Jeg trenger hjelp og støtte til å komme meg ut av dette!

[Tmu85]

Hei, 

jeg trenger noen gode refleksjoner på hva jeg skal akseptere, hvilke grenser som skal settes og hvor tålmodig en skal være.
Kort fortalt:

Min samboer over 6 år som jeg har 1 barn sammen med gjorde det slutt med meg før jul i fjor. (Typ 1 uke før så julen ble såklart ødelagt)
Begrunnelse; han følte seg låst, fikk ikke være seg selv og følelsene for meg var endret. 

I ettertid har vi prøvd å fikse forholdet med mest innsats fra min side, vil jeg si. Jeg bor i boligen "vår", men han eier den og jeg leier den av han. Han bor hos sine foreldre og vil fortsatt ikke definere oss som et par igjen. 
TIng har gått opp og ned og mine største utfordringer er at:
 

- alt skal foregå etter hans behov og grenser. Når vi skal være sammen, når jeg skal inkluderes i hans liv og når han skal ta del i mitt liv.
- jeg har ikke fått tatt del i bursdager eller ferier på hans side av familien. 
- jeg har barn fra før som han har vært null engasjert i den tiden det har vært slutt selv om vi har prøvd å fikse forholdet. 
- det er klin umulig å ta opp en utfordring uten at han flyr i taket, er sint og driver med silent treatment til jeg kryper til korset og tar kontakt. Men dersom jeg viser at jeg over hodet ikke bryr meg får han panikk og unnskylder Men det må altså såppas mye til. 

Men her er den største: min datter på 9 år har sagt noen alvorlige ting om han som ikke stemmer. Sikkert som følger at hun har manglet oppmerksomhet fra han (og sikkert fra meg også siden jeg har slitt med bruddet), og på grunn av sjalusi rundt lillesøskenet. Ting som "kniping, knuffing" osv.  Dette har jeg handtert godt synes jeg og snakket med både henne og nødvendige instanser rundt. 
MEN, han takler det overhode ikke. Han vil ikke være rundt henne og vil heller ikke snakke med henne. Hun hadde nylig bursdag og da "flyktet" han hjem til sine foreldre og planlegger å komme "hjem igjen hit" i dag. Ingen gratulerer til hverken meg eller henne. 

Han sier han trenger tid til å "komme over" hva hun har sagt men ikke hvor lang tid han kan trenge. Det har gått 2,5 måneder nå og han behandler henne fortsatt som luft når de er i samme rom. Her om dagen så lurte han på om jeg hadde noen "planer for henne utenfor huset" slik at han kunne være hjemme. 
Og i mens han trekker ut tiden så kommer han og går både her og med foreldrene sine akkurat som han vil. Har ingen krav og forventninger til seg, akkurat som han liker det. Samtidig så betaler jeg boliglånet hans. Jeg hører jo selv hvor spinnvilt dette er, men jeg trenger et spark bak. For som de fleste andre "syke" menn, så er jo alt kjempe bra når det først er bra! Da er han jo verdens beste osvosv...

Jeg forstår at slike anklagelser er tunge å få i mot seg, men at du som voksen har et ansvar for å handtere dette godt og for å handtere dine egne følelser. Men dette viser han ikke antydning til. 
I dag vil han ikke få lov til komme hit før barna har dratt, jeg vil ikke utsette de noe mer for den dårlige stemningen han tar med seg inn i et rom. 

Men hvor mye tid skal jeg gi han? Hvilke grenser skal jeg sette? Jeg må jo beskytte barna mine, samtidig har jeg jobbet så hardt for at dette skal fungere. 
 

[AnonymBruker]

Tmu85 skrev (7 minutter siden):

MEN, han takler det overhode ikke. Han vil ikke være rundt henne og vil heller ikke snakke med henne.

det forstår jeg egentlig godt. Fy flate - håper datteren din etterhvert forstår omfanget av å beskylde noen for noe de ikke har gjort. 

Anonymkode: 37c34...f4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

det forstår jeg egentlig godt. Fy flate - håper datteren din etterhvert forstår omfanget av å beskylde noen for noe de ikke har gjort. 

Anonymkode: 37c34...f4f

Han er VOKSEN! Hun er 9 år og kan oppleve ting på en måte som kanskje for oss bare har 1 % sannhet i seg, mens for henne oppleves som ekte. At han bedriver silent treatment og straffer en 9-åring sier noe om hans emosjonelle kapasitet.

 

Drit i hele fyren TS! Kom deg ut! Han behandler barnet ditt som dritt og deg like så.

Anonymkode: 8fc8d...c07

[AnonymBruker]

Ja, du kan få et spark av meg. Eller kanskje heller en liten, vennlig dytt, for jeg får en følelse av at du har fått nok spark gjennom livet, kanskje til og med så mange at du ikke vet hvor mye du er verdt og hva du fortjener. 

Du fortjener mye mer, du fortjener kjærlighet, du fortjener at noen setter deg først, du fortjener at noen tar hensyn til deg, du fortjener at å bli snakket til på en skikkelig måte. 

Og det samme fortjener ungene dine. 

Flytt fra huset hans, søk barnebidrag for den ungen som er hans, lev ditt eget liv og dropp han på alle områder du kan. 

Han er en dritt, og dritt stinker uansett hvordan man pakker det inn. Det verste er at det smitter over på alle som kommer nær det, og det ødelegger dem på lang sikt. Ingen kan leve med masse dritt uten å råtne litt selv. 

En voksen mann som bruker silent treatment på et barn er rett og slett en person jeg ville holdt meg langt unna. Ingenting kan unnskylde det, slik jeg ser det. 

Anonymkode: 4250f...fac

[Tmu85]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

det forstår jeg egentlig godt. Fy flate - håper datteren din etterhvert forstår omfanget av å beskylde noen for noe de ikke har gjort. 

Anonymkode: 37c34...f4f

Det tror jeg hun forstår nå ja. Jeg er ikke den type mor som har en "mine barn gjør ikke noe galt innstilling."

[AnonymBruker]

Uansett, denne fyren er ikke noe å spare på. Det blir aldri bra. Du får bare flytte, og finne deg en annen fyr. Helst en som er snill og har ting på stell. 

Anonymkode: 2f94f...c3d

[AnonymBruker]

Om du leser alt du har skrevet men later som det er god venninne av deg og barna hennes det gjelder, hva tenker du om situasjonen da?

Anonymkode: b3fc6...7c9

[tussi84]

Hvordan kan du vite at datteren din ikke har rett i det hun sier om han? Fordi du ikke har sett det fysisk selv?

For all del, ikke sikkert at han har gjort noe, men det er veldig mange tilfeller av at partner tror: xx gjør ikke sånn mot barna, fordi han er så  ... .... ..., og så viser det seg til slutt at det barnet sa Stemmer.

 

[Voyeur]

Hvorfor skal du fikse dette med å bli sammen med han igjen?

Den eneste måten å fikse dette på, er med å avslutte forholdet, og ha minimal kontakt pga felles barn.

Herregud kvinne, skjerp deg, og stå opp for deg selv. Ikke vær ei dørmatte.

Les igjennom innlegget ditt - hvorfor, fortell meg hvorfor har du lyst til å bli sammen med han igjen?

Start i dag med å sette grenser for deg selv og barna dine. 

[Lorieen]

Hva ville du sagt til en god venninne som fortalte deg at hun og barnet hennes ble behandlet som dette?

Jeg tror du vet hva du må gjøre, du har bare ikke guts til å gjøre det - ennå. 
Det er bare å ta sats, for dette blir ikke bedre, og han kommer ikke til å forandre seg.

[Tmu85]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Om du leser alt du har skrevet men later som det er god venninne av deg og barna hennes det gjelder, hva tenker du om situasjonen da?

Anonymkode: b3fc6...7c9

Tenker nok det samme som du tenker ja ❤️

[AnonymBruker]

Tmu85 skrev (24 minutter siden):

Hei, 

jeg trenger noen gode refleksjoner på hva jeg skal akseptere, hvilke grenser som skal settes og hvor tålmodig en skal være.
Kort fortalt:

Min samboer over 6 år som jeg har 1 barn sammen med gjorde det slutt med meg før jul i fjor. (Typ 1 uke før så julen ble såklart ødelagt)
Begrunnelse; han følte seg låst, fikk ikke være seg selv og følelsene for meg var endret. 

I ettertid har vi prøvd å fikse forholdet med mest innsats fra min side, vil jeg si. Jeg bor i boligen "vår", men han eier den og jeg leier den av han. Han bor hos sine foreldre og vil fortsatt ikke definere oss som et par igjen. 
TIng har gått opp og ned og mine største utfordringer er at:
 

- alt skal foregå etter hans behov og grenser. Når vi skal være sammen, når jeg skal inkluderes i hans liv og når han skal ta del i mitt liv.
- jeg har ikke fått tatt del i bursdager eller ferier på hans side av familien. 
- jeg har barn fra før som han har vært null engasjert i den tiden det har vært slutt selv om vi har prøvd å fikse forholdet. 
- det er klin umulig å ta opp en utfordring uten at han flyr i taket, er sint og driver med silent treatment til jeg kryper til korset og tar kontakt. Men dersom jeg viser at jeg over hodet ikke bryr meg får han panikk og unnskylder Men det må altså såppas mye til. 

Men her er den største: min datter på 9 år har sagt noen alvorlige ting om han som ikke stemmer. Sikkert som følger at hun har manglet oppmerksomhet fra han (og sikkert fra meg også siden jeg har slitt med bruddet), og på grunn av sjalusi rundt lillesøskenet. Ting som "kniping, knuffing" osv.  Dette har jeg handtert godt synes jeg og snakket med både henne og nødvendige instanser rundt. 
MEN, han takler det overhode ikke. Han vil ikke være rundt henne og vil heller ikke snakke med henne. Hun hadde nylig bursdag og da "flyktet" han hjem til sine foreldre og planlegger å komme "hjem igjen hit" i dag. Ingen gratulerer til hverken meg eller henne. 

Han sier han trenger tid til å "komme over" hva hun har sagt men ikke hvor lang tid han kan trenge. Det har gått 2,5 måneder nå og han behandler henne fortsatt som luft når de er i samme rom. Her om dagen så lurte han på om jeg hadde noen "planer for henne utenfor huset" slik at han kunne være hjemme. 
Og i mens han trekker ut tiden så kommer han og går både her og med foreldrene sine akkurat som han vil. Har ingen krav og forventninger til seg, akkurat som han liker det. Samtidig så betaler jeg boliglånet hans. Jeg hører jo selv hvor spinnvilt dette er, men jeg trenger et spark bak. For som de fleste andre "syke" menn, så er jo alt kjempe bra når det først er bra! Da er han jo verdens beste osvosv...

Jeg forstår at slike anklagelser er tunge å få i mot seg, men at du som voksen har et ansvar for å handtere dette godt og for å handtere dine egne følelser. Men dette viser han ikke antydning til. 
I dag vil han ikke få lov til komme hit før barna har dratt, jeg vil ikke utsette de noe mer for den dårlige stemningen han tar med seg inn i et rom. 

Men hvor mye tid skal jeg gi han? Hvilke grenser skal jeg sette? Jeg må jo beskytte barna mine, samtidig har jeg jobbet så hardt for at dette skal fungere. 
 

En niåring som blir behandlet stygt over flere måneder og du lurer på NÅR det er på tide å sette grenser??

Lenge før det. Hva er det å fikse? Hva slags liv blir det for for den niåringen han har null problemer med "straffe" nå som hun er så ung? Hvordan blir det når de virkelige utfordringene kommer med en tenåring?

Du må jo komme deg langt, langt vekk. Samme hva du måtte føle for denne idioten, og samme hvordan du synes det er greit for det selv å leve under slike forhold, men hva med barnet ditt? Du tar fra henne ganske mye mer enn noen år ved å tvinge henne ilag med en psyko. Trolig en bra fremtid..

Anonymkode: 70f35...f59

[Tmu85]

Lorieen skrev (7 minutter siden):

Hva ville du sagt til en god venninne som fortalte deg at hun og barnet hennes ble behandlet som dette?

Jeg tror du vet hva du må gjøre, du har bare ikke guts til å gjøre det - ennå. 
Det er bare å ta sats, for dette blir ikke bedre, og han kommer ikke til å forandre seg.

Det har du nok helt rett i! ❤️

[AnonymBruker]

28 minutter siden, Tmu85 said:

Men her er den største: min datter på 9 år har sagt noen alvorlige ting om han som ikke stemmer.
 Ting som "kniping, knuffing" osv.  Dette har jeg handtert godt synes jeg og snakket med både henne og nødvendige instanser rundt. 
MEN, han takler det overhode ikke.
 

Er du helt sikker på at det ikke stemmer? Han takler ikke? Høres litt ut som han er skyldig.

Anonymkode: 67ed3...ec9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Ja, du kan få et spark av meg. Eller kanskje heller en liten, vennlig dytt, for jeg får en følelse av at du har fått nok spark gjennom livet, kanskje til og med så mange at du ikke vet hvor mye du er verdt og hva du fortjener. 

Du fortjener mye mer, du fortjener kjærlighet, du fortjener at noen setter deg først, du fortjener at noen tar hensyn til deg, du fortjener at å bli snakket til på en skikkelig måte. 

Og det samme fortjener ungene dine. 

Flytt fra huset hans, søk barnebidrag for den ungen som er hans, lev ditt eget liv og dropp han på alle områder du kan. 

Han er en dritt, og dritt stinker uansett hvordan man pakker det inn. Det verste er at det smitter over på alle som kommer nær det, og det ødelegger dem på lang sikt. Ingen kan leve med masse dritt uten å råtne litt selv. 

En voksen mann som bruker silent treatment på et barn er rett og slett en person jeg ville holdt meg langt unna. Ingenting kan unnskylde det, slik jeg ser det. 

Anonymkode: 4250f...fac

DETTE ☝️

Anonymkode: b74f2...0ee

[AnonymBruker]

Du velger en mann som behandler både deg og barnet ditt som dritt, klart og tydelig,  han velger du å tro foran barnet. Wow, prioriter barnet ditt før en mann som ikke vil ha deg.

Anonymkode: db202...786

[pøbelsara]

Hvordan vet du at det barnet ditt sier, ikke er sant? 
Han høres ut som en fyr du skulle fjernet niåringen din fra for lenge siden. 

[AnonymBruker]

Dette er ingenting å bygge på. Det kan ikke bli mindre å bygge på, for her er absolutt alt feil fra ingen kommunikasjon ved det minste problem, til store og alvorlige problem med barn. Jeg syns du skal avslutte leieforholdet og finne ditt eget sted hvor du kan starte med å bygge opp en god framtid for deg og barna. Du og eksen har ingenting i hverandres liv å gjøre bortsett fra at han selvfølgelig skal være far til felles barn. 

Anonymkode: e5ea4...46b

[AnonymBruker]

Hvis jeg var venninna di og fortalte deg alt dette, hadde ikke du bedt meg om å forlate fyren for godt?

Jeg tror du egentlig vet at han der må ut av livet ditt. 

Livet ditt blir bedre uten han

Anonymkode: db025...7a6

[AnonymBruker]

Jeg vet det er vanskelig å gå fra en mann som har vist deg himmelen. Selv om du nå er i helvete med denne mannen så husker du så inderlig godt tiden i himmelen og håper å komme dit igjen. Så godt var det der at du er villig til å også utsette barnet ditt for å være i helvete for å fortsatt ha håpet om å komme tilbake til himmelen. 

Problemet er bare at tiden i himmelen varer ikke evig. Ikke en gang om du kommer tilbake dit. Etterhvert vil tiden i himmelen også bestå av en angst for når han drar dere tilbake i helvete igjen.

Etter lang nok tid føles noen ganger til og med tiden i helvete tryggere fordi du vet hva du har å forholde deg til.

Men det finnes et annet valg. Du kan velge å leve med dine barn på jorden. Uten han. Det er verken himmel eller helvete, men det er i alle fall en stabil tilværelse der du selv har kontroll. En trygghet med normale oppturer og nedturer.

Man kan ende opp med å bli psykisk syk av å konstant bli dratt mellom himmel og helvete. Ikke utsett barna dine for dette.

Anonymkode: 70c5e...749