Relasjoner er så utrolig vanskelig for meg og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, konstant redd, bekymret, sjalu, noen med erfaring?

[AnonymBruker]

Skal prøve å holde dette kort... 

Jeg har slitt med vennskap og andre nære relasjoner helt siden barndommen. Jeg vet hva som er årsaken også: ble ofte utestengt, og hver gang jeg fikk en ny venninne så var det plutselig noen som var mer interessante enn meg, noe som gjorde at vennene mine gikk ifra meg. Dette husker jeg var veldig sårt som barn og jeg husker at jeg kjente på sjalusi. Selvsagt lurte jeg jo på hva som var galt med meg også. 

I dag er jeg 30 år gammel og det er verre enn noen gang. Jeg har gått hundrevis av timer i terapi (ganske sikker på at det er over 100 timer...) men ikke pokker om jeg klarer å endre noe! Først og fremst blir jeg altfor mye knyttet til venner jeg liker skikkelig godt, noe som trigger mye sjalusi og redsel i meg. Mange bekymringer. Et godt vennskap føles ikke trygt og godt, det er bare en kilde til evig bekymring. 

Kjæresteforhold er bare å glemme. 100% sikker på at de skal forlate meg til enhver tid. 

Det som skjer gang på gang er at jeg overbeviser meg selv om at de egentlig ikke liker meg og at de har det best uten meg. Så bryter jeg kontakt. Jeg vil gå fra de før de går ifra meg, fordi det er så satans vondt å oppleve at andre går ifra meg. Det er vondt å være den som går også, men det er faktisk bedre. 

En annen ting jeg har lagt merke til er at jeg har ingen gode minner. Dette er fordi jeg bokstavelig talt fortrenger minner jeg har med ekser og tidligere gode venner. Så snart vennskapet/forholdet tar slutt sletter jeg alt av bilder, alt av samtaler og jeg vil bare glemme at personen eksisterte. 

Dette er så utrolig slitsomt, vondt, trist, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.  Det brenner i meg av savn etter noen å være nære og glad i men det skaper så mye kaos og bekymringer og rot for meg, jeg klare ikke stå i det. Konstant mistenksom, mistroisk og det som er. Helst vil jeg jo bli lykkelig alene men jeg vet ikke om jeg klarer det. Prøver jo..  

Jeg lurer på om noen andre opplever dette og hva gjør dere med det? Jeg vil kaste opp av tanken på å aldri ha venner eller kjæreste igjen, men dette er veien det går, jeg kan ikke involvere meg med andre. Jeg har sluttet i vanlig samtaleterapi, men skal faktisk begynne på gruppeterapi nå til høsten. Jeg vet ikke om det kan hjelpe men. 

Anonymkode: 54da4...11a

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Jeg lurer på om noen andre opplever dette og hva gjør dere med det?

Jeg opplevde noe lignende tidligere. For meg handlet det mye om å huske at folk er ulike og mange fortjener en sjanse.

Mitt beste råd er å jobbe med deg selv før du prøver å skaffe nye venner. Les deg opp på følelser og lær om psykologien bak dem.

Det virker som mye av dette stammer fra opplevelser i barndommen. Prøv å huske at mange mennesker endrer seg som voksne og at overtenking ikke nødvendigvis hjelper deg. Det kan virke som du har mistet vennskap som kunne fungert. Har du fått hjelp til å bearbeide noen av barndomsopplevelsene dine?

Vennskapsrelasjoner har sine opp- og nedturer, noe som er viktig å huske.

Folk er forskjellige, så prøv å huske på dette. Til tross for vonde minner så prøv å gi folk en sjanse, for ikke alle er som dem du har dårlige erfaringer med.

Kanskje du kan vurdere å skaffe deg et kjæledyr hvis du har mulighet? Da vil du ha en venn du kan føle en trygghet med.

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (3 timer siden):

Jeg opplevde noe lignende tidligere. For meg handlet det mye om å huske at folk er ulike og mange fortjener en sjanse.

Mitt beste råd er å jobbe med deg selv før du prøver å skaffe nye venner. Les deg opp på følelser og lær om psykologien bak dem.

Det virker som mye av dette stammer fra opplevelser i barndommen. Prøv å huske at mange mennesker endrer seg som voksne og at overtenking ikke nødvendigvis hjelper deg. Det kan virke som du har mistet vennskap som kunne fungert. Har du fått hjelp til å bearbeide noen av barndomsopplevelsene dine?

Vennskapsrelasjoner har sine opp- og nedturer, noe som er viktig å huske.

Folk er forskjellige, så prøv å huske på dette. Til tross for vonde minner så prøv å gi folk en sjanse, for ikke alle er som dem du har dårlige erfaringer med.

Kanskje du kan vurdere å skaffe deg et kjæledyr hvis du har mulighet? Da vil du ha en venn du kan føle en trygghet med.

Problemet er jo også at jeg har fått dårlige erfaringer i voksen alder også. Jeg merker at personen begynner å miste interesse eller at noe er galt, så spør jeg om hva som er galt, får ikke høre sannheten, så da avslutter jeg vennskapet. 

Jeg vet ikke hva jeg har mistet, jeg tenker egentlig at jeg bare har gjort meg selv en tjeneste, men så sitter jeg her da. Jeg har også det problemet at jeg blir litt for glad i vennene mine, om det gir mening. Altfor knyttet til de og oppmerksomhetssyk osv. 

Jeg har vel bearbeidet barndomsopplevelsene mine i terapi, vil jeg tro, så lenge som jeg har gått der... Husker ikke så mye. Kjæledyr er ikke aktuelt foreløpig men håper det blir i fremtiden. 

Jeg skulle ønske jeg bare kunne slappe av i relasjoner men dessverre. Det skaper så mye hodebry for meg og ikke minst hjertevondt. 

Anonymkode: 54da4...11a

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Problemet er jo også at jeg har fått dårlige erfaringer i voksen alder også. Jeg merker at personen begynner å miste interesse eller at noe er galt, så spør jeg om hva som er galt, får ikke høre sannheten, så da avslutter jeg vennskapet

Løsningen er å finne ærlige venner, men det kan være vanskelig. 

 

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg har vel bearbeidet barndomsopplevelsene mine i terapi, vil jeg tro, så lenge som jeg har gått der... Husker ikke så mye.

Høres ut som du sliter mye i dag pga. tidligere opplevelser. Selv om du har opplevd noe lignende som voksen så dannes mye av grunnlaget som barn. 

 

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (39 minutter siden):

Løsningen er å finne ærlige venner, men det kan være vanskelig. 

 

Høres ut som du sliter mye i dag pga. tidligere opplevelser. Selv om du har opplevd noe lignende som voksen så dannes mye av grunnlaget som barn. 

 

Ja.. Det er så grusomt. Selvsagt vil jeg jo ikke ha det sånn, jeg vil ikke tenke sånn, jeg prøver mye men det hjelper ikke. Uroen er der likevel. Det er ikke alle man kan være ærlige om dette med heller for de fleste vil bare dømme meg som gal. 

Anonymkode: 54da4...11a

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er ikke alle man kan være ærlige om dette med heller for de fleste vil bare dømme meg som gal. 

Hvis de tenker du av gal av det utsagnet så blir dem nok ikke noe gode venner. Empati er faktisk ganske viktig for å kunne være ærlige og ha et godt vennskap. 
 

Du trenger folk som kan vite hvem du er og hva du sliter med. Ellers blir det ikke ordentlige vennskap. 

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (10 minutter siden):

Hvis de tenker du av gal av det utsagnet så blir dem nok ikke noe gode venner. Empati er faktisk ganske viktig for å kunne være ærlige og ha et godt vennskap. 
 

Du trenger folk som kan vite hvem du er og hva du sliter med. Ellers blir det ikke ordentlige vennskap. 

Sant, men er kjipt å få en ny venn, så åpne seg og merke at de er lite empatiske og forstår seg lite på det. 

Men jeg må vel bare prøve. Er bare så skummelt å åpne seg hver gang. I et nylig vennskap ble jeg skuffet... Han forstår ingenting og bryr seg ikke. Så det blir bare tøft. Takk for at du svarer meg forresten. ❤️ 

Anonymkode: 54da4...11a

[Hoia]

Jeg tror løsningen er det å ikke la det bety så mye. Er du mer opptatt av hva du får enn hva du gir, og med det også ikke har vissheten hva du har å bidra med? Venner er ikke som kjærester, det intime fysiske gjør at en kan føle at en mister mer, og da vil "fallhøyden være større" om noe ikke fungerer over år. 

Vennskap er noe en investerer i for å ha et fellesskap, en tilhørighet. Noen ganger blir det en klump om foten, en belastning fordi en føler at en ikke hører til, eller rett og slett fordi en føler seg fremmedgjort. Men hvis en alltid har en grunnholdning at en selv har noe å bidra med, og så får noe igjen ved å møtes, er det verdt det. Noen liker å møte folk som ikke er så A4, fordi en føler en får mer igjen for det, for saken er jo at vi bare er mennesker, og ikke utstillingsdukker, og det er artig med litt ekte friksjon. Andre liker at det er faste rammer, med klare regler på hva man sier og gjør. Og noen liker å veksle mellom dette, fordi en kan slappe av i begge settingen på hver sin måte. 

Jeg tror det er viktig å kjenne på en følelse av å høre til, den kan man ha i perioder selv om en ikke ser så mange over lang tid, det handler altså om indre trygghet. Noen har kun en eller to nære venner, og så har de overfladiske relasjoner, bekjente resten. Noen har bare bekjente. 

Hvis man tenker at en har noe å gi, bidra med, mer enn det å tenke på hva en får, så tror jeg alltid en vil kunne finne gode relasjoner. Og så tror jeg det merkes om du er velmenende eller mistroisk. Det gagner deg selv bedre å være velmenende enn mistroisk.

[AnonymBruker]

Det her høres skikkelig vondt ut. ❤️ 

Er det lov å spørre hvilken diagnose du har? 

Hvilken behandling en får for hvilken diagnose har faktisk mye å si, hvis du ikke har opplevd bedring med den behandlingen du prøver nå, kanskje det er på tide å prøve ut noe annet. Du er ikke håpløs, du har bare ikke funnet den riktige veien for deg!

Jeg kan kjenne meg igjen i at relasjoner er vanskelig, jeg har kompleks PTSD både basert på mobbing av jevnaldrende og svikt/vold i hjemmet. Da blir både relasjoner til venner, og relasjoner til nære, veldig vanskelig. Jeg gikk mange år i terapi, og det funket ikke, og først da jeg begynt hos en dreven traumebehandler som drev målrettet traumebehandling har ting begynt å bli bedre.

Et av kjernesymptomene med kompleks PTSD er at en sliter med relasjoner, og det er også veldig vanlig med så mange andre psykiske lidelser også. For meg har det kommet til uttrykk som en dyp tomhet, at jeg liksom aldri følte på nærhet, og nå etter 3 år med traumpepsykologen så har jeg begynt å tro på og ikke minst kjenne så vidt innimeg at en venninne er faktisk glad i meg. 

Livet kan bli bedre for deg. Bare skriv og spør hvis det er noe jeg kan hjelpe med. ❤️ 

Anonymkode: b6341...e06

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Sant, men er kjipt å få en ny venn, så åpne seg og merke at de er lite empatiske og forstår seg lite på det. 

Men jeg må vel bare prøve. Er bare så skummelt å åpne seg hver gang. I et nylig vennskap ble jeg skuffet... Han forstår ingenting og bryr seg ikke. Så det blir bare tøft. Takk for at du svarer meg forresten. ❤️ 

Anonymkode: 54da4...11a

Det er dessverre vanskelig å fine folk som forstår. Men hvis man leter så kan man finne noen fine folk som er en fin match.