Har fått svar på ct, venter på innkalling til pakkeforløp..

[AnonymBruker]

Det er funn på ct, men "selvfølgelig" kan ikke legen gi 100% svar om hva det er og ikke. 

Det står blant annet funn av tumor, ikke stor. 

Det er kaotisk i hodet mitt nå, men det jeg lurer på er informerer jeg de rundt meg nå? Eller venter jeg til jeg har 100% sikkert svar fra sykehuset om hva det er? 

Siden det står pakkeforløp i henvisningen så tenker jeg jo mitt, men prøver å ikke tenke og. 

En del av meg vil ikke si noe for å bekymre de rundt meg, tilfelle det ikke er noe. Og jeg har jo ikke svar på spørsmål som eventuelt vil komme..

Mens en liten del av meg vil ikke gå gjennom det alene frem til sikkert svar. Jeg er så usikker nå.  Legen sa jeg skulle høre noe innen en uke, jeg kan ikke gå en uke å late som om at alt er bra. 

 

Jeg bor alene uten mann og barn, så det er ingen andre enn meg selv å ta hensyn til. 

Takk.

Anonymkode: 62cff...3cb

[AnonymBruker]

Hvilken kroppsdel er det snakk om?

Anonymkode: 67e8d...316

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Hvilken kroppsdel er det snakk om?

Anonymkode: 67e8d...316

Skjønner ikke hvordan det har noe å si om hvor det er funn? 

Jeg ønsker å høre hva andre har gjort i lignende situasjoner, der man venter på svar om hva det er 😊

Anonymkode: 62cff...3cb

[AnonymBruker]

En tumor trenger ikke nødvendigvis å være kreft heller men pakkeforløpet starter uansett. Grunnen for at folk spør hvor er fordi det er forskjell på kne og hjerne, veldig stor forskjell.

Uansett så har du vel venner du prater med, en god venninne kan du vel betro deg til eventuelt familien. Problemet når du åpner deg om dette før du har svar er masse mas og svadaprat for man vet jo fortsatt ikke hva det er og hvor ille det er.

Håper du fort blir frisk igjen iallfall, ikke gøy å være i denne situasjonen og stresse med alt som følger med.

Anonymkode: 76aa7...415

[AnonymBruker]

Det er veldig forståelig at du er bekymret. Alle skal ha pakkeforløp hvis det er en mulighet for at det kan være kreft, for å sikre at man ikke får helsehjelp for sent dersom det faktisk skulle være kreft! 

Du bestemmer helt selv om du vil fortelle at det er funnet en tumor, eller ikke. Et familiemedlem fortalte om det, og det viste seg å være godartet tumor. Jeg er glad for at hun fortalte om det, og at man kunne støtte henne i tiden hun ikke visste hva det var.

Anonymkode: 9b4e4...3c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

En tumor trenger ikke nødvendigvis å være kreft heller men pakkeforløpet starter uansett. Grunnen for at folk spør hvor er fordi det er forskjell på kne og hjerne, veldig stor forskjell.

Uansett så har du vel venner du prater med, en god venninne kan du vel betro deg til eventuelt familien. Problemet når du åpner deg om dette før du har svar er masse mas og svadaprat for man vet jo fortsatt ikke hva det er og hvor ille det er.

Håper du fort blir frisk igjen iallfall, ikke gøy å være i denne situasjonen og stresse med alt som følger med.

Anonymkode: 76aa7...415

Det er i skjelettet. 

Jeg har venninner jeg kan prate med, men som du sier den masingen (selv om de bare mener godt) det er det jeg ikke vil ha. Jeg har ikke noe mer svar selv om de spør. Og jeg skjønner at de bryr seg, men jeg er vel egentlig en som holder ting for meg selv, og ikke vil plage andre. 

Uansett, tusen takk for fine svar til dere to siste, jeg tenker jeg holder det for meg selv frem til jeg får innkalling til time. Nå er det som sagt kaos i tankene, så trenger å lande litt. 

 

Anonymkode: 62cff...3cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det er i skjelettet. 

Jeg har venninner jeg kan prate med, men som du sier den masingen (selv om de bare mener godt) det er det jeg ikke vil ha. Jeg har ikke noe mer svar selv om de spør. Og jeg skjønner at de bryr seg, men jeg er vel egentlig en som holder ting for meg selv, og ikke vil plage andre. 

Uansett, tusen takk for fine svar til dere to siste, jeg tenker jeg holder det for meg selv frem til jeg får innkalling til time. Nå er det som sagt kaos i tankene, så trenger å lande litt. 

 

Anonymkode: 62cff...3cb

Det er ikke en gøy situasjon å være i, been there done that. Tankene går i hytt og pine og man mangler rett og slett kontroll over ens egen skjebne i slike situasjoner, er noe dritt.

Har for øvrig selv en tumor i skjelettet  som ikke er kreft så er du "heldig" så har du noe lignende. Når jeg styrte på så logget jeg meg på helsenorge hele tiden for å sjekke hvem som hadde vært inne å sett og hva slags notater det var holdt på å dø når jeg så "kreftkoordinator" på journalen min og begynte å planlegge alt fra min egen begravelse til hvem som skulle ha barna.

 

Anonymkode: 76aa7...415

[AnonymBruker]

Svulst og pakkeforløp er ikke synonymt med kreft. 

Vært i samme situasjon 6 ganger. Alle gangene endte opp med operasjon og det ganske raskt. 

Jeg vet ikke hvordan det er å være bekymret og stresset over noe sånt som dette. Aldri vært det selv. De rundt meg løper rundt som hodeløse høns og planlegger begravelse. Jeg tar livet med ro og kaster ikke bort energi på å bekymre meg. Får ikke til å bekymre meg før jeg absolutt må. 

Jeg velger nå å ikke si noe til de rundt meg. Fordi de blir alltid så hysteriske. Så jeg gjør det for deres skyld. Jeg klarer meg helt fint og trenger ingen. Er jo ikke noe de kan gjøre allikevel. 

Anonymkode: cfdc4...6d4

[AnonymBruker]

Veldig individuelt om man skal dele alt med en gang eller ikke. Jeg er veldig privat ang egen helse frem til jeg vet hva ting er, føler jeg trenger å ha kontroll på hvem som vet hva, og orker ikke at folk skal mase etter mer informasjon som jeg enten ikke har eller ikke vil dele akkurat da. Har to ganger vært sendt til mammografi pga kul i brystet, en gang sendt på utredning pga mistanke om kreft i magen, pluss ms-utredning (som ikke er kreft men likevel alvorlig), og jeg orket ikke dele det med noen. Sa ingenting til hverken venner eller familie, og for meg var det helt riktig. Heldigvis kom alt tilbake negativt, så jeg slapp å ta stilling til ting videre. Men jeg kan godt si at det stakk litt første gangen jeg var på mammografi og alle andre på venterommet hadde med seg noen, mannen sin for det meste. Jeg har ikke partner så jeg hadde ingen som var naturlig å ta med (i alle fall ikke en tirsdag kl 10), men når jeg satt på gangen og ventet på UL fordi de hadde funnet noe på røntgenbildet så skulle jeg virkelig gjerne hatt noen å holde i hånden. Så det er jo en ting du kan vurdere, i alle fall når du får videre plan. det kan være godt å ha noen sammen med deg. Og som andre sier over, det trenger ikke være kreft. Masse lykke til!!

Anonymkode: c4cad...164

[AnonymBruker]

Gjør det som føles riktig for deg. Hvis du velger å informere og snakke med familien om det, så kan du si det du skrever her. At du klarer ikke noe mas og mange spm rundt det, og at du sier fra når du selv vet mer. 
Tenker det er viktig å ha noen du kan støtte deg til. 
en tumor er det samme som en svulst, klump av noe. Og de vet ikke noe om den før de har tatt biopsi og vevsprøve. 
De aller fleste tilfeller er det fettkuler, polypper og vev. Sjelden kreft. 
Men du må jo gjennom undersøkelse, evt fjerne den eller ei. Alt ettersom hva de finner ut av. 
pakkeforløp betyr ikke kreft. 
Dette kommer nok til å gå veldig bra. 
 

Anonymkode: 8b485...ef1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Skjønner ikke hvordan det har noe å si om hvor det er funn? 

Jeg ønsker å høre hva andre har gjort i lignende situasjoner, der man venter på svar om hva det er 😊

Anonymkode: 62cff...3cb

Hva man gjør? Man går i sjokk, man går gjennom sjokkfasene, man blir sint, man blir redd, man tenker at det er feil, man vil gi opp, man finne håp, man blir sint på leger som ikke har funnet ut av dette før. 
Så kommer man seg videre, etter en stund. Man overlever og glemmer litt, samtidig som man vet at man er potensielt livstruende syk. 
Man går ut i verden, reagerer på folk som oppfører seg som om verden er normal, når en selv kan dø i neste øyeblikk. Man er sint fordi andre ser ut til å leve vanlige normale liv, mens sannheten er at ingen vet hva andre bærer på i sitt sinn, like lite som man selv bærer sin sykdom utenpå kroppen. 
Sånn går no dagan. Og man blir litt vant til å være dødssyk. 
 

(og ikke gi meg noe stakkars, hjerter eller noe annet, jeg trenger ikke det, ikke nå). 

Anonymkode: 92ab4...eb6