Angst for døden

[AnonymBruker]

Jeg har veldig angst for døden. Ikke bare for meg selv, men også barna mine. Dette kommer som regel på kvelden når jeg legger meg. Tenker unormalt mye på det; klarer liksom ikke å godta at det en dag skal skje. Jeg tenker på det å ligge i en kiste i evigheten, synes det høres så forferdelig ut. Dess mer jeg tenker på det, dess mer «gal»blir jeg; kommer raskt inn i en vond sirkel. På grunn at dette tror jeg også at jeg har kreft ved den minste ting. Har gått til ulike psykologer, ikke hjulet nevneverdig. Jeg tror det er på grunn av at uansett hva en psykolog sier, så skal vi dø på en måte. Jeg klarer bare ikke godta det. 
Flere som har det på denne måten? Det er skikkelig tungt til tider!

Anonymkode: cfb43...9e8

[AnonymBruker]

Nå når jeg har bikket 50 så tenker jeg på det samme som deg. Ikke kvelende angst, men nok til at det er ubehagelig. Jeg vet heller ikke hvordan det går an å fikse den angsten fordi det er som du sier; man må jo dø. Det kommer man ikke utenom, uansett om det kan være veldig mange år til.

I tillegg tenker jeg på at jeg skal bli gammel og alene. Kroppen feiler eller hodet blir bare surr og rot og glemsomhet osv. Jeg er glemsom og surrete og har alltid vært det så blir sikkert bare verre når jeg blir gammel. Gruer meg til at moren min blir borte også, hender jeg begynner å grine bare av å tenke på det. Hun er 80 år nå og selv om familien hennes er ganske seige og lever lenge, så vil hun bli borte mest sannsynlig før det har gått 15-20 år til. Og inntil da blir sikkert hun også surrete og glemsom og kanskje hun til og med glemmer oss. Hun har ikke blitt dement, så kan hende hun holder seg fint i mange mange år til da. Prøver å være så mye sammen med henne som mulig mens det ennå er tid. 

Jeg er også veldig redd for å dø fra datteren min. Hun er voksen nå, men hun klarer seg ikke selv pga autisme og hjelpeapparatet her er ikke noe særlig tess. Når jeg tenker på henne alene så ser jeg for meg scenen i "Mors Elling" der Elling setter seg inn i skapet og er bare redd og alene når moren dør. 

Uff. Dette var ikke noe særlig oppmuntrende for deg, beklager det. Vonde tanker å ta med inn i kvelden og natta også. 

Anonymkode: 1a236...389

[AnonymBruker]

Har det likt som deg i perioder. 
Men det du kan prøve når tankene kommer er å skifte fokus og tenke på noe annet. Hvis du klarer. 
Ofte er det slik at en ekkel tanke spinner videre, og man ser for seg det verste, så får man angst på toppen.

last ned Tankevirus appen som er gratis. 
 

Anonymkode: f3128...697

[AnonymBruker]

Som oftest har man slike tanker som TS hvis man har opplevd dødsfall tett inn på seg, for da er det lett å begynne å bekymre seg, men hvis man ikke har noe erfaring med dødsfall er det ikke sunt å være så bekymret.

Jeg har aldri vært bekymret for at noen rundt meg skal dø, og har tenkt at mine foreldre skal leve evig. Plutselig fikk kjæresten min uhelbredelig kreft og døde i løpet av drøyt to år.

Nå sitter jeg igjen ganske så alene og er plutselig livredd for at mine gamle foreldre skal dø, og at jeg selv skal ende opp syk, gammel og ensom.

Anonymkode: 7d6ab...4e0

[AnonymBruker]

Jeg fikk angst for døden etter å ha startet med en såkalt "slankemedisin". Jeg våknet midt på natten, flere ganger per natt, og gispet etter luft fordi jeg tenkte at hjertet stoppet. Sånn holdt det på i et par måneder, jeg fikk det sjekket, kuttet ut medisinen og lever et bra liv igjen. 

Anonymkode: 858bd...576

[AnonymBruker]

Ja. Jeg prøver å gå inn i tanken om døden og akseptere den, ikke skyve tankene vekk. Alle må dø, men jeg er også redd for å bli visket bort og glemt, men det blir jeg jo, som om jeg aldri fantes. 

Anonymkode: a3068...ff0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Som oftest har man slike tanker som TS hvis man har opplevd dødsfall tett inn på seg, for da er det lett å begynne å bekymre seg, men hvis man ikke har noe erfaring med dødsfall er det ikke sunt å være så bekymret.

Jeg har aldri vært bekymret for at noen rundt meg skal dø, og har tenkt at mine foreldre skal leve evig. Plutselig fikk kjæresten min uhelbredelig kreft og døde i løpet av drøyt to år.

Nå sitter jeg igjen ganske så alene og er plutselig livredd for at mine gamle foreldre skal dø, og at jeg selv skal ende opp syk, gammel og ensom.

Anonymkode: 7d6ab...4e0

Det stemmer. Jeg mistet min mamma i kreft da jeg var i 20-årene og hun i 40-årene💔 ts

Anonymkode: cfb43...9e8

[123fir]

Jeg tenker at det er grunnleggende menneskelig å tenke på døden, den er uungåelig og det er naturlig å frykte den eller føle ubehag ved tanke på den.

Jeg har også strevet mye med dette. For meg begynte det etter et plutselig dødsfall i veldig nær familie. Vedkommende var frisk, sterk og full av liv og optimisme, så døde han i en voldsom ulykke. Man gjør seg jo da opp noe tanker om hvor skjørt ting er.

Jeg prøver bare å infinne meg med at dette ikke er noe jeg kan gjøre noe med. Jeg prøver å leve livet hver dag. Jeg nyter alt livet har å by på, så lenge jeg kan

[AnonymBruker]

Jeg strever ikke med tanken på at jeg skal dø en gang, men strever med tanken på tiden frem mot døden. Blir det sykdom og ventesorg, eller skjer det raskt? Hvordan blir prosessen? Det er det som kan holde meg våken. 

Anonymkode: 68aeb...12c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.8.2024 den 1.10):

Som oftest har man slike tanker som TS hvis man har opplevd dødsfall tett inn på seg, for da er det lett å begynne å bekymre seg, men hvis man ikke har noe erfaring med dødsfall er det ikke sunt å være så bekymret.

Jeg har aldri vært bekymret for at noen rundt meg skal dø, og har tenkt at mine foreldre skal leve evig. Plutselig fikk kjæresten min uhelbredelig kreft og døde i løpet av drøyt to år.

Nå sitter jeg igjen ganske så alene og er plutselig livredd for at mine gamle foreldre skal dø, og at jeg selv skal ende opp syk, gammel og ensom.

Anonymkode: 7d6ab...4e0

Stakkars deg ❤️ ikke rart du føler deg redd når du har vært gjennom dette. 
 

Anonymkode: f3128...697

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg strever ikke med tanken på at jeg skal dø en gang, men strever med tanken på tiden frem mot døden. Blir det sykdom og ventesorg, eller skjer det raskt? Hvordan blir prosessen? Det er det som kan holde meg våken. 

Anonymkode: 68aeb...12c

Nå er du frisk og midt i livet. Da er det unaturlig at du skal dø. 
Jeg jobbet på sykehjem tidligere, og eldre lengtet etter å få slippe. 
Eldre har ofte en annen tilnærming og tanker om døden enn yngre og friske har. 
jeg tror folk som får en dødsdom i for ung alder får mye hjelp til å håndtere det. 

Anonymkode: f3128...697

[AnonymBruker]

Jeg har det helt på samme måte ❤️ fortsett å snakk om det.... du er ikke alene. Det eneste som hjelper er å prate. 

Anonymkode: 109ef...c11

[AnonymBruker]

Jeg er så heldig at jeg har fått besøk av slektninger etter at de døde. Vi var flere i rommet, ellers hadde jeg tenkt at det var innbilning. Etter disse opplevelsene har jeg ikke vært redd ♥️ Men det er nok noe man må oppleve selv for å klare å tro på. 

Anonymkode: f7819...a76

[AnonymBruker]

Jeg også sliter med det, spesielt på kvelden som du. På kvelden hvis jeg merker at det blir tankespinn så må jeg distrahere meg med noe hyggelig og så forsøke å bruke mindfullness til å sovne (la tankene komme, men forsøke bevisst å ikke gruble og la tankene fare forbi istedet). 
 

Jeg tror man må finne en måte å akseptere det mest mulig på, eller eventuelt forsøke å fokusere på at man er i live nå og har mulighet til å fylle tiden med det som er viktig og gir deg glede. Tiden er jo verdifull. 
 

Denne frykten er ihvertfall helt normal og gir mening. Det er skummelt med det som er ukjent og fremmed. Jeg tror det er bra å være åpen og snakke om at man er redd.

 

Anonymkode: fb997...23f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er så heldig at jeg har fått besøk av slektninger etter at de døde. Vi var flere i rommet, ellers hadde jeg tenkt at det var innbilning. Etter disse opplevelsene har jeg ikke vært redd ♥️ Men det er nok noe man må oppleve selv for å klare å tro på. 

Anonymkode: f7819...a76

Jeg har også det. Jeg har allikevel begynt å utvikle mer redsel for døden nå i det siste. 

Jeg håper det blir som sykehjem-ab'n over her nevner; når man blir gammel så ser man på døden helt annerledes og at man kanskje til og med ønsker seg døden og at man ikke er redd. 

Anonymkode: 1a236...389

[AnonymBruker]

Hvorfor har du angst for døden? Hadde du angst for å bli født? 

Døden er bare en naturlig del av livet. Døden og livet er rundt deg over alt hvor enn du går. De frodige grønne bladene på trærne vil snart bli gule og falle ned. Blomstene vil visne og dø. Så blir det nytt liv igjen til neste år.

Vi skal bare hjem igjen, dit vi kom fra.

Og så kommer det nytt liv igjen, etter oss❤️

Anonymkode: f03b2...7f8

[Nowayback]

Jeg har ingen, så jeg tenker på døden som en lettelse og en utvei fra et kjipt liv med bare nedturer.