Hvorfor får vi egentlig barn?

[AnonymBruker]

Sikkert et merkelig spørsmål å stille siden jeg har to barn selv, men jeg tar meg stadig i å tenke på hvorfor vi faktisk får barn… jeg ønsket meg aldri barn. Ikke før jeg var i midten av 30-årene. Da kom det brått en indre klokke som tikket høyt, og jeg lytta til den.

ti år senere, tar jeg meg i å angre… jeg elsker barna mine, og jeg klarer ikke å se for meg at jeg skulle sagt fra meg omsorgen eller ikke hatt hovedomsorgen. Men jeg savner friheten min! Jeg føler jeg eksisterer når de er hjemme, og lever når de er hos faren.

jeg går i på konstant autopilot mellom skole, lekser, møter, aktiviteter, hus, hjem, jobb osv. Jeg kan se på tv hvor folk i serier blir gravide eller prøver å få barn, og tenke at de vet ikke hva de gjør!

livet med barna er rikt på kjærlighet. Det er en egen form for kjærlighet jeg aldri har opplevd maken til. Det er stolthet og latter, glede og moro. Så det er ikke bare svart og elendig. Jeg blir stadig fortalt at barna er heldige som har meg som mor (utfordringer) fordi jeg er så til stede og kjemper sånn for dem. Men inni alt det der, så mistet jeg meg selv og livet. 

Anonymkode: 6a20a...816

[AnonymBruker]

Jepp, jeg angrer. Var utelukkende en biologisk trang som gjorde at jeg fikk et barn, men jeg skulle aldri hatt barn. Jeg er ikke noen god mamma, og ikke liker jeg å være mamma heller. 

Anonymkode: 6ca38...4a7

[Anononyma]

Tja. Livet er jo ikke bare de 18 årene barna er barn. Du skal jo leve etter de er blitt voksne og du hadde et liv før du fikk de.

Jeg skal innrømme at det er dager hvor jeg kjenner på at jeg gjerne skulle hatt muligheten til å gjøre det ene eller det andre, eller jeg skulle ønske jeg kunne sagt ja til planer om ting å finne på uten å måtte spørre mannen pent om det går greit at jeg drar bort en helg.

Men, den dagen kommer hvor jeg kan dra bort uten å tenke på annet enn hva jeg skal pakke - og når den dagen kommer ville jeg aldri vært erfaringen å se et annet menneske vokse opp foruten!

Jeg har vokst så ekstremt mye bare på de 2 årene siden jeg ble mamma. Føler jeg har fått en innsikt jeg ikke kunne drømt om før. Føler på en måte at jeg ikke skjønte livet før. 

Det å få barn er en livslang berikelse og en livsvisdom  

[AnonymBruker]

Biologi, så enkelt dog så vanskelig. 

Anonymkode: 102d9...b06

[Million]

Vi får barn fordi en indre klokke i oss forteller at vi må forplante oss, bringe slekten og blodslinjen videre inn i fremtiden. Hadde vi ikke hatt denne indre klokken, de fleste av oss, ville menneskeheten dødd ut ganske raskt og på få år, historisk sett.

Jeg var egentlig sterkt i tvil om jeg i det hele tatt egnet meg som mamma da jeg var i tenårene og tyveårene, og også litt over 30. Jeg likte ikke barn noe særlig, de bare skriker, griner, hyler og bråker og snørrer og driter og spyr. Faktisk så synes jeg det var helt merkelig at folk dro på ferie med ungene sine! Hvorfor hiver de ikke bare ungene over til besteforeldrene og drar på ferie som par alene og koser seg? Sånn tenkte jeg.😅

Men så ble jeg 31 og noe begynte å vokse frem inni meg... et ønske. Klokka tikket plutselig. Da jeg nærmet meg 32, sa jeg til mannen at nå må vi bare hoppe i det og la det stå til, for jeg blir ikke akkurat yngre, og EN unge skulle vi vel alltids klare å ta oss av i fellesskap. Jeg tenkte litt humoristisk at jeg sikkert ville være den eneste moren i landet som fikk en unge som ikke likte meg, sin egen mor. Unger generelt pleide jo å sette i å grine straks jeg holdt i dem, liksom. Så sikkert min egen også, trodde jeg.

Men alle sånne tanker forsvant som dugg for sola da babyen ble født. Jeg hadde aldri, aldri forestilt meg hvordan det ville bli, og hvilken altoppslukende kjærlighet som bare flommet over meg da jeg fikk babyen lagt på brystet ved fødselen.

Kan godt forstå at folk vil ha flere av det der, å oppleve det med flere barn må jo være fantastisk. Kjærligheten til barn er noe helt spesielt. Nå ble det av visse grunner ikke flere enn en på meg, men ja, jeg forstår at folk gjerne vil ha både to, tre og fire (eller fler). Ikke så vanskelig å forstå hvorfor folk forplanter seg flere ganger når man først har erfart morskjærlighet.

Mange har jo morsfølelsen medfødt og vet allerede som unge at de vil bli mammaer. 

Endret 12. august 2024 av Million

[AnonymBruker]

Million skrev (8 minutter siden):

 

Jeg var egentlig sterkt i tvil om jeg i det hele tatt egnet meg som mamma da jeg var i tenårene og tyveårene, og også litt over 30. Jeg likte ikke barn noe særlig, de bare skriker, griner, hyler og bråker og snørrer og driter og spyr. Faktisk så synes jeg det var helt merkelig at folk dro på ferie med ungene sine! Hvorfor hiver de ikke bare ungene over til besteforeldrene og drar på ferie som par alene og koser seg? Sånn tenkte jeg.😅

 

Sånn er jeg enda… jeg misliker alle andre barn enn mine egne. Jeg synes de er sutrete, bråkete, dumme og bakteriebomber! Jo yngre, jo verre! Jeg HATET barnehagealderen med all sykdommen det brakte i hus. Jeg liker mine da. Og jeg tolererer noen av vennene deres, men langt fra alle. Idiotisk nok, så har jeg et enormt barnetekke. Alle unger liker meg! Jeg blir agressiv av skrikende barn, men taklet mine egne. Så at jeg har morsinstinkt skjønner jeg jo. 

Anonymkode: 6a20a...816

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Sikkert et merkelig spørsmål å stille siden jeg har to barn selv, men jeg tar meg stadig i å tenke på hvorfor vi faktisk får barn… jeg ønsket meg aldri barn. Ikke før jeg var i midten av 30-årene. Da kom det brått en indre klokke som tikket høyt, og jeg lytta til den.

ti år senere, tar jeg meg i å angre… jeg elsker barna mine, og jeg klarer ikke å se for meg at jeg skulle sagt fra meg omsorgen eller ikke hatt hovedomsorgen. Men jeg savner friheten min! Jeg føler jeg eksisterer når de er hjemme, og lever når de er hos faren.

jeg går i på konstant autopilot mellom skole, lekser, møter, aktiviteter, hus, hjem, jobb osv. Jeg kan se på tv hvor folk i serier blir gravide eller prøver å få barn, og tenke at de vet ikke hva de gjør!

livet med barna er rikt på kjærlighet. Det er en egen form for kjærlighet jeg aldri har opplevd maken til. Det er stolthet og latter, glede og moro. Så det er ikke bare svart og elendig. Jeg blir stadig fortalt at barna er heldige som har meg som mor (utfordringer) fordi jeg er så til stede og kjemper sånn for dem. Men inni alt det der, så mistet jeg meg selv og livet. 

Anonymkode: 6a20a...816

Forstår nøyaktig hva du mener, har det helt likt. Bortsett fra at jeg fortsatt er gift med barnefar, og opplever pusterom svært sjeldent. Føler virkelig at jeg kun eksisterer, ja 😛

Anonymkode: 608ea...ea4

[fru Alving]

Hvis du har diagnosebarn så er det ikke så rart at du er sliten🥰

Jeg tror og at mange ikke forstår helt hva de begir seg inn på med barn. Det er større enn du tror men og mer krevende. Og noen får mer og stri med enn andre. jeg har barn som er ganske mainstreem, de klarer seg bra på skolen og har ikke noe særlig problemer, Så der er jeg heldig.

Men det er alltid bekymringer, finner de ut hva de vil med livet? Får de seg en ok jobb og hvordan skal de få etablert seg med boligprisene nå? Det er så mye som kan skje, og man blir sårbar med barn. Det er ikke rart at folk ser eldre ut når de har fått barn for det er en slags indre bekymring som aldri helt slipper.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri ønsket meg barn og aldri kjent denne biologiske klokken og jeg er glad tankene mine og kroppen min har vært samkjørt nåt det gjelder dette valget. I dag er det for sent og jeg føler ikke noe annet enn pur oppriktig glede ved det at det er for seint og jeg står trygt i valget jeg har tatt. Jeg kan tenke meg at det er verre hvis kroppen ønsker noe annet enn tankene og det en føler og selv vil, som at kroppen overstyrer deg selv. 

Anonymkode: 4a850...14b