Hvor lenge tillate surmuling?

[AnonymBruker]

Jeg trenger litt råd, jeg har ikke barn selv og dermed manglende erfaring. 

Jeg passer et familiemedlem som er voksen, men deres kognitive alder er vel ca 8-9 år gammel grunnet en utviklingshemming. Dette familiemedlemmet kan fort snu i humør om hen ikke får det som hen vil, ingen utagering eller sinneutbrudd, men trekker seg inn i seg selv, vil ikke svare og blir bare stille. Hvor lenge skal man tillate at dette pågår? Det er gjort forsøk på å snu humøret, uten at forsøkene lykkes. Ønsker jo heller ikke å "belønne" et dårlig humør som påvirker hele hjemmet, ved å gjøre ting som hen syns er morsomt.. 

Anonymkode: a776c...ff7

[BobbySocks]

Tja, noen timer hadde jeg fint kunne latt vedkommende furte. Etter et par timer ville jeg bare snakker normalt til vedkommende. Samme gjør jeg med barna. 

[AnonymBruker]

Selv om han kognitivt er som et barn, så er han en voksen. Det er ikke enkelt å snu dårlige mønstre som voksen. I hvert fall hvis han selv ikke er med på det prosjektet. 

Anonymkode: edd19...72c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg trenger litt råd, jeg har ikke barn selv og dermed manglende erfaring. 

Jeg passer et familiemedlem som er voksen, men deres kognitive alder er vel ca 8-9 år gammel grunnet en utviklingshemming. Dette familiemedlemmet kan fort snu i humør om hen ikke får det som hen vil, ingen utagering eller sinneutbrudd, men trekker seg inn i seg selv, vil ikke svare og blir bare stille. Hvor lenge skal man tillate at dette pågår? Det er gjort forsøk på å snu humøret, uten at forsøkene lykkes. Ønsker jo heller ikke å "belønne" et dårlig humør som påvirker hele hjemmet, ved å gjøre ting som hen syns er morsomt.. 

Anonymkode: a776c...ff7

Vedkommende ER jo ikke 8-9 år. En virkelig 8-åring uten diagnoser (og dette er jo en person med diagnoser) ville man latt surmule en liten stund, for seg selv. Man surmuler ikke blant andre. Det er helt ok å velge å ødelegge egen dag, men andres dag får man ikke lov til å ødelegge, selv om man er 8 år (det er forbeholdt mindre barn, med vesentlig dårligere evne til emosjonell regulering). 

Men så vet vi jo alle at det finnes voksne uten diagnoser som selv velger å ikke regulere følelser, eller velger å gjøre en dårlig jobb. Så dette er et spekter. Og spørsmålet «hva forventes av vedkommende der hen bor fast?» er viktig. Du kan ikke plutselig forvente mye mer enn vedkommendes normale omsorgspersoner gjør. Det vil hen ikke evne innfri, fordi verken barn eller voksne kan å regulere følelser - det er noe vi lærer. Og da må noen ha lært oss det. Det er ikke gitt at noen har tatt seg bryet med å lære denne voksne å regulere følelser. Man dropper ofte slikt med mennesker som har diagnoser, tenker det ikke er «verdt bryet» eller at de ikke vil evne lære. 

Vet du ikke hva vedkommende kan? Normale 8-åringer kan formidle slikt selv. Kan vedkommende formidle sin egen kunnskap? Har du forsøkt en åpen samtale om temaet, som man ville gjort med et helt vilkårlig barn på samme alder (og også vesentlig yngre barn)?

Anonymkode: 132d5...4ae

[AnonymBruker]

Hadde bare latt han surmule

Anonymkode: 956ae...376

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Vedkommende ER jo ikke 8-9 år. En virkelig 8-åring uten diagnoser (og dette er jo en person med diagnoser) ville man latt surmule en liten stund, for seg selv. Man surmuler ikke blant andre. Det er helt ok å velge å ødelegge egen dag, men andres dag får man ikke lov til å ødelegge, selv om man er 8 år (det er forbeholdt mindre barn, med vesentlig dårligere evne til emosjonell regulering). 

Men så vet vi jo alle at det finnes voksne uten diagnoser som selv velger å ikke regulere følelser, eller velger å gjøre en dårlig jobb. Så dette er et spekter. Og spørsmålet «hva forventes av vedkommende der hen bor fast?» er viktig. Du kan ikke plutselig forvente mye mer enn vedkommendes normale omsorgspersoner gjør. Det vil hen ikke evne innfri, fordi verken barn eller voksne kan å regulere følelser - det er noe vi lærer. Og da må noen ha lært oss det. Det er ikke gitt at noen har tatt seg bryet med å lære denne voksne å regulere følelser. Man dropper ofte slikt med mennesker som har diagnoser, tenker det ikke er «verdt bryet» eller at de ikke vil evne lære. 

Vet du ikke hva vedkommende kan? Normale 8-åringer kan formidle slikt selv. Kan vedkommende formidle sin egen kunnskap? Har du forsøkt en åpen samtale om temaet, som man ville gjort med et helt vilkårlig barn på samme alder (og også vesentlig yngre barn)?

Anonymkode: 132d5...4ae

Vedkommende sliter med språk og har vanskeligheter med å uttrykke seg. Om man spør hva hen føler, så får man høre "jeg vet ikke" eller et tomt blikk tilbake. Om man stiller mer spesifikke spørsmål "er du sur, lei deg, glad?" så får man bare "nei" tilbake. Det meste jeg har fått ut av vedkommende er at hen ikke våger å uttrykke seg dersom hen er sur, jeg har forsøkt å spørre hva hen føler når jeg feks må skru av playstation, men får ikke noe svar. Jeg mistenker at det er manglende språk som gjør at vedkommende "surmuler" , rett og slett fordi hen ikke klarer å uttrykke med ord hva de føler. Det er veldig vondt for meg å se at vedkommende åpenbart sitter med vonde følelser, uten at jeg klarer å hjelpe til med å sortere disse følelsene, eller lette på stemningen. 

Anonymkode: a776c...ff7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vedkommende sliter med språk og har vanskeligheter med å uttrykke seg. Om man spør hva hen føler, så får man høre "jeg vet ikke" eller et tomt blikk tilbake. Om man stiller mer spesifikke spørsmål "er du sur, lei deg, glad?" så får man bare "nei" tilbake. Det meste jeg har fått ut av vedkommende er at hen ikke våger å uttrykke seg dersom hen er sur, jeg har forsøkt å spørre hva hen føler når jeg feks må skru av playstation, men får ikke noe svar. Jeg mistenker at det er manglende språk som gjør at vedkommende "surmuler" , rett og slett fordi hen ikke klarer å uttrykke med ord hva de føler. Det er veldig vondt for meg å se at vedkommende åpenbart sitter med vonde følelser, uten at jeg klarer å hjelpe til med å sortere disse følelsene, eller lette på stemningen. 

Anonymkode: a776c...ff7

Det høres mer ut som helt vanlig utrygghet? Som hos et «vanlig» barn som har blitt lært at bare deler av dets følelsesrepertoar er ok å vise omsorgspersoner.

Og det tar tid å reparere, selv med et «virkelig» barn som i verste fall kan ha levd utrygt i noen måneder eller år. En voksen av - for oss - ukjent alder kan ha levd med utrygghet over tiår. Og der det da tar år å «fikse» utrygghet hos barn kan det påregnelig være en nesten umulig oppgave hos en voksen, fordi det kan forventes ta omtrent like lang tid å «fikse» som det har tatt å etablere nåværende mønster.

I ditt tilfelle ville jeg derfor sagt at å nettopp oppmuntre - altså belønne - at hen viser såkalt «negative» følelser er en kurrant rask løsning. Si «så godt at du er trygg nok på meg til å vise at du ble lei deg» eller «så fint at du stoler nok på meg til å si/signalisere at du ble skuffet». Og så demonstrerer du hva du gjør når du er skuffet. Barn, som voksne, lærer mye mer av demonstrert handling enn av verbal veiledning. Og hva angår «belønne dårlig adferd»? Vi voksne gjør jo også det. Vi er sure en dag og «belønner» oss selv ut av det med en skål is eller noe moro. Det er slik vi kommer ut av funken, som oftest.

Anonymkode: 132d5...4ae