Bekymret for deprimert kjæreste, hvordan støtte ham best?

[AnonymBruker]

Min kjæreste gjennom en del år er deprimert, og det virker som at han har det veldig tungt nå. Han isolerer seg, ønsker ikke å ha kontakt, devaluerer seg selv veldig, snakker seg ned. 

Tidligere var jeg veldig redd for at han skulle ta sitt eget liv, jeg har hatt litt hjelp av en psykolog selv, og innsett at jeg kan ikke gå med den frykten, og handle ut fra det. Da sjekket jeg inn fordi jeg var redd for at han hadde tatt sitt eget liv. Så det vil jeg ikke gjøre lenger. Samtidig er det vanskelig å vite hvordan jeg kan hjelpe ham. Nå når det virker som det er en tyngre periode igjen og han ikke vil møtes føler jeg mye på at vi egentlig ikke er kjærester, prøver å jobbe med meg selv at jeg må leve mitt liv og ikke legge på ham at han skal være frisk for å være med meg. 

Nå virker han som sagt enda lenger nede, hva kan jeg gjøre for å støtte ham? Kanskje andre i lignende posisjon, hva hadde du ønsket fra kjæresten din? Vi har ikke møttes nå på 3 uker. 

Prøver å ikke legge det vonde jeg sliter med fordi han er syk på ham, men jeg vil få skrive her at det er skikkelig, skikkelig tungt. Ønsker ham alt godt. 💔

Vi har vært sammen i 5 år, og er 29 og 30. 

Anonymkode: 7248a...af8

[Pippi Lotta]

Hvirnlenge har han vært syk? Og gjør han nor for å bli bedre? 

Forstår du ønsker å hjelpe, men det er desvere lite du kan gjøre om han ikke jobber for å bli bedre selv. Så mitt råd er å huske på deg selv! Ikke kastbort helle ungdommen din på en som ikke kan gi deg det du trenger tilbake ❤️

[AnonymBruker]

Det viktigste du gjør, er å ta vare på deg selv. Fordi det kan ikke han bidra til nå. Og hvis du ikke sørger for ro og gøy i livet ditt uten ham, blir det mye vanskeligere for deg å støtte ham i å gjøre endringer. 

Jeg ser også lite til kjæresten om dagen. Og det er vondt og vanskelig å forstå. Men det er rett å slett ikke vei utenom å gi ham pause - og samtidig gi meg selv pause fra det å bekymre meg for ham og forholdet. Det har vært tunge dager men jeg har akseptert at akkurat nå er vi kun "halv-kjærester". Og selv om det er synd på ham, så stiller jeg krav til ham at han må endre livet sitt og ikke minst kommunisere med meg. 

Anonymkode: 022f6...add

[AnonymBruker]

Han er ikke sjuk. Han er vel antageligvis bare en mann. En mann som føler seg ganske adekvat i livet. Middelmålig. Som ikke har oppnådd det helt store eller har forutsetninger til det heller. Da blir man fort deprimert. Når man må innse at man er ganske så average. Det er ikke en sykdom. Det er en del av det å være mann og rammer de aller fleste med unntak av de som ligger helt i toppsjiktet av menn, og de som har så lave ambisjoner eller kunnskap om livet at de synes et helt middelmålig liv er helt topp. Det kalles midtlivskrise og din fyr har nok fått den særs tidlig.

Anonymkode: d5986...184

[Pippi Lotta]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Han er ikke sjuk. Han er vel antageligvis bare en mann. En mann som føler seg ganske adekvat i livet. Middelmålig. Som ikke har oppnådd det helt store eller har forutsetninger til det heller. Da blir man fort deprimert. Når man må innse at man er ganske så average. Det er ikke en sykdom. Det er en del av det å være mann og rammer de aller fleste med unntak av de som ligger helt i toppsjiktet av menn, og de som har så lave ambisjoner eller kunnskap om livet at de synes et helt middelmålig liv er helt topp. Det kalles midtlivskrise og din fyr har nok fått den særs tidlig.

Anonymkode: d5986...184

Dette høres ut som svada for meg, du kjener jo ikke manen en gang. Selfølgelig kan menn bli deprimerte og det selfølgelig en sykdom!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han er ikke sjuk. Han er vel antageligvis bare en mann. En mann som føler seg ganske adekvat i livet. Middelmålig. Som ikke har oppnådd det helt store eller har forutsetninger til det heller. Da blir man fort deprimert. Når man må innse at man er ganske så average. Det er ikke en sykdom. Det er en del av det å være mann og rammer de aller fleste med unntak av de som ligger helt i toppsjiktet av menn, og de som har så lave ambisjoner eller kunnskap om livet at de synes et helt middelmålig liv er helt topp. Det kalles midtlivskrise og din fyr har nok fått den særs tidlig.

Anonymkode: d5986...184

Og psykisk sykdom finnes ikke heller da eller? Dette var jo bare kunnskapsløst svada, og jeg er lei meg på vegne av alle menn som sliter med sin psyke og blir så til de grader bagatellisert med det de sliter med. Ikke rart at mange menn lider i stillhet eller ender med å ta sitt eget liv. 

TS

Anonymkode: 7248a...af8

[AnonymBruker]

Pippi Lotta skrev (2 timer siden):

Hvirnlenge har han vært syk? Og gjør han nor for å bli bedre? 

Forstår du ønsker å hjelpe, men det er desvere lite du kan gjøre om han ikke jobber for å bli bedre selv. Så mitt råd er å huske på deg selv! Ikke kastbort helle ungdommen din på en som ikke kan gi deg det du trenger tilbake ❤️

Han har vært syk ganske lenge etter hvert. Han har strevd med å få hjelp i flere år, nå har han endelig fått oppfølging hos psykolog, dessverre ble han mye verre før han fikk hjelp og det var uker og måneder der jeg var livredd for at han skulle ha tatt sitt eget liv. Heldigvis lever han fremdeles, og har hatt oppfølging en stund. Jeg merker jo at det på et vis går bedre, samtidig som han er langt nede nå. Kanskje som at han skjuler det mindre. 

Jeg opplever ham som at han virkelig ønsker å få det bedre, og jobber med seg selv så godt han kan. Selv om naturligvis dette med manglende initiativ er en stor del av lidelsen. 

Takk ❤️ Jeg vurderer også å gå, føler på en måte at vi er på "oppløpssiden" der ting snart vil løsne for ham/oss, og at jeg har investert for mye, men det er jo en slags bias folk har. Jeg vet jeg ikke kommer til å gå helt enda, og har bestemt meg for å gi ham den beste støtten jeg kan inntil den dagen jeg velger at jeg ikke vil mer. Så håper på gode råd til hvordan hjelpe ham best mulig. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det viktigste du gjør, er å ta vare på deg selv. Fordi det kan ikke han bidra til nå. Og hvis du ikke sørger for ro og gøy i livet ditt uten ham, blir det mye vanskeligere for deg å støtte ham i å gjøre endringer. 

Jeg ser også lite til kjæresten om dagen. Og det er vondt og vanskelig å forstå. Men det er rett å slett ikke vei utenom å gi ham pause - og samtidig gi meg selv pause fra det å bekymre meg for ham og forholdet. Det har vært tunge dager men jeg har akseptert at akkurat nå er vi kun "halv-kjærester". Og selv om det er synd på ham, så stiller jeg krav til ham at han må endre livet sitt og ikke minst kommunisere med meg. 

Anonymkode: 022f6...add

"halv-kjærester", det er slik det føles her også. Vi er forpliktet til hverandre, men den han greier å stille opp som er i mitt syn ikke en kjæreste, og det sier han selv også. Dette er ikke slik et forhold skal være, der jeg ikke kan stole på at han er der for meg. Jeg har tenkt som deg, jeg må gjøre meg selv glad, og prioritere andre områder av livet. Det jeg lenge gjorde var at jeg nærmest satt mitt liv på vent, brukte så mye energi på ham, det gjør jeg ikke lenger. 

Samtidig ønsker jeg virkelig også gode tips til hvordan være der best mulig for ham. Jeg innser at det jeg gjorde før der jeg maste og krevde for mye ikke var bra, jeg var bekymret og lot det bli en belastning for ham også. 

Hvordan finner du en god balanse der, krav, samtidig som du gir ham pausen og tid og rom til å møte de kravene?

Min kjære har uttrykt at han vet veldig godt hvilke krav jeg har, og at når jeg nevner dem ofte, blir det bare bare påminnelser om at han ikke er god nok, så jeg innser at jeg nok har gitt for lite rom til at han kan jobbe med ting, så nå backer jeg mer unna. Er så vanskelig synes jeg å ikke kunne påvirke aktivt. Men kanskje det eneste jeg faktisk kan gjøre er å ha et veldig fint liv selv. 

Klarer heller ikke vite balansen mellom oppmuntringer som blir vonde å ta i mot og å vise kjærlighet. Synes det er vanskelig å være den nærmeste til noen som lider sånn. 

TS

Anonymkode: 7248a...af8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Han har vært syk ganske lenge etter hvert. Han har strevd med å få hjelp i flere år, nå har han endelig fått oppfølging hos psykolog, dessverre ble han mye verre før han fikk hjelp og det var uker og måneder der jeg var livredd for at han skulle ha tatt sitt eget liv. Heldigvis lever han fremdeles, og har hatt oppfølging en stund. Jeg merker jo at det på et vis går bedre, samtidig som han er langt nede nå. Kanskje som at han skjuler det mindre. 

Jeg opplever ham som at han virkelig ønsker å få det bedre, og jobber med seg selv så godt han kan. Selv om naturligvis dette med manglende initiativ er en stor del av lidelsen. 

Takk ❤️ Jeg vurderer også å gå, føler på en måte at vi er på "oppløpssiden" der ting snart vil løsne for ham/oss, og at jeg har investert for mye, men det er jo en slags bias folk har. Jeg vet jeg ikke kommer til å gå helt enda, og har bestemt meg for å gi ham den beste støtten jeg kan inntil den dagen jeg velger at jeg ikke vil mer. Så håper på gode råd til hvordan hjelpe ham best mulig. 

"halv-kjærester", det er slik det føles her også. Vi er forpliktet til hverandre, men den han greier å stille opp som er i mitt syn ikke en kjæreste, og det sier han selv også. Dette er ikke slik et forhold skal være, der jeg ikke kan stole på at han er der for meg. Jeg har tenkt som deg, jeg må gjøre meg selv glad, og prioritere andre områder av livet. Det jeg lenge gjorde var at jeg nærmest satt mitt liv på vent, brukte så mye energi på ham, det gjør jeg ikke lenger. 

Samtidig ønsker jeg virkelig også gode tips til hvordan være der best mulig for ham. Jeg innser at det jeg gjorde før der jeg maste og krevde for mye ikke var bra, jeg var bekymret og lot det bli en belastning for ham også. 

Hvordan finner du en god balanse der, krav, samtidig som du gir ham pausen og tid og rom til å møte de kravene?

Min kjære har uttrykt at han vet veldig godt hvilke krav jeg har, og at når jeg nevner dem ofte, blir det bare bare påminnelser om at han ikke er god nok, så jeg innser at jeg nok har gitt for lite rom til at han kan jobbe med ting, så nå backer jeg mer unna. Er så vanskelig synes jeg å ikke kunne påvirke aktivt. Men kanskje det eneste jeg faktisk kan gjøre er å ha et veldig fint liv selv. 

Klarer heller ikke vite balansen mellom oppmuntringer som blir vonde å ta i mot og å vise kjærlighet. Synes det er vanskelig å være den nærmeste til noen som lider sånn. 

TS

Anonymkode: 7248a...af8

Sånn reint praktisk, så melder jeg ham ca.annenhver dag nå. Vi pleide alltid å meldes minst daglig, med initiativ fra begge, men det kjentes vondt og masete når ting bare kom fra min side at det sluttet jeg med. Jeg meldere ham mye sjeldnere nå, og opplever at jeg da får genuine svar. Han får mer fri til å prossessere det han må. Og jeg får mer fri til å være med familie, gå på festival og konserter, drive med hobby etc.

Planen min neste uke er å gå mer aktivt inn for trening igjen, jeg tror det vil hjelpe meg. Jeg har mange rare drømmer for tida, ikke direkte mareritt, bare rart. Det reflekterer vel også hvordan jeg opplever livet nå for tida. Men ja. Jeg viser ikke at jeg er bekymret for meg og oss, eller oppmuntrer ham, det tar jeg heller til dagboka og familie/venner. Har snakket med ham om terapi før men han har ikke vært positiv til det. Viser noe praktisk bekymring, som at jeg ikke vil at han skal jobbe ekstra fordi han har søvnproblemer. Og at jeg vil se ham (han er på reise nå). Han har snart bursdag, tenkte å be ham på hjemmefeiring hvor jeg lager god mat. 

Anonymkode: 022f6...add

[AnonymBruker]

Får han noe oppfølging av fastlege eller poliklinisk? Hvis du er engstelig for at han kan få selvmordstanker er det nok veldig godt for din egen del også å søke støtte? Hva med å ringe ambulant akutteam for en støttesamtale og råd? Bare lytt og vær stødig og tilstede  men pass også på deg selv!

Anonymkode: 7c150...188

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Sånn reint praktisk, så melder jeg ham ca.annenhver dag nå. Vi pleide alltid å meldes minst daglig, med initiativ fra begge, men det kjentes vondt og masete når ting bare kom fra min side at det sluttet jeg med. Jeg meldere ham mye sjeldnere nå, og opplever at jeg da får genuine svar. Han får mer fri til å prossessere det han må. Og jeg får mer fri til å være med familie, gå på festival og konserter, drive med hobby etc.

Planen min neste uke er å gå mer aktivt inn for trening igjen, jeg tror det vil hjelpe meg. Jeg har mange rare drømmer for tida, ikke direkte mareritt, bare rart. Det reflekterer vel også hvordan jeg opplever livet nå for tida. Men ja. Jeg viser ikke at jeg er bekymret for meg og oss, eller oppmuntrer ham, det tar jeg heller til dagboka og familie/venner. Har snakket med ham om terapi før men han har ikke vært positiv til det. Viser noe praktisk bekymring, som at jeg ikke vil at han skal jobbe ekstra fordi han har søvnproblemer. Og at jeg vil se ham (han er på reise nå). Han har snart bursdag, tenkte å be ham på hjemmefeiring hvor jeg lager god mat. 

Anonymkode: 022f6...add

Ja, er vondt når en føler det går mest en vei. Så veldig kjipt at han ikke vil prøve terapi heller! 

Takk for at du deler hvordan du gjør det. Jeg har virkelig noe å gå på med å slutte dette med å forsøke å oppmuntre ham. 

TS

Anonymkode: 7248a...af8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Får han noe oppfølging av fastlege eller poliklinisk? Hvis du er engstelig for at han kan få selvmordstanker er det nok veldig godt for din egen del også å søke støtte? Hva med å ringe ambulant akutteam for en støttesamtale og råd? Bare lytt og vær stødig og tilstede  men pass også på deg selv!

Anonymkode: 7c150...188

Han går til psykolog fast, men jeg er usikker på om han har gått nå i sommer, vi har som sagt ikke møttes på 3 uker nå, bare kontakt på meldinger, såvidt en liten telefonsamtale. 

Takk ❤️ 

TS

Anonymkode: 7248a...af8