Spontanabort og psykisk helse

[AnonymBruker]

Hei

Jeg fant ut at jeg ble uplanlagt gravid i juli, noe som gikk litt ut over forholdet til meg og mannen da vi hadde bestemt oss for å ikke få flere barn. Det viste seg å ende i en spontanabort, og jeg føler hele situasjonen har gått ut over psyken min.

Jeg rakk å innstille meg på å ta imot en ekstra inn i familien, og kjenner dermed en sorg over aborten. Mannen er motsatt. 

Nå er jeg usikker på meg selv. Ønsker jeg flere barn likevel? Isåfall gjorde gubben det ganske tydelig at det ikke ble med han. Skal jeg eventuelt fortrenge ønsket resten av livet slik at vi kan holde sammen? 

Jeg føler meg helt tom følelsesmessig, samtidig som at gråten sitter løst. Jeg føler meg utmattet, og jeg kunne sovet døgnet rundt. Er det normalt at det skal gå så hardt ut over psyken? Er det hormonene pga graviditeten/aborten?

Og til dere som har gått gjennom dette og prøvd lenge, og ventet mange år på en liten spire. Jeg kan virkelig ikke tenke meg til hva dere går igjennom…

Anonymkode: 43d07...1c7

[AnonymBruker]

Dere har sammen bestemt dere for å ikke få flere barn. Når du ble gravid begynte hjernen din å omstille seg på hvordan få til dette. Så mistet du, og hormonene er løpsk. Nå må du omstille deg tilbake igjen. 
Du kommer ikke til å ønske deg er barn resten av livet av den grunn.. 

Fosteret var det nok noe galt med derfor ordner kroppen opp selv. 
Din mann føler kanskje han har nok med de barna dere har og hverdagen, og det må respekteres. Og det har vel egentlig du også siden dere bestemte dere sammen. 
Dette vil gå seg til. 

Anonymkode: 998c9...6e8

[AnonymBruker]

Jeg tror når man blir gravid så innstiller man seg raskt til tanken på en til, ofte blir det slik for mannen også men i ditt tilfelle ikke. Jeg ble uplanlagt gravid i fjor da første barn var 1 år. Det kom som et sjokk for vi hadde ikke bestemt oss for en til. Men så mistet jeg etter noen måneder. Vi hadde da nesten tatt for gitt at nr 2 var på vei og var i gang med å fantasere hvordan det kom til å bli. Tomheten og tristheten over å miste var enorm, og det er mye hormoner også. Føler det ikke blir tatt ordentlig på alvor. Å vite at det var pga kromosomfeil gjør det ikke noe enklere, tanken om det som kunne blitt er uansett der. Og når man da er innstilt på et barn til så er det ikke bare å lukke døra. Jeg aner ikke hvor mange barn du har men du må jo uansett vurdere hvor stort ønsket ditt er. Var mannen din motvillig til det barnet du var gravid med og ikke glad i det hele tatt? For om han var litt på gli med en til så er det jo mulig han kan endre mening. Du har i alle fall min omtanke. Vi forsøker på nytt her for kan ikke gi slipp på tanken om en til❤️

Anonymkode: e2f46...e81