Samlivsbrudd med barn innvolvert

[AnonymBruker]

Hei.

Står i situasjonen der jeg prøver å finne motet til å ta samtalen med min samboer om å avslutte forholdet vårt. (Vi er ikke gift). Vi har to små barn sammen + hus. 

Jeg har misstrivdes i forholdet lenge, vi ble sammen når vi var veldig unge. Jeg føler at vi har vokst fra hverandre, vil forskjellige ting i livet, og jeg har ikke romantiske følelser for han lengere. Mannen er utrolig snill og en veldig god pappa, men som kjærester er vi ikke kompitable. Vi er utrolig dårlige til å kommunisere med hverandre, og vi har også andre problemer. Jeg føler at vi skylder barna at de har foreldre som er lykkelige, og at de fremtiden får se hvordan kjærlighet mellom to voksne ser ut (om vi finner oss noen nye).

Mitt største ønske er at dette skal gå bra, at vi skal samarbeide godt sammen om barna og ha en god tone.

 

Jeg trenger råd til hvordan jeg skal gå fram for å ta denne samtalen med han, også trenger jeg også å høre noen solskinnshistorier fra hvordan det har gått i ettertid med dere og barna.

Anonymkode: 2101a...aa5

[AnonymBruker]

Hva har dere gjort for å snakke sammen om å bevare forholdet da? Eller han lykkelig uvitende om at du "mistrives" i forholdet?

Jeg har vært gjennom brudd, akkurat samme historien som du forteller her. To barn, felles hus, vært sammen i 20 år. Hun var lei, mistet følelser, osv. Hun hadde null interesse av å fortsette, ingen vits i å diskutere en gang. Argumentasjonen var at barna "fortjente foreldre som er lykkelige". Veldig gjenkjennbart med det du forteller her.

Har ingen solskinnshistorier, ungene er 50% hos hver forelder, er sure fordi det er slitsomt med flytting hver uke, de går litt i spinn på hvor de har tingene sine, sure fordi foreldrene vet jo ikke alt om dem lenger og da er vi "dumme" fordi de forventer at mor og far prater sammen, den ene har parkert i sofaen fordi hn syns det er et ork med venner og er aldri ute lenger. Økonomien er dårlig, fordi man skal bo i to hus i stedet for ett, standarden går ned på det materielle, for de voksne, for ungene, det må spares.

Men hun fremstår lykkelig da, så det har sikkert vært fint for henne. Men ungene sier hun er sint og kjefter innimellom. Det hørte jeg aldri tidligere.

Forhold er en heltidsjobb, men hvis man ikke VIL at det skal fungere, eller ikke vil legge inn nødvendig innsats så er det jo selvsagt bedre å kutte det ut. Men jeg tror ikke helt på at man blir så utrolig mye lykkeligere etterpå.

Hilsen far til to, 50% av tiden

Anonymkode: 5fd48...7e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hva har dere gjort for å snakke sammen om å bevare forholdet da? Eller han lykkelig uvitende om at du "mistrives" i forholdet?

Jeg har vært gjennom brudd, akkurat samme historien som du forteller her. To barn, felles hus, vært sammen i 20 år. Hun var lei, mistet følelser, osv. Hun hadde null interesse av å fortsette, ingen vits i å diskutere en gang. Argumentasjonen var at barna "fortjente foreldre som er lykkelige". Veldig gjenkjennbart med det du forteller her.

Har ingen solskinnshistorier, ungene er 50% hos hver forelder, er sure fordi det er slitsomt med flytting hver uke, de går litt i spinn på hvor de har tingene sine, sure fordi foreldrene vet jo ikke alt om dem lenger og da er vi "dumme" fordi de forventer at mor og far prater sammen, den ene har parkert i sofaen fordi hn syns det er et ork med venner og er aldri ute lenger. Økonomien er dårlig, fordi man skal bo i to hus i stedet for ett, standarden går ned på det materielle, for de voksne, for ungene, det må spares.

Men hun fremstår lykkelig da, så det har sikkert vært fint for henne. Men ungene sier hun er sint og kjefter innimellom. Det hørte jeg aldri tidligere.

Forhold er en heltidsjobb, men hvis man ikke VIL at det skal fungere, eller ikke vil legge inn nødvendig innsats så er det jo selvsagt bedre å kutte det ut. Men jeg tror ikke helt på at man blir så utrolig mye lykkeligere etterpå.

Hilsen far til to, 50% av tiden

Anonymkode: 5fd48...7e0

Takk for svar.

Siden vi er veldig dårlige på å kommunisere med hverandre så har vi ikke snakket om dette. Men jeg er ganske sikker på at han kjenner selv at noe er galt, da det har vært sånn i 3-4 år allerede. Han klarer å klage om meg til min mor, men han klarer ikke å snakke med meg om det så det sier jo litt (om oss begge kanskje?).

Jeg selv har vært deprimert i lang lang tid oppå det hele, så det har også satt dype sår i forholdet vårt.

Det var en tid for 7 år siden kanskje der jeg prøvde å kommunisere om følelser og slike ting med han, men jeg ble bestandig møtt med stillhet og bortsnakking eller sinne, så det ble tilslutt slutt på det, derav 0 kommunikasjon.

Egentlig skulle forholdet tatt slutt for lenge siden.

Anonymkode: 2101a...aa5

[AnonymBruker]

Parterapi?

Anonymkode: 37a91...ab2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Hei.

Står i situasjonen der jeg prøver å finne motet til å ta samtalen med min samboer om å avslutte forholdet vårt. (Vi er ikke gift). Vi har to små barn sammen + hus. 

Jeg har misstrivdes i forholdet lenge, vi ble sammen når vi var veldig unge. Jeg føler at vi har vokst fra hverandre, vil forskjellige ting i livet, og jeg har ikke romantiske følelser for han lengere. Mannen er utrolig snill og en veldig god pappa, men som kjærester er vi ikke kompitable. Vi er utrolig dårlige til å kommunisere med hverandre, og vi har også andre problemer. Jeg føler at vi skylder barna at de har foreldre som er lykkelige, og at de fremtiden får se hvordan kjærlighet mellom to voksne ser ut (om vi finner oss noen nye).

Mitt største ønske er at dette skal gå bra, at vi skal samarbeide godt sammen om barna og ha en god tone.

 

Jeg trenger råd til hvordan jeg skal gå fram for å ta denne samtalen med han, også trenger jeg også å høre noen solskinnshistorier fra hvordan det har gått i ettertid med dere og barna.

Anonymkode: 2101a...aa5

Hvor gamle er barna? 

Anonymkode: 50b74...3ac

[Schopenhauer]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Hei.

Står i situasjonen der jeg prøver å finne motet til å ta samtalen med min samboer om å avslutte forholdet vårt. (Vi er ikke gift). Vi har to små barn sammen + hus. 

Jeg har misstrivdes i forholdet lenge, vi ble sammen når vi var veldig unge. Jeg føler at vi har vokst fra hverandre, vil forskjellige ting i livet, og jeg har ikke romantiske følelser for han lengere. Mannen er utrolig snill og en veldig god pappa, men som kjærester er vi ikke kompitable. Vi er utrolig dårlige til å kommunisere med hverandre, og vi har også andre problemer. Jeg føler at vi skylder barna at de har foreldre som er lykkelige, og at de fremtiden får se hvordan kjærlighet mellom to voksne ser ut (om vi finner oss noen nye).

Mitt største ønske er at dette skal gå bra, at vi skal samarbeide godt sammen om barna og ha en god tone.

 

Jeg trenger råd til hvordan jeg skal gå fram for å ta denne samtalen med han, også trenger jeg også å høre noen solskinnshistorier fra hvordan det har gått i ettertid med dere og barna.

Anonymkode: 2101a...aa5

Først og fremst fortjener barna deres stabilitet. De fortjener foreldre som ikke ramler sammen som en kortstokk når det blåser litt, og setter sine egne behov fremfor andre. Livet er fullt av opp og nedturer, og da gjelder det å være rustet for begge deler. Dere bør prate sammen, og se om dere kan sammen jobbe for å gjøre forholdet bedre. Hvis dette ikke fungerer har dere i hvert fall være ansvarlige og gitt det et forsøk. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hva har dere gjort for å snakke sammen om å bevare forholdet da? Eller han lykkelig uvitende om at du "mistrives" i forholdet?

Jeg har vært gjennom brudd, akkurat samme historien som du forteller her. To barn, felles hus, vært sammen i 20 år. Hun var lei, mistet følelser, osv. Hun hadde null interesse av å fortsette, ingen vits i å diskutere en gang. Argumentasjonen var at barna "fortjente foreldre som er lykkelige". Veldig gjenkjennbart med det du forteller her.

Har ingen solskinnshistorier, ungene er 50% hos hver forelder, er sure fordi det er slitsomt med flytting hver uke, de går litt i spinn på hvor de har tingene sine, sure fordi foreldrene vet jo ikke alt om dem lenger og da er vi "dumme" fordi de forventer at mor og far prater sammen, den ene har parkert i sofaen fordi hn syns det er et ork med venner og er aldri ute lenger. Økonomien er dårlig, fordi man skal bo i to hus i stedet for ett, standarden går ned på det materielle, for de voksne, for ungene, det må spares.

Men hun fremstår lykkelig da, så det har sikkert vært fint for henne. Men ungene sier hun er sint og kjefter innimellom. Det hørte jeg aldri tidligere.

Forhold er en heltidsjobb, men hvis man ikke VIL at det skal fungere, eller ikke vil legge inn nødvendig innsats så er det jo selvsagt bedre å kutte det ut. Men jeg tror ikke helt på at man blir så utrolig mye lykkeligere etterpå.

Hilsen far til to, 50% av tiden

Anonymkode: 5fd48...7e0

Hvorfor tillater du å fortsette denne 50/50 ordningen når barna dine mistrives med det? Du forsømmer barna ved å ignorere det du selv skriver, at ene har parkert i sofaen og er aldri ute lenger fordi han syns det er et ork med venner. At de er sure fordi det er slitsomt med flytting hver uke, går i surr med ting og dere foreldre ikke har vet hva som skjer i livene deres lenger. Å fortsette å ignorere dette ved å ikke gjøre endringer i ordningen og lytte til barna høres ut som omsorgssvikt 

Anonymkode: 43eed...26d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hvorfor tillater du å fortsette denne 50/50 ordningen når barna dine mistrives med det? Du forsømmer barna ved å ignorere det du selv skriver, at ene har parkert i sofaen og er aldri ute lenger fordi han syns det er et ork med venner. At de er sure fordi det er slitsomt med flytting hver uke, går i surr med ting og dere foreldre ikke har vet hva som skjer i livene deres lenger. Å fortsette å ignorere dette ved å ikke gjøre endringer i ordningen og lytte til barna høres ut som omsorgssvikt 

Anonymkode: 43eed...26d

Snakk om å feilplasserte skyld. Er det opplest og vedtatt at mannen er synderen, uansett? Han ba ikke om skilsmissen engang.

Barn hater skilsmisse uansett, og det er dårlig stemning om det er 100/0, 50/50 eller 70/30. De kan over tid vurdere å justere samværsbrøken om det fungerer bedre for alle, men du har ikke noe grunnlag for å hevde at det er roten bak barnas misnøye, eller desto verre, omsorgssvikt. 

Anonymkode: c31bb...dc7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hvorfor tillater du å fortsette denne 50/50 ordningen når barna dine mistrives med det? Du forsømmer barna ved å ignorere det du selv skriver, at ene har parkert i sofaen og er aldri ute lenger fordi han syns det er et ork med venner. At de er sure fordi det er slitsomt med flytting hver uke, går i surr med ting og dere foreldre ikke har vet hva som skjer i livene deres lenger. Å fortsette å ignorere dette ved å ikke gjøre endringer i ordningen og lytte til barna høres ut som omsorgssvikt 

Anonymkode: 43eed...26d

Jeg synes du overdriver når du kaller det omsorgssvikt, men tiltaksløshet er det definitivt. Det høres ikke ut som om han har prøvd å gjøre noe for at barna skal ha det bedre eller komme overens med situasjonen. Han er kanskje enda en av dem som sitter og venter på at kona skal ombestemme seg og ta ham tilbake.

Og tiltaksløshet var kanskje en medvirkende årsak til at eksen fikk nok. Dette er dette med at menn ofte bryter opp fordi de har møtt noen andre, mens kvinner bryter opp fordi de har fått nok etter å ha prøvd i år etter år, mens mannen helst bare vil ha fred, ikke ser problemene og i hvert fall ikke ser noen grunn til å endre på noe. 

 

Anonymkode: 967ef...900

[AnonymBruker]

Romantiske følelser kommer og går i lange forhold, og særlig i småbarnsfasen. Det er utrolig mange negative mønstre man kan snu hvis begge vil det, og er villige til å ta tak i seg selv for å endre ting. Du sier han er snill og er en god far. Da har dere faktisk et godt utgangspunkt. Små barn har ikke behov for en tilværelse som nomader mellom to hjem, og etter hvert suppe med steforeldre og stesøsken, for at mor og far skal få muligheten til å forelske seg igjen. Kan du med hånden på hjertet si at du har prøvd alt for at de skal slippe dette?

Anonymkode: 9b30d...e73

[AnonymBruker]

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg oppriktig mener at både eksen og jeg er lykkelig skilt. Uten å gå inn på detaljer og grums så kan jeg si at vi var altfor forskjellig og dro konstant i hver vår retning.

De første årene var noe dritt. Mye sinne, smålighet, dårlig samarbeid og dritt. Ungene var lei seg og hadde vansker med å tilpasse deres nye hverdag. Det var mye frem og tilbake både på ungene og tingene og barna ble budbærere oss i mellom. Veldig ugrei situasjon. Men rundt år 3 løsnet det en god del. For all del: eksen og jeg er fremdeles langt i fra hverandre mtp oppdragelse og slikt, men vi har oppdaget at vi har større toleranse for hverandres forskjeller bedre nå ettersom periodene vi er sammen er korte. Det er noe annet å gå å trø på hverandre.. nå har vi vært fra hverandre siden 2013 og kan reise på tur sammen med barna, eller delta på skoleavslutnimger/opptredner/osv sammen. Jeg har siden 2017 også tatt med ny partner når det er noe familien skal være med på. Det går greit, det er ikke perfekt, men ting har gått seg til over årene.

Løsningen på ungenes ting har vært at far kjøper tøy til å ha der, mor kjøper tøy til å ha her. Ungene skal ta det med seg tilbake til riktig hus når de har samvær. Blir litt klabb og de trenger noe oppfølging, men det går på et vis. Når det ikke går prøver jeg å minne meg selv på at det er ikke mine klær/ting, men barnas.. det er en tøff pille i perioder.. vi bor veldig nærme hverandre så barna har mulighet  nå til å hente ting som er i feil hus/glemt/whatever. Verre var det når far bodde en time unna slik han gjorde når vi først ble separert. Far skal snart flytte igjen og jeg håper at han holder seg i nærheten noen år til, men det kan se ut som om han vil bo lengre oppi dalen og DA blir det fort mer mas om ting/klær/kjøring/henting osv.. men den tid, den sorg.

Anonymkode: eb65b...9b6

[AnonymBruker]

Depresjonen din. Vet du hva den kommer av? Ulykkelig forhold med en mann som er sint og ikke vil kommunisere?

Jeg ble forlatt av mannen min. Det var mye sinne og manipulasjon fra han, men jeg var bestemt på at vi skulle greie det. Men ble jo brutt ned av stemningen og jeg gikk på nåler. Den blide dama han falt for var blitt redusert til en skygge av meg selv. Kun ungene ga meg glede. Så fant han seg ei ny ei. Jeg ble knust. Men allerede etter noen uker kjente jeg at skuldrene senket seg og livet ble bedre og bedre. Bruddet var godt for oss alle! Det er ikke bra for ungene at foreldrene er ulykkelige sammen. Da er det bedre med lykkelig skilt. Det beste er selvsagt lykkelig sammen. Men det er ofte ikke et alternativ.

Anonymkode: 708d3...2e1

[AnonymBruker]

Du spør om solskinnshistorier, men jeg vet ikke om det er det man egentlig trenger. 

I mitt tilfelle har det gått slik: Jeg har det veldig bra, barna har taklet skilsmissen fint. Eksen har taklet alt dårlig, og vil ikke kommunisere, og det er jo et gnagsår i hverdagen. Alt i alt ville jeg gjort det samme om igjen, for jeg var så utbrent av hele forholdssituasjonen at jeg ikke fungerte lenger. Med barna gikk det også over all foventning. Men noen solskinnshistorie vil jeg likevel ikke kalle det.

Anonymkode: e9847...5b0

[AnonymBruker]

Jeg vil på det sterkeste anbefale deg at du tar mot til deg, og involverer partneren din i disse tankene. Det fortjener vel både han og barna dine?

Har ingen solskinnshistorie, men har blitt forlatt av min partner gjennom er halvt liv. Selv om jeg innser at kjæresteforholdet mellom oss var dødt var jeg helt uforberedt når han først slapp bomben. Da var han helt ferdig, og selv om jeg var villig til å gjøre hva som helst for å berge familien var det en umulig oppgave å klare alene. 

Bruddet ble vondt for alle, og spesielt for barna som gikk fra å ha to velfungerende foreldre til å få en deprimert og ensom mor og en nyforelsket far som prioriterte selvrealisering fremfor å etablere en ny stabil grunnmur for barna. Det går litt bedre nå, men ingen av oss blir den samme som før. Ingen har blitt lykkeligere heller, og barna har definitivt verre en om vi hadde fortsatt å leve sammen. Det var ingen store konflikter mellom oss da, de har kommet i kjølvannet av samlivsbruddet.

Mitt råd - gjør alt du kan før du går når det er barn involvert. 

Anonymkode: c0c87...b76

[AnonymBruker]

Jeg og min eksmann gikk fra hverandre etter 18 år. To barn sammen. Det har gått veldig bra!! Vi er veldig gode venner og besøker hverandre, spiser middag sammen med barna osv. selv om vi ikke har barna den uken. Jeg er veldig glad for at vi greide å beholde vennskapet, selv om det var tøft i begynnelsen så gikk det seg fort til. Vi er fremdeles glad i hverandre, men vi var mest som venner som bodde sammen de siste årene. Mangel på intimitet og sex. Barna tok det veldig fint, de var i skolealder (barneskole og ungdomsskole) De synes så klart det var rart og tøft i starten. Vi samarbeider også godt og er rause med hverandre. Mitt råd til deg er å gå mens dere ennå kan ha vennskapet i behold ❤️❤️❤️det beste for barna er at foreldrene har det bra 🩷 så man kan være en god og trygg forelder.

Anonymkode: e7a5c...eaa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Snakk om å feilplasserte skyld. Er det opplest og vedtatt at mannen er synderen, uansett? Han ba ikke om skilsmissen engang.

Barn hater skilsmisse uansett, og det er dårlig stemning om det er 100/0, 50/50 eller 70/30. De kan over tid vurdere å justere samværsbrøken om det fungerer bedre for alle, men du har ikke noe grunnlag for å hevde at det er roten bak barnas misnøye, eller desto verre, omsorgssvikt. 

Anonymkode: c31bb...dc7

Det handler ikke om å plassere skyld, men når mor ikke gjør noe er det bare far som kan endre situasjonen i dette tilfellet. Han ser tydeligvis at barna lider under ordningen, og gjør ikke noe med det

Anonymkode: 43eed...26d