Utro..14 års samboerskap over og sorgen er uutholdelig

[AnonymBruker]

Jeg trodde oppriktig vi kom til å bli gamle sammen. Vi har hatt det jeg vil kalle et sunt forhold hele veien med ups and downs hvor vi har jobbet oss gjennom utfordringer og vært flinke til å snakke sammen. Ærlighet har stått høyt hos oss begge siden dag en. Hørte en kompis av han en gang sa at vi hadde et sånt type forhold alle innerst inne ønsket seg. Jeg har aldri elsket noen eller følt så sterkt rundt noen som han. 

Likevel skjedde det for noen uker siden. Han har fått følelser for en annen. Heldigvis ikke ei jeg kjenner. Men smerten er så voldsom og tung. Han var rask med å flytte ut, tok det mens jeg hadde ferie. (Som ble avlyst fordi jeg var helt fra meg, så familien min ønsket at jeg heller skulle være hos de enn å reise til utlandet) Føles som jeg ikke får puste. Jeg våkner opp på morgenen og tror oppriktig at alt bare var en vond drøm, før realiteten treffer meg. 

Jeg har gode venner som støtter meg og tar meg med ut på ting. Jeg går lange turer i skogen med hunden. Prøver å lage nye rutiner osv...

Men sorgen er fremdeles brutal, tårene kan komme til og med når jeg er på butikken. Alle minnene, man vokser jo litt sammen når man er i forhold med noen så lenge. Blir så nedstemt når jeg tenker på at jeg faktisk aldri skal være med han igjen. Og at jeg ble byttet ut med en annen. Prøver å tenke minst mulig på det siste der, da det bare blir for mye for meg. 

Men jeg trodde jeg kjente han etter så mange år. Hvordan vil det gå å dra på hytta første gang uten han, eller rydde på loftet og finne minner, finne igjen bilder. Er som at såret åpner seg hver gang. 

Vet ikke hvordan jeg skal takle dette. Noen som har kommet seg gjennom det? Redd jeg skal forbli ulykkelig livet ut...

Anonymkode: aa359...de8

[AnonymBruker]

Sender deg masse klemmer ❤️ 

Var det helt ut av det blå at han avsluttet forholdet?

Anonymkode: 808ed...546

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Sender deg masse klemmer ❤️ 

Var det helt ut av det blå at han avsluttet forholdet?

Anonymkode: 808ed...546

For meg, ja. Hadde ikke trodd han kunne gå bak ryggen min sånn. 

Det går noen timer hvor jeg kanskje klarer gjøre noe fornuftig, eller tenke fornuftig. Og så kommer sorgen igjen..

Anonymkode: aa359...de8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Vet ikke hvordan jeg skal takle dette. Noen som har kommet seg gjennom det? Redd jeg skal forbli ulykkelig livet ut

Ja, du vil komme deg igjennom det. Ikke i dag, ikke i morgen, men det vil skje.

Jeg måtte fokuserer på fem og fem minutter på det verste. Bare eksisterte mer enn jeg levde. Sakte gikk tiden og jeg ble mer og mer distansert, til slutt ble det greit. Jeg gikk igjennom hele følelsesregisteret og nå har jeg det fint ❤️

 

Sender deg masse klemmer! Det er helt helt jævlig det du står i nå!

Anonymkode: d3512...917

[miSs.]

Ta tiden til hjelp, livet fortsetter uansett ❤️

[AnonymBruker]

En dag om gangen. Dette klarer du. Min mann kom for to år siden og sa at han ville skilles. Vi klarte å jobbe oss igjennom det. Fikk han til å gå i terapi sammen med meg. Men etter det så har jeg jobba med å vise at jeg klarer alt selv. Ser at han blir litt å har du tatt sluket. Er jo min jobb. Vet ikke om jeg jobber med at jeg kan klare meg selv. Er fortsatt skuffet for at det gikk så langt at han ville skilles. Er fortsatt sårt synes jeg. Men jeg trur ikke han tenker slik jeg tenker.

Anonymkode: 68ef7...07a

[Mardina]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg trodde oppriktig vi kom til å bli gamle sammen. Vi har hatt det jeg vil kalle et sunt forhold hele veien med ups and downs hvor vi har jobbet oss gjennom utfordringer og vært flinke til å snakke sammen. Ærlighet har stått høyt hos oss begge siden dag en. Hørte en kompis av han en gang sa at vi hadde et sånt type forhold alle innerst inne ønsket seg. Jeg har aldri elsket noen eller følt så sterkt rundt noen som han. 

Likevel skjedde det for noen uker siden. Han har fått følelser for en annen. Heldigvis ikke ei jeg kjenner. Men smerten er så voldsom og tung. Han var rask med å flytte ut, tok det mens jeg hadde ferie. (Som ble avlyst fordi jeg var helt fra meg, så familien min ønsket at jeg heller skulle være hos de enn å reise til utlandet) Føles som jeg ikke får puste. Jeg våkner opp på morgenen og tror oppriktig at alt bare var en vond drøm, før realiteten treffer meg. 

Jeg har gode venner som støtter meg og tar meg med ut på ting. Jeg går lange turer i skogen med hunden. Prøver å lage nye rutiner osv...

Men sorgen er fremdeles brutal, tårene kan komme til og med når jeg er på butikken. Alle minnene, man vokser jo litt sammen når man er i forhold med noen så lenge. Blir så nedstemt når jeg tenker på at jeg faktisk aldri skal være med han igjen. Og at jeg ble byttet ut med en annen. Prøver å tenke minst mulig på det siste der, da det bare blir for mye for meg. 

Men jeg trodde jeg kjente han etter så mange år. Hvordan vil det gå å dra på hytta første gang uten han, eller rydde på loftet og finne minner, finne igjen bilder. Er som at såret åpner seg hver gang. 

Vet ikke hvordan jeg skal takle dette. Noen som har kommet seg gjennom det? Redd jeg skal forbli ulykkelig livet ut...

Anonymkode: aa359...de8

Det vil bli bedre, jeg lover deg det ❤️ Det virker kanskje håpløst akkurat nå, men en dag vil du se tilbake på dette og være glad for at du er kvitt den utro drittsekken. 

Jeg har nettopp vært igjennom noe av det samme. Jeg mistenker at min nå x-samboer gjennom 9 år har vært utro mot meg. Selvfølgelig ikke noe han kommer til å innrømme ovenfor meg, men jeg velger å stole på magefølelsen min, da den sjelden tar feil. 

1 uken etter han dro var jævlig, for å si det mildt. Jeg spiste omtrent ikke og snudde døgnet. Men etterhvert som ukene nå ha gått, så har det blitt gradvis bedre og bedre. Nå er jeg kommet til et punkt der jeg omtrent ikke tenker på han i det hele tatt. Jeg er selvfølgelig såret over det han har gjort og at han tok så lett på forholdet vårt, men nå kjenner jeg bare på at jeg er totalt ferdig med fyren. 

Det har også hjulpet litt at jeg nå dater en veldig fin fyr, som jeg er i ferd med å falle pladask for. Han er så snill og god og vi har mye av de samme verdiene. Han sier masse fine ting og får meg til å føle meg verdifull. Han har hjulpet meg gjennom dette samlivsbruddet mer enn han aner... ❤️

Jeg råder deg til å nå bruke tid på ting som du liker å gjøre. Ting som gjør deg glad. Bruk vennene dine og bli med dem på ting. Bruk tid på å bli glad i deg selv igjen. Jeg er sikker på at du er en kjempebra dame, med mange gode kvaliteter. Som en annen mann etterhvert vil sette pris på. Det er x'en din som er problemet her, ikke du. Du har ikke gjort noe galt. 

Stor klem til deg, fra en som vet hva du går gjennom ❤️

[Cornix]

💔

Skjønner at du har det inderlig vondt nå. Mange er ikke modne nok til å trekke seg unna om man føler begeistring for en annen. Man møter mange mennesker i løpet av livet, og jeg tror det er naturlig å ha god kjemi eller bli småbetatt av andre i løpet av et forhold - men da er det viktig å være åpen om det, vite at hvis man ikke dyrker følelsene til den personen så vil det gå over. 

Om han ikke har brukt dette som et "enkelt" springbrett ut av forholdet (fordi han ikke var åpen nok om at han ikke lenger følte det samme som deg), så kommer dette nye forholdet til å ta slutt raskt, og han kommer til å angre seg i lang tid fremover. 

[AnonymBruker]

Huff, når jeg leste dette tok det meg tilbake til den uutholdelige følelsen som du beskriver.❤️

Jeg har ingen råd utover det som allerede har blitt skrevet i tråden, men jeg tror du gjør det meste riktig, problemet er bare at du må ta tiden til hjelp. Det kan ta alt ifra uker til måneder, for noen tar det år. For meg gikk det heldigvis over på under ett år, men det var mange måneder med psykisk smertehelvete og vondt i magen. 

Beste trøsten jeg kan gi er at du vil IKKE være ulykkelig resten av livet på grunn av dette. Jeg tror de aller fleste, om ikke alle, klarer å komme seg over denne typen sorg men det er tidkrevende og når du føler deg klar må du også jobbe med det. Men det er vanskelig å gjøre i sørgeperioden. Det er lov å være lei seg! ❤️ Stor klem. ❤️ 

Anonymkode: 95815...d08

[kri.star]

Jeg vet hvordan du har det, og det er så vannvittig vondt. Kjennes bokstavelig talt ut som noen har slått luften ut av deg og man ikke får pusten. I bunn og grunn høres det ut som våre historier er veldig like!

Sender deg masse kjærlighet!

For meg skjedde det for snart to år siden. Det ble så ille at jeg endte opp med å bestille psykolog-timer og jeg var en periode sykemeldt fra jobb. 

Dette høres kanskje ikke så oppløftene ut. Men, selv om du kanskje ikke tror det nå, så går det over. 

 

Selv er jeg nå lykkelig i nytt forhold med en mann som respekterer meg, hver dag viser meg at er glad i meg, gir meg fysisk og psykisk støtte når jeg trenger det. Jeg har funnet en bestevenn. 

 

Så pust, ta vare på deg selv og sakte men sikkert så vil du oppleve at det blir bedre!

 

[AnonymBruker]

Det kommer til å gjøre vondt, men det kommer til å gå over. Jeg lover ❤️❤️

Anonymkode: bca3f...a9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.8.2024 den 18.31):

Jeg trodde oppriktig vi kom til å bli gamle sammen. Vi har hatt det jeg vil kalle et sunt forhold hele veien med ups and downs hvor vi har jobbet oss gjennom utfordringer og vært flinke til å snakke sammen. Ærlighet har stått høyt hos oss begge siden dag en. Hørte en kompis av han en gang sa at vi hadde et sånt type forhold alle innerst inne ønsket seg. Jeg har aldri elsket noen eller følt så sterkt rundt noen som han. 

Likevel skjedde det for noen uker siden. Han har fått følelser for en annen. Heldigvis ikke ei jeg kjenner. Men smerten er så voldsom og tung. Han var rask med å flytte ut, tok det mens jeg hadde ferie. (Som ble avlyst fordi jeg var helt fra meg, så familien min ønsket at jeg heller skulle være hos de enn å reise til utlandet) Føles som jeg ikke får puste. Jeg våkner opp på morgenen og tror oppriktig at alt bare var en vond drøm, før realiteten treffer meg. 

Jeg har gode venner som støtter meg og tar meg med ut på ting. Jeg går lange turer i skogen med hunden. Prøver å lage nye rutiner osv...

Men sorgen er fremdeles brutal, tårene kan komme til og med når jeg er på butikken. Alle minnene, man vokser jo litt sammen når man er i forhold med noen så lenge. Blir så nedstemt når jeg tenker på at jeg faktisk aldri skal være med han igjen. Og at jeg ble byttet ut med en annen. Prøver å tenke minst mulig på det siste der, da det bare blir for mye for meg. 

Men jeg trodde jeg kjente han etter så mange år. Hvordan vil det gå å dra på hytta første gang uten han, eller rydde på loftet og finne minner, finne igjen bilder. Er som at såret åpner seg hver gang. 

Vet ikke hvordan jeg skal takle dette. Noen som har kommet seg gjennom det? Redd jeg skal forbli ulykkelig livet ut...

Anonymkode: aa359...de8

Kjære vene, dette var skikkelig vondt å lese.. Har ikke opplevd det du beskriver, men jeg var også sammen med den jeg elsker mest av alt, og trodde vi skulle bli gamle sammen. Han ødela forholdet brutalt, ikke med utroskap men en annen grusom handling.. Så følelsen du beskriver når du våkner om morgenen og realiteten treffer- den kjenner jeg til alt for godt. Vet ikke hvor mye gode ord hjelper deg akkurat nå, men det vil bli bedre med tiden ❤️ Skulle virkelig ønske det fantes en måte å unnslippe de følelsene du opplever nå, 

Anonymkode: a988f...da2

[AnonymBruker]

Høres helt forferdelig ut. Jeg er i et slikt forhold du beskriver der andre sier at det er slik vi har det de ønsker. Jeg ville vært KNUST dersom han hadde gjort noe slit mot meg, og slik jeg kjenner han så er det så fjernt fra den han er til at jeg kunne tro han skulle gjøre noe slikt mot meg. 

Men så skjer det altså for deg likevel. Har dere barn sammen? Hørtes ikke helt slikt ut utfra historien, kan det være han ønsker seg dette med den nye? 

Anonymkode: e9c92...792