Brutt med foreldrene og blir isolert

[AnonymBruker]

Jeg tok valget for noen år siden, om å bryte helt med foreldrene mine. Det var fryktelig vanskelig for meg, for jeg har alltid hatt et stort ønske om at de skulle være glade i meg. Men jeg måtte til slutt innse at de ikke evner det. De har ingen empati.

Det har vært mye vondt i fortiden. Jeg ble mishandlet i oppveksten. De fleste i familien kjenner til dette. Det var ganske alvorlig, over mange år, såpass at jeg har fått en del erstatninger. Jeg har også ung ufør på grunn av oppveksten.

Da jeg brøt med foreldrene mine, satte de igang svertekampanjer til resten av slekta. Det var ganske ille. De kjørte rundt på besøk til andre familiemedlemmer, spredde sine versjoner og en masse løgner om meg. Ringte rundt til resten av slekta, spredde de giftige historiene sine. Det meste fikk jeg høre mye senere, for det er jo ofte sånn at den som blir utsatt for sånt, sjelden blir konfrontert med noe direkte. Dermed får man heller ikke anledning til å forsvare seg. Og for å være helt ærlig, så er jeg så traumatisert av alt som har vært, at jeg ikke orket å skulle forsvare meg heller.

Nå har det gått noen år, og jeg har mistet kontakten med så og si alle familiemedlemmer. Jeg har ett eneste familiemedlem som jeg snakker litt med på telefonen, resten hører jeg aldri noe fra. Jeg syns det er fryktelig vondt. Jeg syns det er utrolig sårende at ingen av dem har forsøkt å kontakte meg, at de bare har slukt løgnene fra foreldrene mine rått, uten å være interessert i å høre min versjon, eller om det var noe sant i dette.

Nå skal en av mine søsken gifte seg. Jeg er jo ikke engang invitert. Visste ikke at hen skulle gifte seg engang, fikk tilfeldigvis høre det. Og alle i familien skal dit. Slekten og overgriperne.

Det var jeg som ble utsatt for stygge ting i oppveksten. Og så er det jeg som omtrent er utstøtt. Det er jo ikke bare foreldrene mine som gjør dette mot meg, jeg føler nesten at hele slekta er med på det.

Hadde lyst til å skrive det på facebooken min, da jeg fikk den siste erstatningen. Legge ut skjermbilde av hva det stod skrevet der. At jeg hadde vært utsatt for godt dokumenterte alvorlige traumer, fysiske overgrep og så videre. At jeg var svært skadet som følge av en dysfunksjonell oppvekst. Jeg hadde lyst til å legge det ut der, sånn at de kunne få se det alle sammen, hvilke overgripere de støtter. Og sånn at alle vi kjenner kunne få se hva denne familien min gjør, samlet, mot meg. De støtter overgriperne.

Jeg er helt alene. Og alle støtter overgriperne. Men jeg la det ikke ut på facebook. Jeg kunne aldri fått meg til å gjøre det, siden dette er så personlig, og så store traumer for meg. Og ingen andre har noe ,ed hva jeg har gjennomgått.

Jeg syns selv, at de som støtter overgriperne, og de som er med på å utstøte offeret, de er nesten like ikke som overgriperne selv. Jeg har en råtten familie. Men ingen får vite det.

Det kan jo hende at det kommer ut etterhvert, likevel. Da vil de kanskje skamme seg for det de gjør mot meg nå. Det er synd at disse overgrepene ikke får være fortid, og at foreldrene mine fremdeles utsetter meg for dette ved å snu hele familien imot meg. Jeg syns det er fryktelig sårt at ingen av de andre har tatt kontakt med meg, eller støttet meg.

Hvordan ville du håndtert dette, hvis det var deg? Hva ville du gjort?

Anonymkode: 17785...67f

[smurfebuss]

Du må gå videre. Ja, det er vondt at hele slekta har vendt deg ryggen, men sjansen er vel stor for at det er en dysfunksjonalitet der. Nedarvet i generasjoner. Du vet at du har rett og du har fått oppreisning. Det du ønsker deg er beklagelser i form av ord, og det får du aldri. Det er du, og bare du, som kan gjøre resten av livet ditt lykkelig. Og jeg tviler på at det blir sammen med familien din. Finn noe som gjør deg glad og bruk energien din der.

[AnonymBruker]

Det høres forferdelig smertefullt ut. Forstår at det er sårende og trist at ikke slekt tar kontakt. Jeg tror de er konfliktsky. Det er liksom lettere å miste kontakt med en person enn at det blir drama i hele familien. Du blir bærer at det dysfunksjonelle i familien. Men husk at selv om de lever videre som om de har rett, så har du all rett til å ha din opplevelse av hva som har skjedd. Du må nok prøve å avfinne deg med at det er og blir sånn, men støtte deg selv på at du har rett og at du har gjort det riktige. Du trenger ikke bekreftelse fra andre på det. At du blir ensom er veldig trist og forståelig. Men jeg tenker det er enda mer skadelig å være i dårlige relasjoner enn å være alene. Håper du kan bygge deg opp en omgangskrets med gode venner etter hvert. 

Anonymkode: 490bf...61d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg tok valget for noen år siden, om å bryte helt med foreldrene mine. Det var fryktelig vanskelig for meg, for jeg har alltid hatt et stort ønske om at de skulle være glade i meg. Men jeg måtte til slutt innse at de ikke evner det. De har ingen empati.

Det har vært mye vondt i fortiden. Jeg ble mishandlet i oppveksten. De fleste i familien kjenner til dette. Det var ganske alvorlig, over mange år, såpass at jeg har fått en del erstatninger. Jeg har også ung ufør på grunn av oppveksten.

Da jeg brøt med foreldrene mine, satte de igang svertekampanjer til resten av slekta. Det var ganske ille. De kjørte rundt på besøk til andre familiemedlemmer, spredde sine versjoner og en masse løgner om meg. Ringte rundt til resten av slekta, spredde de giftige historiene sine. Det meste fikk jeg høre mye senere, for det er jo ofte sånn at den som blir utsatt for sånt, sjelden blir konfrontert med noe direkte. Dermed får man heller ikke anledning til å forsvare seg. Og for å være helt ærlig, så er jeg så traumatisert av alt som har vært, at jeg ikke orket å skulle forsvare meg heller.

Nå har det gått noen år, og jeg har mistet kontakten med så og si alle familiemedlemmer. Jeg har ett eneste familiemedlem som jeg snakker litt med på telefonen, resten hører jeg aldri noe fra. Jeg syns det er fryktelig vondt. Jeg syns det er utrolig sårende at ingen av dem har forsøkt å kontakte meg, at de bare har slukt løgnene fra foreldrene mine rått, uten å være interessert i å høre min versjon, eller om det var noe sant i dette.

Nå skal en av mine søsken gifte seg. Jeg er jo ikke engang invitert. Visste ikke at hen skulle gifte seg engang, fikk tilfeldigvis høre det. Og alle i familien skal dit. Slekten og overgriperne.

Det var jeg som ble utsatt for stygge ting i oppveksten. Og så er det jeg som omtrent er utstøtt. Det er jo ikke bare foreldrene mine som gjør dette mot meg, jeg føler nesten at hele slekta er med på det.

Hadde lyst til å skrive det på facebooken min, da jeg fikk den siste erstatningen. Legge ut skjermbilde av hva det stod skrevet der. At jeg hadde vært utsatt for godt dokumenterte alvorlige traumer, fysiske overgrep og så videre. At jeg var svært skadet som følge av en dysfunksjonell oppvekst. Jeg hadde lyst til å legge det ut der, sånn at de kunne få se det alle sammen, hvilke overgripere de støtter. Og sånn at alle vi kjenner kunne få se hva denne familien min gjør, samlet, mot meg. De støtter overgriperne.

Jeg er helt alene. Og alle støtter overgriperne. Men jeg la det ikke ut på facebook. Jeg kunne aldri fått meg til å gjøre det, siden dette er så personlig, og så store traumer for meg. Og ingen andre har noe ,ed hva jeg har gjennomgått.

Jeg syns selv, at de som støtter overgriperne, og de som er med på å utstøte offeret, de er nesten like ikke som overgriperne selv. Jeg har en råtten familie. Men ingen får vite det.

Det kan jo hende at det kommer ut etterhvert, likevel. Da vil de kanskje skamme seg for det de gjør mot meg nå. Det er synd at disse overgrepene ikke får være fortid, og at foreldrene mine fremdeles utsetter meg for dette ved å snu hele familien imot meg. Jeg syns det er fryktelig sårt at ingen av de andre har tatt kontakt med meg, eller støttet meg.

Hvordan ville du håndtert dette, hvis det var deg? Hva ville du gjort?

Anonymkode: 17785...67f

Fy faen! For en bedriten dritt familie du har og jeg forstår deg. Har noe lik bakgrunn selv men litt mildere versjon hos meg. Her kuttet jeg kontakten med far, og jeg har ikke snakket med han på mange mange år, og han har ikke møtt barna mine. 

Han fikk hele familien sin imot meg fordi han hadde mishandlet familien sin i alle år.. I følge han var han et offer..  men han klarte ikke å ødelegge forholdet mellom meg og søskenbarnet mitt. Snakker litt med tanten min i ny og ned, men det er bare sporadisk. 
 

Jeg kuttet ut hele slekta men beholdte kun ei. For meg ble det redningen! Du burde flytte til annen by, samt slette alt av familie på sosiale medier. La de få minst mulig info om deg. Og du burde skape deg nytt nettverk. Hva med å melde deg inn i kirka? Frivillighet, eller prøv å skaff deg en partner med familie? 
 

 

Anonymkode: 7f7eb...1cf

[AnonymBruker]

Dette høres helt grusomt ut. ❤️ 

Du har fått tap på tap på tap, og traume på traume. Og likevel står du oppreist, faen meg er du tøff! 

Jeg tenker som så at når det er en del dysfunksjon i hos noen familiemedlemmer, så er det ofte det hos flere. Slik er det i vår slekt. Mine foreldre var ikke gode nok foreldre fordi de selv ble misbrukt og mishandlet. Og skjedde det med dem, er det sannsynlig at det skjedde mot deres søsken. Jeg ser for meg at om jeg hadde gjort slik du hadde gjort hadde mine slektninger også tatt avstand til meg, fordi min konfrontasjon mot mine foreldre ville også konfrontert dem med det de selv visste at de hadde påført mine foreldre. De vokste opp med en kultur om at ingen skulle vite eller snakke noe om vold og dysfunksjon som skjedde innen familiens fire vegger. 

Kjenner du til boken "Arv og miljø" av Sissel Hjorth? Jeg leste den for 6-7 år siden, da den kom ut. Det gjorde min bestemor også. Jeg så det, så jeg ville gjerne snakke om den, jeg syntes den var fantastisk, snakket om noe tabu, ville gitt den en sekser. Min bestemor avviste samtalen kontant, og sa bare at hun ikke syntes noe om å skrive bøker om sånt. Det fortalte meg mye om hennes holdninger til det å snakke om det som er vanskelig innad i familier. 

Om jeg var i din situasjon tror jeg at jeg ville slettet alle og en hver i alle kanaler, og flyttet langt bort og bygget meg et helt nytt liv. 

Jeg sender deg en regnbue av omsorg, omtanke og kjærlighet. Du har gjort noe utrolig modig, og jeg håper du har støtte på veien. Du er på en måte fri nå. Du er fri fra dem. Mens de er fanget i dysfunksjonen. Du har den inni deg som sår, men du kan gi slipp på det etter hvert. Jeg håper også du får god hjelp til å finne en verdig måte å leve livet på. ❤️  

Anonymkode: b94cd...087

[AnonymBruker]

Vet du hva, jeg syntes du skal offentliggjøre det jeg. Ikke nødvendigvis på Facebook, men ta kopier av det og send det som brev til familie medlemmene dine. Skriv med en liten notis om at det er foreldrene dine du har valgt og bryte med og ikke resten av slekta. Det kan jo hende at dine overgripere har fortalt løgner om deg til resten av familien. Utifra hvordan de har oppført seg så skal du ikke se bortifra at slekten din har fått servert historier om at du har vært en helt grusomt vanskelig unge/tenåring som de har prøvd å disiplinere og være glad i men, at du nå bare lyver om dem fordi du ikke har fått det akkurat sånn som du vil. Slike historier serverte iallefall min mor til resten av min familie da jeg brøyt med henne. Sannheten var at jeg kutta henne ut fordi hun var en narkoman som ikke kunne ta vare på meg og truet meg med vold hvis jeg sa ifra til noen at hun lot meg på 8 år være alene med broren min på 3 mnd flere dager alene i strekk, sånn at hun kunne dra ut å ruse seg med narko vennene sine. Måtte gjemme sparepengene mine som jeg fikk i gaver av slekta for hvis ikke hadde hun stjålet dem. Måtte bruke dem på mat til meg og melkeerstatning og flasker til lillebror. Bleier til han og klær til oss måtte jeg stjele. Dette er viktige detaljer hun har utelatt fra historiene sine. Ser for meg at dine foreldre kan være i samme liga.

Anonymkode: da43b...56e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Vet du hva, jeg syntes du skal offentliggjøre det jeg. Ikke nødvendigvis på Facebook, men ta kopier av det og send det som brev til familie medlemmene dine. Skriv med en liten notis om at det er foreldrene dine du har valgt og bryte med og ikke resten av slekta. Det kan jo hende at dine overgripere har fortalt løgner om deg til resten av familien. Utifra hvordan de har oppført seg så skal du ikke se bortifra at slekten din har fått servert historier om at du har vært en helt grusomt vanskelig unge/tenåring som de har prøvd å disiplinere og være glad i men, at du nå bare lyver om dem fordi du ikke har fått det akkurat sånn som du vil. Slike historier serverte iallefall min mor til resten av min familie da jeg brøyt med henne. Sannheten var at jeg kutta henne ut fordi hun var en narkoman som ikke kunne ta vare på meg og truet meg med vold hvis jeg sa ifra til noen at hun lot meg på 8 år være alene med broren min på 3 mnd flere dager alene i strekk, sånn at hun kunne dra ut å ruse seg med narko vennene sine. Måtte gjemme sparepengene mine som jeg fikk i gaver av slekta for hvis ikke hadde hun stjålet dem. Måtte bruke dem på mat til meg og melkeerstatning og flasker til lillebror. Bleier til han og klær til oss måtte jeg stjele. Dette er viktige detaljer hun har utelatt fra historiene sine. Ser for meg at dine foreldre kan være i samme liga.

Anonymkode: da43b...56e

Det hadde vært gull om det hadde blitt lagt ut et printet ark på alle plassene til gjestene  i kirka med den dokumentasjonen. Eller i festlokalet. Noe offentlig sted ihvertfall, ellers ville folk fort avfeid det som tull. Kanskje litt dumt å ødelegge et bryllup, men hele slekta har ødelagt ditt liv så.. 

Jeg hadde nok laget kopier og delt ut til gud og hvermann i hele kommunen, stiftet det opp på stolper, oppslagstavler, lagt det i handlekurver, ja over alt egentlig.

Og så hadde jeg vendt nesa mot mitt nye frie liv uten disse menneskene. Kanskje noen av de som syns du ble behandlet urett vil gi deg sin støtte på fb?

Anonymkode: 79164...8ec

[AnonymBruker]

Takk for mange fine svar her. Det setter jeg stor pris på. Ja, jeg flyttet til et annet sted, og bygger meg er liv her. Nytt nettverk, langt unna dem. Så de ikke kan spre løgnene sine.

Jeg tror jeg vet hva de har sagt om meg. At jeg alltid har vært så vanskelig, og at jeg er "sinnsyk". At jeg lider av vrangforestillinger og dikter opp ting. At jeg er paranoid, og derfor innbiller jeg meg at de har vært slemme mot meg.

Det er bare én liten ting som skurrer litt med den forklaringen dems. Og det er at mine traumer er godt dokumentert. Av sykehus, av leger, av politiet. Av psykologer opp igjennom en årrekke. Alle sier det samme; jeg ble mishandlet av dem i oppveksten. Så jeg har nok ikke så innmari store "vrangforestillinger". Men jeg har PTSD, på grunn av det de har gjort mot meg.

Jeg skulle kopiert opp og lagt utover i kirka ja, men jeg ønsker jo ikke å ødelegge for noen andre. Og jeg orker ikke å utlevere meg, heller. Så det blir nok bare med tanken.

Kunne tenkt meg å skrevet en bok en dag, da. En anonymisert bok, men som likevel alle skjønner hvem den handler om. Hvertfall de i familien.

Takk for alle fine råd og støtte ♥️

Ts

 

Anonymkode: 17785...67f

[AnonymBruker]

Hadde delt med søsken. De husker kanskje mye som de har fortrengt, så hadde kanskje vært godt for dem å snakke om dette.

Men hadde ikke giddet å mase på tanter og onkler som antagelig er like dysfunksjonelle som foreldrene dine. 

Anonymkode: 5f3c9...fe4