Hvordan forholde seg til mennesker som tar alt i verste mening, og er ekstremt defensive/passiv-aggressive

[AnonymBruker]

Og før dere svarer "jeg kutter dem ut av livet mitt", jeg vet at det er en mulighet, men det er ikke å forholde seg til dem, det er å fjerne problemet helt. 

Personen dette gjelder, i hovedsak, er min mor. Jeg ønsker å ha en god relasjon til henne, men det er utmattende å være rundt. Jeg kan forsøke å fokusere på hyggelige ting, ikke ta dype samtaler, likevel blir det enten til at jeg må gå på eggeskall for å ikke "trigge" hennes forsvar, eller at vi blir værende i helt forstyrrende og utmattende dialoger. 

Det er småting som dette: vi spiser middag, og jeg deler tilfeldig at jeg har begynt å bruke havsalt i stedet for vanlig salt, fordi jeg har fått helt dilla, synes det er så godt. Det tar hun personlig og kan svare med "åja, ja, jeg kan vel ikke så mye om mat jeg, var sikkert ikke godt dette her, får ikke til noe jeg". 

Eller større ting som at jeg sier "jeg synes ikke det er greit at du utleverer mine helseopplysninger til andre, det har jeg sagt i fortrolighet, det er ikke OK at du deler videre", "jeg greier visst ikke å gjøre noe som helst rett jeg, kanskje det er bedre for deg at vi ikke har noe kontakt". Nå skal det sies at jeg er veldig forsiktig med hva jeg deler med henne på grunn av slike ting, poenget er mer at en hver form for forsøk på grensesetting ender med at ingen bryr seg om henne, og hun burde like godt dø, og gå ut av livet mitt. 

Hvis jeg på dette svarer "det er dine ord" eller "det var ikke det jeg sa", eller "det mener jeg ikke" får jeg tilbake "jo, du mener jo det, jeg gjør bare feil, og du er misfornøyd med alt jeg gjør", og alle forsøk på å rette opp fører til lande frem og tilbake diskusjoner. Det ønsker jeg ikke lenger. 

Noen som har funnet gode løsninger på hvordan forholde seg til slikt, uten å bruke mye energi og heller ikke kue seg selv med å ikke kunne snakke fritt? 

Anonymkode: fc104...14a

[exictence]

Fint du gir konkrete eksempler

AnonymBruker skrev (På 11.8.2024 den 13.45):

Det er småting som dette: vi spiser middag, og jeg deler tilfeldig at jeg har begynt å bruke havsalt i stedet for vanlig salt, fordi jeg har fått helt dilla, synes det er så godt. Det tar hun personlig og kan svare med "åja, ja, jeg kan vel ikke så mye om mat jeg, var sikkert ikke godt dette her, får ikke til noe jeg". 

Så kan du si: Du får til mye, du mamma. Jeg visste heller ikke før at det var sånn forskjell på salt typer, men synes det er interessant

AnonymBruker skrev (På 11.8.2024 den 13.45):

Eller større ting som at jeg sier "jeg synes ikke det er greit at du utleverer mine helseopplysninger til andre, det har jeg sagt i fortrolighet, det er ikke OK at du deler videre", "jeg greier visst ikke å gjøre noe som helst rett jeg, kanskje det er bedre for deg at vi ikke har noe kontakt".

Joda, du gjør mye rett, mamma. Jeg er glad i deg. 

Ikke fortsett med å gjenta det du har sagt. Unødvendig og bortkastet

AnonymBruker skrev (På 11.8.2024 den 13.45):

Nå skal det sies at jeg er veldig forsiktig med hva jeg deler med henne på grunn av slike ting, poenget er mer at en hver form for forsøk på grensesetting ender med at ingen bryr seg om henne, og hun burde like godt dø, og gå ut av livet mitt. 

Fint at du er forsiktig med hva du deler. Jeg har og måttet være det til min mor. Det er tungt. 

Bare vær rolig og ikke gjenta det du har sagt.

AnonymBruker skrev (På 11.8.2024 den 13.45):

Hvis jeg på dette svarer "det er dine ord" eller "det var ikke det jeg sa", eller "det mener jeg ikke" får jeg tilbake "jo, du mener jo det, jeg gjør bare feil, og du er misfornøyd med alt jeg gjør", og alle forsøk på å rette opp fører til lande frem og tilbake diskusjoner. Det ønsker jeg ikke lenger. 

Igjen, ikke gjenta hva du sa. Bare si at du ønsker det beste. "Jeg blir bare litt lei også noen ganger. Den følelsen får vi jo begge lov til å ha. "

AnonymBruker skrev (På 11.8.2024 den 13.45):

Noen som har funnet gode løsninger på hvordan forholde seg til slikt, uten å bruke mye energi og heller ikke kue seg selv med å ikke kunne snakke fritt? 

Anonymkode: fc104...14a

Man bruker i hvert fall selv mye energi på å gjenta seg selv og forsvare/bortforklare seg selv. Ikke gjør det.

Bare si kort og rolig at du ville bare si det. 

Endret 12. august 2024 av exictence

[AnonymBruker]

exictence skrev (2 minutter siden):

Fint du gir konkrete eksempler

Så kan du si: Du får til mye, du mamma. Jeg visste heller ikke før at det var sånn forskjell på salt typer, men synes det er interessant

Joda, du gjør mye rett, mamma. Jeg er god i deg. 

Ikke fortsett med å gjenta det du har sagt. Unødvendig og bortkastet

Fint at du er forsiktig med hva du deler. Jeg har og måttet være det til min mor. Det er tungt. 

Bare vær rolig og ikke gjenta det du har sagt.

Igjen, ikke gjenta hva du sa. Bare si at du ønsker det beste. "Jeg blir bare litt lei også noen ganger. Den følelsen får vi jo begge lov til å ha. "

Man bruker i hvert fall selv mye energi på å gjenta seg selv og forsvare/bortforklare seg selv. Ikke gjør det.

Bare si kort og rolig at du ville bare si det. 

Takk, det var gode forslag! Skal forsøke dette. 

Ja, en bruker så mye tid på å gjenta seg selv, og det vil jeg ikke gjøre lenger, men jeg føler liksom at jeg blir tvunget opp i et hjørne, for enten går hun videre med dagen sin med historien om at jeg hater henne, eller så må jeg liksom avkrefte den historien. Men kanskje jeg bare skal la henne ha hvilken enn historie hun har på en måte? 

Det hun ville svart på dine forslag: 

Sitat

Du får til mye, du mamma. Jeg visste heller ikke før at det var sånn forskjell på salt typer, men synes det er interessant

- Nei, jeg får ikke til noe, skal aldri lage middag igjen, kan bare kaste resten. 

Sitat

Joda, du gjør mye rett, mamma. Jeg er god i deg. 

- Du anklager meg jo for å utlevere deg!!

Eller: 

- Men siden jeg gjør alt feil, så burde vi ikke ha noe kontakt, jeg tenker det er best for deg om du skjermer deg fra meg. 

Så hvordan går jeg videre da. Føler jeg får slike kroker som hekter meg inn i en diskusjon stadig vekk, og skal jeg da bare ignorere det videre eller hva?

TS

Anonymkode: fc104...14a

[AnonymBruker]

Et annet eksempel som blir veldig vanskelig er av hvis vedkommende gjør noe som egentlig er frekt, eller slemt, og jeg gir beskjed om det, så begynner vedkommende å gråte og ha det så fælt fordi de har vært så fæl, de fortjener ingen rundt seg. Og jeg fatter ikke hvordan en kan forholde seg til det på en konstruktiv måte, fordi alle forsøk på grenser ender med å handle om "stakkars dem" i stedet. Jeg har lest at dette er dysfunksjonelle mønster, samtidig håper jeg jo at det er andre løsninger enn å kutte vedkommende helt ut. 

Et eksempel på dette er "det er ikke rart at du ikke får kjæreste, du ser ikke akkurat ut som et fruktfat", og så står jeg opp for meg selv "jeg blir lei meg når du kommer med slike nedsettende kommentarer om utseendet mitt, jeg synes det er frekt!", først så krangles det på "det er bare sant!", og jeg sier "en trenger ikke si alt som er sant, og det er veldig sårende at du som min mor snakker slik til meg, jeg synes ikke det er greit" og SÅ snur det til at hun er et offer ala "ja, der ser du, jeg er en forferdelig mor, jeg burde aldri fått barn jeg" osv. 

TS

Anonymkode: fc104...14a

[AnonymBruker]

Minst mulig, holder samtalene korte og praktiske, orker ikke dette med min mor. Der blir bare verre med årene og. 

Anonymkode: b9663...9bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Minst mulig, holder samtalene korte og praktiske, orker ikke dette med min mor. Der blir bare verre med årene og. 

Anonymkode: b9663...9bd

Har dere noen god relasjon da, utenom? 

Jeg er redd jeg nok står i et krysningspunkt her nå, der jeg må anerkjenne at enten sliter jeg meg ut og fortsetter i samme tralt, eller at jeg aksepterer at vi rett og slett ikke kan ha noe fruktbart forhold. 

TS

Anonymkode: fc104...14a

[AnonymBruker]

Min mor er sånn, bare at hun samtidig blir rasende. Så vi kan dessverre ikke ha kontakt, jeg får vansker med å ha ork til et vanlig liv når hun er i livet mitt. Vet ikke hva du kan si eller gjøre, dessverre, da det er din mor som må se og kjenne behovet for endring; og det gjør hun antakelig ikke så lenge hun er i offerposisjon.

Anonymkode: b33e6...b76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Min mor er sånn, bare at hun samtidig blir rasende. Så vi kan dessverre ikke ha kontakt, jeg får vansker med å ha ork til et vanlig liv når hun er i livet mitt. Vet ikke hva du kan si eller gjøre, dessverre, da det er din mor som må se og kjenne behovet for endring; og det gjør hun antakelig ikke så lenge hun er i offerposisjon.

Anonymkode: b33e6...b76

💔 Hvordan har du det med det? 

Jeg er redd det går mot det valget her også. Hun roper ikke og skriker, men jeg får en sånn vemmelig følelse, at hun virker veldig "uregulert", hever stemmen, avbryter meg, er på et "tog", det er virkelig dramatisk, og jeg har slitt en del med utmattelsessymptomer siste tiden, og jeg har begynt å tenke på om det har en sammenheng med denne relasjonen. 

Kanskje jeg ønsker for høyt at jeg skal kunne greie å være på en måte som gjør at hun oppfører seg bedre, og at jeg ikke greier å innse at det står faktisk ikke på meg. 

TS

Anonymkode: fc104...14a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Har dere noen god relasjon da, utenom? 

Jeg er redd jeg nok står i et krysningspunkt her nå, der jeg må anerkjenne at enten sliter jeg meg ut og fortsetter i samme tralt, eller at jeg aksepterer at vi rett og slett ikke kan ha noe fruktbart forhold. 

TS

Anonymkode: fc104...14a

Jeg aksepterte at vi ikke har et fruktbart forhold, for å si det sånn. At hun er ikke min mamma på den måten, hun dømmer meg fremfor å støtte meg, avviser meg med oppførselen sin hvis jeg trenger henne, tar alt jeg sier personlig, i verste mening, eller som et angrep. Det er som om hun ikke orker at jeg er en person med tanker, meninger osv. Kanskje mitt tilfelle er mye verre enn ditt, men jeg ser resultatet er det samme.

Vårt forhold til våre mødre, slik de er, spiser oss levende. 

Anonymkode: b9663...9bd

[AnonymBruker]

Jeg har også et slikt menneske rundt meg, men jeg har klart å lære meg og snakke om ting som ikke får vedkommende til å gå i offerrollen. Ditt eksempel med salt ved bordet er et godt eksempel på hva jeg har skjønt at jeg ikke skal si. Akkurat som hvis hun har på en kjole, har blomster i en vase eller har bakt en kake. Da nevner jeg jeg aldri andre pene kjoler jeg har sett eller fine blomsterbuketter og gode kaker. Du syns det er å kue seg selv, men det syns ikke jeg da. Jeg har heller blitt veldig god på å forstå hva som trigger, og det koster meg ingenting å være så smidig. Jeg skjønner jo at manipulering på den måten er et psykisk problem og at det sikkert handler om frykt som slike ting ofte gjør. Det skal sies at hun ikke er slem eller kritiserer meg. Alt handler om at hun er paranoid og tror ros til andre er kritikk av henne selv, men iblant må jeg ha et lite pusterom. Hun krever jo litt kan du si, men alt i alt er ikke dette så mye verre enn andre feil folk måtte ha. 

Anonymkode: 1d8f1...ed1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg aksepterte at vi ikke har et fruktbart forhold, for å si det sånn. At hun er ikke min mamma på den måten, hun dømmer meg fremfor å støtte meg, avviser meg med oppførselen sin hvis jeg trenger henne, tar alt jeg sier personlig, i verste mening, eller som et angrep. Det er som om hun ikke orker at jeg er en person med tanker, meninger osv. Kanskje mitt tilfelle er mye verre enn ditt, men jeg ser resultatet er det samme.

Vårt forhold til våre mødre, slik de er, spiser oss levende. 

Anonymkode: b9663...9bd

Har aldri tenkt på det slik, at hun ikke orker at jeg er en person med tanker, meninger osv. Jeg vet ikke hvor ille ditt tilfelle er, er nok vanskelig uten å si mye mer enn vi får gjort her, men har syntes en del av tingene min mor gjør er veldig kjipt og bedritent. Har lest boken Adult children of emotionally immature parents, vet ikke om du har lest den? Og tenker at min mor er nok emosjonelt umoden, og det er nok jeg også på noen måter, fordi jeg sliter med å akseptere det jeg noen ganger tenker er idiotiske forsvar. Ting som er helt urelatert kan hun plutselig vri om at handler om henne. Hun sliter nok med sitt, men jeg vet ikke om jeg makter det mer, og det synes jeg er så trist. Men det spiser oss virkelig levende. 

Gjorde du noe spesielt for å akseptere det? Jeg synes den biten er virkelig vanskelig. Jeg krangler mot virkeligheten. 😬

TS

Anonymkode: fc104...14a

[AnonymBruker]

Min mor er helt lik, ts. Jeg har skjønt som godt voksen at jeg må være forsiktig med hva jeg deler med henne, og gidder heller ikke stå opp for meg selv hvis det er behov for det, med mindre det er en veldig god grunn til det (som eksempelet du kom med ang at du ikke har kjæreste, for den kommentaren hennes på det var virkelig ufin!). Min mor gjør seg også til offer, i ulike settinger. Får jeg eller min søster en kronisk sykdom eller har det vondt på noen måte, så må vi trøste henne, for da blir hun så lei seg. Så hun gråter og vi trøster, selv om vi har mer enn nok med oss selv i en sånn situasjon. Men det er også sånn som du forklarer, at hun gjør seg til offer hvis hun gjør eller sier noe som er frekt, da svarer hun akkurat som moren din, eller f.eks den salthistorien kunne vært en samtale vi også kunne hatt.
 

Jeg ser nå at årsaken må være hennes egne traumer, hun er som hun er pga sin oppvekst, hun vet ikke bedre. Vi er alle små barn inni oss noen ganger, det lille barnet i oss vil alltid være der selv om vi blir voksne og gamle. Selv er jeg veldig opptatt av selvutvikling, lære meg selv bedre å kjenne, og jeg har nok mye mer selvinnsikt enn henne, men jeg tror ikke hun har vært like opptatt av å se på sine egne reaksjonsmønster, kanskje har hun aldri møtt de menneskene som har gjort henne mer nysgjerrig på disse tingene. Jeg må bare ta henne som hun er. Hun har masse gode kvaliteter også🥰 Men jeg følger tråden og ser om jeg finner noen gode tips og råd her, jeg også😊

Anonymkode: 7c49c...c08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har også et slikt menneske rundt meg, men jeg har klart å lære meg og snakke om ting som ikke får vedkommende til å gå i offerrollen. Ditt eksempel med salt ved bordet er et godt eksempel på hva jeg har skjønt at jeg ikke skal si. Akkurat som hvis hun har på en kjole, har blomster i en vase eller har bakt en kake. Da nevner jeg jeg aldri andre pene kjoler jeg har sett eller fine blomsterbuketter og gode kaker. Du syns det er å kue seg selv, men det syns ikke jeg da. Jeg har heller blitt veldig god på å forstå hva som trigger, og det koster meg ingenting å være så smidig. Jeg skjønner jo at manipulering på den måten er et psykisk problem og at det sikkert handler om frykt som slike ting ofte gjør. Det skal sies at hun ikke er slem eller kritiserer meg. Alt handler om at hun er paranoid og tror ros til andre er kritikk av henne selv, men iblant må jeg ha et lite pusterom. Hun krever jo litt kan du si, men alt i alt er ikke dette så mye verre enn andre feil folk måtte ha. 

Anonymkode: 1d8f1...ed1

Ja, jeg synes det er destruktivt og dysfunksjonelt å måtte veie alle ord på gullvekt, og å ikke kunne dele om eget liv fordi alt kan misforstås. Føler jeg ikke får puste når jeg er der, at jeg hever skuldrene og bare venter på neste misforståelse, og anklager om at jeg hater henne og synes hun er fæl.

Dersom det ikke var frekke kommentarer også er det mulig jeg hadde sett det som mer OK. Har du noen tips til hvordan en løser det når det først blir en slik defensivitet?

TS 

Anonymkode: fc104...14a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har aldri tenkt på det slik, at hun ikke orker at jeg er en person med tanker, meninger osv. Jeg vet ikke hvor ille ditt tilfelle er, er nok vanskelig uten å si mye mer enn vi får gjort her, men har syntes en del av tingene min mor gjør er veldig kjipt og bedritent. Har lest boken Adult children of emotionally immature parents, vet ikke om du har lest den? Og tenker at min mor er nok emosjonelt umoden, og det er nok jeg også på noen måter, fordi jeg sliter med å akseptere det jeg noen ganger tenker er idiotiske forsvar. Ting som er helt urelatert kan hun plutselig vri om at handler om henne. Hun sliter nok med sitt, men jeg vet ikke om jeg makter det mer, og det synes jeg er så trist. Men det spiser oss virkelig levende. 

Gjorde du noe spesielt for å akseptere det? Jeg synes den biten er virkelig vanskelig. Jeg krangler mot virkeligheten. 😬

TS

Anonymkode: fc104...14a

Jeg leste også den boken, det var spesielt etter den at jeg forsto min oppvekst, hvorfor moren min er som hun er.

Å være der for min mor og la henne behandle meg så stygt, bare for å ha et forhold til henne, er uaktuelt. Jeg kan ikke fortsette å ofre meg og mitt liv for at hun skal føle seg bedre. 

I mitt tilfelle så orker ikke moren min at det går bra med meg, eller hun tror det gjør det, det får henne til å føle seg uskkker og nede, og da må hun ta det ut på meg. 

Jeg aksepterte det fordi jeg valgte meg selv, i en relasjon til min mor, kan jeg ikke eksistere. For meg er hun en person i livet mitt jeg har et forhold til, svært distansert, men ikke min mamma. 

Det var en sorg, og det tok tid, jeg følte meg alene og forlatt på mange måter, men hvis jeg ikke aksepterer hvordan ting er, vil jeg lide i den fantasien jeg håper at det kan være eller bli. At hvis jeg bare gjør sånn eller sånn blir det bedre.. kjenner du deg igjen?

Anonymkode: b9663...9bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Min mor er helt lik, ts. Jeg har skjønt som godt voksen at jeg må være forsiktig med hva jeg deler med henne, og gidder heller ikke stå opp for meg selv hvis det er behov for det, med mindre det er en veldig god grunn til det (som eksempelet du kom med ang at du ikke har kjæreste, for den kommentaren hennes på det var virkelig ufin!). Min mor gjør seg også til offer, i ulike settinger. Får jeg eller min søster en kronisk sykdom eller har det vondt på noen måte, så må vi trøste henne, for da blir hun så lei seg. Så hun gråter og vi trøster, selv om vi har mer enn nok med oss selv i en sånn situasjon. Men det er også sånn som du forklarer, at hun gjør seg til offer hvis hun gjør eller sier noe som er frekt, da svarer hun akkurat som moren din, eller f.eks den salthistorien kunne vært en samtale vi også kunne hatt.
 

Jeg ser nå at årsaken må være hennes egne traumer, hun er som hun er pga sin oppvekst, hun vet ikke bedre. Vi er alle små barn inni oss noen ganger, det lille barnet i oss vil alltid være der selv om vi blir voksne og gamle. Selv er jeg veldig opptatt av selvutvikling, lære meg selv bedre å kjenne, og jeg har nok mye mer selvinnsikt enn henne, men jeg tror ikke hun har vært like opptatt av å se på sine egne reaksjonsmønster, kanskje har hun aldri møtt de menneskene som har gjort henne mer nysgjerrig på disse tingene. Jeg må bare ta henne som hun er. Hun har masse gode kvaliteter også🥰 Men jeg følger tråden og ser om jeg finner noen gode tips og råd her, jeg også😊

Anonymkode: 7c49c...c08

Greier dere å ha noe fint i lag da selv om hun er sånn? For det er jo mitt håp, og så er jeg usikker på om det er mulig. 

Nå for tiden er jeg veldig forsiktig med hva jeg deler, og det er også et problem for henne "du deler ingenting med meg, jeg er vel ikke god nok for å dele med" osv. sannheten er jo at hun har utlevert meg såpass grovt at jeg føler meg virkelig "grensekrenket" og selv om en del av det er mange år siden så sitter det i som et sår. Jeg klarer ikke å glemme at det at jeg som ung voksen fortalte min mor om en voldtekt som hadde traumatisert meg som tenåring brått var noe hele slekta visste, og gudene vet hvilke naboer som vet det, og at hennes respons da jeg sa det ikke var greit overhodet var "jeg får jo ikke lov å dele noe som helst, kan nesten ikke snakke med noen jeg!" og null forståelse for hvor bedritent det var at mitt største traume vet uvedkommende! Uff, beklager, jeg blir sint bare jeg tenker på det igjen. Noen ganger tenker jeg at vi kan jatte og prate, men noen av tingene hennes har kanskje såret meg så dypt at jeg egentlig helt ærlig ikke liker henne og kanskje bare skulle sluttet å prøve. 

Det siste avsnittet ditt, jeg tror nok slik er det her også. Jeg forstår at hun er traumatisert. Og så har jeg begynt å tenke at kanskje nettopp min selvutvikling består i å fjerne henne fra livet mitt hvis hun oppriktig ikke har kapasitet til å respektere grunnleggende grenser. Og det er jo synd, fordi hun også har fine sider. 💔

TS

Anonymkode: fc104...14a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg leste også den boken, det var spesielt etter den at jeg forsto min oppvekst, hvorfor moren min er som hun er.

Å være der for min mor og la henne behandle meg så stygt, bare for å ha et forhold til henne, er uaktuelt. Jeg kan ikke fortsette å ofre meg og mitt liv for at hun skal føle seg bedre. 

I mitt tilfelle så orker ikke moren min at det går bra med meg, eller hun tror det gjør det, det får henne til å føle seg uskkker og nede, og da må hun ta det ut på meg. 

Jeg aksepterte det fordi jeg valgte meg selv, i en relasjon til min mor, kan jeg ikke eksistere. For meg er hun en person i livet mitt jeg har et forhold til, svært distansert, men ikke min mamma. 

Det var en sorg, og det tok tid, jeg følte meg alene og forlatt på mange måter, men hvis jeg ikke aksepterer hvordan ting er, vil jeg lide i den fantasien jeg håper at det kan være eller bli. At hvis jeg bare gjør sånn eller sånn blir det bedre.. kjenner du deg igjen?

Anonymkode: b9663...9bd

JA! Jeg kjenner meg igjen. Så innmari også ... Jeg føler meg også så veldig forlatt, men tror egentlig det er litt som med deg at jeg kan ikke eksistere rundt henne. For alt handler om hennes såre følelser, jeg kan ikke dele om meg selv, hvem jeg er, og jeg greier ikke være meg selv, fordi jeg går på eggeskall for å ikke starte en slik "misforståelse". 

Jeg tror jeg innså noe nå da jeg skrev et svar til en over her, min mor har utlevert meg ekstremt mye, i en periode jeg sleit mye psykisk delte jeg en del til henne, og dette har jeg ingen kontroll på hvor er, hvem som vet hva, og for hver gang jeg grensesetter frykter jeg liksom at nå går hun og snakker drit om meg til andre, og deler mine gamle hemmeligheter, og kanskje en del av meg ønsker å ha kontakt for å ha "kontroll" på hva andre vet, og hva hun har delt, samt at jeg har hatt en illusjon om at dette overtrampet vil minimeres hvis min mor innser at det hun gjorde var feil. Men ingenting endrer det. Slekta og halve nabolaget vet intime detaljer om mitt liv, og mine traumer og min helse, og ingenting kan endre på det. Og det har jeg faktisk aldri innsett eller akseptert, og det demret for meg faktisk først nå da jeg skrev her. Jeg skrev denne tråden med målet om "hvordan finne ut hvordan forholde meg til min mor" og den tanken jeg har nå er at kanskje jeg bare har gjort det fordi jeg nekter å erkjenne det enorme ubehaget av at folk vet ting om meg de ikke skulle visst og det er ingenting jeg kan gjøre med det. For er ikke det en syk ting å gjøre, å dele intime helsedetaljer om din datter, å dele at jeg er blitt voldtatt? Jeg synes det er forstyrrende å ikke se hvor feil det er, og jeg blir nærmest sjokkert over meg selv nå som på et vis har unnskyldt min mor hele veien, tror at jeg kan bare finne en "måte å forholde meg på" så kan jeg veie opp for den type atferd ... 

Jeg er takknemlig for at du valgte deg selv, og for at du lever og kan dele om det, for det er en inspirasjon og slags lykt på veien for meg. 🌼

Anonymkode: fc104...14a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

JA! Jeg kjenner meg igjen. Så innmari også ... Jeg føler meg også så veldig forlatt, men tror egentlig det er litt som med deg at jeg kan ikke eksistere rundt henne. For alt handler om hennes såre følelser, jeg kan ikke dele om meg selv, hvem jeg er, og jeg greier ikke være meg selv, fordi jeg går på eggeskall for å ikke starte en slik "misforståelse". 

Jeg tror jeg innså noe nå da jeg skrev et svar til en over her, min mor har utlevert meg ekstremt mye, i en periode jeg sleit mye psykisk delte jeg en del til henne, og dette har jeg ingen kontroll på hvor er, hvem som vet hva, og for hver gang jeg grensesetter frykter jeg liksom at nå går hun og snakker drit om meg til andre, og deler mine gamle hemmeligheter, og kanskje en del av meg ønsker å ha kontakt for å ha "kontroll" på hva andre vet, og hva hun har delt, samt at jeg har hatt en illusjon om at dette overtrampet vil minimeres hvis min mor innser at det hun gjorde var feil. Men ingenting endrer det. Slekta og halve nabolaget vet intime detaljer om mitt liv, og mine traumer og min helse, og ingenting kan endre på det. Og det har jeg faktisk aldri innsett eller akseptert, og det demret for meg faktisk først nå da jeg skrev her. Jeg skrev denne tråden med målet om "hvordan finne ut hvordan forholde meg til min mor" og den tanken jeg har nå er at kanskje jeg bare har gjort det fordi jeg nekter å erkjenne det enorme ubehaget av at folk vet ting om meg de ikke skulle visst og det er ingenting jeg kan gjøre med det. For er ikke det en syk ting å gjøre, å dele intime helsedetaljer om din datter, å dele at jeg er blitt voldtatt? Jeg synes det er forstyrrende å ikke se hvor feil det er, og jeg blir nærmest sjokkert over meg selv nå som på et vis har unnskyldt min mor hele veien, tror at jeg kan bare finne en "måte å forholde meg på" så kan jeg veie opp for den type atferd ... 

Jeg er takknemlig for at du valgte deg selv, og for at du lever og kan dele om det, for det er en inspirasjon og slags lykt på veien for meg. 🌼

Anonymkode: fc104...14a

Stor klem❤️❤️ jeg har litt lite tid nå, men skriver til deg etterpå. Min mor utleverte også mine problemer og helse til alle som ville høre på, det er så vondt på så mange nivåer at det er vanskelig å se. Det tok meg mye styrke å heve hodet og tenke "faen ta det, jeg driter i hvem som vet". Kan love deg at de fleste som hørte på dette, nok hadde deg i tankene og medfølelse for deg. Det har flere sagt til meg årevis etter at min mor snakket om meg til alle som ville høre. Så lei meg for det som har skjedd deg, og at din mor ikke var der, og heller la sten til byrden. Det er knusende. 

Anonymkode: b9663...9bd

[AnonymBruker]

Det er så kjent det du skriver, TS. Her er det ikke min mor men min svigermor som er sånn. Hun kunne ha sagt ordrett alt det du skriver. Det er aldri noe som er hennes feil, hun har aldri gjort noe galt osv. Om hun er stygg i munnen mot noen av oss og vi stopper henne så er det henne det er synd på. Hun kan storme gråtende ut (glansnummeret hennes) av et selskap og komme rødøyd inn igjen og si at ingen skal bry seg for det er ingenting hun ikke har måttet tåle før, og så elsker hun oppmerksomheten og trøsten hun får fra andre. Min svigermor har et oppheng på kropp og vekt og ingen, selv ikke små barn, er spart for hennes kommentarer om at de må slanke seg og stramme seg opp. Vi forsøkte en periode med å bare avbryte henne og si "stopp". Det fungerte tildels. Nå reiser vi oss og går vekk når hun starter. Det har vi også lært barna at de bare skal gå på do, ut på kjøkkenet eller noe og ikke svare noe. For om vi svarer så er hele martyrleksa i gang "Jeg sier det jo bare av kjærlighet (Nei, det gjør du ikke), det er bare fordi jeg bryr meg så mye, og det må jo være lov å være åpen i et så nært (!) forhold som vi har. Det er så vondt for meg at jeg bekymrer meg for helsa til ... (Bullshit) osv". Så jeg har ikke noe bedre forslag enn å fjerne deg når hun setter i gang. Reis deg og gå vekk. Ikke si noe, ikke svar. Om hun tar det opp igjen når du kommer tilbake fra "doturen" så skifter du tema og overhører. Vi er, i motsetning til det svigermor tror, ikke nære. Vi deler kun trivielle hverdagsting med henne, som at det er fint vær, at det er gøy med gull i OL. Vi kan ikke være nære. All erfaring tilsier at om vi noen gang deler noe som helst personlig med henne, så bruker hun det mot oss i en annen setting i tillegg til å slarve om det til hele slekta. Jeg har dessverre ikke noe annet råd enn å jobbe med den biten som handler om at hun hverken er eller kommer til å bli den moren du ønsker deg. Hun er ikke den personen. Så distanserer du deg, om ikke fysisk, så mentalt og prøver å se samtalene deres som et spill der du vinner om du kommer gjennom middagen uten martyrutbrudd. Hun vil antagelig aldri bli bedre, for hun gjør ingen feil. Alt vil alltid være din feil. Dessverre. 

Anonymkode: 96719...a88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Stor klem❤️❤️ jeg har litt lite tid nå, men skriver til deg etterpå. Min mor utleverte også mine problemer og helse til alle som ville høre på, det er så vondt på så mange nivåer at det er vanskelig å se. Det tok meg mye styrke å heve hodet og tenke "faen ta det, jeg driter i hvem som vet". Kan love deg at de fleste som hørte på dette, nok hadde deg i tankene og medfølelse for deg. Det har flere sagt til meg årevis etter at min mor snakket om meg til alle som ville høre. Så lei meg for det som har skjedd deg, og at din mor ikke var der, og heller la sten til byrden. Det er knusende. 

Anonymkode: b9663...9bd

Tusen takk ❤️ 

Ja, jeg kjente på nå at det er jammen som at jeg aldri har tatt det skikkelig inn, eller sett det tydelig. Veldig lei meg for at du også har opplevd det samme, jeg håper jeg kan komme dit du er og si "faen ta det, jeg driter i hvem som vet". På et vis kjennes det som et slags "pågående overtramp", der mitt privatliv stadig vekk føles som det blir krenket og invadert, fordi jeg hele tiden får grubling rundt "vet denne personen det?". Aner ikke om det gir mening utad.  Bare en sånn stor følelse av mangel på kontroll over egne opplysninger, og jeg har jo slitt mye med et stort kontrollbehov på andre ting, som brått ga litt mer mening. 

TS

Anonymkode: fc104...14a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det er så kjent det du skriver, TS. Her er det ikke min mor men min svigermor som er sånn. Hun kunne ha sagt ordrett alt det du skriver. Det er aldri noe som er hennes feil, hun har aldri gjort noe galt osv. Om hun er stygg i munnen mot noen av oss og vi stopper henne så er det henne det er synd på. Hun kan storme gråtende ut (glansnummeret hennes) av et selskap og komme rødøyd inn igjen og si at ingen skal bry seg for det er ingenting hun ikke har måttet tåle før, og så elsker hun oppmerksomheten og trøsten hun får fra andre. Min svigermor har et oppheng på kropp og vekt og ingen, selv ikke små barn, er spart for hennes kommentarer om at de må slanke seg og stramme seg opp. Vi forsøkte en periode med å bare avbryte henne og si "stopp". Det fungerte tildels. Nå reiser vi oss og går vekk når hun starter. Det har vi også lært barna at de bare skal gå på do, ut på kjøkkenet eller noe og ikke svare noe. For om vi svarer så er hele martyrleksa i gang "Jeg sier det jo bare av kjærlighet (Nei, det gjør du ikke), det er bare fordi jeg bryr meg så mye, og det må jo være lov å være åpen i et så nært (!) forhold som vi har. Det er så vondt for meg at jeg bekymrer meg for helsa til ... (Bullshit) osv". Så jeg har ikke noe bedre forslag enn å fjerne deg når hun setter i gang. Reis deg og gå vekk. Ikke si noe, ikke svar. Om hun tar det opp igjen når du kommer tilbake fra "doturen" så skifter du tema og overhører. Vi er, i motsetning til det svigermor tror, ikke nære. Vi deler kun trivielle hverdagsting med henne, som at det er fint vær, at det er gøy med gull i OL. Vi kan ikke være nære. All erfaring tilsier at om vi noen gang deler noe som helst personlig med henne, så bruker hun det mot oss i en annen setting i tillegg til å slarve om det til hele slekta. Jeg har dessverre ikke noe annet råd enn å jobbe med den biten som handler om at hun hverken er eller kommer til å bli den moren du ønsker deg. Hun er ikke den personen. Så distanserer du deg, om ikke fysisk, så mentalt og prøver å se samtalene deres som et spill der du vinner om du kommer gjennom middagen uten martyrutbrudd. Hun vil antagelig aldri bli bedre, for hun gjør ingen feil. Alt vil alltid være din feil. Dessverre. 

Anonymkode: 96719...a88

Den der "ingenting hun ikke har måttet tåle før" 😑 en lignende variant sier min mor. 

Tusen takk for et godt praktisk tips. Vil teste ut dette. Spørsmålet mitt er hvordan gjør dere det da på telefon? Og gjør dere det både med de frekke tingene, og småting som sånt som saltet? 

Jeg tror du har rett i at den siste biten må jeg jobbe mest med. Når du sier "alt vil alltid være din feil" så får jeg lyst til å si deg i mot, og si at "men det finnes jo håp", og faen ta det håpet tar knekken på meg. Jeg vil ikke krangle mot virkeligheten lenger. 

TS

Anonymkode: fc104...14a