HAR BRUTT KONTAKTEN HELT MED PAPPA

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Akkurat den tanken om at jeg heller ville han skulle slå meg hadde jeg også! Ikke bare for å vise til, men fordi da nådde liksom volden toppunktet og kunne avta, og jeg visste at det var over. Mens her var det bare "lummert" hele tiden. En går rundt en hel oppvekst og er redd. 

Anonymkode: 3c72e...1c2

Den skjønner jeg, fordi jeg følte på det samme. En dag bestemte jeg meg for aldri la han skremme meg igjen. 

Han truet jeg stakk fjeset mitt i fjeset hans og sa ja kjør på din lille mann. Det ble en psykologisk kamp jeg hadde bestent meg for ikke å tape.  Det ble litt småknuffing som jeg svarte på. Og endte opp i en kamp på kjøkkengulvet. 

Jeg vant og var etterpå rett og slett i ren lykke. Fordi jeg vant sp mange kamper på en gang. Frykten min for han ga seg. Og han ble litt mer ydmyk, fordi han mistet makten han hadde. Jeg tok fra han virkningen på truslene hans. Så da ble han våpen løs. 

Jeg er ikke fan av vold forøvrig.  Men noen kamper kan og er helt nødvendig.  

Han trodde nok ikke vi skulle ende opp der.  Men det var hans evne til å ikke gi seg som førte til at vi måtte dit. Jeg kunne ikke gi meg

Jeg vil jo ikke si det ble bra heller. Men bedre

Anonymkode: ecec6...6b5

[Olaug Olsen]

AnonymBruker skrev (På 7.8.2024 den 14.23):

Dette er et langt innlegg, takk for at du leser.

Jeg har i en alder av 29 år valgt å bryte kontakt med min far. Dette så jeg som eneste utvei for at jeg å min familie (samboer og en sønn på 9mnd) skulle ha det bra. Har ikke snakket med han siden Januar i år.
Dette er ikke lett i å med vi bor på en liten plass å jeg kan treffe han når som helst. På vei til jobb, på butikken osv. Har sett han kjøre bak meg noen ganger på vei til jobb å har veldig mye angst av å møte på han.

Det er også veldig vanskelig fordi min mor bor fortsatt i samme hus som han sammen med min yngste bror. Min søster har flyttet ut, men de har kontakt - tross for alt han sier til henne også. Jeg vil beholde kontakt med resten av familien, men etter jeg tok valget om å kutte han ut kommer ikke jeg på besøk til de lenger. Alt kontakt må skje i mitt hjem. Mamma og søsknene mine sier de forstår valget vårt, men de klarer ikke å akseptere det. Mener det er feigt og egoistisk. De unnskylder han å sier 《ja, men det er jo bare sånn han er》 《bare ikke bry deg om han》De mener vi må stå sammen som en familie å løse dette sammen. Jeg har desverre aldri sett oss som en familie. Mine foreldre kranglet høylytt daglig og det var ofte veldig utrivelig å være hjemme, ha venner på besøk osv. Jeg klarer ikke å se hva som får henne til å ville fortsette å bo sammen med han. Etter krangler endte det ofte med at hun gikk ut, kjørte til sin mamma for å blåse ut. Jeg å mine søsken måtte være alene med han sinte, ustabile faren i huset. Ofte i flere timer. Han tok skjelden diskusjonen deres videre over oss heldigvis (men jeg var livredd for han skulle kjefte på meg når mamma ikke var der). Mamma har sagt til han så lenge jeg kan huske at han ikke kan behandle meg sånn. Mange trusler om hun skulle gå fra han. Men neste dag eller senere samme dag bare fortsetter han akkurat som før. Jeg følte mamma forstod meg, men det skjedde ingenting. Jeg sluttet derfor å snakke med henne om faren min å hvordan jeg hadde det. Holdt heller på det selv noe som til slutt fikk begeret til å renne over etter så mange år med negativitet.

Jeg har mange ganger konfrontert han med ting han har sagt, men da bare ler han å sier jeg er hårsår, at jeg overdriver eller nei det har han ikke sagt! Hvorfor lyver du? Det ville jeg aldri ha sagt. Han skal ha siste ord. Når jeg tar opp ting som har skjedd i fortiden sier han bare 《jeg gidder ikke å snakke om gamle ting. Det får du bare tåle》


Han har hele mitt liv behandlet alle i familien som de ikke er verdt noenting. Han vet best og alle andre er idioter. Som eldste sønn har jeg fått mest, jeg og mamma. Han kan henge seg opp i alt. Hvordan jeg går kledd, om jeg sier et ord feil i en setning, hvilke valg jeg tar i livet osvosv. Ingenting er rett. Det er konstant nedrakking på alt som sies å gjøres. Har blitt kaldt for idiot, dum å udugelig hele livet. Han driver familiebedrift så jobben er alt han har. Jobber stort sett 12timer+ hver dag. Allerede som veldig ung ble jeg nødt til å være med å jobbe for han i helger og ferier. Noen ganger etter skolen også. Jeg mistet fort fritid, var lite tid til sosiale ting som å være med venner å gå på aktiviteter selv om jeg elsket å være sosial. Mine planer betydde ingenting fordi det var travelt på jobb. Han mente jeg var heldig som fikk jobbe å tjene egne penger fra jeg var veldig ung. Dagene på jobb gikk mye i kjefting å klaging over at jeg ikke fikk til det som måtte gjøres. At jeg jobbet sakte og var udugelig. Jeg ble fortalt at det måtte være noe galt med meg å at han skulle få meg innlagt. Han sammenlignet meg med andre, hvorfor jeg ikke kunne være mer normal.

Under hele min oppvekst har jeg måttet gå på eggeskall å se ann dagshumøret hans før jeg kan snakke med han. Vet aldri når han eksploderer. Har han hatt en dårlig dag da skal alle andre også få en dårllg dag. Han var jo lite hjemme fordi han jobbet alltid. Men de timene han var hjemme ja da skulle jeg få gjennomgå.

Jeg flyttet når jeg var 23. Da så jeg han ikke så ofte, men hver gang vi så hverandre på besøk, middager eller selskaper fortsatte han å rakke ned på ting jeg gjorde å sa. Hva vi valgte å pusse opp i huset, hvordan hagen så ut, hvorfor vi ikke har malt huset når naboen malte huset, hvorfor bossdunkene våres stod på fremsiden av huset istedet for på baksiden. Ja alt kunne han lire av seg.

Jeg trodde det skulle bli bedre når vi fikk barn. Når min sønn ble født er første gang på veldig lang tid jeg kan huske at jeg har vært glad. Ordentlig lykkelig!
Min samboer var skeptisk, men jeg ville gi han en sjanse til å vise en annen side av seg selv.

Allerede på sykehuset dagen etter fødsel når jeg snakket med han på telefon sa han 《skal du bare sitte der borte i dagesvis? Ta nå å kom hjem til oss heller. Du kan ikke sitte der》
Etter vi kom hjem viste han lite interesse for sønnen vår. Jeg tenkte det kommer kansje med tiden. Spørte aldri hvordan det gikk med oss.


Vi har i mange år visst at om vi får barn skal vi ikke ha dåp, men navnefest. Dette hadde jeg grudd meg så mye til å fortelle til han for da ber jeg om en krangel. Han var den siste som fikk vite det. På min bursdag. I mitt familieselskap skjelte han ut meg å min samboer for det idiotiske valget vi hadde tatt. Hvor flaut det måtte være for sønnen vår som ikke var døpt. Da rant begeret over å vi bestemte oss for å kutte han helt ut.

Dagene etter var veldig tunge. Jeg måtte ta egenmeldig, klarte ikke å gå på jobb. Mamma fortalte pappa at jeg ikke klarte å gå på jobb pga det som hadde skjedd. Det synes han var merkelig. Tåler han så lite? Forstod ikke at det han sa var skadelig. Selvsagt forstod han ikke det. Han som driver eget firma har jo aldri tatt seg en dag fri. Går alltid på jobb han fordi jobben er alt for han.

Familien var forvirret for jeg sa til de på sms at akkurat nå klarer jeg ikke å snakke med noen av dere - men vi vil kutte kontakt med pappa. Jeg ville ha familien samlet en siste gang der jeg skulle fortelle at nå var det nok. Dette var siste dag jeg å han skulle snakke sammen. Jeg ville fortelle alle alt jeg hadde holdt for meg selv i så lang tid. Se om jeg nådde inn til pappa. Om det var noe der inne som responderte på alt det vonde han har påført meg. Jeg hadde mine tvil. Men jeg ville si det til han direkte å ikke over en sms. Dagen kom å han benektet selvsagt alt jeg sa. Han hadde ikke gjort meg noenting. Det var min feil. Jeg tålte ingenting, jeg overdrev bare. 

Frem til nå har jeg hatt kontakt med mamma - ikke mye for jeg ser hun ikke aksepterer oss helt. Hun får se barnebarnet sitt et par ganger i mnd. Hun sier hun vil være mormor, men hun synes ikke dette er rette måten å gjøre det på. Det blir falskt mener hun. Hun forstår ikke hvorfor dette er det rette for oss. Hun er veldig flink til å ta offerrollen, det er så trist for henne for hun får ikke være den mormoren hun vil. Våres sønn kan aldri være hos henne, han kan aldri overnatte, vi kan ikke feire jul eller bursdager der så lenge hun bor med han. Vi stoler ikke på at vår sønn skal være i samme hus som min far.

Det er vanskelig å snakke med mamma om alt, hun blit fort lei seg og gråter sånn at det ikke går an å snakke saklig om alt som har skjedd. Jeg vil hun skal vise oss at hun aksepterer å respekterer dette fullt ut. Om ikke for vår skyld, men hvertfall for barnebarnet hennes sin skyld.

2024 har vært et kjempe tøft år. Et år som skulle være et fint år med et lite barn i hus.
Fordi jeg har holdt alt for meg selv å ikke snakket med noen om det var det myyyyye dritt som kom frem. Ting jeg må bearbeide. Jeg går i dag til psykolog å får hjelp. Det føler jeg hjelper veldig på. Jeg har også en veldig støttende svigerfamilie som jeg setter utrolig pris på!

Noen som har noe innspill om hvordan jeg kan håndtere resten av familien? De sier jo de vil være der for oss, men har ikke helt følt det sånn.

Takk for du tok deg tid til å lese!

Anonymkode: 474a7...a0c

Jeg kan kjenne meg igjen i din historie. Beste rådet er at du bør ikke levere informasjon til din mor. Jeg kan se av det du beskriver at hun blir brukt aktivt som et pressmiddel. Dette kommer ikke til å bli bedre med årene. Fortsett å stå på ditt. Skjerm deg selv. Skjerm familien din. Ikke gi etter. Steng av informasjonsflyten til de som lever med din far tettere innpå! Kjenn deg selv. Innrøm for deg selv at oppveksten har gjort deg sårbar, og få dine nærmeste. Din samboer, dine venner, de som ikke støtter din far, og ettersom de vokser til, dine barn, få de til å stille opp, slik at du kan skjerme deg selv mot framtidige angrep og manipulasjon. Det er en lang vei du skal gå, men i din situasjon vil du aldri vinne på å være åpen, diskutere eller lage kompromisser. Siden det høres ut som du bor på et lite sted, ville jeg nesten anbefalt at du flytter noen bygder unna, eller til en annen landsdel. Dette dersom det er aktuelt utfra jobb og karrieremuligheter for deg selv og din samboer. Lykke til med det hele!!

Endret 9. august 2024 av Olaug Olsen

[AnonymBruker]

Olaug Olsen skrev (1 time siden):

Jeg kan kjenne meg igjen i din historie. Beste rådet er at du bør ikke levere informasjon til din mor. Jeg kan se av det du beskriver at hun blir brukt aktivt som et pressmiddel. Dette kommer ikke til å bli bedre med årene. Fortsett å stå på ditt. Skjerm deg selv. Skjerm familien din. Ikke gi etter. Steng av informasjonsflyten til de som lever med din far tettere innpå! Kjenn deg selv. Innrøm for deg selv at oppveksten har gjort deg sårbar, og få dine nærmeste. Din samboer, dine venner, de som ikke støtter din far, og ettersom de vokser til, dine barn, få de til å stille opp, slik at du kan skjerme deg selv mot framtidige angrep og manipulasjon. Det er en lang vei du skal gå, men i din situasjon vil du aldri vinne på å være åpen, diskutere eller lage kompromisser. Siden det høres ut som du bor på et lite sted, ville jeg nesten anbefalt at du flytter noen bygder unna, eller til en annen landsdel. Dette dersom det er aktuelt utfra jobb og karrieremuligheter for deg selv og din samboer. Lykke til med det hele!!

Jeg er ikke TS, men har vært i noe samme situasjon. Kan du si litt mer om det med å få sine barn, når de vokser til, til å stille opp? 

Jeg har tenkt at det beste er at dem ikke vet noe om konfliktene i familien, og forsøke å legge til rette for at besteforeldre kan være gode besteforeldre for dem, for det er jo mulig de kan være det selv om de ikke var gode foreldre for meg. Samtidig så innser jeg jo at det også er en mulighet for at det vil bli skapt "intriger" med barna mine som pressmiddel. Hadde du noen flere tanker rundt akkurat det? 

Anonymkode: 3c72e...1c2

[Olaug Olsen]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er ikke TS, men har vært i noe samme situasjon. Kan du si litt mer om det med å få sine barn, når de vokser til, til å stille opp? 

Jeg har tenkt at det beste er at dem ikke vet noe om konfliktene i familien, og forsøke å legge til rette for at besteforeldre kan være gode besteforeldre for dem, for det er jo mulig de kan være det selv om de ikke var gode foreldre for meg. Samtidig så innser jeg jo at det også er en mulighet for at det vil bli skapt "intriger" med barna mine som pressmiddel. Hadde du noen flere tanker rundt akkurat det? 

Anonymkode: 3c72e...1c2

løsning 1 er å bryte all kontakt

løsning 2 er å holde noe kontakt, men da vil man stadig bli utsatt for manipulasjon. TS beskriver dette i forhold til relasjonen med moren. Hun brukes av manipulatoren, og hun lar seg bruke. Til de som velger en slik løsning nummer to bør barna få aldersadekvat informasjon om hvordan de kan beskytte seg mot manipulasjon.

Løsning 1 er foretrukket. Men dette sitter gjerne langt inne hos de fleste, siden det ofte blir sett på som ekstremt å bryte med sine nærmeste. Man får fordømmelse, undring og spørsmål fra alle som har normal familie. Til og med terapeuter kan si slikt som du viser til "Jeg har tenkt at det beste er at dem ikke vet noe om konfliktene i familien, og forsøke å legge til rette for at besteforeldre kan være gode besteforeldre for dem, for det er jo mulig de kan være det selv om de ikke var gode foreldre for meg.". Dette er en naiv tanke. Dersom situasjonen er ille nok, vil ideen om litt kontakt, eller at barna har det fint med besteforeldrene, føre til en forsinkelse av bruddet. Man får år med manipulering, problemer og evinnelige floker.

Alt dette fenomener som ødelegger livsopplevelsen for individet. Fordi man ble født i feil familie, fordømmes man til å leve store deler av livet sitt med uløselige problemer. Egne barn kanaliseres inn i ulykke, siden besteforeldrene "kan være gode besteforeldre for dem,". Bruddet er det eneste som kan frigjøre en, dersom situasjonen er riktig ille. Slik jeg ser det burde naive terapeuter og alle andre vanlige mennesker som har vokset opp med trygge omsorgspersoner respektere at normer og regler som gjelder for vanlige folk, dessverre ikke bør overføres til familier som har en slik manipulator/ psykopat/ narcissist i sin midte. Individet har bare ett liv, og bør tillates å la lykken få blomstre. Det bør individets barn også få lov til. Da er bryte kontakten nøkkelen til å oppnå frigjøring og lykke. For de som enda ikke har brutt kontakten, anbefales det å lære barna å skjerme seg mot manipulasjon. Strategien kan være en del av prosessen som fører fram mot et endelig og absolutt brudd.

[AnonymBruker]

Olaug Olsen skrev (35 minutter siden):

løsning 1 er å bryte all kontakt

løsning 2 er å holde noe kontakt, men da vil man stadig bli utsatt for manipulasjon. TS beskriver dette i forhold til relasjonen med moren. Hun brukes av manipulatoren, og hun lar seg bruke. Til de som velger en slik løsning nummer to bør barna få aldersadekvat informasjon om hvordan de kan beskytte seg mot manipulasjon.

Løsning 1 er foretrukket. Men dette sitter gjerne langt inne hos de fleste, siden det ofte blir sett på som ekstremt å bryte med sine nærmeste. Man får fordømmelse, undring og spørsmål fra alle som har normal familie. Til og med terapeuter kan si slikt som du viser til "Jeg har tenkt at det beste er at dem ikke vet noe om konfliktene i familien, og forsøke å legge til rette for at besteforeldre kan være gode besteforeldre for dem, for det er jo mulig de kan være det selv om de ikke var gode foreldre for meg.". Dette er en naiv tanke. Dersom situasjonen er ille nok, vil ideen om litt kontakt, eller at barna har det fint med besteforeldrene, føre til en forsinkelse av bruddet. Man får år med manipulering, problemer og evinnelige floker.

Alt dette fenomener som ødelegger livsopplevelsen for individet. Fordi man ble født i feil familie, fordømmes man til å leve store deler av livet sitt med uløselige problemer. Egne barn kanaliseres inn i ulykke, siden besteforeldrene "kan være gode besteforeldre for dem,". Bruddet er det eneste som kan frigjøre en, dersom situasjonen er riktig ille. Slik jeg ser det burde naive terapeuter og alle andre vanlige mennesker som har vokset opp med trygge omsorgspersoner respektere at normer og regler som gjelder for vanlige folk, dessverre ikke bør overføres til familier som har en slik manipulator/ psykopat/ narcissist i sin midte. Individet har bare ett liv, og bør tillates å la lykken få blomstre. Det bør individets barn også få lov til. Da er bryte kontakten nøkkelen til å oppnå frigjøring og lykke. For de som enda ikke har brutt kontakten, anbefales det å lære barna å skjerme seg mot manipulasjon. Strategien kan være en del av prosessen som fører fram mot et endelig og absolutt brudd.

Takk for svar. Du svarte ikke på det jeg lurte på som var hva det innebar å involvere barna så de kunne stille opp, som var det jeg lurte på. 

Jeg ser det litt annerledes enn deg, uten at jeg ser meg selv som særlig naiv. Jeg tror mange mennesker skader andre uten å ha en personlighetsforstyrrelse, eller være en manipulator. Og jeg tror på at folk kan endre seg. Det er også veldig andre ting som skal kreves av en forelder versus en besteforelder. 

Jeg er enig i at dersom forelderen ens driver med renkespill og "drama" på ulike måter så er nok det beste å skjerme barna sine helt fra å ha med dem å gjøre. 

Anonymkode: 3c72e...1c2

[AnonymBruker]

Det er tøft gjort av deg ts, og eneste riktig. ❤️

Med tanke på resten av familien hadde jeg satt klare grenser for meg selv. Kanskje skrevet de ned. Og fortalt dem grensene dine, samt hva du kommer til å gjøre hvis de bryter grensene. 

 

Anonymkode: b787a...9c5

[AnonymBruker]

Hvis du er eldste sønn, hvordan kan da din mor være mormor til ditt barn? Har du fått barn med din søster?

Anonymkode: ca254...645

[AnonymBruker]

Jeg har ikke møtt eller snakket med min mor på 17 år. Beste valget jeg har tatt noen gang.  

Anonymkode: fe411...418

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hvis du er eldste sønn, hvordan kan da din mor være mormor til ditt barn? Har du fått barn med din søster?

Anonymkode: ca254...645

Jeg la også merke til bruken av ordet mormor og samtidig som ts omtaler seg som sønn. Da ville jo moren til ts vært farmor... Men jeg antar det er et forsøk på å anonymisere fortellingen, og det er jo forsåvidt greit. Svarene i tråden bør jo uansett være de samme uavhengig hvilket kjønn ts er.

Anonymkode: fe411...418

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Hvis du er eldste sønn, hvordan kan da din mor være mormor til ditt barn? Har du fått barn med din søster?

Anonymkode: ca254...645

Mente hun var farmor. 

-TS

Anonymkode: 474a7...a0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg la også merke til bruken av ordet mormor og samtidig som ts omtaler seg som sønn. Da ville jo moren til ts vært farmor... Men jeg antar det er et forsøk på å anonymisere fortellingen, og det er jo forsåvidt greit. Svarene i tråden bør jo uansett være de samme uavhengig hvilket kjønn ts er.

Hvis ønsket er å anonymisere familien, burde han vel i stedet ikke spesifikt omtale søskens kjønn. 

Anonymkode: ca254...645

[AnonymBruker]

I så tilfelle hadde jeg bare dumpet fattern hvis du føler deg bedre av det. Null problem, resten av de får komme hjem til deg om de ønsker. Så om far kommer og ber om godt vær, så kan du jo vurdere det i små doser. 

Anonymkode: ca254...645