Ung tenåring som har begynt å spørre meg om sin voldelige far og moren som er død

[AnonymBruker]

For å gjøre en veldig lang historie kort: Min beste venninne giftet seg med en voldelig mann. De fikk en datter. Min venninne døde da datteren var 4 år.

Datteren er oppvokst hos morens bror og hans kone. Jeg har ofte vært barnevakt og i sommerferiene er hun flere uker hos meg. Hun vet at jeg og moren hennes var bestevenner nesten hele livet.

Tidligere har hun vært helt uinteressert i å snakke om moren og faren, og hun ser naturlig nok på onkelen og tanten som foreldrene sine.

Men i sommer har hun stilt mer spørsmål. Jeg synes det er hyggelig å snakke om moren hennes og forteller gjerne om henne, men jeg synes det er vanskelig å svare på noen av spørsmålene hennes. Hun har blant annet spurt om hva moren og faren kan ha tenkt i ulike situasjoner, hvorfor gjorde de slik eller sånn. Ekteskapet det var gjentatt grov vold, voldtekter og drapsforsøk. Jenta er tydeligvis blitt fortalt mye av hva som skjedde den gangen. Jeg vet ikke hva jeg skal svare, jeg synes det er lettere å heller lytte, men hun fortsetter å spørre om igjen.

Jeg prøvde å spørre onkelen hennes hvor mye de har fortalt henne, og spurte hva bør jeg svare på spørsmålene. Men han sa bare at jeg må finne ut av det selv.
Jeg synes dette er vanskelig. Jeg skjønner at hun har behov for å snakke om dette, samtidig er hun ung og jeg synes egentlig at hun ikke hadde trengt å få vite detaljer.

Er det noen her som har erfaring fra lignende familier? Noen som har vokst opp med vold og som kan si noe om det var hjelpsomt å vite mest mulig? Eller hva som hjalp dere? 

Anonymkode: 1889f...177

[AnonymBruker]

Jeg vil faktisk anbefale deg å forsøke å spørre Stine Sofie senteret. 
 

Anonymkode: 94b3b...8e8

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en voldelig far. Han flyttet fra meg og moren min når jeg var rundt 9 år. Han var i tillegg narkoman og døde av overdose når jeg var 13 år. Han var aldri voldelig mot meg. Jeg husker selvfølgelig mye og barn plukker også opp mye her og der. Husker også to anledninger hvor han voldtok min mor. Husker vold tilbake fra jeg var 3-4 år. 

Jeg tror faktisk jeg hadde valgt å være ærlig med henne. Fantasien kan være verre og hun kan også ha noen minner, samt snappet opp voksenprat. 
 

Mens jeg skriver og tenker over dette blir jeg mer sikker på at jeg ville ha svart ærlig på spørsmålene hennes. 

Anonymkode: b75d0...6f5

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke svare deg direkte på situasjonen du beskriver, men kan si noe fra mitt eget liv:

Moren min delte detaljer fra da hun ble voldtatt som barn med meg da jeg var tenåring og ikke engang hadde kysset en gutt. Jeg hadde spurt, og det var ikke sunt for meg å høre dette. Jeg skulle ønske jeg hadde sluppet, da mye av dette fortsatte å plage meg i mange år.

Vær ærlig med jenta, svar så godt du kan på direkte spørsmål, men unngå detaljer. Ikke utbroder og ikke si mer enn det det spørres direkte om. Jenta har ikke erfaring fra et godt forhold selv, så ikke la henne leve seg for mye inn i andres usunne forhold.

Anonymkode: 51825...6e1

[MariaIsabel]

En ung tenåring er ikke for liten til å vite slikt, med mindre det er noe som tilsier at hun bør skjermes ekstra mye, og det er helt naturlig at hun har spørsmål. 

Ikke lik situasjon, men faren til sønnen min er en voldelig alkoholiker. Han er ikke lenger i livet til sønnen vår. Fra han var 9 år, har jeg fortalt ordentlig hva som har skjedd, ikke bare at pappa er "tankesyk", som var barneforklaringen jeg brukte i noen år. Han håndterte det bra, og plutselig dukker det opp spørmål. Jeg svarer ærlig på alt han spør om, og er der for å prate med ham om følelsene som kommer rundt det. 

Endret 7. august 2024 av MariaIsabel

[AnonymBruker]

Jeg har oppvokst med rus/vold og jeg kan si at jo mer jeg forstår av det som var bakenforliggende, jo lettere blir det å rydde i inntrykkene inni meg. Så det å snakke om hva intensjonene til mor eller far i gitte situasjoner tror jeg kan være veldig hjelpsomt. Du kan jo også være ærlig å si at du selv ikke er helt sikker, men at du tror at det var slik eller slik. Så lenge det er hun som spør og du som svarer, så tror jeg det er bra. Men jeg ville vært mer var på å fortelle om vanskelig episoder uoppfordret.

Jeg tror det er lettere å prosessere traumer dersom man kan forstå psykologien som ligger bak hvorfor folk ender opp med å gjøre veldig negative ting. Og den forståelsen kommer ofte gjennom å stille spørsmål, finne ut hva som egentlig skjedde vs. hva man selv husker/føler inni seg selv, også reflektere på det. Det er som man legger et puslespill. Mangler man brikker i puslespillet er det vanskelig å finne roen. Dersom man forstår og klarer å se hele bildet, faller tankene mer til ro, de spinner ikke rundt og rundt. Og dersom man har ro i tankene er det også mye lettere å komme seg videre og ikke la det negative påvirke videre inn i livet. Da blir det vanskelige tilslutt en styrke. Man bygger forståelse for menneskets natur - og det er veldig nyttig!

Så jeg tror du gjør henne en gedigen tjeneste som hun kommer til å sette stor pris på senere, ved å snakke med henne og hjelpe henne til å finne alle brikkene i sitt puslespill ❤️ 

Anonymkode: 9afa6...fef

[AnonymBruker]

Ingen her inne kan gi deg et godt råd. Du kjenner jenta, og onkelen og tanta kjenner jenta. 
Hvis ikke engang onkelen kan svare deg så vanskelig å få svar her inne. 
Ikke si hvor jævlig faren hennes var, det kan fort skape krise for henne. 
 

Anonymkode: 61c93...75f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Jeg vil faktisk anbefale deg å forsøke å spørre Stine Sofie senteret. 
 

Anonymkode: 94b3b...8e8

De fikk vi veldig god hjelp oss, med råd og tips., de har også mulighet for et opphold for familier. (Hvet om ungdom med fosterforeldre sine  som har vært der). 

Anonymkode: 663cd...dbb

[Gjest jegerrinne]

Tror det er viktig å være erling svare så godt det går. Og evnt ta kontakt med Stine Sofie stiftelsen de kan sikkert og gi råd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

For å gjøre en veldig lang historie kort: Min beste venninne giftet seg med en voldelig mann. De fikk en datter. Min venninne døde da datteren var 4 år.

Datteren er oppvokst hos morens bror og hans kone. Jeg har ofte vært barnevakt og i sommerferiene er hun flere uker hos meg. Hun vet at jeg og moren hennes var bestevenner nesten hele livet.

Tidligere har hun vært helt uinteressert i å snakke om moren og faren, og hun ser naturlig nok på onkelen og tanten som foreldrene sine.

Men i sommer har hun stilt mer spørsmål. Jeg synes det er hyggelig å snakke om moren hennes og forteller gjerne om henne, men jeg synes det er vanskelig å svare på noen av spørsmålene hennes. Hun har blant annet spurt om hva moren og faren kan ha tenkt i ulike situasjoner, hvorfor gjorde de slik eller sånn. Ekteskapet det var gjentatt grov vold, voldtekter og drapsforsøk. Jenta er tydeligvis blitt fortalt mye av hva som skjedde den gangen. Jeg vet ikke hva jeg skal svare, jeg synes det er lettere å heller lytte, men hun fortsetter å spørre om igjen.

Jeg prøvde å spørre onkelen hennes hvor mye de har fortalt henne, og spurte hva bør jeg svare på spørsmålene. Men han sa bare at jeg må finne ut av det selv.
Jeg synes dette er vanskelig. Jeg skjønner at hun har behov for å snakke om dette, samtidig er hun ung og jeg synes egentlig at hun ikke hadde trengt å få vite detaljer.

Er det noen her som har erfaring fra lignende familier? Noen som har vokst opp med vold og som kan si noe om det var hjelpsomt å vite mest mulig? Eller hva som hjalp dere? 

Anonymkode: 1889f...177

Viktigst av alt vær ærlig. Å finne ut at noen har løyet til deg, uansett grunn, om slike forhold gjør at du mister tillit. 

Er noe vanskelig å snakke om, så sier du at dette synes du er vanskelig. Du kan ikke vite hva de har tenkt, og hvorfor de har handlet slik de handlet. Å svare på hva du tror blir og feil, fordi det er ikke din tro som er sannheten, selv om det du tror kan ligge tett opp til sannheten. 
Følg hjertet ditt, så blir det sjelden feil, og du slipper i ettertid å gnage over om det var riktig å fortelle en liten skrøne. Samtidig å være barnet som overlever når foreldrene er døde/borte av andre grunner, det er heller ikke lett. 
Finnes flere barn som lever igjen der mor er drept av far, eller der enslig mor ble drept av far. Noe verre enn det første kan neppe tenkes. 
Når bror ikke vil svare, så er jo neste spørsmål om du kan rådføre deg med noen andre, din egen fastlege til eksempel?
 

Anonymkode: d7f85...4b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Viktigst av alt vær ærlig. Å finne ut at noen har løyet til deg, uansett grunn, om slike forhold gjør at du mister tillit. 

Er noe vanskelig å snakke om, så sier du at dette synes du er vanskelig. Du kan ikke vite hva de har tenkt, og hvorfor de har handlet slik de handlet. Å svare på hva du tror blir og feil, fordi det er ikke din tro som er sannheten, selv om det du tror kan ligge tett opp til sannheten. 
Følg hjertet ditt, så blir det sjelden feil, og du slipper i ettertid å gnage over om det var riktig å fortelle en liten skrøne. Samtidig å være barnet som overlever når foreldrene er døde/borte av andre grunner, det er heller ikke lett. 
Finnes flere barn som lever igjen der mor er drept av far, eller der enslig mor ble drept av  andre. Noe verre enn det første kan neppe tenkes. 
Når bror ikke vil svare, så er jo neste spørsmål om du kan rådføre deg med noen andre, din egen fastlege til eksempel?
 

Anonymkode: d7f85...4b3

Rettet feil inest siste avsnitt. 

Anonymkode: d7f85...4b3