Du som fikk adhd diagnose påvist i voksen alder

[AnonymBruker]

Hva var mest utfordrende for deg før du fikk diagnosen?

Ble det merkbart bedre med medisin og behandling?

Jeg er usikker på om jeg skal forsøke å få henvisning til utredning. Jeg er ganske sikker på at jeg har adhd og at jeg er kombinert.

Jeg har fra jeg var liten hatt symptomer, men den gang tenkte en at jenter ikke kunne ha adhd. 
Tiden fløy fra meg, f.eks på prøver kunne jeg sitte å dekorere verdens vakreste overskrift der jeg hadde skrevet matteprøve - og plutselig ringte klokken uten at annet enn overskriften var gjort.

Å gjøre lekser eller aller verst- lese til prøver utsatte og utsatte jeg, til det var for sent. Utallige ganger fikk jeg utsettelse der min mor måtte sitte sammen med meg, skrive ut det viktigste og hjelpe meg å pugge.

Var og er en stor drømmer med voldsomme planer, men fullfører sjelden.

Jeg var også den som klatret uredd høyest i trær. Kastet meg ut i farer uten å tenke helt at dette kunne gå veldig veldig galt.

Klarte ikke utdannelse.

Med årene har jeg lært meg strategier. Men disse strategiene krever mye av meg.  Jeg er forferdelig stresset HELE tiden.

Har panikk for å glemme ting som er viktige. Hvis jeg har avtale en dag holder det ikke at jeg setter på en alarm. Da er jeg redd for at jeg går et sted uten mobilen og dermed ikke hører alarmen. Så når jeg skal noe viktig blir jeg bare sittende med mobilen i hånden uten å tørre å gjøre noe annet sånn at jeg skal få med meg alarmen. Må også skrive fysisk opp klokkeslett avtalen er å se på lappen mange ganger - sånn at jeg vet at jeg ikke roter det til eller husker feil.

Nå når skolestart står for døren er jeg ekstremt stresset. Nå har jeg hatt to mnd uten at jeg er inne i rutiner med å ha klær og utstyr til barna klare. Hvor ligger gymtøyet og treningssko? Har jeg vasket klærne? Har jeg kontroll på matboks og drikkeflaske.

Jeg får det til, men jeg er en trykkoker av stress.

Jeg føler livet og pliktene er overveldende. Jeg har heldigvis god hjelp av min mor. Hun organiserer for meg (veldig flaut, men nødvendig). Hvis jeg skal ordne ting og ikke aner hvor jeg skal starte så ringer jeg henne. Da sier hun: «start med det og det, når du er ferdig med det så ringer du meg igjen.»

Dette ble mye lengre enn jeg hadde planlagt, og kunne blitt mye lengre om jeg skulle tatt med alt.

 

Anonymkode: 02c5f...a79

[AnonymBruker]

Føler'n! Dette er meg minus organiserings-mamma. Gjør meg til en dårlig mamma, dette trykket innvendig.

Anonymkode: 510c9...290

[AnonymBruker]

Glemte å skrive: adhd-medisiner hjelper litt,  men ikke så mye. Det som har hjulpet er å forenkle livet så mye som mulig. Mindre ting, mindre klær, færre skopar, enkle middager. Ene barnet har nok arvet dette av meg, så syns det er viktig å innarbeide gode rutiner. Faste morgenrutiner og kveldsrutiner. Jevn døgnrytme. Mye ro og hvile. Lite skjerm. Men fortsatt en struggle hver jævla dag. 

Anonymkode: 510c9...290

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar❤️ Skulle ønske du skrev at medisinen åpnet en ny verden, men veldig takknemlig for svar❤️

Anonymkode: 02c5f...a79

[AnonymBruker]

Jeg var såpass voksen at alle mine strategier var godt etablert. Min ADHD og min personlighet er så sammenvokste at det er umulig å vite hva som er hva. Min ADHD ER en stor del av meg, min identitet og hvem andre oppfatter meg. Diagnosen endret lite for meg i det store bildet, men gjorde at jeg kan si det til folk slik at de forstår hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Det har også gjort at jeg er mer bevisst på mine strategier og prøver å fokusere på det som bygger meg opp fremfor "å mestre alt". For meg ble medisiner feil da de endret "meg" og endret den jeg er til en annen, saktebevegende, litt kjedelig versjon av meg selv. Mye bivirkninger hadde de også. For meg som voksen var det bortkastet. For min sønn derimot var det en  helt ny verden og medisinene hjelper han i hverdagen. Forskjellen er om du er 8 eller 40 når du starter tenker jeg.. du er mer formbar som 8 åring og blir kjent med deg selv som medisinert, så blir det normen, ikke sant?

Det er forskjell fra person til person. Har du sett en person med ADHD har du sett EN versjon av det. 

Lykke til!

Anonymkode: fbcdd...047

[AnonymBruker]

ADHD-medisiner kan hjelpe mot både angst og søvnvansker. Selve organiseringen og huske avtaler er nok ikke så lett å medisinere, men med bedre søvn kan man også ha mer overskudd til å huske bedre og skrive lister over gjøremål.

Vile absolutt gitt det et forsøk, men det kan ta litt tid og mulig du også må prøve flere typer. Tror standard er Ritalin først, men det er ikke alle som får god effekt av den.

Anonymkode: 78817...7a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Tusen takk for svar❤️ Skulle ønske du skrev at medisinen åpnet en ny verden, men veldig takknemlig for svar❤️

Anonymkode: 02c5f...a79

For meg åpnet medisin en ny verden.. så ikke mist håpet om det ❤️ 

Anonymkode: 088bb...672

[ikkeenrobot]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

For meg åpnet medisin en ny verden.. så ikke mist håpet om det ❤️ 

Anonymkode: 088bb...672

Samme her ❤️ 

[AnonymBruker]

For meg åpnet det også en helt ny verden, men det var ikke en verden jeg ville delta i. Greit for OP å vite at begge deler er like naturlig og like ok å oppleve. Det å få diagnose og/eller medisiner er ikke en fix-all eller en quick-fix.

Anonymkode: fbcdd...047

[AnonymBruker]

Fikk regulerings problemer/ adhd etter å ha vært i koma da jeg var 11. 

Men jeg har bare akseptert at jeg er slik og medisiner orker jeg ikke. 

Anonymkode: 4f5e3...575

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

For meg åpnet det også en helt ny verden, men det var ikke en verden jeg ville delta i. Greit for OP å vite at begge deler er like naturlig og like ok å oppleve. Det å få diagnose og/eller medisiner er ikke en fix-all eller en quick-fix.

Anonymkode: fbcdd...047

Sorry hvis dette er et litt dumt spm, men på hvilken måte åpent det seg en ny verden og hva gjorde at det er en verden du ikke vil delta i? 

Anonymkode: 64ac0...8c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Sorry hvis dette er et litt dumt spm, men på hvilken måte åpent det seg en ny verden og hva gjorde at det er en verden du ikke vil delta i? 

Anonymkode: 64ac0...8c6

Fordi jeg ble sløv av dem, var igjennom medisin etter medisin og jeg hadde lite effekt av de fleste, det opplevdes som en medisinkarusell med opptrapping og bivirkninger og så bytting av type. Da jeg endelig fant noe som jeg hadde god utbytte av (Strattera) ble jeg kvalmen og trøtt av dem så dagen passerte i slow-mo frem til ettermiddagen da virkningen gikk ut. Lite matlyst hele dagen, så sulten som en ulv på kvelden/nettene. 

Jeg forklarer det ofte slik: husker du da du ung, si 10-12 år og var på campingtur og satt oppi soveposen rundt bålet med vennene dine? Så kjenner du at du må på do. Som den fornuftige barnet du er reiser du deg opp i soveposen og hopper bort til doen fremfor å trø ut av soveposen. Det er tross alt kaldt uten soveposen på, nå er du god og varm.. så du prøver å gå/hoppe deg bort dit du skal. I ettertid som voksen skjønner du at det hadde vært mer mer effektivt og mindre slit å bare trø ut av soveposen, ikke sant? Umedisinert for meg er ute av soveposen. 

Anonymkode: fbcdd...047

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Fordi jeg ble sløv av dem, var igjennom medisin etter medisin og jeg hadde lite effekt av de fleste, det opplevdes som en medisinkarusell med opptrapping og bivirkninger og så bytting av type. Da jeg endelig fant noe som jeg hadde god utbytte av (Strattera) ble jeg kvalmen og trøtt av dem så dagen passerte i slow-mo frem til ettermiddagen da virkningen gikk ut. Lite matlyst hele dagen, så sulten som en ulv på kvelden/nettene. 

Jeg forklarer det ofte slik: husker du da du ung, si 10-12 år og var på campingtur og satt oppi soveposen rundt bålet med vennene dine? Så kjenner du at du må på do. Som den fornuftige barnet du er reiser du deg opp i soveposen og hopper bort til doen fremfor å trø ut av soveposen. Det er tross alt kaldt uten soveposen på, nå er du god og varm.. så du prøver å gå/hoppe deg bort dit du skal. I ettertid som voksen skjønner du at det hadde vært mer mer effektivt og mindre slit å bare trø ut av soveposen, ikke sant? Umedisinert for meg er ute av soveposen. 

Anonymkode: fbcdd...047

Takk for forklaring! Tror jeg skjønner litt hva du mener, beskrivelsen ligner i alle fall slik jeg opplever effekten av Zyprexa. 

Anonymkode: 64ac0...8c6

[AnonymBruker]

PS. jeg skriver enormt mye her, og om det vanskelig for deg å konsentrere seg om så mye tekst, så scroll ned til siste avsnittene, der gir jeg konkrete tips du kan teste ut for å hjelpe deg selv til å få det bedre. Om det også blir for mye på en gang, så bare les teksten som er uthevet til slutt. 

🧐

Nå vet jeg ikke hvor du bor, men det varierer litt hvor enkelt det er å få en utredning, og mange steder er det ikke mulig å få terapi, kun medisiner om diagnosen er satt.

Du må være klar over at selv om du har klare symptomer på ADHD, og har slitsomme plager og vonde utfordringer, vil du regnes som høytfungerende, og du kan risikere at psykologen vurderer deg for å være innenfor normalspekteret, eller ikke ha store nok funksjonsnedsettelser til at du innfrir kriteriene for å få diagnosen.

Det varierer fra psykolog til psykolog hvordan de vurderer alvoret og omfanget av symptomer, noen er oppdaterte på forskningen som har vært på kvinner med ADHD, eller de skjulte funksjonsnedsettelsene hos de med uoppmerksom type, og måten maskering og kompensering kan redusere livskvaliteten og begrense livsutfoldelsen, samt øke faren for andre fysiske og psykiske lidelser og sykdommer.

Andre henger igjen i gamle diagnosekriterier og utdaterte forestillinger om ADHD, i tillegg er det slik at symptomene  på ADHD er identiske med symptomer på en rekke andre psykiske lidelser og fysiske sykdommer, så er det tvil om årsaken til konsentrasjonsvansker, tankekjør og hukommelse, kan det være at behandler vegrer seg for å sette diagnosen. 

Jeg skriver om dette fordi jeg vil du skal være forberedt på at henvisningen om utredning for ADHD kan bli avvist, og at selv om du skulle få en utredning og har symptomene, er det ikke sikkert du får diagnosen. Det er greit å være klar over dette, tenker jeg, fordi mange bygger opp masse håp om at får de diagnosen kan de får hjelp, og så går de rett i kjelleren når dps ikke vil utrede eller psykolog ikke vil sette diagnosen. 

Når det er sagt, så må du også være klar over at som voksen med ADHD så får du neppe rett på psykologbehandling ut fra de utfordringene og plagene du skisserer, og du bør være innforstått med at medisinene er ingen mirakelkur, mange kan ikke ta de pga bivirkninger som er verre en symptomene på ADHD, andre opplever at det hjelper bare litt eller på kun enkelte av symptomene, og medisinen fjerner jo ikke de tankemønstrene du har dannet gjennom livet som gjør at du er redd for å gjøre feil, glemme eller ikke strekke til, de gjør ikke selvfølelsen bedre eller tar bort opplevelsen av å være annerledes enn folk flest. 

Jeg har faktisk hørt mange som sier at medisinene hadde en uventet negativ effekt,  at når tankekjøret roet seg så ble de mer klar over alt de hadde gått glipp av og ikke får til. De innså alt de hadde lidd under som nevrotypiske ikke opplever, og strever med som andre tar for gitt, de merket traumene ADHD'n hadde distrahert de bort fra å kjenne på, følelser som sorg og motløshet ved at det aldri vil gå over, en tristhet ved tanken på alt man har anklaget seg selv for, kjent på skyld, skam og utilstrekkelighet ved som man aldri kunne ha gjort bedre og ikke var ens egen feil, at det aldri har handlet om manglende viljestyrke eller å "skjerpe seg" å innse hvor rævva selvfølelsen egentlig var, osv osv, så de slet MER psykisk enn uten medisiner.

Jeg kjenner ei som mistet den indre dialogen hun alltid hadde hatt ved medisinering, og hun savnet den, følte noe manglet, at hun ikke helt var seg selv lenger.

Kjenner en annen kvinne som mistet gnisten, begeistringen og lysten til å være kreativ som hun trodde var karaktertrekk, når medisinen justerte dopaminnivåene hennes, så kroppen sluttet å hige etter dopamin, og det var ingen grunn for den å bruke strategiene den hadde utviklet for å øke produksjonen av det, som i hennes tilfelle handlet om å se humoren i alt mulig, å være nysgjerrig, lett begeistret og engasjert, å stimulere hjernen gjennom læring og sosiale settinger, og være fysiske aktiv og kreativ.

Hun ble mer flat i humøret og hadde mindre lyst til å gjøre ting, men på den andre siden ble det lettere å gjøre det hun måtte, både å sette i gang med ting som ikke var lystbetonte og fullføre det hun startet på. Hun måtte velge mellom å fungere bedre på jobb og hverdagen rent praktisk, og å "føle seg som seg selv", altså være mer sprudlende og aktiv og giret, kreativ, sosial og initiativrik.

Nå sier ikke du noe som tilsier at hjernen din har slike strategier for å få mer dopamin, men det kan være at du har noe nå som du føler som deg og som føles godt, som forsvinner når du tar medisinen. 

I min familie er det mye ADHD, og veldig mange av oss har også partnere med det, og alle mine beste venner har det. To av barna mine fikk diagnosen i voksen alder, men ingen av de bruker medisiner, da bivirkningene var ganske ille for de, og ingen av de fikk innvilget terapi hos psykolog i det offentlige. En av de valgte å gå til privat psykolog for å få hjelp med å endre de negative tankene om seg selv, bearbeide følelsene i etterkant av diagnosen og lære bedre strategier for å leve bedre med ADHD. Det kostet flesk, men var visst nyttig. Poenget er at DU kan være heldig og tåle medisinen og ha god effekt, men svært mange har ikke det. Ingen av de  jeg kjenner bruker medisiner fast, enkelte bruker det når de MÅ være mer konsentrerte og ha bedre hukommelse. f.eks i jobben eller før jul og andre typer stressende settinger som kan overvelde og utløse ADHD paralyse. 

Er det en ting vi med ADHD må lære oss, er det å be om hjelp og ta i mot all den hjelpen vi kan, uten å kjenne på dårlig samvittighet, skam eller følelsen av at vi er mislykket som ikke fikser tingene selv. Vi lever i et samfunn og på en måte som hjernen vår ikke er skapt for, og de som er nevrotypiske skjønner ikke greia. De vet ikke hvordan det er å leve med lave nivåer av dopamin og en hjerne som kun fungerer når vi er engasjert og har hyperfokus, eller fungerer sånn passe under akkurat rett nivået av press. Blir det for mye press fungerer den ikke i det hele tatt, og er det ikke noe press og ikke noe lyst, så er det svært vanskelig å konsentrere seg. 

😅

Nå har jeg skrevet sykt mye ser jeg, jeg har også ADHD kombinert type, og kan prate og taste kontinuerlig og endeløst, hehe. Men prøv å lese dette jeg skriver under, fordi jeg gjerne vil gi deg noe som kan gjøre livet litt bedre for deg. Om ikke annet så les de uthevede punktene, og kjøp boken ADHD- 7 veier til ny forståelse, og les på ADHD Norge sine sider. 

Først har et spørsmål til deg; hva forventer du at en diagnose og eventuell medisinering skal gjøre for deg?

Dette er viktig å tenke gjennom, for jeg tror at mye av det du trenger mest hjelp med, er det vanskelig å få gjennom det offentlige per i dag. Jeg kan ta feil, så ta turen til legen og snakk med han/henne. 

Jeg tror du vil ha god nytte av kognitiv terapi, å lære mer om ADHD hos kvinner, og hva vi selv kan gjøre for å stresse mindre og ikke bruke alle krefter på sånt vi ikke mestrer, ikke liker og ikke vil men føler vi må. 

Ut fra det du beskriver, så virker det som at du mangler gode strategier som du selv stoler på.
Du stresser mye med å følge opp barna,  og frykten for å glemme, ikke strekke til eller feile gir deg mye uro, tankekjør og en tendens til å gjøre små ting store, så du blir overveldet og får panikk. Det ville gjort godt for deg med terapi, så som sagt; snakk med legen og forsøk å få time hos psykolog. Dette er ting du kan få hjelp med, altså at du stresser og engster deg så mye. Det kan være at å snakke med en psykiatrisk sykepleier med utdanning innen kognitiv terapi kan være en god plan nummer to, om psykolog ikke er mulig å få. Det er mye lettere å få time hos , og jeg har hørt mye bra om det. 

Det er godt å høre at moren din kan hjelpe deg. Selv om jeg har ADHD, har jeg helt andre symptomer enn barna mine, så jeg hjelper ene datteren min mye med det hun strever med, som jeg klarer ganske greit uten at det krever for  mye krefter. Ta i mot all hjelp fra mammaen din, jeg er sikker på at du gir henne mye tilbake på andre måter.

🌼

Ok, her er noen ting du kan gjøre med en gang, som over tid kan hjelpe deg til å leve bedre med ADHD, diagnostisert eller ei: 

- Ta innover deg at du er god nok som du er. Du er det, det er helt sant.

Det er ikke noe galt med deg, du er bare annerledes i måten hjernen din fungerer på. Aksepter svakhetene dine, og innse at de er ikke din feil, eller noe du kan styre med viljen. Forsøk å finne styrkene dine, det hjelper oss å føle at vi er gode på noe, eller får til noe, når det er så mye som vi sliter med og føler på utilstrekkelighet ved. 

- Ta innover deg at du er en god mor.

Ingen foreldre er perfekte, alle har sitt, selv om ikke alt viser så godt utad som når du glemmer viktige ting eller tiden flyr fra deg.

Du er en god mor fordi du lever og ånder for å gi de det beste du kan, og helst mer. Du er en god mor fordi du velger å bruke alle krefter på de,  og hele tiden utsetter deg for stress og emosjonelt ubehag, for deres skyld. Det er ikke selvsagt. Ikke alle ville gjort det. Mange foreldre prioriterer seg selv foran barna jevnt og trutt, til og med uten de utfordringene vi har. 

Husk at stresset ditt rundt det praktiske kan stjele av noen av de fineste sidene ved mammaen til barna dine, nemlig deg selv,  din fulle oppmerksomhet og kjærlighet.

Det beste du kan gi barna dine, er tid med deg når du føler deg deg god nok, når du gjør ting du liker, når du kjenner på følelsene de  vekker i deg, og de ser det lyse av øynene dine, kjenner det i varmen i smilene. Barna dine trenger du at du er litt mer glad i deg selv, fordi de er veldig glad i deg, og de merker når du er sint og frustrert over deg selv, eller når angsten tar det meste av tankene dine, og du blir fjern og anspent.

Jeg sier ikke at du er en dårlig mor når du er slik, for barna dine tåler sånt, bare at du må passe på at stresset rundt hverdagspliktene og frykten for å ikke strekke til ikke får for mye plass, fordi du overvurderer betydningen av det du føler du ikke får til, og undervurderer verdien av det du er god på eller som kommer lett for deg. 

Om du har ADHD, altså at symptomene ikke kommer av andre årsaker, så har hjernen din garantert gitt deg karaktertrekk som er typiske for veldige mange nevrodivergente, som barn elsker. Vi har ofte mye humor, vi er spontane, tenker på alt mulig rart og aldri kjedelige, vi er nysgjerrige,  har mye fantasi, mange ideer og blir lett begeistret over muligheter eller å oppleve nye ting, det veldig vanlig at vi er empatiske og medfølende, at vi er lojale og ærlige, og er sjelden og aldri strategiske, ondsinnede eller har en agenda i møte med folk (vi husker jo ikke fra a til b, og endrer hele tiden mening om hva føler og vil, og blir distrahert kontinuerlig, og er dødsredde for å plage andre, gjøre noe upassende eller si noe sårende uten å tenke oss om, så vi er så langt fra psykopater som det kommer).

Kanskje ikke alt dette stemmer på deg, kanskje du har herlige og fine sider jeg ikke har nevnt, men har du ADHD så har du også fordeler, og ikke bare ulemper. Du har ressurser, ikke bare svakheter. Sørg for at du bruker tid hver dag på sånt som du mestrer og liker, sånt som gjør deg glad og avslappet. 

Joda, det er viktig å huske på praktiske ting og sørge for at ting er på stell, men det vil neppe skade å legge lista litt lavere, å ikke være så hard mot deg selv for småfeil og bagateller, slutte å sammenligne deg med folk som er nevrotypiske, og dropp alle strategier som blir for mye styr eller krever for mye i seg selv.

Finn en måte å sortere hva som ER viktig, og hva som du innbiller deg er viktig, enten du skriver lister eller spør mamma om å hjelpe deg å prioritere gjøremål,  og å innse hva som er verdt å bruke kreftene på, og hva du bare kan droppe. 

- Innse at nok søvn, sunt kosthold og fysisk aktivitet er ekstra viktig for oss med ADHD. 

Om du har en tendens til svart/hvitt tenking, så legg det helt bort. Det er utopia at du skal klare å sove, spise og trene på en måte som er  optimal for oss med ADHD, særlig ikke sånn på egenhånd og med ansvar for barn. 

Det som er viktig, er at du gjøre NOE av det som er bra for deg, hver dag, og at du ikke kjenner på dårlig samvittighet eller skyld for alt du ikke greier. Alle monner drar, og målet nå er å gjøre ting som er bra for kroppen når du husker det. 

Sørg for å få så mye søvn som du kan. Om du ikke sliter med dette, så er det en kjempefordel for deg. Er det noe som er vanskelig, så er det veldig viktig at du får hjelp til det. 

Ta tilskudd av omega 3 og høyeste dose D3-vitamin som er å få om høst, vinter og vår. Om du er lite i sola sommeren så kjør på med høye doser D3 da også, er du glad i å sole deg så kan du ta en pause da. 

Ta tilskudd av B-vitaminer, særlig viktig er folat og B12. Folk med ADHD har ofte mangler på B-vitaminer, i tillegg til at det verdiene som ligger lavere innen normalområdet er for lite for de som er nevrodivergente, så de kan få symptomer på mangler selv om legen sier at prøvene er normale. 

Ta tilskudd av magnesium, men styr unna de du kan kjøpe på butikken og som er mest vanlige, de får du bare løs mage av. Det er veldig vanlig at folk med ADHD har for lite magnesium, og tilskudd av rette typene kan gi bedre søvn,  generell avspenning i muskulaturen, redusere stress og angst, og bedre hjernefunksjonene vi bruker for å konsentrere oss og huske. Du kan teste ut det du får tak i, og finne ut hva som fungerer best for deg. De typene du skal se etter er Magnesium Glycinate, Magnesium Taurate, Magniesium L- Threonate eller Magnesium Chloride. Ta magnesium om kvelden, siden det bedrer søvnen. 

Om du synes det er vanskelig å huske å ta piller, så finnes det magnesiumspray, som er veldig praktisk og enkelt.

Det koster en del dette her, men følg med på salg, og om du sliter mye med engstelse og indre uro, kan dette hjelpe deg masse, og det virker vanligvis ganske raskt. Jeg ville prioritert dette siden du virker som du engster deg en del. 

Disse er kosttilskuddene  som jeg tenker er absolutt viktigst sånn i første omgang, men vær obs på at jernamangel kan gå ut over dopaminprodusjonen, så vel som påvirke hjernefunksjonen så ADHD-symptomene blir enda verre. Blør du mye under mensen kan det være greit å ta jerntilskudd annenhver dag en periode, og se om det hjelper hjernen din til å funke bedre.

Om du ikke har råd til kosttilskudd nå, så kan du selvfølgelig spise mat som har de rette vitaminene og mineralene. Nå er det slik at mange med ADHD også  har dårligere opptak av vitaminer og mineraler, så derfor anbefales det kosttilskudd i tillegg til mat, men har du ikke pengene, så får du gjøre det beste ut av det. Unngå multivitaminer, de har ingen effekt. 

Vi er i tillegg ekstra sensitive for ubalanser i bakteriekulturene i magen. Å drikke kefir og biola, eller spise gresk yoghurt kan tilføre mer av de gode bakteriene, og å redusere inntaket av sukker (ikke lett, vet) og ultraprosessert mat vil også hjelpe på. 

Sånn generelt så er det bare spise alt du klarer av grønnsaker, særlig de som er grønne, og gjerne bitre salater som ruccola om du liker det. Egg, fisk, nøtter, bær, frø og mørk sjokolade er også gull for hjernen. Grønn te og urtete er også veldig bra. Kunne ramset opp, men det står mye bra om dette i boken ADHD- 7 veier til ny forståelse, bare bla deg frem til det som handler om kosthold. 

Nå er det ikke slik at vi kan spise oss frisk fra ADHD, men vi kan redusere symptomer og gi hjernen bedre forutsetninger ved å spise enkelte ting og redusere andre.

Ikke styr med å lage planer eller kjøp inn masse  greier, bare sørg for å ha noe av det som du liker og som er bra for hjernen og magen i hus, og spis det når du kommer på det.

Kosttilskuddene kan være lurt å ta hver dag, B-vitamin morgen, og magnesium og D- vitamin om kvelden. Ikke ta B-vitamin samtidig som kaffen, ellers er det ikke nøye om du tar den seinere på dagen eller om kvelden. Jeg har vitaminene mine ved tannkosten, så jeg husker å ta de før jeg pusser tennene morgen og kveld. 

Sånn helt til slutt på dette punktet, så vil jeg si at har du hyperaktivitet, så må du bruke kroppen din nok i løpet av dagen, ellers vil uroen slå innover, og det blir vanskelig både å slappe av og sovne. Det beste er å trene, men om du ikke orker det, så gå deg turer eller dans på stuegulvet, få spenningen ut av kroppen og aller helst slit deg litt ut, da er det mye enklere å slappe av etterpå. 

- Omgi deg mest med andre med ADHD, eller mennesker som er empatiske og tolerante av natur, så du kan være deg selv og føle at du er både akseptert og verdsatt, uansett hvor rar, glemsk eller kaotisk du er.

Reduser kontakt med mennesker som får deg til å føle at det er noe galt med deg, eller som reagerer veldig negativt på måten du er på, når du allerede gjør ditt beste for å ta hensyn og tilpasse deg. Altså, ikke dropp gamle venner eller unngå familie, men bruk mest tid sammen med de som får deg til å like deg selv. Når du er med folk som får deg til å føle deg dum, utilstrekkelig, slitsom eller irriterende, minn deg selv på at de samme egenskapene som trigger negative følelser og tanker i noen mennesker, er digget og elsket og ønsket av andre. Ingen kan være likt av alle, og det beste for deg er å henge med de som liker deg som du er. De andre må du lære deg å tåle på et vis, og la være å bry deg så mye om hva mener. 

- Sjekk ut om det tilbys Rask psykisk helsehjelp der du bor, det er et gratis lavtersketilbud, der  de vanligvis tilbyr kognitiv terapi. Feks kan de hjelpe deg å endre måten du tenker på deg selv og andre, måten du møter utfordringer og motgang på, lære deg hvordan regulere følelser og gjenkjenne tanker som ikke er sanne og drar deg ned. Dette kan være nyttig,  selv om det er kortvarig og vedkommende ikke behandler ADHD'n din.

- Øv deg på å meditere. Mindfullness er en veldig vanlig og enkel måte å meditere på, men om du ikke orker å begynne å lære metoder,  eller blir overveldet av bare ordet meditasjon, så gjør det enkelt. 

Sett deg ned når du har fem minutter for deg selv, 
lukk øynene, senk skuldrene,
slipp løs magen,
fokuser på pusten.

Trekk pusten inn gjennom nesen og helt ned i magen, hold den litt, og slipp luften sakte ut igjen.
Gjør dette tre ganger.

Deretter puster du helt normalt, mens du vender fokus mot følelsen av pusten som flyter inn og ut av kroppen, helt ned i magen, og hele veien opp og ut igjen.

Om du får masse tanker som kommer, så er det helt greit, øv deg på å la de komme og gå, vend bare oppmerksomheten tilbake til pusten hver gang du bli forstyrret.

Du kan ikke feile i dette, du kan ikke gjøre noe galt.

Om du ikke orker mer enn to minutter i begynnelsen, så er det uansett mye mer enn ingenting. Om du klarer å sitte litt lenger, kan det være du kjeder deg, det er supert om du gjør det. Øv deg på å sitte i kjedsomheten, uten å falle for fristelsen til å la tankene underholde deg, bare observer tankene  når de kommer, og vend rolig oppmerksomheten tilbake til pusten. 

Denne øvelsen kan høres meningsløs ut, særlig om du sitter der i en storm av tanker og sliter med å konsentrere deg om pusten, mens du kjenner en økende uro og behov for å avslutte. Dette høres jo ut som det motsatte av det som er meningen med meditasjon, som er å stilne tankene og slappe av i kroppen.  Men stol på meg, gjør du denne øvelsen hver dag, bare litt her og der, så vil det ha en gunstig effekt både i kropp og sinn  over tid, selv om du skulle føle at du "ikke får det til". 

Det er som nevnt ikke mulig å feile, så lenge du gjør det. Det er ikke noe mål med meditasjonen, utover å oppleve den som den er. Over tid så vil du forstå poenget, men i begynnelsen er det viktige å bare gjøre det. Det tar ikke lang tid, det krever ikke noe utstyr, og du kan gjøre det overalt. 

- Gjør hjemmet ditt og hverdagen mer ADHD-vennlig. 

Jeg vet ikke hva som er vanskeligst for deg, når du prøver holde orden og huske alt du må i løpet av dagen. 
Hos meg har alle ting et hjem, en fast plass, fordi har de ikke det så forsvinner ting på lure steder hele tiden. 
Jeg klarer ikke alltid å legge alle tingene der de bor, men enkelte ting er viktigere å ikke miste enn andre. Som nøkler, telefoner, passordboken min, pass og fødselsattester, ting sønnen min trenger på skolen, ekstra kontanter og ekstra visakort osv, Slike ting som jeg flipper over å ikke finne når jeg trenger det. 

Jeg har en kurv i yttergangen der nøklene bor, sammen med refleks, mynter, tyggis, lip gloss og kvitteringer som venter på på bli kastet eller flyttet til skuffen der kvitteringer bor. Det er helt ok å ha mellomlandinger, så lenge de skjer i kurver eller skuffer.

Jeg har en potteskjuler under stuebordet der ladeledninger, powerbanks, høretelefoner og diverste tekniske duppeditter bor, men har også en fast ladestasjon ved favorittplassen i sofaen. Der skal mobilen bo når jeg er hjemme, enten den lades eller ei. Før brukte jeg enormt mye tid på å lete etter mobilen, den kunne være på de rareste steder, nå skjer det at den plutselig fordufter, men ikke like ofte som før.

Jeg har en plastboks fra IKEA under bordet også,  der passordboken (som også har barnas fødselsnummer, samt telefonnummer, epost og postadresser til alle nærkontakter, tlf nr til forsikringsselskap, navn og nr til fastlege, til og med nr til politi, brann og ambulanse har jeg notert der, fordi jeg kan klemme ALT om jeg blir stresset nok), skrivesaker, saks, almanakk,  post it lapper,  notatbøker, kodebrikken osv. At jeg vet hvor ting skal være, gjør at jeg bruker langt mindre tid på å lete enn jeg gjorde. Om noe fordufter, så er likevel det meste på plass. 

Passordboken er også noe som gjør livet mitt lettere og fjerner masse stress. Jeg har selvfølgelig informasjonen andre steder også, men å vite at jeg alltid har et sted der jeg kan finne det jeg trenger av viktig og praktisk informasjon, gjør at jeg slapper mer av, For glemme gjør jeg, tekniske ting knoter jeg med, og det er jevnlig situasjoner der jeg trenger informasjon raskt, og nå trenger jeg ikke lete eller desperat forsøke å huske. 

Jeg bruker mye rotekurver, i tillegg til huskekurver. 
Jeg elsker systemer og orden, men det blir alltid fort kaos igjen. Skapene mine på badet så helt bombet ut før, og jeg brukte mye tid på å lete etter ting jeg visste var der, og jeg ble irritert og distrahert fordi det var så mye greier å flytte på. Jeg innså at strategier for orden i slike skap nytter ikke, så jeg måtte finne en løsning som reduserte irritasjonen ved letingen,  og synet av kaos. Jeg valgte å bruke kurver, siden jeg jeg kan ta ut hele kurven,  og lettere se hva som er og hvor det er. Og ikke misnt,  jeg slipper bruke tid  på å rydde eller organisere, og skapet ser ryddig ut når jeg åpner det.  

Guttungen har en huskekurv på rommet sitt, der bl.a skolesekken, ekstra reflekser, ekstra ladekabel, rene drikkeflasker, gymtøy og gymsko bor. Han har alltid en ferdig pakket gymbag liggende, når han tar ut det skitne tøyet så pakker han det klart til neste gang. Han synes jo ikke det er gøy, men gir mindre fare for stresset mamma som leter febrilsk to minutter før bussen er der, hehe. Han har også sin egen passordbok (med forskjellig viktig informasjon i også), rotekurv på pulten og egen skittentøykurv. Vi har skittentøykurver både på badet, soverommene og vaskerommet. Alternativet var klær på gulv og stoler, og han har en viss glede av å sikte og kaste klærne i kurven enda, så so far so good.  

Barna dine kan lære å ta ansvar for enkelte ting selv fra skolealder. De har selvfølgelig ikke hovedansvaret, men om de blir vant til å ta ut matboksen når de kommer hjem, legge frem klær og finne ting de må huske til skolen neste dag før de legger seg, å pakke gymtøyet og legge det på fast plass, så vil det redusere belastningen på deg. Du skal ikke ta det  for gitt at de husker det, men det er ikke for mye å kreve av de at de prøver. Om de først får inn en rutine, så går det ofte litt av seg selv. Særlig om de ikke har ADHD, hehe. Alle mine har det, men de har klart mye greier likevel, må bare ikke få kjeft eller sure mine om de glemmer noe, og en tommel opp når de fikser ting, så ramler de inn i rutiner de også, sånn stort sett. 

Små barn kan lett læres til å rydde opp, så lenge det er enkelt for de,  og de føler det som lystbetont i starten. Jeg hadde en stor kurv i stua, så før de la seg så kappet jeg med barna om å legge mest greier på plass, så vi fikk ryddet bort barnerotet, og jeg slapp å sitte i det og kjenne på at jeg burdeburde, når de var i seng og jeg var et slakt. De hadde også flere slike bokser på rommet, som vi satte inn en slik kallaxhylle, så det fort og lett så ryddig ut. 

Jeg elsker forresten kallax, og har det både i boden og i stuen. Med ADHD så er vi gjerne rotete, men vi blir stresset av for mye rot og kaos rundt oss (noen bare stenger det ute og sier at ser det ikke, men kroppen blir stresset av det uansett). Det skjer jeg får ånden over meg og sortere og rydder, men i hverdagen er det greit å bare slenge ting i en boks og dytte inn, og så ser det ryddigere ut med en gang. Ett annet et tips om du er sliten men blir gal av alt kaoset,  er å bare rydde alle flater, bord og benker, og tørke over med en fille. Det tar kort tid, og gir en umiddelbar følelse av mer orden. Jeg har en del oppbevaringsmøbler, som kister, puffer og små hyller med skuffer i, så jeg lett kan gjemme unna rotet, om jeg ikke orker ta en skikkelig ryddings. Fake it like you like it. 😁

Jeg har mistet ørten telefoner, lommebøker, kosebamser til ungene, nøkler og jakker,  ting har alltid dukket opp igjen, men det er jo sykt stress når det skjer. Jeg merker ting jeg er redd for å  miste med navn og telefonnr, så hvis det forsvinner ute så øker sjansen for å få det igjen. Telefonen min har sporing, og jeg bruker telefondekselet som lommebok, så det er en ting mindre å holde styr på. Ekstra visakort i en annen bank enn den jeg bruker mest, gjør at jeg kan ringe og sperre kort jeg mister, uten måtte klare meg meg uten kort mens jeg venter på nytt. Ekstra cash har jeg alltid i lommeboken og pengeskrinet, ting skjer, kort svikter, jeg slapper mer av når jeg slipper angsten for konsekvensene av at jeg er et surrehode. 

Vi med ADHD må huske at det meste vi gjør er skadereduksjon, fordi forebygging funker aldri 100%. Mine strategier har ikke som mål at jeg ikke skal  glemme ting, ikke skal rote bort eller miste noe, at jeg aldri skal komme for sent eller skal ha orden på alt i hus og heim. Målet er å danne strategier som forebygger at uønskede ting skjer for ofte, og enda viktigere (for meg); å ha en plan b klar så konsekvensene ved ADHD'n ikke er så store, eller ikke krever noe særlig av meg. 

Jeg skrev aldri hva jeg mente med et ADHD-vennlig hjem. Rett og slett et hjem som er lett å skape en følelse av orden i uten å bruke mye energi eller tankevirksomhet på det, et sted der du lett og raskt finner det du trenger mest, med et system som fungerer for deg, og som du lett kan lære ungene. Det er kanskje ikke i nærheten av de ryddeguruene anbefaler, men det er ikke nøye. Litt prøving og feiling er også normalt. 

En ting som jeg mer er særlig nødvendig for oss med ADHD, er viktigheten av å innrede leiligheten slik at ting som gir deg gode følelser, eller sånt som inspirerer og motiverer til aktiviteter du liker, stæsj du kan bruke til selvpleie og for velvære, men du hele tiden glemmer å gjøre og bruke, for ute av øye, ute av sinn.

Det er fort gjort at hjemmene våre blir et sted der vi bruker mest tid på sånt som tapper oss, og vi ender opp med å kollapse foran skjermen om kvelden, fordi vi er så gåen. Ved å sette frem i synet sånt som gir oss gode følelser og glede, slikt som inspirerer og motiverer oss til å gjøre aktiviteter vi liker, fordi vi plutselig får lyst til det, og det krever lite av oss fra tanke til handling, så vil det øke livskvaliteten betraktelig, Prosjekt vi må planlegge og organisere, eller som innebærer en del handlinger før vi kan gå i gang, er det liten sjanse for at vi faktisk gjør. Om vi ikke mister piffen av tanken på forberedelsene, så blir vi gjerne distrahert underveis. 


Jeg innser at jeg infodumper noe så grasalt nå, og setter strek. 🤪Håper du får noe ut av dette, eller at andre som leser med ADHD kan ha nytte av mine erfaringer. 

En kort oppsummering til slutt. 
ADHD kan ikke fikses av kosthold og positive tanker. 
Men, det er ting som gjør oss verre, og ting som gjør oss bedre, og akkurat hva hver enkelt trenger og tåler er forskjellig, så du må bare prøve deg frem. Medisiner kan hjelpe på symptomene, men ikke alltid, og det er viktig å huske at det er ikke det at du er nevrodivergent som gir deg symptomer, det er fordi du ikke lever på en måte som er helsefremmende for den typen hjerne og kropp, som gir funksjonssvikten og plagene. 

Med det mener jeg;
Det fullt mulig for folk med ADHD å leve like symptomfritt som en nevrotypisk hjerne gjør i en nevrotypisk verden. Men, da må vi leve et samfunn basert på systemer og måter å gjøre ting på som er tilpasset nevrodivergente. Funksjonssvikten og mange av de mest plagsomme symptomene handler ikke om det er noe feil med oss, det oppstår fordi vi er i feil miljø, det det som er naturlig for oss er uønsket atferd, det meste vi gjør hver dag sånt vi ikke skapt for, slikt vi mestrer dårlig og  trives sjelden i, der prestasjoner vi sammenlignes og forventninger sette ut fra nevrotypiske barn og voksne som systemet er skapt av og for.

Det blir litt som å sette en plante som skal stå i skyggen midt til solsteiken, og ikke fatte hvorfor den henger med hodet, får flekker og skader og slutter å vokse, og be den skjerpe seg og ta seg sammen, den får jo god jord, nok vann og lys og næring. Alt planter trenger, så den BURDE jo klare bedre. Selv om den overlever og klarer å presse ut en knopp, som er en bragd i seg selv,  så kan den ikke matche plantene som er skapt for mye sollys, og strutter av sunnhet og trivsel. 

Vi må jo bare godta at systemene, kulturen og idealene per i dag kræsjer totalt med det vi trenger og det vi har å by på, det får vi gjort fint lite med. Men vi kan gjøre en hel del for å tilpasse vår egen lille base, hjem, hverdagsliv og sosial krets, så vi får det bedre,  reduserer symptomene, og kan bruke flere av ressursene. 

Jeg har hele livet jobbet knallhardt for å være nomal, krampaktig kjempet for å  ikke slippe galskapen løs eller være "too much". Nå bare har jeg innsett at jeg ER too much av natur, og ikke i nærheten av normal,  og jeg eier det med hele mitt hjerte. Du er mer enn det du klarer å imitere av normalitet. Det viktigste i verden er ikke å huske gymtøyet hver gang, å alltid være presis, eller å ha det ryddig over alt hele tiden. Om du begynner å like det som skiller deg ut som er godt for deg, og gjør mer av det, er det enklere å omgås normale uten å føle på stress,  og stå i det du må gjøre som du vet du er dårlig på. Og du er ikke alene, vi er mange. ❤️ 






 

Anonymkode: 0a2b2...671

[AnonymBruker]

Fikk mer energi av å begynne med tabletter. Har add.

Anonymkode: 48cce...861

[AnonymBruker]

Nei,men en bonde i nabolaget trakk plutselig loddet i "Nav-lotteriet" .

Gården unngikk konkurs. 

Anonymkode: 95169...057

[BlackSunshine]

16 hours ago, AnonymBruker said:

Hva var mest utfordrende for deg før du fikk diagnosen?

Ble det merkbart bedre med medisin og behandling?

Jeg er usikker på om jeg skal forsøke å få henvisning til utredning. Jeg er ganske sikker på at jeg har adhd og at jeg er kombinert.

Jeg har fra jeg var liten hatt symptomer, men den gang tenkte en at jenter ikke kunne ha adhd. 
Tiden fløy fra meg, f.eks på prøver kunne jeg sitte å dekorere verdens vakreste overskrift der jeg hadde skrevet matteprøve - og plutselig ringte klokken uten at annet enn overskriften var gjort.

Å gjøre lekser eller aller verst- lese til prøver utsatte og utsatte jeg, til det var for sent. Utallige ganger fikk jeg utsettelse der min mor måtte sitte sammen med meg, skrive ut det viktigste og hjelpe meg å pugge.

Var og er en stor drømmer med voldsomme planer, men fullfører sjelden.

Jeg var også den som klatret uredd høyest i trær. Kastet meg ut i farer uten å tenke helt at dette kunne gå veldig veldig galt.

Klarte ikke utdannelse.

Med årene har jeg lært meg strategier. Men disse strategiene krever mye av meg.  Jeg er forferdelig stresset HELE tiden.

Har panikk for å glemme ting som er viktige. Hvis jeg har avtale en dag holder det ikke at jeg setter på en alarm. Da er jeg redd for at jeg går et sted uten mobilen og dermed ikke hører alarmen. Så når jeg skal noe viktig blir jeg bare sittende med mobilen i hånden uten å tørre å gjøre noe annet sånn at jeg skal få med meg alarmen. Må også skrive fysisk opp klokkeslett avtalen er å se på lappen mange ganger - sånn at jeg vet at jeg ikke roter det til eller husker feil.

Nå når skolestart står for døren er jeg ekstremt stresset. Nå har jeg hatt to mnd uten at jeg er inne i rutiner med å ha klær og utstyr til barna klare. Hvor ligger gymtøyet og treningssko? Har jeg vasket klærne? Har jeg kontroll på matboks og drikkeflaske.

Jeg får det til, men jeg er en trykkoker av stress.

Jeg føler livet og pliktene er overveldende. Jeg har heldigvis god hjelp av min mor. Hun organiserer for meg (veldig flaut, men nødvendig). Hvis jeg skal ordne ting og ikke aner hvor jeg skal starte så ringer jeg henne. Da sier hun: «start med det og det, når du er ferdig med det så ringer du meg igjen.»

Dette ble mye lengre enn jeg hadde planlagt, og kunne blitt mye lengre om jeg skulle tatt med alt.

 

Anonymkode: 02c5f...a79

1. Være en god far som ikke var konstant stresset pga frykt for ting jeg glemte + dårlig samvittighet

2. Ja. 100%. Ikke alt som er bra med medisinene, men i sum endret det livet mitt og mine barn også. De snakker fremdeles om tiden før medisiner som dårlig og tiden etter som bra.

Prosessen tok tid, men det hjalp at jeg sa jeg slet på hjemmebane. Jeg har jo bra jobb, som ble brukt mot meg: "hvor stort er problemet i og med at du har en god jobb?". Derfor styrte jeg unna dette mest mulig og repeterte at jeg ikke fulgte opp på hjemmebane. 

Følte litt at jeg måtte snakke med STORE BOKSTAVER mot helsevesenet. Men det funker. Gjør det!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

PS. jeg skriver enormt mye her, og om det vanskelig for deg å konsentrere seg om så mye tekst, så scroll ned til siste avsnittene, der gir jeg konkrete tips du kan teste ut for å hjelpe deg selv til å få det bedre. Om det også blir for mye på en gang, så bare les teksten som er uthevet til slutt. 

🧐

Nå vet jeg ikke hvor du bor, men det varierer litt hvor enkelt det er å få en utredning, og mange steder er det ikke mulig å få terapi, kun medisiner om diagnosen er satt.

Du må være klar over at selv om du har klare symptomer på ADHD, og har slitsomme plager og vonde utfordringer, vil du regnes som høytfungerende, og du kan risikere at psykologen vurderer deg for å være innenfor normalspekteret, eller ikke ha store nok funksjonsnedsettelser til at du innfrir kriteriene for å få diagnosen.

Det varierer fra psykolog til psykolog hvordan de vurderer alvoret og omfanget av symptomer, noen er oppdaterte på forskningen som har vært på kvinner med ADHD, eller de skjulte funksjonsnedsettelsene hos de med uoppmerksom type, og måten maskering og kompensering kan redusere livskvaliteten og begrense livsutfoldelsen, samt øke faren for andre fysiske og psykiske lidelser og sykdommer.

Andre henger igjen i gamle diagnosekriterier og utdaterte forestillinger om ADHD, i tillegg er det slik at symptomene  på ADHD er identiske med symptomer på en rekke andre psykiske lidelser og fysiske sykdommer, så er det tvil om årsaken til konsentrasjonsvansker, tankekjør og hukommelse, kan det være at behandler vegrer seg for å sette diagnosen. 

Jeg skriver om dette fordi jeg vil du skal være forberedt på at henvisningen om utredning for ADHD kan bli avvist, og at selv om du skulle få en utredning og har symptomene, er det ikke sikkert du får diagnosen. Det er greit å være klar over dette, tenker jeg, fordi mange bygger opp masse håp om at får de diagnosen kan de får hjelp, og så går de rett i kjelleren når dps ikke vil utrede eller psykolog ikke vil sette diagnosen. 

Når det er sagt, så må du også være klar over at som voksen med ADHD så får du neppe rett på psykologbehandling ut fra de utfordringene og plagene du skisserer, og du bør være innforstått med at medisinene er ingen mirakelkur, mange kan ikke ta de pga bivirkninger som er verre en symptomene på ADHD, andre opplever at det hjelper bare litt eller på kun enkelte av symptomene, og medisinen fjerner jo ikke de tankemønstrene du har dannet gjennom livet som gjør at du er redd for å gjøre feil, glemme eller ikke strekke til, de gjør ikke selvfølelsen bedre eller tar bort opplevelsen av å være annerledes enn folk flest. 

Jeg har faktisk hørt mange som sier at medisinene hadde en uventet negativ effekt,  at når tankekjøret roet seg så ble de mer klar over alt de hadde gått glipp av og ikke får til. De innså alt de hadde lidd under som nevrotypiske ikke opplever, og strever med som andre tar for gitt, de merket traumene ADHD'n hadde distrahert de bort fra å kjenne på, følelser som sorg og motløshet ved at det aldri vil gå over, en tristhet ved tanken på alt man har anklaget seg selv for, kjent på skyld, skam og utilstrekkelighet ved som man aldri kunne ha gjort bedre og ikke var ens egen feil, at det aldri har handlet om manglende viljestyrke eller å "skjerpe seg" å innse hvor rævva selvfølelsen egentlig var, osv osv, så de slet MER psykisk enn uten medisiner.

Jeg kjenner ei som mistet den indre dialogen hun alltid hadde hatt ved medisinering, og hun savnet den, følte noe manglet, at hun ikke helt var seg selv lenger.

Kjenner en annen kvinne som mistet gnisten, begeistringen og lysten til å være kreativ som hun trodde var karaktertrekk, når medisinen justerte dopaminnivåene hennes, så kroppen sluttet å hige etter dopamin, og det var ingen grunn for den å bruke strategiene den hadde utviklet for å øke produksjonen av det, som i hennes tilfelle handlet om å se humoren i alt mulig, å være nysgjerrig, lett begeistret og engasjert, å stimulere hjernen gjennom læring og sosiale settinger, og være fysiske aktiv og kreativ.

Hun ble mer flat i humøret og hadde mindre lyst til å gjøre ting, men på den andre siden ble det lettere å gjøre det hun måtte, både å sette i gang med ting som ikke var lystbetonte og fullføre det hun startet på. Hun måtte velge mellom å fungere bedre på jobb og hverdagen rent praktisk, og å "føle seg som seg selv", altså være mer sprudlende og aktiv og giret, kreativ, sosial og initiativrik.

Nå sier ikke du noe som tilsier at hjernen din har slike strategier for å få mer dopamin, men det kan være at du har noe nå som du føler som deg og som føles godt, som forsvinner når du tar medisinen. 

I min familie er det mye ADHD, og veldig mange av oss har også partnere med det, og alle mine beste venner har det. To av barna mine fikk diagnosen i voksen alder, men ingen av de bruker medisiner, da bivirkningene var ganske ille for de, og ingen av de fikk innvilget terapi hos psykolog i det offentlige. En av de valgte å gå til privat psykolog for å få hjelp med å endre de negative tankene om seg selv, bearbeide følelsene i etterkant av diagnosen og lære bedre strategier for å leve bedre med ADHD. Det kostet flesk, men var visst nyttig. Poenget er at DU kan være heldig og tåle medisinen og ha god effekt, men svært mange har ikke det. Ingen av de  jeg kjenner bruker medisiner fast, enkelte bruker det når de MÅ være mer konsentrerte og ha bedre hukommelse. f.eks i jobben eller før jul og andre typer stressende settinger som kan overvelde og utløse ADHD paralyse. 

Er det en ting vi med ADHD må lære oss, er det å be om hjelp og ta i mot all den hjelpen vi kan, uten å kjenne på dårlig samvittighet, skam eller følelsen av at vi er mislykket som ikke fikser tingene selv. Vi lever i et samfunn og på en måte som hjernen vår ikke er skapt for, og de som er nevrotypiske skjønner ikke greia. De vet ikke hvordan det er å leve med lave nivåer av dopamin og en hjerne som kun fungerer når vi er engasjert og har hyperfokus, eller fungerer sånn passe under akkurat rett nivået av press. Blir det for mye press fungerer den ikke i det hele tatt, og er det ikke noe press og ikke noe lyst, så er det svært vanskelig å konsentrere seg. 

😅

Nå har jeg skrevet sykt mye ser jeg, jeg har også ADHD kombinert type, og kan prate og taste kontinuerlig og endeløst, hehe. Men prøv å lese dette jeg skriver under, fordi jeg gjerne vil gi deg noe som kan gjøre livet litt bedre for deg. Om ikke annet så les de uthevede punktene, og kjøp boken ADHD- 7 veier til ny forståelse, og les på ADHD Norge sine sider. 

Først har et spørsmål til deg; hva forventer du at en diagnose og eventuell medisinering skal gjøre for deg?

Dette er viktig å tenke gjennom, for jeg tror at mye av det du trenger mest hjelp med, er det vanskelig å få gjennom det offentlige per i dag. Jeg kan ta feil, så ta turen til legen og snakk med han/henne. 

Jeg tror du vil ha god nytte av kognitiv terapi, å lære mer om ADHD hos kvinner, og hva vi selv kan gjøre for å stresse mindre og ikke bruke alle krefter på sånt vi ikke mestrer, ikke liker og ikke vil men føler vi må. 

Ut fra det du beskriver, så virker det som at du mangler gode strategier som du selv stoler på.
Du stresser mye med å følge opp barna,  og frykten for å glemme, ikke strekke til eller feile gir deg mye uro, tankekjør og en tendens til å gjøre små ting store, så du blir overveldet og får panikk. Det ville gjort godt for deg med terapi, så som sagt; snakk med legen og forsøk å få time hos psykolog. Dette er ting du kan få hjelp med, altså at du stresser og engster deg så mye. Det kan være at å snakke med en psykiatrisk sykepleier med utdanning innen kognitiv terapi kan være en god plan nummer to, om psykolog ikke er mulig å få. Det er mye lettere å få time hos , og jeg har hørt mye bra om det. 

Det er godt å høre at moren din kan hjelpe deg. Selv om jeg har ADHD, har jeg helt andre symptomer enn barna mine, så jeg hjelper ene datteren min mye med det hun strever med, som jeg klarer ganske greit uten at det krever for  mye krefter. Ta i mot all hjelp fra mammaen din, jeg er sikker på at du gir henne mye tilbake på andre måter.

🌼

Ok, her er noen ting du kan gjøre med en gang, som over tid kan hjelpe deg til å leve bedre med ADHD, diagnostisert eller ei: 

- Ta innover deg at du er god nok som du er. Du er det, det er helt sant.

Det er ikke noe galt med deg, du er bare annerledes i måten hjernen din fungerer på. Aksepter svakhetene dine, og innse at de er ikke din feil, eller noe du kan styre med viljen. Forsøk å finne styrkene dine, det hjelper oss å føle at vi er gode på noe, eller får til noe, når det er så mye som vi sliter med og føler på utilstrekkelighet ved. 

- Ta innover deg at du er en god mor.

Ingen foreldre er perfekte, alle har sitt, selv om ikke alt viser så godt utad som når du glemmer viktige ting eller tiden flyr fra deg.

Du er en god mor fordi du lever og ånder for å gi de det beste du kan, og helst mer. Du er en god mor fordi du velger å bruke alle krefter på de,  og hele tiden utsetter deg for stress og emosjonelt ubehag, for deres skyld. Det er ikke selvsagt. Ikke alle ville gjort det. Mange foreldre prioriterer seg selv foran barna jevnt og trutt, til og med uten de utfordringene vi har. 

Husk at stresset ditt rundt det praktiske kan stjele av noen av de fineste sidene ved mammaen til barna dine, nemlig deg selv,  din fulle oppmerksomhet og kjærlighet.

Det beste du kan gi barna dine, er tid med deg når du føler deg deg god nok, når du gjør ting du liker, når du kjenner på følelsene de  vekker i deg, og de ser det lyse av øynene dine, kjenner det i varmen i smilene. Barna dine trenger du at du er litt mer glad i deg selv, fordi de er veldig glad i deg, og de merker når du er sint og frustrert over deg selv, eller når angsten tar det meste av tankene dine, og du blir fjern og anspent.

Jeg sier ikke at du er en dårlig mor når du er slik, for barna dine tåler sånt, bare at du må passe på at stresset rundt hverdagspliktene og frykten for å ikke strekke til ikke får for mye plass, fordi du overvurderer betydningen av det du føler du ikke får til, og undervurderer verdien av det du er god på eller som kommer lett for deg. 

Om du har ADHD, altså at symptomene ikke kommer av andre årsaker, så har hjernen din garantert gitt deg karaktertrekk som er typiske for veldige mange nevrodivergente, som barn elsker. Vi har ofte mye humor, vi er spontane, tenker på alt mulig rart og aldri kjedelige, vi er nysgjerrige,  har mye fantasi, mange ideer og blir lett begeistret over muligheter eller å oppleve nye ting, det veldig vanlig at vi er empatiske og medfølende, at vi er lojale og ærlige, og er sjelden og aldri strategiske, ondsinnede eller har en agenda i møte med folk (vi husker jo ikke fra a til b, og endrer hele tiden mening om hva føler og vil, og blir distrahert kontinuerlig, og er dødsredde for å plage andre, gjøre noe upassende eller si noe sårende uten å tenke oss om, så vi er så langt fra psykopater som det kommer).

Kanskje ikke alt dette stemmer på deg, kanskje du har herlige og fine sider jeg ikke har nevnt, men har du ADHD så har du også fordeler, og ikke bare ulemper. Du har ressurser, ikke bare svakheter. Sørg for at du bruker tid hver dag på sånt som du mestrer og liker, sånt som gjør deg glad og avslappet. 

Joda, det er viktig å huske på praktiske ting og sørge for at ting er på stell, men det vil neppe skade å legge lista litt lavere, å ikke være så hard mot deg selv for småfeil og bagateller, slutte å sammenligne deg med folk som er nevrotypiske, og dropp alle strategier som blir for mye styr eller krever for mye i seg selv.

Finn en måte å sortere hva som ER viktig, og hva som du innbiller deg er viktig, enten du skriver lister eller spør mamma om å hjelpe deg å prioritere gjøremål,  og å innse hva som er verdt å bruke kreftene på, og hva du bare kan droppe. 

- Innse at nok søvn, sunt kosthold og fysisk aktivitet er ekstra viktig for oss med ADHD. 

Om du har en tendens til svart/hvitt tenking, så legg det helt bort. Det er utopia at du skal klare å sove, spise og trene på en måte som er  optimal for oss med ADHD, særlig ikke sånn på egenhånd og med ansvar for barn. 

Det som er viktig, er at du gjøre NOE av det som er bra for deg, hver dag, og at du ikke kjenner på dårlig samvittighet eller skyld for alt du ikke greier. Alle monner drar, og målet nå er å gjøre ting som er bra for kroppen når du husker det. 

Sørg for å få så mye søvn som du kan. Om du ikke sliter med dette, så er det en kjempefordel for deg. Er det noe som er vanskelig, så er det veldig viktig at du får hjelp til det. 

Ta tilskudd av omega 3 og høyeste dose D3-vitamin som er å få om høst, vinter og vår. Om du er lite i sola sommeren så kjør på med høye doser D3 da også, er du glad i å sole deg så kan du ta en pause da. 

Ta tilskudd av B-vitaminer, særlig viktig er folat og B12. Folk med ADHD har ofte mangler på B-vitaminer, i tillegg til at det verdiene som ligger lavere innen normalområdet er for lite for de som er nevrodivergente, så de kan få symptomer på mangler selv om legen sier at prøvene er normale. 

Ta tilskudd av magnesium, men styr unna de du kan kjøpe på butikken og som er mest vanlige, de får du bare løs mage av. Det er veldig vanlig at folk med ADHD har for lite magnesium, og tilskudd av rette typene kan gi bedre søvn,  generell avspenning i muskulaturen, redusere stress og angst, og bedre hjernefunksjonene vi bruker for å konsentrere oss og huske. Du kan teste ut det du får tak i, og finne ut hva som fungerer best for deg. De typene du skal se etter er Magnesium Glycinate, Magnesium Taurate, Magniesium L- Threonate eller Magnesium Chloride. Ta magnesium om kvelden, siden det bedrer søvnen. 

Om du synes det er vanskelig å huske å ta piller, så finnes det magnesiumspray, som er veldig praktisk og enkelt.

Det koster en del dette her, men følg med på salg, og om du sliter mye med engstelse og indre uro, kan dette hjelpe deg masse, og det virker vanligvis ganske raskt. Jeg ville prioritert dette siden du virker som du engster deg en del. 

Disse er kosttilskuddene  som jeg tenker er absolutt viktigst sånn i første omgang, men vær obs på at jernamangel kan gå ut over dopaminprodusjonen, så vel som påvirke hjernefunksjonen så ADHD-symptomene blir enda verre. Blør du mye under mensen kan det være greit å ta jerntilskudd annenhver dag en periode, og se om det hjelper hjernen din til å funke bedre.

Om du ikke har råd til kosttilskudd nå, så kan du selvfølgelig spise mat som har de rette vitaminene og mineralene. Nå er det slik at mange med ADHD også  har dårligere opptak av vitaminer og mineraler, så derfor anbefales det kosttilskudd i tillegg til mat, men har du ikke pengene, så får du gjøre det beste ut av det. Unngå multivitaminer, de har ingen effekt. 

Vi er i tillegg ekstra sensitive for ubalanser i bakteriekulturene i magen. Å drikke kefir og biola, eller spise gresk yoghurt kan tilføre mer av de gode bakteriene, og å redusere inntaket av sukker (ikke lett, vet) og ultraprosessert mat vil også hjelpe på. 

Sånn generelt så er det bare spise alt du klarer av grønnsaker, særlig de som er grønne, og gjerne bitre salater som ruccola om du liker det. Egg, fisk, nøtter, bær, frø og mørk sjokolade er også gull for hjernen. Grønn te og urtete er også veldig bra. Kunne ramset opp, men det står mye bra om dette i boken ADHD- 7 veier til ny forståelse, bare bla deg frem til det som handler om kosthold. 

Nå er det ikke slik at vi kan spise oss frisk fra ADHD, men vi kan redusere symptomer og gi hjernen bedre forutsetninger ved å spise enkelte ting og redusere andre.

Ikke styr med å lage planer eller kjøp inn masse  greier, bare sørg for å ha noe av det som du liker og som er bra for hjernen og magen i hus, og spis det når du kommer på det.

Kosttilskuddene kan være lurt å ta hver dag, B-vitamin morgen, og magnesium og D- vitamin om kvelden. Ikke ta B-vitamin samtidig som kaffen, ellers er det ikke nøye om du tar den seinere på dagen eller om kvelden. Jeg har vitaminene mine ved tannkosten, så jeg husker å ta de før jeg pusser tennene morgen og kveld. 

Sånn helt til slutt på dette punktet, så vil jeg si at har du hyperaktivitet, så må du bruke kroppen din nok i løpet av dagen, ellers vil uroen slå innover, og det blir vanskelig både å slappe av og sovne. Det beste er å trene, men om du ikke orker det, så gå deg turer eller dans på stuegulvet, få spenningen ut av kroppen og aller helst slit deg litt ut, da er det mye enklere å slappe av etterpå. 

- Omgi deg mest med andre med ADHD, eller mennesker som er empatiske og tolerante av natur, så du kan være deg selv og føle at du er både akseptert og verdsatt, uansett hvor rar, glemsk eller kaotisk du er.

Reduser kontakt med mennesker som får deg til å føle at det er noe galt med deg, eller som reagerer veldig negativt på måten du er på, når du allerede gjør ditt beste for å ta hensyn og tilpasse deg. Altså, ikke dropp gamle venner eller unngå familie, men bruk mest tid sammen med de som får deg til å like deg selv. Når du er med folk som får deg til å føle deg dum, utilstrekkelig, slitsom eller irriterende, minn deg selv på at de samme egenskapene som trigger negative følelser og tanker i noen mennesker, er digget og elsket og ønsket av andre. Ingen kan være likt av alle, og det beste for deg er å henge med de som liker deg som du er. De andre må du lære deg å tåle på et vis, og la være å bry deg så mye om hva mener. 

- Sjekk ut om det tilbys Rask psykisk helsehjelp der du bor, det er et gratis lavtersketilbud, der  de vanligvis tilbyr kognitiv terapi. Feks kan de hjelpe deg å endre måten du tenker på deg selv og andre, måten du møter utfordringer og motgang på, lære deg hvordan regulere følelser og gjenkjenne tanker som ikke er sanne og drar deg ned. Dette kan være nyttig,  selv om det er kortvarig og vedkommende ikke behandler ADHD'n din.

- Øv deg på å meditere. Mindfullness er en veldig vanlig og enkel måte å meditere på, men om du ikke orker å begynne å lære metoder,  eller blir overveldet av bare ordet meditasjon, så gjør det enkelt. 

Sett deg ned når du har fem minutter for deg selv, 
lukk øynene, senk skuldrene,
slipp løs magen,
fokuser på pusten.

Trekk pusten inn gjennom nesen og helt ned i magen, hold den litt, og slipp luften sakte ut igjen.
Gjør dette tre ganger.

Deretter puster du helt normalt, mens du vender fokus mot følelsen av pusten som flyter inn og ut av kroppen, helt ned i magen, og hele veien opp og ut igjen.

Om du får masse tanker som kommer, så er det helt greit, øv deg på å la de komme og gå, vend bare oppmerksomheten tilbake til pusten hver gang du bli forstyrret.

Du kan ikke feile i dette, du kan ikke gjøre noe galt.

Om du ikke orker mer enn to minutter i begynnelsen, så er det uansett mye mer enn ingenting. Om du klarer å sitte litt lenger, kan det være du kjeder deg, det er supert om du gjør det. Øv deg på å sitte i kjedsomheten, uten å falle for fristelsen til å la tankene underholde deg, bare observer tankene  når de kommer, og vend rolig oppmerksomheten tilbake til pusten. 

Denne øvelsen kan høres meningsløs ut, særlig om du sitter der i en storm av tanker og sliter med å konsentrere deg om pusten, mens du kjenner en økende uro og behov for å avslutte. Dette høres jo ut som det motsatte av det som er meningen med meditasjon, som er å stilne tankene og slappe av i kroppen.  Men stol på meg, gjør du denne øvelsen hver dag, bare litt her og der, så vil det ha en gunstig effekt både i kropp og sinn  over tid, selv om du skulle føle at du "ikke får det til". 

Det er som nevnt ikke mulig å feile, så lenge du gjør det. Det er ikke noe mål med meditasjonen, utover å oppleve den som den er. Over tid så vil du forstå poenget, men i begynnelsen er det viktige å bare gjøre det. Det tar ikke lang tid, det krever ikke noe utstyr, og du kan gjøre det overalt. 

- Gjør hjemmet ditt og hverdagen mer ADHD-vennlig. 

Jeg vet ikke hva som er vanskeligst for deg, når du prøver holde orden og huske alt du må i løpet av dagen. 
Hos meg har alle ting et hjem, en fast plass, fordi har de ikke det så forsvinner ting på lure steder hele tiden. 
Jeg klarer ikke alltid å legge alle tingene der de bor, men enkelte ting er viktigere å ikke miste enn andre. Som nøkler, telefoner, passordboken min, pass og fødselsattester, ting sønnen min trenger på skolen, ekstra kontanter og ekstra visakort osv, Slike ting som jeg flipper over å ikke finne når jeg trenger det. 

Jeg har en kurv i yttergangen der nøklene bor, sammen med refleks, mynter, tyggis, lip gloss og kvitteringer som venter på på bli kastet eller flyttet til skuffen der kvitteringer bor. Det er helt ok å ha mellomlandinger, så lenge de skjer i kurver eller skuffer.

Jeg har en potteskjuler under stuebordet der ladeledninger, powerbanks, høretelefoner og diverste tekniske duppeditter bor, men har også en fast ladestasjon ved favorittplassen i sofaen. Der skal mobilen bo når jeg er hjemme, enten den lades eller ei. Før brukte jeg enormt mye tid på å lete etter mobilen, den kunne være på de rareste steder, nå skjer det at den plutselig fordufter, men ikke like ofte som før.

Jeg har en plastboks fra IKEA under bordet også,  der passordboken (som også har barnas fødselsnummer, samt telefonnummer, epost og postadresser til alle nærkontakter, tlf nr til forsikringsselskap, navn og nr til fastlege, til og med nr til politi, brann og ambulanse har jeg notert der, fordi jeg kan klemme ALT om jeg blir stresset nok), skrivesaker, saks, almanakk,  post it lapper,  notatbøker, kodebrikken osv. At jeg vet hvor ting skal være, gjør at jeg bruker langt mindre tid på å lete enn jeg gjorde. Om noe fordufter, så er likevel det meste på plass. 

Passordboken er også noe som gjør livet mitt lettere og fjerner masse stress. Jeg har selvfølgelig informasjonen andre steder også, men å vite at jeg alltid har et sted der jeg kan finne det jeg trenger av viktig og praktisk informasjon, gjør at jeg slapper mer av, For glemme gjør jeg, tekniske ting knoter jeg med, og det er jevnlig situasjoner der jeg trenger informasjon raskt, og nå trenger jeg ikke lete eller desperat forsøke å huske. 

Jeg bruker mye rotekurver, i tillegg til huskekurver. 
Jeg elsker systemer og orden, men det blir alltid fort kaos igjen. Skapene mine på badet så helt bombet ut før, og jeg brukte mye tid på å lete etter ting jeg visste var der, og jeg ble irritert og distrahert fordi det var så mye greier å flytte på. Jeg innså at strategier for orden i slike skap nytter ikke, så jeg måtte finne en løsning som reduserte irritasjonen ved letingen,  og synet av kaos. Jeg valgte å bruke kurver, siden jeg jeg kan ta ut hele kurven,  og lettere se hva som er og hvor det er. Og ikke misnt,  jeg slipper bruke tid  på å rydde eller organisere, og skapet ser ryddig ut når jeg åpner det.  

Guttungen har en huskekurv på rommet sitt, der bl.a skolesekken, ekstra reflekser, ekstra ladekabel, rene drikkeflasker, gymtøy og gymsko bor. Han har alltid en ferdig pakket gymbag liggende, når han tar ut det skitne tøyet så pakker han det klart til neste gang. Han synes jo ikke det er gøy, men gir mindre fare for stresset mamma som leter febrilsk to minutter før bussen er der, hehe. Han har også sin egen passordbok (med forskjellig viktig informasjon i også), rotekurv på pulten og egen skittentøykurv. Vi har skittentøykurver både på badet, soverommene og vaskerommet. Alternativet var klær på gulv og stoler, og han har en viss glede av å sikte og kaste klærne i kurven enda, så so far so good.  

Barna dine kan lære å ta ansvar for enkelte ting selv fra skolealder. De har selvfølgelig ikke hovedansvaret, men om de blir vant til å ta ut matboksen når de kommer hjem, legge frem klær og finne ting de må huske til skolen neste dag før de legger seg, å pakke gymtøyet og legge det på fast plass, så vil det redusere belastningen på deg. Du skal ikke ta det  for gitt at de husker det, men det er ikke for mye å kreve av de at de prøver. Om de først får inn en rutine, så går det ofte litt av seg selv. Særlig om de ikke har ADHD, hehe. Alle mine har det, men de har klart mye greier likevel, må bare ikke få kjeft eller sure mine om de glemmer noe, og en tommel opp når de fikser ting, så ramler de inn i rutiner de også, sånn stort sett. 

Små barn kan lett læres til å rydde opp, så lenge det er enkelt for de,  og de føler det som lystbetont i starten. Jeg hadde en stor kurv i stua, så før de la seg så kappet jeg med barna om å legge mest greier på plass, så vi fikk ryddet bort barnerotet, og jeg slapp å sitte i det og kjenne på at jeg burdeburde, når de var i seng og jeg var et slakt. De hadde også flere slike bokser på rommet, som vi satte inn en slik kallaxhylle, så det fort og lett så ryddig ut. 

Jeg elsker forresten kallax, og har det både i boden og i stuen. Med ADHD så er vi gjerne rotete, men vi blir stresset av for mye rot og kaos rundt oss (noen bare stenger det ute og sier at ser det ikke, men kroppen blir stresset av det uansett). Det skjer jeg får ånden over meg og sortere og rydder, men i hverdagen er det greit å bare slenge ting i en boks og dytte inn, og så ser det ryddigere ut med en gang. Ett annet et tips om du er sliten men blir gal av alt kaoset,  er å bare rydde alle flater, bord og benker, og tørke over med en fille. Det tar kort tid, og gir en umiddelbar følelse av mer orden. Jeg har en del oppbevaringsmøbler, som kister, puffer og små hyller med skuffer i, så jeg lett kan gjemme unna rotet, om jeg ikke orker ta en skikkelig ryddings. Fake it like you like it. 😁

Jeg har mistet ørten telefoner, lommebøker, kosebamser til ungene, nøkler og jakker,  ting har alltid dukket opp igjen, men det er jo sykt stress når det skjer. Jeg merker ting jeg er redd for å  miste med navn og telefonnr, så hvis det forsvinner ute så øker sjansen for å få det igjen. Telefonen min har sporing, og jeg bruker telefondekselet som lommebok, så det er en ting mindre å holde styr på. Ekstra visakort i en annen bank enn den jeg bruker mest, gjør at jeg kan ringe og sperre kort jeg mister, uten måtte klare meg meg uten kort mens jeg venter på nytt. Ekstra cash har jeg alltid i lommeboken og pengeskrinet, ting skjer, kort svikter, jeg slapper mer av når jeg slipper angsten for konsekvensene av at jeg er et surrehode. 

Vi med ADHD må huske at det meste vi gjør er skadereduksjon, fordi forebygging funker aldri 100%. Mine strategier har ikke som mål at jeg ikke skal  glemme ting, ikke skal rote bort eller miste noe, at jeg aldri skal komme for sent eller skal ha orden på alt i hus og heim. Målet er å danne strategier som forebygger at uønskede ting skjer for ofte, og enda viktigere (for meg); å ha en plan b klar så konsekvensene ved ADHD'n ikke er så store, eller ikke krever noe særlig av meg. 

Jeg skrev aldri hva jeg mente med et ADHD-vennlig hjem. Rett og slett et hjem som er lett å skape en følelse av orden i uten å bruke mye energi eller tankevirksomhet på det, et sted der du lett og raskt finner det du trenger mest, med et system som fungerer for deg, og som du lett kan lære ungene. Det er kanskje ikke i nærheten av de ryddeguruene anbefaler, men det er ikke nøye. Litt prøving og feiling er også normalt. 

En ting som jeg mer er særlig nødvendig for oss med ADHD, er viktigheten av å innrede leiligheten slik at ting som gir deg gode følelser, eller sånt som inspirerer og motiverer til aktiviteter du liker, stæsj du kan bruke til selvpleie og for velvære, men du hele tiden glemmer å gjøre og bruke, for ute av øye, ute av sinn.

Det er fort gjort at hjemmene våre blir et sted der vi bruker mest tid på sånt som tapper oss, og vi ender opp med å kollapse foran skjermen om kvelden, fordi vi er så gåen. Ved å sette frem i synet sånt som gir oss gode følelser og glede, slikt som inspirerer og motiverer oss til å gjøre aktiviteter vi liker, fordi vi plutselig får lyst til det, og det krever lite av oss fra tanke til handling, så vil det øke livskvaliteten betraktelig, Prosjekt vi må planlegge og organisere, eller som innebærer en del handlinger før vi kan gå i gang, er det liten sjanse for at vi faktisk gjør. Om vi ikke mister piffen av tanken på forberedelsene, så blir vi gjerne distrahert underveis. 


Jeg innser at jeg infodumper noe så grasalt nå, og setter strek. 🤪Håper du får noe ut av dette, eller at andre som leser med ADHD kan ha nytte av mine erfaringer. 

En kort oppsummering til slutt. 
ADHD kan ikke fikses av kosthold og positive tanker. 
Men, det er ting som gjør oss verre, og ting som gjør oss bedre, og akkurat hva hver enkelt trenger og tåler er forskjellig, så du må bare prøve deg frem. Medisiner kan hjelpe på symptomene, men ikke alltid, og det er viktig å huske at det er ikke det at du er nevrodivergent som gir deg symptomer, det er fordi du ikke lever på en måte som er helsefremmende for den typen hjerne og kropp, som gir funksjonssvikten og plagene. 

Med det mener jeg;
Det fullt mulig for folk med ADHD å leve like symptomfritt som en nevrotypisk hjerne gjør i en nevrotypisk verden. Men, da må vi leve et samfunn basert på systemer og måter å gjøre ting på som er tilpasset nevrodivergente. Funksjonssvikten og mange av de mest plagsomme symptomene handler ikke om det er noe feil med oss, det oppstår fordi vi er i feil miljø, det det som er naturlig for oss er uønsket atferd, det meste vi gjør hver dag sånt vi ikke skapt for, slikt vi mestrer dårlig og  trives sjelden i, der prestasjoner vi sammenlignes og forventninger sette ut fra nevrotypiske barn og voksne som systemet er skapt av og for.

Det blir litt som å sette en plante som skal stå i skyggen midt til solsteiken, og ikke fatte hvorfor den henger med hodet, får flekker og skader og slutter å vokse, og be den skjerpe seg og ta seg sammen, den får jo god jord, nok vann og lys og næring. Alt planter trenger, så den BURDE jo klare bedre. Selv om den overlever og klarer å presse ut en knopp, som er en bragd i seg selv,  så kan den ikke matche plantene som er skapt for mye sollys, og strutter av sunnhet og trivsel. 

Vi må jo bare godta at systemene, kulturen og idealene per i dag kræsjer totalt med det vi trenger og det vi har å by på, det får vi gjort fint lite med. Men vi kan gjøre en hel del for å tilpasse vår egen lille base, hjem, hverdagsliv og sosial krets, så vi får det bedre,  reduserer symptomene, og kan bruke flere av ressursene. 

Jeg har hele livet jobbet knallhardt for å være nomal, krampaktig kjempet for å  ikke slippe galskapen løs eller være "too much". Nå bare har jeg innsett at jeg ER too much av natur, og ikke i nærheten av normal,  og jeg eier det med hele mitt hjerte. Du er mer enn det du klarer å imitere av normalitet. Det viktigste i verden er ikke å huske gymtøyet hver gang, å alltid være presis, eller å ha det ryddig over alt hele tiden. Om du begynner å like det som skiller deg ut som er godt for deg, og gjør mer av det, er det enklere å omgås normale uten å føle på stress,  og stå i det du må gjøre som du vet du er dårlig på. Og du er ikke alene, vi er mange. ❤️ 






 

Anonymkode: 0a2b2...671

Ikke TS her, men ble helt imponert over hvor mye du skrev og hvor mye bra du deler! Mange nyttige tips  Mistenker selv jeg har, men som godt voksen som klarer meg «ok», skjønner jeg at utredning liksom ikke er noe vits i. Kjente meg veldig igjen i det å gjemme vekk rot og ta det når man har tid og overskudd. Har det så mye bedre når huset er rydda på overflaten! Sliter mest med stress og tankekjør, men skjønner jeg bør prøve å meditere. Har prøvd før, men detter bare ut.. Blir forstyrra av tankene som du skriver. Men nå skal jeg prøve det igjen!

Takk som deler- du er god og ble imponert over deg! Må være sitt beste som man er.. Skal jobbe mer for å legge vekk stress rundt ungene - kjente veldig på det i det du skrev ❤️

Har du EN bok å anbefale? Jeg klarer ikke å konsentrere meg om noe, men ønsker å lære/bli mer bevisst. Nytter iallefall ikke med lydbok..

Anonymkode: 5761d...493

[Jadzia]

Et vanvittig tankekjør, ofte i form av selvdestruktive tanker som fortalte meg hvor ubrukelig og verdiløs jeg var. Jeg klarte ikke å holde hodet over vann med unger og husarbeid. Dette førte til en spiral av angst og depresjon. Under mensen var jeg på grensa til sui**dal. Jeg var så langt nede til slutt, at hadde jeg ikke begynt på medisiner da jeg gjorde, tror jeg helt ærlig jeg ikke hadde vært her i dag. Glemmer jeg medisinen, så kjenner jeg det etter 4-5 timer. Da sniker det seg på. Jeg har fremdeles dårlige perioder med dette. Men de er kanskje 20-30% av hva de var før. Og da tok de aldri pause. 

[AnonymBruker]

31 minutter siden, Jadzia said:

Et vanvittig tankekjør, ofte i form av selvdestruktive tanker som fortalte meg hvor ubrukelig og verdiløs jeg var. Jeg klarte ikke å holde hodet over vann med unger og husarbeid. Dette førte til en spiral av angst og depresjon. Under mensen var jeg på grensa til sui**dal. Jeg var så langt nede til slutt, at hadde jeg ikke begynt på medisiner da jeg gjorde, tror jeg helt ærlig jeg ikke hadde vært her i dag. Glemmer jeg medisinen, så kjenner jeg det etter 4-5 timer. Da sniker det seg på. Jeg har fremdeles dårlige perioder med dette. Men de er kanskje 20-30% av hva de var før. Og da tok de aldri pause. 

Hva slags medisiner hjalp deg?

Anonymkode: 510c9...290