Panikkangst etter første planleggingsdag med jobben..

[AnonymBruker]

Jeg burde slutte. Rett og slett. Men det eneste som er verre enn å være ensom og føle på utenforskap i rom med andre, er å føle på det mutters alene. Jobb må jeg ha, dessverre.

At jeg i det hele tatt jobber på en skole er jo en parodi. Jeg er ikke lærer, det hadde jeg aldri kunnet klart. At jeg, med angst, uten venner skal være et forbilde for andre barn. Og liksom skulle navigere barn gjennom et liv jeg ikke selv fikser.. Det er rimelig patetisk å tro at skal fungere.

Har alltid følt på utenforskap. Hvis det er tre personer samlet, kan du banne på at jeg er den som står mest utenfor. De to andre har alltid bedre kjemi. Jeg mangler noe, noe udefinerbart. Noen mennesker kan sette i gang med å snakke om katten sin som måtte til dyrlegen. Det ser jeg ikke nytteverdien å snakke om. Hvordan skal jeg klare å si noe annet enn "ja", "nei" eller "ok" om et slikt samtaleemne?

Syns mange folk snakker om ting som egentlig ikke er mulig å lage en samtale ut av. "I dag var det godt og varmt, må jeg si". Ja, sier jeg da. Hva annet kan man si?

Grunnen til at jeg fikk panikkangst i dag var at disse dagene hvor det er 70 ansatte samlet får meg til å føle på utenforskapet. Skikkelig. Mens alle andre sitter der og snakker i fri flyt, sitter jeg og ser ut i lufta eller på mobilen. Ikke hele tida, men mye. Snakker med noen jeg kjenner best, helt til det kommer en tredjepart inn. Da forsvinner jeg ut av samtalen.

Er ganske sikker på at mange kolleger "leser" meg og skjønner at jeg ikke er normal. For jeg er jo tydeligvis ikke det. Jeg er jo motsatt av alle andre. Det er derfor jeg skulle ønske at noen bare virkelig "så" meg og brydde seg. For jeg klarer ikke det selv.

Jeg kan virkelig ikke fordra livet mitt og jeg prøver å maskere så godt jeg kan. Men vet ikke om jeg klarer det lengre.

Anonymkode: cee2b...270

[AnonymBruker]

♥️ til deg. 

Jeg hadde også planleggingsdag i dag, men ikke med 70, men med 300. I pausene gikk jeg på do og grein. Skjønner akkurat hvordan du har det, jeg er også rar og utenfor og tenker at jeg burde slutte. 

Men trenger pengene. 

Anonymkode: 791be...117

[AnonymBruker]

Det er ikke bare du som har det slik. ♥️

Anonymkode: 1eaa8...76c

[AnonymBruker]

Kanskje du kan ta en tur til legen og snakke om hvordan du har det? Så mye angst at du egentlig ikke orker jobben må være vanvittig slitsom og det finnes fagfolk som jobber med å hjelpe mennesker med angst.

Anonymkode: faf57...c53

[AnonymBruker]

Et tips til deg når det gjelder småprat er å tenke på deg som en journalist. Spør dem spørsmål om det de forteller. Som om du skulle skrevet en liten notis av det etterpå. 

Dyrlege? Hvorfor det? Hva slags katt har du? Hatt den lenge? Jeg liker også katter 

Mange elsker å prate om seg og sitt. Heldigvis, for jeg er ikke glad i å snakke om meg selv 😄

Anonymkode: 13213...884

[AnonymBruker]

Du kan ta det opp med lederen din. Være ærlig å si at dette er noe du sliter med. Hadde en ansatt hos oss sagt dette så hadde leder tatt tak og gjort noen tiltak for å gjøre hverdagen litt lettere. Ærlighet kan faktisk lønne seg! Og om du vet hvor mange som kjenner på de samme følelsene hver dag hadde du forstått at du fint kan være et forbilde for barn, selv med noen «lyter»- for det har vi faktisk alle sammen!

Anonymkode: 4fcdb...f4c

[AnonymBruker]

Du mangler ingenting. Du har angst, kroppen din gjør seg klar til å flykte for livet. I den grad du greier å konsentrere deg noe særlig midt oppe i en sånn opplevelse, så er det du konsentrerer deg om helt feil ting. Du sammenlikner deg med andre og prøver å gjette hvilke negative tanker andre har om deg. Da har du ikke noe kapasitet igjen til å bruke på det som for andre er vanlig sosial omgang og småprat. Det blir en negativ spiral hvor du til slutt mister all selvtillit, kroppen får enorme overreaksjoner på en helt ufarlig situasjon, hjernen "slutter å virke", du føler deg dummere og dummere,.. og så videre.

Hvis du har hatt dette i årevis og går umedisinert og ubehandlet så må du ta kontakt med legen din og få en orden på dette. Det finnes behandling som kan gjøre deg mye bedre.

Anonymkode: fc779...81f

[kissmequick]

❤️ uff, så kjipt? 
Det er vanskelig å ikke trives på jobb. Noen ting kan du gjøre selv for å skape relasjoner, tenk på for eksempel «ja, og» trikset, «er så varmt i dag…» «ja! Deilig» eller «katten min skal til dyrlegen!» «å! Hvordan synes katten det er?»

Oppfølgingsspørsmål eller kommentarer, ikke bare ja eller nei.

Noen ting burde du kanskje snakke med noen om? Bedriftshelsetjeneste eller privat terapeut? Lederen din kan kanskje hjelpe hvis du har tillit til vedkommende. Alle fortjener å føle seg likt på arbeidsplassen, og det er kanskje noe som ligger i deg som gjør det vanskelig?

[AnonymBruker]

For min egen del var det i høy grad selvfølelsen min som var problemet. Anbefaler denne for å forklare konseptet: the six pillars of self esteem. Gjerne på lydbok.

Anonymkode: 6d6c3...cc5

[AnonymBruker]

Det finnes gode medisiner mot angst som funker. 
Prøv å åpne deg litt mer, delta mer i samtaler. Du kan f eks spørre hvor gammel katten er, og håper det går bra med den osv. når du svarer lukket er det du selv som lukker deg ute. 
Fortell kollegaer om noe du har gjort, eller gleder deg til. Du må øve deg. 
Folk synes det er slitsomt å snakke med noen som bare svarer ok og viser liten interesse. 

 

Anonymkode: 766da...621

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Du kan ta det opp med lederen din. Være ærlig å si at dette er noe du sliter med. Hadde en ansatt hos oss sagt dette så hadde leder tatt tak og gjort noen tiltak for å gjøre hverdagen litt lettere. Ærlighet kan faktisk lønne seg! Og om du vet hvor mange som kjenner på de samme følelsene hver dag hadde du forstått at du fint kan være et forbilde for barn, selv med noen «lyter»- for det har vi faktisk alle sammen!

Anonymkode: 4fcdb...f4c

Nei nei  nei

Anonymkode: 1bd08...7ba

[29_j]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Jeg burde slutte. Rett og slett. Men det eneste som er verre enn å være ensom og føle på utenforskap i rom med andre, er å føle på det mutters alene. Jobb må jeg ha, dessverre.

At jeg i det hele tatt jobber på en skole er jo en parodi. Jeg er ikke lærer, det hadde jeg aldri kunnet klart. At jeg, med angst, uten venner skal være et forbilde for andre barn. Og liksom skulle navigere barn gjennom et liv jeg ikke selv fikser.. Det er rimelig patetisk å tro at skal fungere.

Har alltid følt på utenforskap. Hvis det er tre personer samlet, kan du banne på at jeg er den som står mest utenfor. De to andre har alltid bedre kjemi. Jeg mangler noe, noe udefinerbart. Noen mennesker kan sette i gang med å snakke om katten sin som måtte til dyrlegen. Det ser jeg ikke nytteverdien å snakke om. Hvordan skal jeg klare å si noe annet enn "ja", "nei" eller "ok" om et slikt samtaleemne?

Syns mange folk snakker om ting som egentlig ikke er mulig å lage en samtale ut av. "I dag var det godt og varmt, må jeg si". Ja, sier jeg da. Hva annet kan man si?

Grunnen til at jeg fikk panikkangst i dag var at disse dagene hvor det er 70 ansatte samlet får meg til å føle på utenforskapet. Skikkelig. Mens alle andre sitter der og snakker i fri flyt, sitter jeg og ser ut i lufta eller på mobilen. Ikke hele tida, men mye. Snakker med noen jeg kjenner best, helt til det kommer en tredjepart inn. Da forsvinner jeg ut av samtalen.

Er ganske sikker på at mange kolleger "leser" meg og skjønner at jeg ikke er normal. For jeg er jo tydeligvis ikke det. Jeg er jo motsatt av alle andre. Det er derfor jeg skulle ønske at noen bare virkelig "så" meg og brydde seg. For jeg klarer ikke det selv.

Jeg kan virkelig ikke fordra livet mitt og jeg prøver å maskere så godt jeg kan. Men vet ikke om jeg klarer det lengre.

Anonymkode: cee2b...270

Er det første gangen? 

Jeg kjenner meg igjen og mulig derfor jeg ikke kan ha et yrke som assistent på en skole eller lærer. Jeg liker ikke store forsamlinger og får mer og mer angst jo flere folk som kommer. Spesielt i en forsamling, pauser og lignende. Er Ikke sånn ute.. vi er alle rare på hver sin måte, men det du kjenner på der er veldig veldig vanlig ❤️ vit det. Vurderer du ikke å bytte yrke så kan du slippe dette? Massevis av jobber der du slipper å prestere. 

[AnonymBruker]

Liker du hverdagene i jobben? 

Jeg jobba i skolen i ti år. Hata hver eneste "første-dag-etter-ferien". Men det gjorde jeg også som elev, og student. Jeg liker best hverdager. Og heldigvis har jo jobben vesentlig mer hverdager enn slike dager hvor alle ekstroverte virkelig får skinne. 

Vi er mange introverte som mistrives disse dagene, vi gjør bare ikke like nye av oss som de som blomstrer. 

Anonymkode: 27db1...bbd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Du mangler ingenting. Du har angst, kroppen din gjør seg klar til å flykte for livet. I den grad du greier å konsentrere deg noe særlig midt oppe i en sånn opplevelse, så er det du konsentrerer deg om helt feil ting. Du sammenlikner deg med andre og prøver å gjette hvilke negative tanker andre har om deg. Da har du ikke noe kapasitet igjen til å bruke på det som for andre er vanlig sosial omgang og småprat. Det blir en negativ spiral hvor du til slutt mister all selvtillit, kroppen får enorme overreaksjoner på en helt ufarlig situasjon, hjernen "slutter å virke", du føler deg dummere og dummere,.. og så videre.

Hvis du har hatt dette i årevis og går umedisinert og ubehandlet så må du ta kontakt med legen din og få en orden på dette. Det finnes behandling som kan gjøre deg mye bedre.

Anonymkode: fc779...81f

Dette er meg, fullstendig på en prikk. Men jeg tror ikke det finnes en behandling og jeg har aldri tatt så mye som en pille for annet enn skuldra over øra og hodepine. Selv om jeg ikke er TS, takk for tydeligheten.

Anonymkode: 10bad...e9d

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker said:

Grunnen til at jeg fikk panikkangst i dag var at disse dagene hvor det er 70 ansatte samlet får meg til å føle på utenforskapet. Skikkelig. Mens alle andre sitter der og snakker i fri flyt, sitter jeg og ser ut i lufta eller på mobilen. 

Anonymkode: cee2b...270

Hvordan utartet panikkangst seg?

Hvis jeg får det så klarer ikke jeg å sitte sammen med folk og se ut i luften eller på mobilen. Jeg må vekk.

Anonymkode: 2d156...8f2

[29_j]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvordan utartet panikkangst seg?

Hvis jeg får det så klarer ikke jeg å sitte sammen med folk og se ut i luften eller på mobilen. Jeg må vekk.

Anonymkode: 2d156...8f2

Enig. Jeg har hatt en rekke med panikkanfall og da får jeg pustebesvær og må ha fokus på pusten, samtidig som kroppen har kramper. Tror TS kanskje har sosial angst som er veldig ubehagelig, både psykisk og fysisk. Panikkanfall er nesten uunngåelig å se. 

[AnonymBruker]

Tidligere og også delvis nå. Så tar jeg meg å i mitt ubevisste sinn å hakke på meg selv. Slik som ts beskriver. Siden de andre ikke snakker til meg, så må det være noe annerledes med meg. Men fakta er, at situasjonen alt var bestemt før samtalen starter. Når jeg gikk inn i en samtale med tanker om at jeg ikke er god nok, ikke er som alle andre. Ikke er akseptabel. Ikke har de egenskapene jeg skal ha som menneske. Så føler jeg meg ikke bra og uttrykker ikke signaler som sier: snakk med meg. Folk blir også tiltrukket av lykkelige ansikter.

Men det er ikke rart at jeg føler meg slik jeg gjør. Smertene i fortiden og opplevelsene har gjort det slik. Det er en selvfølge. Det går ikke an å hate seg selv for det. Heller så er det en kilde til respekt at en i det hele tatt greier å oppnå det en gjør.

Det som virkelig hjelper mot den indre hakkingen på meg selv. Det er at jeg gjør og handler over lang tid, på en måte som bygger opp under selvfølelsen og selvtilliten min. Ikke minst aksepterer alle svakhetene min. For det er ikke rart at det ble slik. Alle ville hatt det slik om de hadde opplevd det samme som meg.

Anonymkode: 6d6c3...cc5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Dette er meg, fullstendig på en prikk. Men jeg tror ikke det finnes en behandling og jeg har aldri tatt så mye som en pille for annet enn skuldra over øra og hodepine. Selv om jeg ikke er TS, takk for tydeligheten.

Anonymkode: 10bad...e9d

Ja, dette er veldig mange mennesker. ❤️ Jo, det finnes behandling for dette, det har mange opplevd! Hvorfor skulle jeg lyve om det? Det finnes både tabletter som hjelper (som man kan stå på resten av livet hvis man behøver det). Man kan lære å bli oppmerksom på tankemønstre og øve på å endre dem sammen med en terapeut. Da får man en helt annen livskvalitet. Livet blir verdt å leve. 

Anonymkode: fc779...81f

[AnonymBruker]

3 minutter siden, 29_j said:

Enig. Jeg har hatt en rekke med panikkanfall og da får jeg pustebesvær og må ha fokus på pusten, samtidig som kroppen har kramper. Tror TS kanskje har sosial angst som er veldig ubehagelig, både psykisk og fysisk. Panikkanfall er nesten uunngåelig å se. 

Jeg får ikke kramper, men jeg får ikke puste og så gjør det helt forferdelig vondt med spenninger i hals og bryst. Kjennes ut som jeg skal stryke med. Har vært alvorlig redd samtlige ganger.
Noen få ting hjelper på, slik som enten iskaldt vann eller varm melk eller ligge og ha varmepledd nær brystet, men det er jo ikke alltid mulighet for. 
Om folk ser meg så skjønner de jo at det er noe galt fatt. 

Har ikke sosial angst, men det arter seg vel på en annen måte som du sier. 

Anonymkode: 2d156...8f2

[AnonymBruker]

Fikk du virkelig panikkangstanfall? Det du forteller om høres ikke ut som panikkangst, men at du er introvert, misliker folkesamlinger og småprat, og at du kanskje muligens sliter litt sosialt. Panikkangst er å få anfall der du tror du skal dø eller miste helt kontroll, fikk du det?

Uansett er det mange som deg, men en god del har lært seg å late som om de er like pratsomme og utadvendte som andre, så de fremstår som mer glad i å prate enn de er. Jeg liker ikke småprat og mistrives i sånne situasjoner, men jeg ender alltid opp med å ta på meg utadvendt-masken og late som om jeg er en av dem. Det fungerer greit, men mange synes nok likevel jeg er rar. Dessuten blir jeg gørrsliten etterpå.

Kanskje du burde snakke med noen på jobb om dette? Være ærlig om at du sliter i sånne situasjoner. Da vet de i hvert fall at det ikke er de som har gjort noe galt hvis du virker fjern og lite pratsom. Alle er ikke like sosiale, og sånn er det bare. Det må være plass til alle typer mennesker, ikke bare de sosiale sommerfuglene.

Anonymkode: 8cbfb...7e4