlighet på ulike måter. Min kjæreste er også litt sånn som du beskriver, det er øyeblikk der jeg føler kjærligheten fra han, på litt samme måte som du gjør fra din. Men jeg vet ikke om jeg klarer å leve i et sånt forhold, jeg føler hele tiden at det er underskudd på det meste i forholdet, fine ord, kjærlige berøringer, tid sammen, initiativ til tjenester eller initiativ til hva som helst egentlig. Jeg prøver å la det flyte og gå, prøver å ikke tenke så mye på det, men gang på gang gnager og spiser det meg opp. Dette fører igjen til stressreaksjoner i kroppen. Jeg savner den berusende følelsen av å kjenne at man er sammen med en som elsker meg og vil prioritere meg, den varme følelsen hvor man smiler stort innvendig, istedenfor kjenner jeg altfor ofte på uro, og savn etter noe mer. Jeg må snakke med han om dette igjen, men føler jeg bare gjentar meg selv. Det finnes heller ikke så mange anledninger til å ta disse samtalene, siden vi har så lite tid sammen. Når vi endelig får en dag eller en kveld sammen, så har jeg ikke lyst til å ta den samtalen, da ville jeg heller fokusere på å «re-connecte». Men dette bygger seg opp gang på gang i meg, så et eller annet må jeg gjøre. Jeg er bare så redd for at den samtalen vil slå feil ut. Kanskje kommer det fram at han ikke har det rette følelsene. Kanskje føler han maser angående dette, siden jeg tar opp temaet gang på gang (med flere måneders mellomrom da, men likevel). Alle forhold må jo ha disse samtalene hvor man kan snakke om hvor man er i forholdet, hva man føler er bra, og man føler kan forbedres osv. Men det virker som det bare jeg som vil ha disse samtalene, det virker ikke som han har det behovet. Så jeg føler meg litt alene i situasjonen. Føler ikke vi klarer å bygge oss sterke sammen, føler ikke den emosjonelle nærheten er godt nok tilstede, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å endre det😔

Anonymkode: ca577...a6f

Jeg kan godt forstå om det ikke føles nok ja Jeg følte heller ikke det ble helt nok de første årene. Det hjalp da vi flyttet sammen og så ble det helt godt nok først når han byttet jobb (og han kanskje samtidig ble litt eldre og ikke like vill i hobbyene sine). 

det kan tenkes at situasjonen deres også vil endre seg når dere flytter sammen og får mer tid. Kanskje vil du se kjærligheten hans til deg tydeligere og mer verbalt gjennom hvordan han snakker med barna sine om "mammaen deres". Det betyr selvsagt ikke at du er kravstor om du har behov for en mann med litt tydeligere kjærlighetsspråk 🙂 

Men mens du henger litt på gjerdet og ikke helt har bestemt deg så kan du jo øve på å være mer tydelig på dine egne behov? Tørre å spørre direkte hva han liker med deg når du trenger litt ekstra varme? Forklare han hvilke kjærlige berøringer du liker, sånn helt tydelig? "Det er så godt når du tar rundt meg mens jeg lager mat og kysser meg i nakken" osv. Det er noe vågalt og berusende i akkurat dette med helt naken åpenhet om hva man liker og ønsker. Kanskje kommer dere nærere av det? Om det ikke er rom for helt klar, kjærlig og sårbar kommunikasjon som når du beskriver nøyaktig hva du liker, så ville jeg heller sagt at det var grunn til bekymring. 

Anonymkode: 72f11...d77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg kan godt forstå om det ikke føles nok ja Jeg følte heller ikke det ble helt nok de første årene. Det hjalp da vi flyttet sammen og så ble det helt godt nok først når han byttet jobb (og han kanskje samtidig ble litt eldre og ikke like vill i hobbyene sine). 

det kan tenkes at situasjonen deres også vil endre seg når dere flytter sammen og får mer tid. Kanskje vil du se kjærligheten hans til deg tydeligere og mer verbalt gjennom hvordan han snakker med barna sine om "mammaen deres". Det betyr selvsagt ikke at du er kravstor om du har behov for en mann med litt tydeligere kjærlighetsspråk 🙂 

Men mens du henger litt på gjerdet og ikke helt har bestemt deg så kan du jo øve på å være mer tydelig på dine egne behov? Tørre å spørre direkte hva han liker med deg når du trenger litt ekstra varme? Forklare han hvilke kjærlige berøringer du liker, sånn helt tydelig? "Det er så godt når du tar rundt meg mens jeg lager mat og kysser meg i nakken" osv. Det er noe vågalt og berusende i akkurat dette med helt naken åpenhet om hva man liker og ønsker. Kanskje kommer dere nærere av det? Om det ikke er rom for helt klar, kjærlig og sårbar kommunikasjon som når du beskriver nøyaktig hva du liker, så ville jeg heller sagt at det var grunn til bekymring. 

Anonymkode: 72f11...d77

I fare for å villede henne.  Jeg har sagt akkurat det du sier der til samboeren min over 15. Nada skjer, annet enn at man mister seg selv i forsøket.. 🥲

Anonymkode: 8c1af...9e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.8.2024 den 0.43):

Jeg har vært sammen med kjæresten i et års tid nå. Mye har vært fint, og jeg har blitt veldig glad i han. Men jeg har en underliggende følelse som gnager, en følelse som har lagt der hele veien, som gjør meg usikker på hvor sterke hans følelser er. Han er ikke så verbal av seg i form av kjærlighetserklæringer, sier lite fint til meg, bortsett fra at vi begge slenger ut «glad i deg» når vi sier ha-det, eller når vi er intime. Men det er ikke den inderlige måten å si det på, der slenges bare ut som en standardfrase. Han er også dårlig på å vise kjærlighet på andre måter. Han er ikke den som trekker seg inntil seg, diller med håret mitt eller stryker så veldig på meg osv. Vi har det bra i intime settinger da, men jeg tenker mer på den ikke-seksuelle måten å vise kjærlighet på. Jeg sier ofte fine ting til han, både om hva jeg føler for han, og hvor glad jeg er for at det er oss to osv, og jeg er mye mer fysisk i form av stryking, kjærlige berøringer osv. Jeg har snakket med han om det noen ganger, at jeg trenger at han viser mer kjærlighet, sier hva han føler, jeg trenger sånt i et forhold. Han lytter alltid, men ingenting endres. Halve meg tenker at han bare er sånn, og alltid har vært sånn i tidligere forhold også, og andre halvdelen av meg er redd for at dette er tegnet på at han ikke har de sterkeste følelsene for meg. Han har enda ikke sagt at han elsker meg heller, burde man ikke begynne å kjenne på, og dele de følelsene etter et års tid? Jeg kunne selvsagt sagt det først, men jeg tror nesten ikke han er klar for å si det tilbake. Og jeg trenger å få klarhet i alt dette før jeg evt kan si det. Det første året er vel helst det året man sier mest fint til hverandre og viser det i stor skala? Nå når vi går inn i vært andre år sammen, føles nesten som om vi har mistet den berusende startfasen og går rett inn i andre fase.. 

Noen råd? 

Anonymkode: ca577...a6f

Jeg hadde nok avsluttet, for det er vondt å ikke få behovene sine møtt. Jeg hadde ikke giddet å bruke energi på å lære opp en mann hvordan han skal vise meg at han er glad i meg, hadde følt at det bare var falskt og påtvunget. Du har jo prøvd å fortelle han hva du trenger, men dere har nok forskjellig kjærlighetsspråk.

Anonymkode: 14883...b6d