Hvordan er det å gå fra ett til to barn?

[AnonymBruker]

Vi venter vårt andre barn og jeg er høygravid. Vi har lenge prøvd for å få nummer 2, eldstemann er 4 år nå. Og nå er det ikke lenge igjen. Babyrommet er klart, sykehusbagen pakka og vi har gjort det vi kunne for å forberede oss. Vi gleder oss til å oppleve dette igjen. Samtidig er vi redde for hvordan eldstemann vil takle overgangen fra enebarn til å bli storebror. Vi har snakket mye om «baby» og graviditet med sønnen vår, men han vet nok ikke hva det faktisk innebærer før jeg plutselig er her med en baby. Samtidig er jeg ganske nervøs for følelsene det vil utløse hos meg og eldstemann. Det å ikke strekke til som tobarnsmor, å ikke kunne gi eldste like mye individuell oppmerksomhet som før. Og dessuten blir det litt stor aldersforskjell nå, med 4,5 år i mellom unga…

Dere med erfaring, hvordan var overgangen fra 1 til 2 unger? Har dere noen gode råd? 

Anonymkode: c03cd...af5

[mangolassie]

Har selv nå en 5-åring og en 6 uker gammel baby, så vi er i veldig lik situasjon! Jeg kan bare uttale meg om selve overgangen og den første tiden, men har likevel noen erfaringer som kanskje kan være til nytte Jeg hadde mange av de samme bekymringene som deg. Vi hadde også forberedt eldste så godt vi klarte, men møtte på noen utfordringer likevel. Eldste møtte babyen med en slags (tilsynelatende) likegyldighet, noe som overrasket meg, da han hadde snakket masse om og gledet seg veldig til å bli storebror. Men en f eks 5-åring har absolutt null forutsetninger for å forstå hva dette betyr. Det som så ut som likegyldighet og som i de neste par ukene viste seg som sinne og utagering, var ren frykt for å bli byttet ut, og for å ikke lenger få foreldrenes kjærlighet.

- Vi snakket MASSE om sjalusi, om hvordan vi fortsatt var like glad i ham, og at han ikke ble byttet ut med babyen 

- Eldste fikk være 100% stjerne i pappaens verden de første ukene. Far måtte mye mye mer på banen enn før, de dro ut og fant på gøye ting hver dag, med fokus på at disse tingene kunne han få fordi han er stor (for å styrke koblingen stor = bra)

- Forvent regresjon. Eldste kan f eks ønske å leke baby, snakke babyspråk, tisse på seg mm for å prøve å få den samme oppmerksomheten som babyen får (se forrige punkt for å håndtere dette)

- Jeg prøvde å ta imot «beundringsbesøk» fra slekt og venner mens eldste var ute av huset med far, for å ikke forsterke følelsen av sjalusi

- Har prøvd å sette av tid til eldste så mye som mulig til de tingene vi gjorde før - jeg pleide å ta leggingen, og prøver mitt beste for å få til det når det er mulig, eller i hvert fall god kvalitetstid uten babyen på slep

 

Var dette jeg kom på i farta, og vil si at det har fungert! I løpet av én måned har sjalusien blitt tatt ved roten og ikke fått vokse, og eldste er pr nå en veldig trygg og kjærlig storebror! Få far og evt annen familie på banen og med på å legge inn innsats tidlig, så kan det gå skikkelig bra ❤️

[AnonymBruker]

Vi opplevde sjalusi fra eldstemann da nr 2 kom. Da nr 3 kom var ingen av dem sjalu, de ble forelsket i baby med en gang. Så selv om det er vanlig med sjalusi er det ikke sikkert du vil oppleve det. 

Anonymkode: c656e...c9f

[AnonymBruker]

Vi har akkurat samme aldersforskjell mellom våre barn. Sønnen min var litt over 4 når datteren min ble født. 
Jeg elsker aldersforskjellen ❤️ storebror var såååå stolt over lillesøster, han leker så fint med henne og de forguder hverandre. Lillesøster ser opp til storebror og hermer etter alt han gjør. Han er så stor at han forstår at hun ofte må ha hjelp først, og han elsker å hjelpe. Snart er de 2 og 6 år, og det jeg sliter mest med er at de har forskjellige behov og jeg er mye alene med de (mannen er borte 5 uker om gangen 🥲). Så når storebror skal på fritidsaktiviteter og det krasjer med leggetid så sliter jeg. Men bortsett fra det - hjertet mitt blir fult når jeg ser de to sammen ❤️

Anonymkode: 8d55f...e6f

[AnonymBruker]

Vi har 3,5 år mellom nr 1 og 2 og der var det ingen sjalusi. Overgangen gikk fint, han syntes det var stas å ha søsken. Søsken var en sovebaby på dagen, så storebror fikk masse oppmerksomhet. Vi leste ofte bok sammen da jeg ammet lillesøster, så da fikk han oppmerksomhet da også. Han fikk delta på sine premisser når han ønsket det under bleieskift etc. På kvelden var lillesøster mer aktiv, men da hadde jo storebror lagt seg og jeg kunne gi mer oppmerksomhet til henne. Vi var nok heldige sånn. 

Anonymkode: db17d...228

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Vi venter vårt andre barn og jeg er høygravid. Vi har lenge prøvd for å få nummer 2, eldstemann er 4 år nå. Og nå er det ikke lenge igjen. Babyrommet er klart, sykehusbagen pakka og vi har gjort det vi kunne for å forberede oss. Vi gleder oss til å oppleve dette igjen. Samtidig er vi redde for hvordan eldstemann vil takle overgangen fra enebarn til å bli storebror. Vi har snakket mye om «baby» og graviditet med sønnen vår, men han vet nok ikke hva det faktisk innebærer før jeg plutselig er her med en baby. Samtidig er jeg ganske nervøs for følelsene det vil utløse hos meg og eldstemann. Det å ikke strekke til som tobarnsmor, å ikke kunne gi eldste like mye individuell oppmerksomhet som før. Og dessuten blir det litt stor aldersforskjell nå, med 4,5 år i mellom unga…

Dere med erfaring, hvordan var overgangen fra 1 til 2 unger? Har dere noen gode råd? 

Anonymkode: c03cd...af5

 

Involver den eldste i alt med babyen! Kos sammen, vis at eldste er like elsket selv om det er kommet en til. Og at eldste nå er storebror, som er en viktig oppgave. 

Jeg ble ganske syk da vår yngste var liten, så jeg hadde ikke overskudd til begge (storebror var da 3.5-4). Pappaen måtte ta mesteparten av ansvaret for han mens jeg konsentrerte meg om den minste. Jeg hadde ikke overskudd til begge. Jeg kunne ikke gjort noe annerledes, men ser nå i ettertid hvor mye de to har gått glipp av av "søskenbonding". 

Anonymkode: 4da41...4ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Vi venter vårt andre barn og jeg er høygravid. Vi har lenge prøvd for å få nummer 2, eldstemann er 4 år nå. Og nå er det ikke lenge igjen. Babyrommet er klart, sykehusbagen pakka og vi har gjort det vi kunne for å forberede oss. Vi gleder oss til å oppleve dette igjen. Samtidig er vi redde for hvordan eldstemann vil takle overgangen fra enebarn til å bli storebror. Vi har snakket mye om «baby» og graviditet med sønnen vår, men han vet nok ikke hva det faktisk innebærer før jeg plutselig er her med en baby. Samtidig er jeg ganske nervøs for følelsene det vil utløse hos meg og eldstemann. Det å ikke strekke til som tobarnsmor, å ikke kunne gi eldste like mye individuell oppmerksomhet som før. Og dessuten blir det litt stor aldersforskjell nå, med 4,5 år i mellom unga…

Dere med erfaring, hvordan var overgangen fra 1 til 2 unger? Har dere noen gode råd? 

Anonymkode: c03cd...af5

To tette og hjemme til 3år begge, aktive og mange våkennetter, så tungt, men verdt det! Mye glede av hverandre(tett i alder). Mye tyngre med en enn to, søskenkjærlighet osv.

Anonymkode: 304fc...db1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.8.2024 den 18.10):

Vi venter vårt andre barn og jeg er høygravid. Vi har lenge prøvd for å få nummer 2, eldstemann er 4 år nå. Og nå er det ikke lenge igjen. Babyrommet er klart, sykehusbagen pakka og vi har gjort det vi kunne for å forberede oss. Vi gleder oss til å oppleve dette igjen. Samtidig er vi redde for hvordan eldstemann vil takle overgangen fra enebarn til å bli storebror. Vi har snakket mye om «baby» og graviditet med sønnen vår, men han vet nok ikke hva det faktisk innebærer før jeg plutselig er her med en baby. Samtidig er jeg ganske nervøs for følelsene det vil utløse hos meg og eldstemann. Det å ikke strekke til som tobarnsmor, å ikke kunne gi eldste like mye individuell oppmerksomhet som før. Og dessuten blir det litt stor aldersforskjell nå, med 4,5 år i mellom unga…

Dere med erfaring, hvordan var overgangen fra 1 til 2 unger? Har dere noen gode råd? 

Anonymkode: c03cd...af5

Hvordan var nummer 1 som baby?

Vår nummer 1 hadde melkeallergi, magevondt, refluks, sovnet aldri, gråt masse etc. Det var det jævligste året i mitt liv og de første 2 årene husker jeg ingenting av. 
Når barn nummer to kom fire år etterpå var det som om hele familien hadde holdt av en plass til henne. Hun var så hjertelig velkommen, eldste var klar for å bli søsken. Vi kunne prate om følelser som barnet opplevde, jeg ammet og holdt eldste nær meg underveis. Jeg ofret derimot minste litt for mye for eldste, det angrer jeg på i dag. Jeg skulle brukt mer tid på å kose med minste og ta meg tid til henne uten dårlig samvittighet for eldstemann. For minste er født inn i å dele oppmerksomheten. 

Nummer to sov som en stein og var skikkelig sovebaby. Du vet hva du driver med når du får nummer to, alt går mye enklere. Involver eldstemann i ting med babyen. Om eldste slår minste så ikke reager ut ifra at du er en voksen og synes ungen din er gæærn som kan slå en så liten sak, skjønn heller at det handler om sjalusi. Snakk med eldste om sjalusien den opplever. osv.

Anonymkode: b60ce...c93

[tussi84]

Vår var 3,5 år da lillebror kom. Med et barn var det av og til avslappende, med to; hyggelig men kaos. Det er alltid en eller annen av barna som skal ha et eller annet, ofte vil de ha noe samtidig.

Det går som regel fint om vi begge foreldre er hjemme, så vi kan ta vare på hvert vårt barn (så fremst den ene ikke er opptatt med middagslaging eller viktige gjøremål. Er jeg derimot alene og gjør noe med baby, så kommer gjerne den eldste bort og skal ha meg med på det ene og det andre. Sier jo fra at jeg ikke kan nå, men så fort.. Det fører Til gjentatte forespørsler om det samme, og til slutt skriker eldste feks mamma kom! 

Det som har vært viktig her derimot er å få litt tid hver for oss med barna. Prøver å sette av litt tid hver dag som kun er mamma og eldstemann, eller pappa og eldstemann. Vi foreldre har også noen få ganger dratt ut på en liten tur med kun den eldste mens baby har hatt barnepass et par timer. Hender vi drar ut alle 4 også da.

Generelt har den eldste vært snill mot lillebror. Vil ofte gi klem, holde hendene til Baby, stryker på osv. Det er oss foreldre det går utover når han viser tegn til sjalusi. Han skal da gjerne ha oss med til å gjøre noe (inne på det forrige avsnitt), eller skal feks bli bært mens lillebror blir bært. Skal også feks sitte helt inntil den som har baby.

Men ja du kommer til å gå dårlig samvittighet. Det har jeg fått mange ganger ovenfor den eldste når jeg sier veldig ofte: mamma kan dessverre ikke akkurat nå. Prøver fortsatt å gjøre så godt jeg kan da..

Et siste råd fortell den eldste at du er glad i det veldig ofte, og gi det mye kjærlighet.