Det er så vanskelig å bli eldre. Slutten av 30-årene.

[AnonymBruker]

Ja, de i 40 og 50-årene vil sikkert le av meg og si at jeg fremdeles er ung. Det er sikkert lettere å akseptere at man blir eldre hvis man har en forventet progresjon på livet. En person på 40 med partner, barn, hus, bil, god helse fysisk og psykisk og sikker jobb kan vel neppe klage.

Det er vanskeligere å bli 40 uten noen av disse tingene. Og fremdeles kjenne på at man er like usikker som en tenåring. At man egentlig aldri blir voksen mentalt, mens kroppen eldes. Skal sies at jeg er velsignet med en slank kropp, uansett hva jeg spiser. Feit kommer jeg aldri til å bli, selv om jeg i dag er middels aktiv.

Jeg er mann og har mistet håret. Jeg blir ikke klok på om jeg ser ung eller gammel ut for alderen. Bilder sier at jeg er gammel, mens speilbildet viser et ungt og gutteaktig ansikt. Vet ikke hvordan andre ser meg.

Har begynt å få vondter etter treningsøkter. Løping gir hofteproblemer, akillesbetennelse blant annet. I fjor var jeg likevel nesten i like god form som i slutten av 20-årene.

Det verste med å bli eldre er utenforskapet. Når de som er 10-15 år yngre enn meg får barn, skjønner jeg at jeg har gått glipp av livets normale progresjon. Jeg "burde" hatt barn som var 10 år i dag.

Jeg studerte kun et halvt år på universitet, skapte aldri nettverk og venner i ung alder. Jobb har jeg men ønsker å slutte hver eneste uke.

Jeg drikker en del alkohol for å lindre, men det hjelper kun når jeg drikker. Ikke alltid da heller, slik som akkurat nå. Likevel er jeg latterlig god til å trives i eget selskap. Tror helt ærlig de færreste ville taklet så lite sosial omgang som jeg har.

Ingenting kan forandre fortiden. Gjort er gjort. Livet går fort og det er en trøst noen ganger. Feil man gjør kan ikke gjenopprettes. Samfunnet er konstruert slik at vi skal føle oss utenfor om vi ikke gjør som alle andre. Følg flokken, eller bli ulykkelig. Noen få klarer å bryte ut av dette og føle på glede selv om man ikke lever som alle andre.

Slik er ikke jeg. Jeg må ha det normalt, være en av flokken. Men det er jeg ikke, og det er vondt. Og vanskeligere å akseptere jo eldre en blir.

Takk for at du leste. Kanskje du kan relatere?

Anonymkode: 9f26a...4f1

[AnonymBruker]

Er enig. Er kvinne og 40 - det er vanskelig å ikke være der alle andre er i livet. Ønsker meg jo mann, barn og bolig. Jeg har ikke sjanse til å kjøpe meg bolig alene, eggene begynner å gå ut på dato og mens alle andre lever familielivet og "alltid" har noen så sitter jeg her alene. Det er kjipt å føle på utenforskapen når ser på sosiale medier om alle som har fine ferier med partner og barn. 

Jeg er introvert og trives veldig godt i eget selskap, det gjør nok at jeg på samme måte som du ikke har skaffet meg et stort nettverk. De vennene jeg har er utrolig fine, men de er jo mye opptatt med familie. Det hadde vært fint å ha en å være alene sammen med. 

 

Anonymkode: afe4c...11e

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg er mann og har mistet håret. Jeg blir ikke klok på om jeg ser ung eller gammel ut for alderen. Bilder sier at jeg er gammel, mens speilbildet viser et ungt og gutteaktig ansikt. Vet ikke hvordan andre ser meg.

Spør ærlige folk om dette. Hva slags svar ønsker du å få fra andre?

 

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg drikker en del alkohol for å lindre, men det hjelper kun når jeg drikker. Ikke alltid da heller, slik som akkurat nå. Likevel er jeg latterlig god til å trives i eget selskap. Tror helt ærlig de færreste ville taklet så lite sosial omgang som jeg har.

Skaff hjelp. Dette er en form for å skade deg selv og hjelper ikke langsiktig  

 

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Slik er ikke jeg. Jeg må ha det normalt, være en av flokken. Men det er jeg ikke, og det er vondt. Og vanskeligere å akseptere jo eldre en blir.

 

Hvorfor?

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Kanskje du kan relatere?

Å være annerledes? Absolutt. 
Men det hjelper å finne sin egen vei å finne de små gledene av livet. 
 

Håper du får det bedre. 

[AnonymBruker]

Alternativet hadde vært verre, og ikke blitt eldre mener jeg. 
Man skal være glad for hver år man fyller bursdag. 
Om det er mann og barn en ønsker seg hjelper det ikke sitte inne å trives i eget selskap, da å man faktisk aktivt gjøre noe om Det er det man ønsker. 
Det er kjipt når klokka tikker og det begynner å bli forsent, men hadde du virkelig orket en baby døgnet rundt i den alderen? Eller ser det bare koselig ut på sosiale medier? 
Gjør det beste ut av det du har, fremfor å deppe over det du ikke har. 

Anonymkode: 1fe34...73d

[AnonymBruker]

Relaterer men samtidig ikke. Veldig langt i fra egentlig. Lever på ingen måte A4 livet etter eget ønske og stortrives med det. Mannen og meg har valgt bort barn frivillig og synes det er befriende. Vi er i 50 årene og det er så mye vi og jeg har fått muligheten til fordi vi har valgt et liv uten barn. Jeg tok også høyere utdanning seint i livet, er mange andre områder jeg ikke har fulgt A4 normen men det er så deilig når en er fri fra det, når andre ikke bestemmer over livet ditt. Jeg ble sammen med mannen i mitt liv selv om noen i familien ikke syntes noe om han og vi har hatt 30 fantastiske år sammen. Det er så godt å stake ut sin egen vei og gå stødig på den veien selv om andre ikke er enig i veivalg og selv om den veien har både oppoverbakker og nedoverbakker. Når jeg kan ta andre valg enn naboen fordi jeg vil noe annet enn naboen og evnen til å gi litt faen i hva andre tenker og mener om det. At min lykke og mening i livet ikke defineres av hva alle andre gjør og mener. 

Jeg har levd et godt liv, ikke alltid et enkelt et men godt og jeg gleder meg til fortsettelsen i å eldes.

For mange er lykken a4 livet og jeg skjønner at det kan være sårt når en faller utenfor når en bare vil være innenfor. Men mange stopper nok ikke opp og gjør seg egne refleksjoner om det er det livet de virkelig vil leve men at de bare gjør det naboene gjør pga de ikke vil være utenfor og det triumferer over å leve slik de selv vil. 

Men det er heller ikke for sent til å legge om litt, skifte rettning. Hvor lenge skal en leve i fortiden? Og hvor lenge skal de valgene en tok i fortiden få bestemme hele fremtiden? En jeg kjenner ble lege i en alder av 61 år. Jeg vet om de som fant kjærligheten i høy alder 55+ og de som har skilt seg som 70 åringer. Men ingen kommer og ringer på døren din for å spørre om du vil være med å leke. Du må selv ville og våge å gå ut i verden for å være en del av verden 

Anonymkode: 45cfc...bdb

[AnonymBruker]

Er  på "feil" side av 30-tallet selv, og det stresser meg - spesielt da jeg så denne tråden, men jeg har bestemt meg for å holde kroppen sprek og sunn, ta vare på huden og legge vekk slike negative tanker, og heller sette pris på at jeg er frisk. 

Anonymkode: f027a...bdc

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (På 11.8.2024 den 0.30):

Spør ærlige folk om dette. Hva slags svar ønsker du å få fra andre?

 

Skaff hjelp. Dette er en form for å skade deg selv og hjelper ikke langsiktig  

 

Hvorfor?

Å være annerledes? Absolutt. 
Men det hjelper å finne sin egen vei å finne de små gledene av livet. 
 

Håper du får det bedre. 

Takk.

Anonymkode: 9f26a...4f1

[AnonymBruker]

Jeg har ikke så mye klokt å si da jeg er en av mange sauer i flokken selv. Følte likevel for å skrive noen ord til deg.

Hvordan bor du? Tenker bare… snu på det. Nå har du sjansen til å flytte, så ny jobb og starte på nytt  høres ut som det du trenger er en reboot!

Anonymkode: 7cd48...1cf

[AnonymBruker]

Den eneste som kan endre livet ditt er deg.

Slutt å drikke. Gå til psykolog.

Sosialisere mer. Få nye hobbyer. Gå på kurs. Delta på singelkveld og lignende sosiale arena for å treffe nye folk.

Bytt jobb. Studer videre om du vil.

 

Skap deg det livet du ønsker deg. Slutt å sitte på ræva og syte. Ingen kommer og fikser livet ditt for deg, det må du gjøre selv. 

Anonymkode: 42b6c...137

[AnonymBruker]

Økende alder og døden er uunngåelig. Det som er trist er at man forstår ikke livets verdi før man står rett foran døden. 

Vi har lett for å sammenligne oss med de som lever drømmelivene våres. Vi tror de lever drømmelivene våres, men vi ser knapt en brøkdel av hva som foregår i andres liv. Er du veldig nære en person så vet du kanskje litt mer, men fortsatt langt ifra alt. De vi glemmer å tenke på er de som også lever med knuste drømmer. For eksempel drømmen om barn. Man ønsker jo et friskt og sunt barn, men det skjer at barnet dessverre ikke er frisk. Drømmen om bolig, men uten en svært godt betalt jobb eller brukbar arv sitter man også med gjeld oppunder taket - spesielt om man har drømt stort, og tatt vann over hodet. De du ser som kjører rundt i dyre biler og har store hus, er sjeldent så vellykkede som du tror. Tusenvis av nordmenn (tipper det er over 1 million) biter negler fordi de har så jævla høy gjeld. Rentene hjelper ikke på.

Jeg er heller ikke der jeg skulle ønske jeg var i livet. Det er mye som har gått galt, mest fordi jeg har valgt feil, men også fordi jeg er psykisk syk og har strevd mye i 20-årene. Noen ting blir vanskeligere jo eldre man blir, for eksempel utdanning, slik er det iallfall for meg. Men det kan snu, jeg har fortsatt mange år igjen. 

Dette med barn kan være vanskelig. Jeg skulle ønske jeg kunne få barn. Men, fornuften min sier meg at det ikke er lurt. Mest på grunn av mine egne vansker, men også samfunnet vårt. Det er så mye jeg ser som er galt med samfunnet, og ikke minst verdenen. Tredje verdenskrig er nok rett rundt hjørnet, mennesker blir sterkt påvirket av internett og sosiale medier, noe som påvirker alt ifra dømmekraft til empati. Hvor mange ser ikke grusomme bilder fra Gaza, krigen i Ukraina eller sultkatastrofer i Afrika - og egentlig ikke bryr seg? Eller kanskje de tror de bryr seg, men egentlig forstår de ikke helt hva de ser. Hadde de sett det rett foran seg, i virkeligheten, hadde de reagert helt annerledes. Vår underholdning er andres tragedie. Vi er kanskje takknemlige for det vi har, men vi aner faktisk ikke hva vi har før vi mister det. Det er flere land i verden som tillater barneekteskap. I enkelte afrikanske land blir kvinner sydd igjen nedentil. 

Barn og ungdom mobber hverandre. Voksne enda verre. I USA forbyr de abort i flere stater. I jævla USA. Et veldig moderne land. De går tilbake i tid. Hvor lang tid tar det før det skjer her? Likestillingen som kvinnene før oss har kjempet så hardt for, er på sett og vis truet av høgreekstremister og høgrevridde menn. Enkelte kvinner også, men få. Hva om jeg får en datter? Vil jeg la henne vokse opp i dette? Eller hva om jeg får en gutt, hvordan kommer det til å gå med han? Sannsynligvis ikke bra, det går ikke bra med verken guttene eller jentene våre. Hvorfor snakker jeg om likestilling og kvinners rettigheter her tenker du kanskje, jo, fordi om du får en jente, kan det hende hun ikke får leve livet sitt slik hun ønsker. Det sitter mange unge jenter, små jentebarn, i Kabul som skulle ønske de fikk fortsette på skolen og som drømmer om utdanning. Og hva med guttene som heller ikke får realisert det de ønsker? Hva med guttene våre her til lands som sliter med selvtilliten, lar verdien sin defineres av fuckings tinder - hvor er fedrene, de maskuline, gode rollefigurene for gutta våre? De svikter, det er menn som Tate som kommer inn og planter ugress i hodene deres, som gjør vondt verre for de stakkars guttene. 

Helsevesenet vårt kollapser. Snart. Eldreomsorgen vår er allerede så presset at en skulle ikke trodd det kunne bli verre, men det blir det. Vi ser at arbeidsledigheten øker blant unge. Hva skjer med ungdommen? Hvorfor er ikke de friske, eller handler det om at de tåler lite? Kan det tenkes at vi begynner å tåle mindre i et samfunn hvor vi kanskje ikke eksponeres for nok "ekte" utfordringer? Hvor mye sitter i vårt eget hode? Hva er det som faktisk forventes av oss, og hvem er det vi hører på? Hører vi på anonyme på internett, som meg og deg, eller hører vi på foreldrene våre eller noen vi ser opp til? 

Jeg er snart 30 år gammel. Har egentlig tid til å få barn. Men jeg vet ikke om jeg klarer å finne en mann. Jeg sliter med å manøvrere meg blant dem, jeg sliter med å finne de som liksom skal være så lojale, gode, ha samme verdier som meg. Jeg aner ikke hvor de er. Jeg tør ikke ta sjanser, jeg vil ikke sitte der ulykkelig med barn sammen med en mann som jeg ender opp med å hate fordi han bedrar meg eller dolker meg i ryggen. Det er en risiko man tar, men jeg syns ikke det er verdt risikoen. Vil jeg synes det, når jeg sitter der alene med barnet mitt i et samfunn jeg allerede føler meg alene i? Er det ikke bedre å bli gammel alene slik, enn å også ha ansvar for et annet liv? 

Nei... Jeg er glad jeg ikke har barn. Så mye jeg skulle ønske jeg kunne amme min egen baby, se en versjon av meg vokse opp, men samtidig så vet jeg at fremtiden trolig ikke blir som jeg tror, drømmer om eller håper på. Det gjelder oss alle. 

Anonymkode: e8c6f...89f

[AnonymBruker]

Jeg er som deg. Vit at du er ikke alene og selv om det du ser i sosiale medier om andre med sitt familieliv og hele pakken, så er sosiale medier ikke hele sannheten. De fleste poster kun det beste og skjuler kjipe perioder. De kan ta et bilde og fremstå tilsynelatende lykkelig, men så er de ikke så lykkelig som de ser ut.

Finn din egne gleder. Det er mye å gjøre for de som ikke har det a4 familielivet. Finn ut hva du interesserer deg for å start der. Denne tiden du har nå, kanskje du har fått den for en mening og noe du alltid har ønsket deg, men aldri fått muligheten til. Det er en egentid for deg selv. Bruk tiden vel til å utvikle deg, reflektere over livet, samle visdom og alt i alt bli en mer forståelsefull person. Nyt den, for en dag kan det hende du å sitter der med fullt kjør og familieliv med barn. Du ser ut til å være på god vei til alt dette, med det reflekterende innlegget du skrev

Keep up.

Anonymkode: 27a32...a99

[AnonymBruker]

Vil påstå at jeg ble totalt ubrukelig etter fylte 25. 

Anonymkode: 614bd...ff0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Vil påstå at jeg ble totalt ubrukelig etter fylte 25. 

Anonymkode: 614bd...ff0

Kvinne eller mann?

Anonymkode: 9f26a...4f1

[AnonymBruker]

Kvinne. Har arbeidet på gården siden jeg begynte å gå. 

Er bondekone på 57 nå,klarer knapt nok å kle på meg selv lenger..

Men om 10 år,så kanskje jeg kan ha ferie året rundt. 

Anonymkode: 614bd...ff0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.8.2024 den 0.14):

Slik er ikke jeg. Jeg må ha det normalt, være en av flokken. Men det er jeg ikke, og det er vondt. Og vanskeligere å akseptere jo eldre en blir.

Anonymkode: 9f26a...4f1

Du har tre valg da. Akseptere det, gjøre noe med det eller lide. Hva ønsker du å bruke resten av dagene dine på? Det er opp til deg.

Anonymkode: 468a4...41f

[AnonymBruker]

Åå, jeg synes det er såå digg å bli eldre. 20-årene var et evig stress. Nå pusher jeg snart 40 og synes det er kjempefint.

K36

Anonymkode: 6db2a...210