Overgang fra å være psyk til frisk. Vanlig at det føles rart og uvant?

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å forklare. Men det føles så rart å være lettere til sinns, og at jeg slapper av så mye innvending. Jeg bekymrer meg ikke så mye og ting føles lyst igjen. Det føles så rart å føle meg frisk. Jeg er ikke så mye hos psykolog, eller hos andre som har holdt meg oppe den tunge perioden lenger. Behandlingen er så og si avsluttet, og kunne kanskje vært greit og snakket med noen om hvordan jeg føler meg. Fordi alt føles så ekstremt rart nå. Det er vanskelig å sette ord på det, men det er absolutt en overgang fra å være 100% permittert, og komme tilbake til hverdagen igjen. Jeg gleder meg ekstremt til det og har ikke en bekymring. Men igjen, alt føles så rart. jeg er mye flinkere til å observere følelsene mine og akseptere de, men samtidig ikke gjøre så mye ut av det. Men heller observere de. Og når jeg merker at jeg er ekstremt glad og fornøyd der jeg smiler og ler, så merker jeg at det er så ekte. Og da får jeg også lyst til å gråte, fordi det er så fint. Jeg har ikke opplevd det på lang tid. Flere år. Er dette vanlig at det oppleves så rart og fremmed? Og at man har lyst til å bare prate med noen om det, altså den prosessen. Det er som om jeg kanskje må bli kjent med meg selv på nytt og finne bedre måter å leve på enn jeg gjorde før. 

Anonymkode: 58b9a...978

[AnonymBruker]

Ja, det er vanlig. Bare gi det litt tid så blir det en vane å være frisk igjen. 😊

Anonymkode: 50dc5...b38

[AnonymBruker]

Du har gjort en kjempejobb med å komme dit du er nå. 
Bare nyt å ha det bra. Nå er hodet ditt mer på plass og du kan slappe av og føle på glede og gjøre det du ønsker. 
 

Anonymkode: d4e4a...452

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er vanskelig å forklare. Men det føles så rart å være lettere til sinns, og at jeg slapper av så mye innvending. Jeg bekymrer meg ikke så mye og ting føles lyst igjen. Det føles så rart å føle meg frisk. Jeg er ikke så mye hos psykolog, eller hos andre som har holdt meg oppe den tunge perioden lenger. Behandlingen er så og si avsluttet, og kunne kanskje vært greit og snakket med noen om hvordan jeg føler meg. Fordi alt føles så ekstremt rart nå. Det er vanskelig å sette ord på det, men det er absolutt en overgang fra å være 100% permittert, og komme tilbake til hverdagen igjen. Jeg gleder meg ekstremt til det og har ikke en bekymring. Men igjen, alt føles så rart. jeg er mye flinkere til å observere følelsene mine og akseptere de, men samtidig ikke gjøre så mye ut av det. Men heller observere de. Og når jeg merker at jeg er ekstremt glad og fornøyd der jeg smiler og ler, så merker jeg at det er så ekte. Og da får jeg også lyst til å gråte, fordi det er så fint. Jeg har ikke opplevd det på lang tid. Flere år. Er dette vanlig at det oppleves så rart og fremmed? Og at man har lyst til å bare prate med noen om det, altså den prosessen. Det er som om jeg kanskje må bli kjent med meg selv på nytt og finne bedre måter å leve på enn jeg gjorde før. 

Anonymkode: 58b9a...978

Ja, det er det. Psykdom tar opp mye plass i tankene. Og etterlater seg dermed et tomrom. 

Det er jo helt fantastisk at du føler ro, så nydelig!! 

Anonymkode: b68be...ca6

[AnonymBruker]

Det høres deilig ut! 

Jeg har hatt små lommer av det, og ser frem til det blir mer av. Det jeg bruker de lommene til er å stoppe opp og observere og kjenne etter "hva er det jeg ønsker mer av i livet" og så gjøre det. Hva er det jeg vil gjøre som jeg ikke har greidd før. 

Kjenner så igjen at det er rart. Jeg har til og med blitt skremt. Å være oppstemt var så annerledes at jeg tenkte at "holder jeg på å bli hypoman!?", og jeg merker også mye til hormonsyklusen min, så rundt eggløsning når jeg kjenner mer sosialt initiativ og har mer energi, så kan jeg bli veldig oppstemt, og da begynte jeg med en gang å tenke at jeg hadde PMDD. Det å ha det bra, på en sunn måte, det var så fremmed at jeg med en gang tenkte noe var feil. Jeg snakket med en psykolog om det og hun sa "hva om det bare er at du føler deg bra?" ... 😅

Anonymkode: 8ea28...8a3

[AnonymBruker]

Ja. Jeg husker overgangen fra å være spiseforstyrret til å bli frisk. Fra å være fullstendig fiksert på mat, kun tenke på mat mat mat hvert bidige sekund, være hyperfokusert på mat  og at jeg ikke kunne spise den. Jeg husker mørket og ensomheten og skammen som gjennomsyret meg hver dag.

Og så husker jeg fremdeles, en dagen jeg gikk en tur i byen, og plutselig innså at jeg ikke hadde tenkt på mat. Men helt andre ting. Og hvordan det føltes som at hjernen og sinnet og sjelen mitt liksom utvidet seg, fordi jeg var fri. 

Anonymkode: 9aa5a...2bf

[svartkatt]

Føles rart og uvant, som om noe mangler, som om det er noe feil.. går rundt og venter på at det skal skje noe galt i starten. Sist tok det 3-4 måneder før jeg innså at jeg kunne slappe av, og heller nyte endringen.

[AnonymBruker]

svartkatt skrev (16 timer siden):

Føles rart og uvant, som om noe mangler, som om det er noe feil.. går rundt og venter på at det skal skje noe galt i starten. Sist tok det 3-4 måneder før jeg innså at jeg kunne slappe av, og heller nyte endringen.

Er selv litt redd for å få angst og mørket igjen. For nå har jeg sagt til de rundt meg at jeg føler meg så bra! Og synes det er litt skummelt å si høyt også. Er redd det skal smelle igjen 😕 Ts

Anonymkode: 58b9a...978

[svartkatt]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Er selv litt redd for å få angst og mørket igjen. For nå har jeg sagt til de rundt meg at jeg føler meg så bra! Og synes det er litt skummelt å si høyt også. Er redd det skal smelle igjen 😕 Ts

Anonymkode: 58b9a...978

Prøver å konsentrere meg om nåtiden, ikke tenke for langt fremover. Er nok greit om man greier å se frem til og glede seg til noe som skal skje, men om man ikke har noe å se frem til eller ikke greier glede seg til noe... Her og nå er ganske viktig å kunne trives med. Det er ikke så enkelt å sette pris på når man er blitt vant til depresjon og angst daglig. Men man må bare prøve.. om det så bare er en liten ting i starten.