Hvordan vite at det er rett å gå med barn involvert?

[AnonymBruker]

Har hatt det vanskelig i forholdet lenge... magefølelsen sier at jeg fortjener bedre og bør dra. Men jeg klarer ikke. Barna er i barneskolealder... vårt valg vil påvirke hele deres hverdag. De må flytte... de må forholde seg til 50/50 fordeling. Påkjenningen av at foreldrene skilles. 

Så er det også det at jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å ta det valget som gjør at jeg ser barna 50 % sjeldnere.... hvordan komme dit at det er logisk. Barna mine er alt. Jeg gråter bare av tanken på tiden jeg mister med dem...

Ting som nylig er kommet frem i forholdet er helt ugreit. Det går på min verdighet... jeg bør gå. Allikevel blir jeg. 

Dere som har tatt valget å dra med barn involvert..  kan dere dele litt av deres vurderinger og tanker med meg. Jeg er nok ganske utkjørt og "tåkete" etter lang tid med usikkerhet og stille konflikt..

 

 

Anonymkode: 9f4b6...48a

[Gjest CamillaCollett]

Når man har prøvd terapi uten bedring, og man er så påvirket av at forholdet er dårlig at man ikke lenger har energien man burde ha som forelder. Sånn var det i hvert fall for meg.

[AnonymBruker]

Jeg har ingen gode råd, men står i akkurat samme situasjon som deg. Så vil bare gi en klem ❤️

Anonymkode: ccd94...d79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Jeg har ingen gode råd, men står i akkurat samme situasjon som deg. Så vil bare gi en klem ❤️

Anonymkode: ccd94...d79

Klem tilbake ❤️

Anonymkode: 9f4b6...48a

[kri.star]

Ønsker du å lære dine barn at det er slik du blir behandlet er greit?
De lærer hvordan være en partner, og hva man skal finne seg i og ikke, gjennom å observere sine foreldre. Og tro meg, de får med seg hvordan det er. 

[AnonymBruker]

Skilsmisse og samvære. Det går som regel greit. Det beste er jo at man er lykkelig sammen, men når man er ulykkelig sammen, så har man ikke lenger det alternativet.

Det verste er første julen uten barna. Men å ha "barnefri" venner man seg til etterhvert. Prøve å se det positive i det. Grave seg ned i todo-listen, jobbe ekstra slik at man kan ta mer fri når man har barna, være ekstra sosial, etc.

Anonymkode: 47f8f...ddb

[AnonymBruker]

Har det på nøyaktig samme måte som deg, TS.

Kan ikke tenke meg å miste 50% av barnas liv.Men så ser jeg samtidig at jeg og mannen er rollemodeller for barna, og sånn som vi har det nå, så er vi dårlige modeller. Vi krangler ikke, men jeg orker nesten ikke være sammen med mannen. Vi holder prat til et minimum. Har  hvert vår soverom. Vi forholder oss nøytrale, mens det ligger mye usagt i luften. Føler meg sur med en gang jeg kommer hjem. Barn får med seg sånt. 

Da må det vel være bedre med en mor og far som har det bra på hver sin kant? Som har overskudd og godt humør?

Jeg tenker oftere og oftere på at vi overfører dårlige måter å håndtere ting på, til barna våre. Fordi de lærer av det vi gjør. Og jeg ønsker at barna mine skal ha sunne relasjoner… likevel sitter jeg på gjerdet, kanskje fordi jeg gruer meg til å bryte opp den lille familien vår, tross det jeg har skrevet.

Har derfor ingen gode råd til deg, men du er ihvertfall ikke alene, om det er en trøst❤️

Anonymkode: 33221...386

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har det på nøyaktig samme måte som deg, TS.

Kan ikke tenke meg å miste 50% av barnas liv.Men så ser jeg samtidig at jeg og mannen er rollemodeller for barna, og sånn som vi har det nå, så er vi dårlige modeller. Vi krangler ikke, men jeg orker nesten ikke være sammen med mannen. Vi holder prat til et minimum. Har  hvert vår soverom. Vi forholder oss nøytrale, mens det ligger mye usagt i luften. Føler meg sur med en gang jeg kommer hjem. Barn får med seg sånt. 

Da må det vel være bedre med en mor og far som har det bra på hver sin kant? Som har overskudd og godt humør?

Jeg tenker oftere og oftere på at vi overfører dårlige måter å håndtere ting på, til barna våre. Fordi de lærer av det vi gjør. Og jeg ønsker at barna mine skal ha sunne relasjoner… likevel sitter jeg på gjerdet, kanskje fordi jeg gruer meg til å bryte opp den lille familien vår, tross det jeg har skrevet.

Har derfor ingen gode råd til deg, men du er ihvertfall ikke alene, om det er en trøst❤️

Anonymkode: 33221...386

Takk for at du deler ❤️ På en måte godt å ikke være alene.. men unner ikke deg eller noen andre dette.. det er en så håpløs situasjon. Uansett hva man velger å gjøre blir det vondt. Jeg har sagt til min mann at parterapi er det eneste som kan redde oss. Så vi skal prøve det. Ringte fvk i dag... 6 ukers ventetid 🫤 håper det løser seg til det beste for deg ❤️

Anonymkode: 9f4b6...48a

[AnonymBruker]

Når du innser at barna legger merke til at dere ikke har det bra, at du lærer barna at et sånt forhold er "normalt", at lykke kun er for barnløse og at du overfører dette mønstre til barna. 

 

Anonymkode: f1e0a...e72

[AnonymBruker]

Jeg valgte å gå da jeg ble så psykisk nedbrutt og uten tegn til bedring til tross for utallige samtaler. Også hos FVK. Innså til slutt at jeg alene kunne ikke redde forholdet. Vi måtte være to om å ville. Aldri angret på at jeg gikk!

Anonymkode: b08db...040

[AnonymBruker]

Er det fysisk eller psykisk vold, bør man gå. Er man bare «vokst fra hverandre», lite/ingen sex, kjeder seg, men kan kommunisere uten krangling eller å si stygge ting ( = psykisk vold) bør man prøve å bli til barna flytter ut. 

Anonymkode: 05825...ff1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Er det fysisk eller psykisk vold, bør man gå. Er man bare «vokst fra hverandre», lite/ingen sex, kjeder seg, men kan kommunisere uten krangling eller å si stygge ting ( = psykisk vold) bør man prøve å bli til barna flytter ut. 

Anonymkode: 05825...ff1

Du glemte og nevne der det kun er en person som tar ansvar og drifter familien as. Jeg skal love deg at det tar på. 

Anonymkode: b08db...040

[AnonymBruker]

Du skriver at det har kommet frem ting nå i forholdet som er ugreit og at det går på din verdighet, hva er dette? Utroskap? Og hvor gamle er barna deres mtp. at dere går fra hverandre?

Anonymkode: 11190...be1

[AnonymBruker]

Jeg flyttet fra min xmann når barna var i barnehagealder. Aldri angret et sekund. Men det var heller aldri snakk om at barnefar skulle ha de 50%, så her har vi hatt samvær hver annen helg fre-søn og en kveld i uken hver annen uke. 

Jeg hadde godt betalt jobb, kunne kjøpe meg hus i samme kommune, men i en annen skolekrets. Det var det beste både for meg og barna.

Det var tøft i starten når barna var hos far, men det gikk seg til det også, var jo heldigvis ikke mange dager av gangen, så det gikk veldig fint. Etter noen få år ble det slutt på samvær, og siden har de vørt hos meg 100%

Anonymkode: d3886...100