HAR BRUTT KONTAKTEN HELT MED PAPPA

[AnonymBruker]

Dette er et langt innlegg, takk for at du leser.

Jeg har i en alder av 29 år valgt å bryte kontakt med min far. Dette så jeg som eneste utvei for at jeg å min familie (samboer og en sønn på 9mnd) skulle ha det bra. Har ikke snakket med han siden Januar i år.
Dette er ikke lett i å med vi bor på en liten plass å jeg kan treffe han når som helst. På vei til jobb, på butikken osv. Har sett han kjøre bak meg noen ganger på vei til jobb å har veldig mye angst av å møte på han.

Det er også veldig vanskelig fordi min mor bor fortsatt i samme hus som han sammen med min yngste bror. Min søster har flyttet ut, men de har kontakt - tross for alt han sier til henne også. Jeg vil beholde kontakt med resten av familien, men etter jeg tok valget om å kutte han ut kommer ikke jeg på besøk til de lenger. Alt kontakt må skje i mitt hjem. Mamma og søsknene mine sier de forstår valget vårt, men de klarer ikke å akseptere det. Mener det er feigt og egoistisk. De unnskylder han å sier 《ja, men det er jo bare sånn han er》 《bare ikke bry deg om han》De mener vi må stå sammen som en familie å løse dette sammen. Jeg har desverre aldri sett oss som en familie. Mine foreldre kranglet høylytt daglig og det var ofte veldig utrivelig å være hjemme, ha venner på besøk osv. Jeg klarer ikke å se hva som får henne til å ville fortsette å bo sammen med han. Etter krangler endte det ofte med at hun gikk ut, kjørte til sin mamma for å blåse ut. Jeg å mine søsken måtte være alene med han sinte, ustabile faren i huset. Ofte i flere timer. Han tok skjelden diskusjonen deres videre over oss heldigvis (men jeg var livredd for han skulle kjefte på meg når mamma ikke var der). Mamma har sagt til han så lenge jeg kan huske at han ikke kan behandle meg sånn. Mange trusler om hun skulle gå fra han. Men neste dag eller senere samme dag bare fortsetter han akkurat som før. Jeg følte mamma forstod meg, men det skjedde ingenting. Jeg sluttet derfor å snakke med henne om faren min å hvordan jeg hadde det. Holdt heller på det selv noe som til slutt fikk begeret til å renne over etter så mange år med negativitet.

Jeg har mange ganger konfrontert han med ting han har sagt, men da bare ler han å sier jeg er hårsår, at jeg overdriver eller nei det har han ikke sagt! Hvorfor lyver du? Det ville jeg aldri ha sagt. Han skal ha siste ord. Når jeg tar opp ting som har skjedd i fortiden sier han bare 《jeg gidder ikke å snakke om gamle ting. Det får du bare tåle》


Han har hele mitt liv behandlet alle i familien som de ikke er verdt noenting. Han vet best og alle andre er idioter. Som eldste sønn har jeg fått mest, jeg og mamma. Han kan henge seg opp i alt. Hvordan jeg går kledd, om jeg sier et ord feil i en setning, hvilke valg jeg tar i livet osvosv. Ingenting er rett. Det er konstant nedrakking på alt som sies å gjøres. Har blitt kaldt for idiot, dum å udugelig hele livet. Han driver familiebedrift så jobben er alt han har. Jobber stort sett 12timer+ hver dag. Allerede som veldig ung ble jeg nødt til å være med å jobbe for han i helger og ferier. Noen ganger etter skolen også. Jeg mistet fort fritid, var lite tid til sosiale ting som å være med venner å gå på aktiviteter selv om jeg elsket å være sosial. Mine planer betydde ingenting fordi det var travelt på jobb. Han mente jeg var heldig som fikk jobbe å tjene egne penger fra jeg var veldig ung. Dagene på jobb gikk mye i kjefting å klaging over at jeg ikke fikk til det som måtte gjøres. At jeg jobbet sakte og var udugelig. Jeg ble fortalt at det måtte være noe galt med meg å at han skulle få meg innlagt. Han sammenlignet meg med andre, hvorfor jeg ikke kunne være mer normal.

Under hele min oppvekst har jeg måttet gå på eggeskall å se ann dagshumøret hans før jeg kan snakke med han. Vet aldri når han eksploderer. Har han hatt en dårlig dag da skal alle andre også få en dårllg dag. Han var jo lite hjemme fordi han jobbet alltid. Men de timene han var hjemme ja da skulle jeg få gjennomgå.

Jeg flyttet når jeg var 23. Da så jeg han ikke så ofte, men hver gang vi så hverandre på besøk, middager eller selskaper fortsatte han å rakke ned på ting jeg gjorde å sa. Hva vi valgte å pusse opp i huset, hvordan hagen så ut, hvorfor vi ikke har malt huset når naboen malte huset, hvorfor bossdunkene våres stod på fremsiden av huset istedet for på baksiden. Ja alt kunne han lire av seg.

Jeg trodde det skulle bli bedre når vi fikk barn. Når min sønn ble født er første gang på veldig lang tid jeg kan huske at jeg har vært glad. Ordentlig lykkelig!
Min samboer var skeptisk, men jeg ville gi han en sjanse til å vise en annen side av seg selv.

Allerede på sykehuset dagen etter fødsel når jeg snakket med han på telefon sa han 《skal du bare sitte der borte i dagesvis? Ta nå å kom hjem til oss heller. Du kan ikke sitte der》
Etter vi kom hjem viste han lite interesse for sønnen vår. Jeg tenkte det kommer kansje med tiden. Spørte aldri hvordan det gikk med oss.


Vi har i mange år visst at om vi får barn skal vi ikke ha dåp, men navnefest. Dette hadde jeg grudd meg så mye til å fortelle til han for da ber jeg om en krangel. Han var den siste som fikk vite det. På min bursdag. I mitt familieselskap skjelte han ut meg å min samboer for det idiotiske valget vi hadde tatt. Hvor flaut det måtte være for sønnen vår som ikke var døpt. Da rant begeret over å vi bestemte oss for å kutte han helt ut.

Dagene etter var veldig tunge. Jeg måtte ta egenmeldig, klarte ikke å gå på jobb. Mamma fortalte pappa at jeg ikke klarte å gå på jobb pga det som hadde skjedd. Det synes han var merkelig. Tåler han så lite? Forstod ikke at det han sa var skadelig. Selvsagt forstod han ikke det. Han som driver eget firma har jo aldri tatt seg en dag fri. Går alltid på jobb han fordi jobben er alt for han.

Familien var forvirret for jeg sa til de på sms at akkurat nå klarer jeg ikke å snakke med noen av dere - men vi vil kutte kontakt med pappa. Jeg ville ha familien samlet en siste gang der jeg skulle fortelle at nå var det nok. Dette var siste dag jeg å han skulle snakke sammen. Jeg ville fortelle alle alt jeg hadde holdt for meg selv i så lang tid. Se om jeg nådde inn til pappa. Om det var noe der inne som responderte på alt det vonde han har påført meg. Jeg hadde mine tvil. Men jeg ville si det til han direkte å ikke over en sms. Dagen kom å han benektet selvsagt alt jeg sa. Han hadde ikke gjort meg noenting. Det var min feil. Jeg tålte ingenting, jeg overdrev bare. 

Frem til nå har jeg hatt kontakt med mamma - ikke mye for jeg ser hun ikke aksepterer oss helt. Hun får se barnebarnet sitt et par ganger i mnd. Hun sier hun vil være mormor, men hun synes ikke dette er rette måten å gjøre det på. Det blir falskt mener hun. Hun forstår ikke hvorfor dette er det rette for oss. Hun er veldig flink til å ta offerrollen, det er så trist for henne for hun får ikke være den mormoren hun vil. Våres sønn kan aldri være hos henne, han kan aldri overnatte, vi kan ikke feire jul eller bursdager der så lenge hun bor med han. Vi stoler ikke på at vår sønn skal være i samme hus som min far.

Det er vanskelig å snakke med mamma om alt, hun blit fort lei seg og gråter sånn at det ikke går an å snakke saklig om alt som har skjedd. Jeg vil hun skal vise oss at hun aksepterer å respekterer dette fullt ut. Om ikke for vår skyld, men hvertfall for barnebarnet hennes sin skyld.

2024 har vært et kjempe tøft år. Et år som skulle være et fint år med et lite barn i hus.
Fordi jeg har holdt alt for meg selv å ikke snakket med noen om det var det myyyyye dritt som kom frem. Ting jeg må bearbeide. Jeg går i dag til psykolog å får hjelp. Det føler jeg hjelper veldig på. Jeg har også en veldig støttende svigerfamilie som jeg setter utrolig pris på!

Noen som har noe innspill om hvordan jeg kan håndtere resten av familien? De sier jo de vil være der for oss, men har ikke helt følt det sånn.

Takk for du tok deg tid til å lese!

Anonymkode: 474a7...a0c

[AnonymBruker]

Du kan ikke gjøre så mye med resterende familie dessverre.. Enten så respekterer de valget deres og er der for dere på deres premisser lagt i forhold til din far - eller så er de ikke det og respekterer det ikke.  

Jeg har selv kuttet kontakt med nær familie og fått samme svada fra annen nær familie - personen er bare sånn, du er hårsår, du overreagerer, du leiter etter ting å ta personen på, bare ignorer det, du er voksen og må klare å gå videre etc... De fikk klar melding om at enten så støtter de og respekterer de mitt valg - uavhengig i om de er enig i det eller ei - eller så var døren der borte og de kunne trekke seg ut av livet mitt på egenhånd og at mitt valg ikke er oppe til diskusjon. 

Beste du kan gjøre er å se at du har gjort det som er rett og best for deg og din familie. Og la resten gå som det går. 

Anonymkode: 8bdaa...e29

[Gjest Angry Man]

Trist lesing. Enkelte mennesker skulle aldri vært foreldre. Problemet til familien din er at de er konfliktsky. Det er et perfekt miljø for en mann som faren din, og strengt talt det eneste miljøet han kan overleve i. 

Hadde noen oppført seg slik over tid i min familie hadde de ikke lenger hatt en familie. 

Jeg vet ingenting om dine kommunikasjonsegenskaper. Men det kan være en tanke å prøve å snakke med enkelte familiemedlemmer på en annen måte hvis du tror det kunne vært mere konstruktivt. Du kan skrive et brev, snakke med dem på tomannshånd, sammen med psykologen etc. 

Du gjør helt rett i å fjerne deg fra en slik person. Du vil ikke ha han rundt barnet ditt. Og da får de andre familiemedlemmene ta det de får. Gjør det helt klart for dem at dette ikke er på deg. Det er på han og på dem som ikke kan gjøre det moralskt riktige og ta avstand fra han. 

[T_To]

Angry Man skrev (20 minutter siden):

Trist lesing. Enkelte mennesker skulle aldri vært foreldre. Problemet til familien din er at de er konfliktsky. Det er et perfekt miljø for en mann som faren din, og strengt talt det eneste miljøet han kan overleve i. 

Hadde noen oppført seg slik over tid i min familie hadde de ikke lenger hatt en familie. 

Jeg vet ingenting om dine kommunikasjonsegenskaper. Men det kan være en tanke å prøve å snakke med enkelte familiemedlemmer på en annen måte hvis du tror det kunne vært mere konstruktivt. Du kan skrive et brev, snakke med dem på tomannshånd, sammen med psykologen etc. 

Du gjør helt rett i å fjerne deg fra en slik person. Du vil ikke ha han rundt barnet ditt. Og da får de andre familiemedlemmene ta det de får. Gjør det helt klart for dem at dette ikke er på deg. Det er på han og på dem som ikke kan gjøre det moralskt riktige og ta avstand fra han. 

Ja, du har rett der at vi er konfliksky i våres familie. Jeg jobber med å bli bedre på kommunikasjon. Jeg har jo prøvd å gjort minst mulig utav meg hele livet for da var det minst sannsynlig at han skulle "ta meg på noe"

Jeg har hatt et par samtaler på tomannshånd med mamma. Vi skal ha flere samtaler. Skal også ha det med mine søsken

[Gjest Angry Man]

6 minutter siden, T_To said:

Ja, du har rett der at vi er konfliksky i våres familie. Jeg jobber med å bli bedre på kommunikasjon. Jeg har jo prøvd å gjort minst mulig utav meg hele livet for da var det minst sannsynlig at han skulle "ta meg på noe"

Jeg har hatt et par samtaler på tomannshånd med mamma. Vi skal ha flere samtaler. Skal også ha det med mine søsken

Bra! Godt for deg. Det de burde forstå er at du ikke ønsker at hans negative oppførsel skal skade barnet ditt. Her er det fint å kunne slå i bordet med at foreks psykologen du går hos støtter deg i dette. Den typiske fagperson støtter meg argumentasjonen.

[AnonymBruker]

Mann deg opp og stå opp for deg selv. Står du bare å tar i mot dritt fra din far? 
Svar for deg da. Ang dåpen / navnefesten f eks. 
Spør han hva det har med han å gjøre? 
Om kristendommen betyr så Mye for han, så kan han begynne med å oppføre seg som et kristen menneske. 
Slike folk må Settes på plass. Ydmyke han foran andre. Dette er såpass flaut at han begynner å passe seg. 
så lenge ingen sier noe så fortsetter han. 
Men det å gå via din mor med alt er urettferdig. 
hun blir stående mellom barken og veden. Du er voksen og du kan ta den praten med din far, uten din mor tilstede. 
Du må Skjønne at dette er tøft for resten av familien også 

Anonymkode: e6cb6...05c

[Thol]

❤️

[AnonymBruker]

Fantastisk at du har klart å stå opp for deg selv etter så mange år og satte grenser.👏👏

Han der høres ut som en skikkelig drittsekk som utsetter alle rundt seg for psykisk vold.

Resten av familien kan du ikke gjøre noe med, men det høres ut som du har tatt ett godt valg for deg og din lille familie. Stå på ditt. Hvis de vil treffe dere og den lille så er det på dine premisser.

Jeg heier på deg👏

 

Anonymkode: 746e2...3f5

[AnonymBruker]

Dette høres ut som en veldig dysfunksjonell familie. Det er sterkt gjort av deg å klare å sette grenser når moren din ikke har gjort det. Barna dine er heldige som har deg som far ♥️

Mye av det du beskriver er dessverre vanlig i dysfunskjonelle familier, som ofte har en forelder med narsissistiske tendenser (som det kan virke som at faren din har). Han er i hvert fall ikke frisk. 
 

Jeg vil råde deg til å lese boken «Adult children of emotionally immature parents» av Lindsey Gibson. Den finnes også gratis på nett hvis du googler. 
 

Ellers finnes det mye om dette på nett, spesielt på engelsk. Stå på og lykke til med å gjøre det som er best for deg og din egen familie! Vit at du ikke er alene om å stå i slikt.

Anonymkode: 6e3f9...e7d

[AnonymBruker]

For en oppvekst. Dette må jo prege deg som person i stor grad. Dersom faren din ikke klarer å holde seg på matta når han er sammen med dere, så kan dere ikke være sammen.. enkelt og greit. 
 

håper du kan ha et ok forhold med de andre i familien din uansett. Og forhåpentligvis vil de også våkne etterhvert 

Anonymkode: b4c6e...ce9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Dette er et langt innlegg, takk for at du leser.

Jeg har i en alder av 29 år valgt å bryte kontakt med min far. Dette så jeg som eneste utvei for at jeg å min familie (samboer og en sønn på 9mnd) skulle ha det bra. Har ikke snakket med han siden Januar i år.
Dette er ikke lett i å med vi bor på en liten plass å jeg kan treffe han når som helst. På vei til jobb, på butikken osv. Har sett han kjøre bak meg noen ganger på vei til jobb å har veldig mye angst av å møte på han.

Det er også veldig vanskelig fordi min mor bor fortsatt i samme hus som han sammen med min yngste bror. Min søster har flyttet ut, men de har kontakt - tross for alt han sier til henne også. Jeg vil beholde kontakt med resten av familien, men etter jeg tok valget om å kutte han ut kommer ikke jeg på besøk til de lenger. Alt kontakt må skje i mitt hjem. Mamma og søsknene mine sier de forstår valget vårt, men de klarer ikke å akseptere det. Mener det er feigt og egoistisk. De unnskylder han å sier 《ja, men det er jo bare sånn han er》 《bare ikke bry deg om han》De mener vi må stå sammen som en familie å løse dette sammen. Jeg har desverre aldri sett oss som en familie. Mine foreldre kranglet høylytt daglig og det var ofte veldig utrivelig å være hjemme, ha venner på besøk osv. Jeg klarer ikke å se hva som får henne til å ville fortsette å bo sammen med han. Etter krangler endte det ofte med at hun gikk ut, kjørte til sin mamma for å blåse ut. Jeg å mine søsken måtte være alene med han sinte, ustabile faren i huset. Ofte i flere timer. Han tok skjelden diskusjonen deres videre over oss heldigvis (men jeg var livredd for han skulle kjefte på meg når mamma ikke var der). Mamma har sagt til han så lenge jeg kan huske at han ikke kan behandle meg sånn. Mange trusler om hun skulle gå fra han. Men neste dag eller senere samme dag bare fortsetter han akkurat som før. Jeg følte mamma forstod meg, men det skjedde ingenting. Jeg sluttet derfor å snakke med henne om faren min å hvordan jeg hadde det. Holdt heller på det selv noe som til slutt fikk begeret til å renne over etter så mange år med negativitet.

Jeg har mange ganger konfrontert han med ting han har sagt, men da bare ler han å sier jeg er hårsår, at jeg overdriver eller nei det har han ikke sagt! Hvorfor lyver du? Det ville jeg aldri ha sagt. Han skal ha siste ord. Når jeg tar opp ting som har skjedd i fortiden sier han bare 《jeg gidder ikke å snakke om gamle ting. Det får du bare tåle》


Han har hele mitt liv behandlet alle i familien som de ikke er verdt noenting. Han vet best og alle andre er idioter. Som eldste sønn har jeg fått mest, jeg og mamma. Han kan henge seg opp i alt. Hvordan jeg går kledd, om jeg sier et ord feil i en setning, hvilke valg jeg tar i livet osvosv. Ingenting er rett. Det er konstant nedrakking på alt som sies å gjøres. Har blitt kaldt for idiot, dum å udugelig hele livet. Han driver familiebedrift så jobben er alt han har. Jobber stort sett 12timer+ hver dag. Allerede som veldig ung ble jeg nødt til å være med å jobbe for han i helger og ferier. Noen ganger etter skolen også. Jeg mistet fort fritid, var lite tid til sosiale ting som å være med venner å gå på aktiviteter selv om jeg elsket å være sosial. Mine planer betydde ingenting fordi det var travelt på jobb. Han mente jeg var heldig som fikk jobbe å tjene egne penger fra jeg var veldig ung. Dagene på jobb gikk mye i kjefting å klaging over at jeg ikke fikk til det som måtte gjøres. At jeg jobbet sakte og var udugelig. Jeg ble fortalt at det måtte være noe galt med meg å at han skulle få meg innlagt. Han sammenlignet meg med andre, hvorfor jeg ikke kunne være mer normal.

Under hele min oppvekst har jeg måttet gå på eggeskall å se ann dagshumøret hans før jeg kan snakke med han. Vet aldri når han eksploderer. Har han hatt en dårlig dag da skal alle andre også få en dårllg dag. Han var jo lite hjemme fordi han jobbet alltid. Men de timene han var hjemme ja da skulle jeg få gjennomgå.

Jeg flyttet når jeg var 23. Da så jeg han ikke så ofte, men hver gang vi så hverandre på besøk, middager eller selskaper fortsatte han å rakke ned på ting jeg gjorde å sa. Hva vi valgte å pusse opp i huset, hvordan hagen så ut, hvorfor vi ikke har malt huset når naboen malte huset, hvorfor bossdunkene våres stod på fremsiden av huset istedet for på baksiden. Ja alt kunne han lire av seg.

Jeg trodde det skulle bli bedre når vi fikk barn. Når min sønn ble født er første gang på veldig lang tid jeg kan huske at jeg har vært glad. Ordentlig lykkelig!
Min samboer var skeptisk, men jeg ville gi han en sjanse til å vise en annen side av seg selv.

Allerede på sykehuset dagen etter fødsel når jeg snakket med han på telefon sa han 《skal du bare sitte der borte i dagesvis? Ta nå å kom hjem til oss heller. Du kan ikke sitte der》
Etter vi kom hjem viste han lite interesse for sønnen vår. Jeg tenkte det kommer kansje med tiden. Spørte aldri hvordan det gikk med oss.


Vi har i mange år visst at om vi får barn skal vi ikke ha dåp, men navnefest. Dette hadde jeg grudd meg så mye til å fortelle til han for da ber jeg om en krangel. Han var den siste som fikk vite det. På min bursdag. I mitt familieselskap skjelte han ut meg å min samboer for det idiotiske valget vi hadde tatt. Hvor flaut det måtte være for sønnen vår som ikke var døpt. Da rant begeret over å vi bestemte oss for å kutte han helt ut.

Dagene etter var veldig tunge. Jeg måtte ta egenmeldig, klarte ikke å gå på jobb. Mamma fortalte pappa at jeg ikke klarte å gå på jobb pga det som hadde skjedd. Det synes han var merkelig. Tåler han så lite? Forstod ikke at det han sa var skadelig. Selvsagt forstod han ikke det. Han som driver eget firma har jo aldri tatt seg en dag fri. Går alltid på jobb han fordi jobben er alt for han.

Familien var forvirret for jeg sa til de på sms at akkurat nå klarer jeg ikke å snakke med noen av dere - men vi vil kutte kontakt med pappa. Jeg ville ha familien samlet en siste gang der jeg skulle fortelle at nå var det nok. Dette var siste dag jeg å han skulle snakke sammen. Jeg ville fortelle alle alt jeg hadde holdt for meg selv i så lang tid. Se om jeg nådde inn til pappa. Om det var noe der inne som responderte på alt det vonde han har påført meg. Jeg hadde mine tvil. Men jeg ville si det til han direkte å ikke over en sms. Dagen kom å han benektet selvsagt alt jeg sa. Han hadde ikke gjort meg noenting. Det var min feil. Jeg tålte ingenting, jeg overdrev bare. 

Frem til nå har jeg hatt kontakt med mamma - ikke mye for jeg ser hun ikke aksepterer oss helt. Hun får se barnebarnet sitt et par ganger i mnd. Hun sier hun vil være mormor, men hun synes ikke dette er rette måten å gjøre det på. Det blir falskt mener hun. Hun forstår ikke hvorfor dette er det rette for oss. Hun er veldig flink til å ta offerrollen, det er så trist for henne for hun får ikke være den mormoren hun vil. Våres sønn kan aldri være hos henne, han kan aldri overnatte, vi kan ikke feire jul eller bursdager der så lenge hun bor med han. Vi stoler ikke på at vår sønn skal være i samme hus som min far.

Det er vanskelig å snakke med mamma om alt, hun blit fort lei seg og gråter sånn at det ikke går an å snakke saklig om alt som har skjedd. Jeg vil hun skal vise oss at hun aksepterer å respekterer dette fullt ut. Om ikke for vår skyld, men hvertfall for barnebarnet hennes sin skyld.

2024 har vært et kjempe tøft år. Et år som skulle være et fint år med et lite barn i hus.
Fordi jeg har holdt alt for meg selv å ikke snakket med noen om det var det myyyyye dritt som kom frem. Ting jeg må bearbeide. Jeg går i dag til psykolog å får hjelp. Det føler jeg hjelper veldig på. Jeg har også en veldig støttende svigerfamilie som jeg setter utrolig pris på!

Noen som har noe innspill om hvordan jeg kan håndtere resten av familien? De sier jo de vil være der for oss, men har ikke helt følt det sånn.

Takk for du tok deg tid til å lese!

Anonymkode: 474a7...a0c

De må ta sine valg iht at du også har tatt ditt valg. Jeg syntes du har tatt et godt valg.

Med tiden når du vet du stpr støtt i deg selv. Kan du prøve litt igjen. Men det skal være på dine prinsipper. 

Min far var helt jævlig med min elste bror. Det var alkhol problemer med han. Og når han drakk  var han ikke god. Han fikk grei beskjed om at hvis han drakk så mye som en pils når sønnen var på besøk, var det siste gang barne barnet kom på  besøk. Det fungerte i 20 år også på våre barn.  Men krevde litt planlegging.  

Jeg kuttet han også ut i lang tid. 4 år. Og da ble grensene jeg satte fulgt mer opp. Selv om han latet som de 4 årene var uten kontakt. 

Nå har jeg kutter ut søstera mi også. I to år. Der kommer jeg aldri til å ha kontakt igjen. Men jeg ønsker ikke å lage problemer for resten. Så jeg har sagt de kan fint invitere oss begge i selskap.  Men jeg snakker ikke med henne. Jeg snakker med de andre. Og jeg passer på å komme med godt humør. 

Så jeg tenker at du på sikt kan sette en grense iht at han ikke skal snakke dritt om dere og huset deres osv med barnet til stede. Og det er ikke lov å bli sinna med barnebarn tilstede. Da er det siste gangen. Og han får bare en sjanse. 

Men det forsøket skal ikke være før du er klar 

Besøk trenger ikke være så lenge.  Hvis du vet at han pleier å begynne etter 45 minutter. Da planleggee du å dra etter 30 minutter før du drar dit. Uansett hvor hyggelig det da måtte være. Vær streng på tiømålt tid. Da er det lettere å lykkes. 

Vær tydelig på grenser og konsekvenser. Og ikke rikk eg en millimeter på det. Vil han ikke møte deg på det da får det bare være. 

Tøft valg du har tatt, men høres ut som riktig valg. 

Ps. Skal du prøve. Så må du klare å gå inn i det med positiv tone. 

Anonymkode: ecec6...6b5

[PM75]

Du har tatt et riktig valg! Og nå er din base i livet samboeren din og barnet deres. Din viktigste jobb fremover er å sørge for at barnet ditt får en trygg og kjærlig oppvekst med stabile og gode foreldre. 

Med tanke på øvrig familie, så er det ikke så mye mer du får gjort. Du får si at du ønsker kontakt og at de er velkommen hjem til dere, og ta det derifra. 

Ps: for meg virker moren din som en som har lagt til rette for at faren din kan holde på som han har gjort, og slettes ikke som en uskyldig part. Beklager hvis det virker hardt å høre noen si dette, men jeg sier det fordi jeg tror du bør se at saken har flere sider. 

[AnonymBruker]

Jeg leste alt. Det er veldig leit å lese hvor tungt du har hatt det, og jeg er glad du nå har en psykolog på laget som du kan snakke om dette med og å prosessere det, og forhåpentligvis reparere noen av de skadene dette har påført deg. ❤️ 

Jeg har litt en lignende erfaring, og det jeg har skjønt litt etter mange år med terapi er at foreldregenerasjonen vår, mange av de har ganske lite innsikt i mental helse, og skadene av særlig psykisk vold. De tror det er bare fysisk vold som er ille, og det gjelder jo særlig de som har utøvd psykisk vold. Inni seg tenker de at de har gjort en god jobb, for de slo aldri, selv om de kanskje var rasende, og tanken om psykisk vold, eller verbal vold, de har ikke tenkt tanken en gang. Etter mye terapi har jeg begynt å innse at foreldrene mine virkelig var barn av en helt annen generasjon enn det jeg er, det gjør ikke ting de gjorde rett, eller mindre ille, men jeg kan forstå dem mer. 

For 5 år siden tok jeg avstand til begge mine foreldre, og hadde sporadisk kontakt med mine søsken. De siste årene har kontakten blitt gjenopptatt gradvis. Avstanden har faktisk fått min far til å mildnes. Jeg sier ikke at du skal forvente det, men jeg sier, gi dette tid. La det lande, både for deg selv, for faren din, og for resten av familien. 

Jeg har ikke snakket med mine søsken om det valget jeg har tatt, og jeg har ikke fått (eller trengt) noen støtte fra dem på valget jeg har tatt. De vet hva jeg tenker, og de kunne komme til meg hvis de begynte å få lignende tanker. Jeg synes det er kanskje litt egoistisk og selvsentrert (som vi jo blir når vi er traumatisert, så klandrer deg ikke for det) å tenke at de må støtte deg helhjertet. De har sin egen relasjon til familien, og for dem er dette gjerne et sår at du velger det. Som utenforstående ser jeg også den delen av det godt. 

Var jeg deg ville jeg fokusert på din lille familie, prioritert samvær med svigerfamilie og andre, la dette lande, et år eller to, fortsett med grensesetting, fortsett med terapi. Jeg fikk god hjelp av EMDR for noen av voldsepisodene med min far og er ikke lenger redd ham. Ønsker deg lykke til, du kan være stolt av deg selv at du har lyttet til helsa di og tatt et godt valg for deg selv. 

Anonymkode: 3c72e...1c2

[AnonymBruker]

Trist og vondt å lese. Basert på historien din forstår jeg utrolig godt valget ditt om å ikke ha kontakt med pappan din. At moren din og resten av familien velger å ikke forstå må være opp til dem. Men, nå må du være sterk og ikke la dems følelser rundt dette påvirke deg og det valget du har tatt. Det er fullt lov å sette grenser for seg selv og ingen skal få lov til å fortelle deg hva du skal og ikke skal tåle! Jeg forstår at moren din syns det er trist at hun ikke får vært bestemor på den måten hun kunne ønske. Men, det skal ikke du ha på din kappe! Hun bør heller snakke til mannen sin og få han til å gå i terapi slik at han kan trygle deg om tilgivelse. Da kanskje hun har større mulighet til å få god kontakt med barnebarnet sitt. 

Jeg blir så frustrert og sint på mennesker som alltid skal legge skylden på feil sted! Det er lettere å legge skylden på deg som setter hensiktsmessige grenser for den psykiske helsen din enn å legge skylden på den som mishandler. Utrolig feigt og dårlig gjort. 

Masse lykke til!

Anonymkode: d8c6d...09f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Dette er et langt innlegg, takk for at du leser.

Jeg har i en alder av 29 år valgt å bryte kontakt med min far. Dette så jeg som eneste utvei for at jeg å min familie (samboer og en sønn på 9mnd) skulle ha det bra. Har ikke snakket med han siden Januar i år.
Dette er ikke lett i å med vi bor på en liten plass å jeg kan treffe han når som helst. På vei til jobb, på butikken osv. Har sett han kjøre bak meg noen ganger på vei til jobb å har veldig mye angst av å møte på han.

Det er også veldig vanskelig fordi min mor bor fortsatt i samme hus som han sammen med min yngste bror. Min søster har flyttet ut, men de har kontakt - tross for alt han sier til henne også. Jeg vil beholde kontakt med resten av familien, men etter jeg tok valget om å kutte han ut kommer ikke jeg på besøk til de lenger. Alt kontakt må skje i mitt hjem. Mamma og søsknene mine sier de forstår valget vårt, men de klarer ikke å akseptere det. Mener det er feigt og egoistisk. De unnskylder han å sier 《ja, men det er jo bare sånn han er》 《bare ikke bry deg om han》De mener vi må stå sammen som en familie å løse dette sammen. Jeg har desverre aldri sett oss som en familie. Mine foreldre kranglet høylytt daglig og det var ofte veldig utrivelig å være hjemme, ha venner på besøk osv. Jeg klarer ikke å se hva som får henne til å ville fortsette å bo sammen med han. Etter krangler endte det ofte med at hun gikk ut, kjørte til sin mamma for å blåse ut. Jeg å mine søsken måtte være alene med han sinte, ustabile faren i huset. Ofte i flere timer. Han tok skjelden diskusjonen deres videre over oss heldigvis (men jeg var livredd for han skulle kjefte på meg når mamma ikke var der). Mamma har sagt til han så lenge jeg kan huske at han ikke kan behandle meg sånn. Mange trusler om hun skulle gå fra han. Men neste dag eller senere samme dag bare fortsetter han akkurat som før. Jeg følte mamma forstod meg, men det skjedde ingenting. Jeg sluttet derfor å snakke med henne om faren min å hvordan jeg hadde det. Holdt heller på det selv noe som til slutt fikk begeret til å renne over etter så mange år med negativitet.

Jeg har mange ganger konfrontert han med ting han har sagt, men da bare ler han å sier jeg er hårsår, at jeg overdriver eller nei det har han ikke sagt! Hvorfor lyver du? Det ville jeg aldri ha sagt. Han skal ha siste ord. Når jeg tar opp ting som har skjedd i fortiden sier han bare 《jeg gidder ikke å snakke om gamle ting. Det får du bare tåle》


Han har hele mitt liv behandlet alle i familien som de ikke er verdt noenting. Han vet best og alle andre er idioter. Som eldste sønn har jeg fått mest, jeg og mamma. Han kan henge seg opp i alt. Hvordan jeg går kledd, om jeg sier et ord feil i en setning, hvilke valg jeg tar i livet osvosv. Ingenting er rett. Det er konstant nedrakking på alt som sies å gjøres. Har blitt kaldt for idiot, dum å udugelig hele livet. Han driver familiebedrift så jobben er alt han har. Jobber stort sett 12timer+ hver dag. Allerede som veldig ung ble jeg nødt til å være med å jobbe for han i helger og ferier. Noen ganger etter skolen også. Jeg mistet fort fritid, var lite tid til sosiale ting som å være med venner å gå på aktiviteter selv om jeg elsket å være sosial. Mine planer betydde ingenting fordi det var travelt på jobb. Han mente jeg var heldig som fikk jobbe å tjene egne penger fra jeg var veldig ung. Dagene på jobb gikk mye i kjefting å klaging over at jeg ikke fikk til det som måtte gjøres. At jeg jobbet sakte og var udugelig. Jeg ble fortalt at det måtte være noe galt med meg å at han skulle få meg innlagt. Han sammenlignet meg med andre, hvorfor jeg ikke kunne være mer normal.

Under hele min oppvekst har jeg måttet gå på eggeskall å se ann dagshumøret hans før jeg kan snakke med han. Vet aldri når han eksploderer. Har han hatt en dårlig dag da skal alle andre også få en dårllg dag. Han var jo lite hjemme fordi han jobbet alltid. Men de timene han var hjemme ja da skulle jeg få gjennomgå.

Jeg flyttet når jeg var 23. Da så jeg han ikke så ofte, men hver gang vi så hverandre på besøk, middager eller selskaper fortsatte han å rakke ned på ting jeg gjorde å sa. Hva vi valgte å pusse opp i huset, hvordan hagen så ut, hvorfor vi ikke har malt huset når naboen malte huset, hvorfor bossdunkene våres stod på fremsiden av huset istedet for på baksiden. Ja alt kunne han lire av seg.

Jeg trodde det skulle bli bedre når vi fikk barn. Når min sønn ble født er første gang på veldig lang tid jeg kan huske at jeg har vært glad. Ordentlig lykkelig!
Min samboer var skeptisk, men jeg ville gi han en sjanse til å vise en annen side av seg selv.

Allerede på sykehuset dagen etter fødsel når jeg snakket med han på telefon sa han 《skal du bare sitte der borte i dagesvis? Ta nå å kom hjem til oss heller. Du kan ikke sitte der》
Etter vi kom hjem viste han lite interesse for sønnen vår. Jeg tenkte det kommer kansje med tiden. Spørte aldri hvordan det gikk med oss.


Vi har i mange år visst at om vi får barn skal vi ikke ha dåp, men navnefest. Dette hadde jeg grudd meg så mye til å fortelle til han for da ber jeg om en krangel. Han var den siste som fikk vite det. På min bursdag. I mitt familieselskap skjelte han ut meg å min samboer for det idiotiske valget vi hadde tatt. Hvor flaut det måtte være for sønnen vår som ikke var døpt. Da rant begeret over å vi bestemte oss for å kutte han helt ut.

Dagene etter var veldig tunge. Jeg måtte ta egenmeldig, klarte ikke å gå på jobb. Mamma fortalte pappa at jeg ikke klarte å gå på jobb pga det som hadde skjedd. Det synes han var merkelig. Tåler han så lite? Forstod ikke at det han sa var skadelig. Selvsagt forstod han ikke det. Han som driver eget firma har jo aldri tatt seg en dag fri. Går alltid på jobb han fordi jobben er alt for han.

Familien var forvirret for jeg sa til de på sms at akkurat nå klarer jeg ikke å snakke med noen av dere - men vi vil kutte kontakt med pappa. Jeg ville ha familien samlet en siste gang der jeg skulle fortelle at nå var det nok. Dette var siste dag jeg å han skulle snakke sammen. Jeg ville fortelle alle alt jeg hadde holdt for meg selv i så lang tid. Se om jeg nådde inn til pappa. Om det var noe der inne som responderte på alt det vonde han har påført meg. Jeg hadde mine tvil. Men jeg ville si det til han direkte å ikke over en sms. Dagen kom å han benektet selvsagt alt jeg sa. Han hadde ikke gjort meg noenting. Det var min feil. Jeg tålte ingenting, jeg overdrev bare. 

Frem til nå har jeg hatt kontakt med mamma - ikke mye for jeg ser hun ikke aksepterer oss helt. Hun får se barnebarnet sitt et par ganger i mnd. Hun sier hun vil være mormor, men hun synes ikke dette er rette måten å gjøre det på. Det blir falskt mener hun. Hun forstår ikke hvorfor dette er det rette for oss. Hun er veldig flink til å ta offerrollen, det er så trist for henne for hun får ikke være den mormoren hun vil. Våres sønn kan aldri være hos henne, han kan aldri overnatte, vi kan ikke feire jul eller bursdager der så lenge hun bor med han. Vi stoler ikke på at vår sønn skal være i samme hus som min far.

Det er vanskelig å snakke med mamma om alt, hun blit fort lei seg og gråter sånn at det ikke går an å snakke saklig om alt som har skjedd. Jeg vil hun skal vise oss at hun aksepterer å respekterer dette fullt ut. Om ikke for vår skyld, men hvertfall for barnebarnet hennes sin skyld.

2024 har vært et kjempe tøft år. Et år som skulle være et fint år med et lite barn i hus.
Fordi jeg har holdt alt for meg selv å ikke snakket med noen om det var det myyyyye dritt som kom frem. Ting jeg må bearbeide. Jeg går i dag til psykolog å får hjelp. Det føler jeg hjelper veldig på. Jeg har også en veldig støttende svigerfamilie som jeg setter utrolig pris på!

Noen som har noe innspill om hvordan jeg kan håndtere resten av familien? De sier jo de vil være der for oss, men har ikke helt følt det sånn.

Takk for du tok deg tid til å lese!

Anonymkode: 474a7...a0c

Forstår at dette er krevende for deg, og det blir en krevende periode framover. Jeg kuttet ut min far i 2019. Jeg hadde en personlig krise i 2 år etter dette, men etter mye om og men fant jeg ut at dettw var riktige valget. Nå har jeg tre barn han ikke har møtt, og det er snart 5,5 år siden jeg snakket med han sist. Han bor 5 min unna med bil, men bor i utlandet lm vinteren! 

 

AnonymBruker skrev (På 7.8.2024 den 0.15):

I dag gjorde jeg noe som jeg skulle ha gjort for lenge siden. Endelig! Jeg har blitt utestengt, baksnakket og holdt for latter i mange år av mine barndomsvenner. De er en type «mean-girls» vennegjeng som møtes og baksnakker alt og alle, utestenger og er skikkelig mobbete mot andre. De holder sammen og later som de er så snille mot hverandre, men sannheten er at de er helt forferdelige mot folk. De snakker stygt om andre pga utseendet, jobb og alt du kan tenke deg. De har alltid vært flink til å håne meg, trakassere meg og mobbe meg på en skjult måte fordi jeg er annerIedes og skiller meg ut. I voksen alder fikk jeg «sukse» i jobb da jeg startet et firma og jeg tjener millioner i dag. De kom «krypende tilbake» for først da var jeg bra nok for de og spesielt etter at jeg kjøpte meg nytt hus, da dette er noe de har hengt seg opp i men for min del ble det for seint og det ble feil. De smisker og vil gjerne bli venn med meg igjen, noe for meg blir litt feil, ig jeg føler det er litt for sent.

Jeg har barn nå og lever et godt liv, og jeg ønsker på ingen måte å ha noe med de å gjøre lengre fordi de trykket meg veldig langt ned, istedenfor å være en venn. Når jeg mistet moren min hørte jeg ikke et pip i fra de, og da forsto jeg fort at dette var illusjonen av et vennskap, Jeg prøvde lenge å være bra nok, invitere de, invitere meg selv men jeg aldri ble helt inkludert. 
 

Jeg har oppriktig brydd meg om de tidligere, samt tatt kontakt med de før fordi jeg ville være med de. Jeg har invitert de og inkludert de i livet mitt, men de var aldri mine venner bortsett fra minner om et vennskap en gang i barndommen. De sendte meg alltid snapp om alle gangene de var samlet uten at jeg var invitert. Alle var samlet i bursdagene til hverandre men invitasjon til meg uteble. De påminnet meg alltid om utenforskapet! Nå har jeg etter mye om og men sluttet å følge de på sosiale medier, og jeg har sluttet å gi de oppmerksomhet for lenge siden. De gangene de plutselig tar sporadisk kontakt på sosiale medier har jeg ignorert de fordi jeg vet at de snakker dritt om meg i det jeg snur meg og de er så falske. De tar aldri kontakt annet enn om de trenger hjelp, eller med baktanker om noe. Har også tenkt å gifte meg om 2 år, og har bestemt meg for å ikke invitere noen av de.
 

Hun ene fra vennegjengen har blitt gravid, og jeg har ikke gratulert henne fordi jeg ser ikke på henne som noe venn lengre. Er dette stygt av meg? Er ikke meningen å være ufin, men har ingenting med vedkommende å gjøre. 
 

Føles ut som jeg er 10 kg lettere etter dette valget! 

Anonymkode: 71eb3...63c

Har han vært voldelig i mot dere? 

Anonymkode: b0caf...f10

[AnonymBruker]

Jeg kuttet ut min far for 5 år siden. Han har ikke møtt barna mine, da jeg har fått tre barn på 5 år.

Jeg har aldri vært lykkeligere. Det var beintøft å kutte han ut, og i to år strevde jeg hver dag. Jeg måtte få til psykolog for å snakke, og jeg gråt mye. Nå er jeg 100% sikker på at valget var riktig. 
 

Min far er en narsissist som aldri ser egne feil. Han var også svært psykisk voldelig som din far, men også fysisk mot søsken og moren min. 
 

Jeg gleder meg til han dør! 

Anonymkode: b0caf...f10

[AnonymBruker]

Ts her.

Takk for mange gode svar! 

Trist å lese at det er flere som har måttet kutte kontakt med de som skal være de nærmeste å viktigeste personene i livet.

Vet at han har selv hatt det tøft i sin oppvekst med foreldre som stilte strenge krav å la veien for han tidlig. Han så veldig opp til foreldrene sine. Vet at dette ikke er noen unnskyldning, men forstår hvor mye av det kommer fra.

 

Jeg vil også legge til at han har aldri vært fysisk voldelig mot noen. Men alt det psykiske har gjort meg så redd personen at han like gjerne kunne vært fysisk. Som barn tenkte jeg ofte: kan du ikke bare slå meg så jeg har noe å vise til?

Han har heller aldri innrømmet noen av sine feil. Ikke at jeg hadde tilgitt han om han hadde gjort det, men da hadde han hvertfall vist litt at han forstår.

Jeg føler jeg har tatt riktig valg, selv om det er tungt.

Anonymkode: 474a7...a0c

[My o MY]

Først vil jeg si at du er den som tilsynelatende har kommet heldigst ut av dette. Du har vokst opp med ikke en, men to svært manipulerende foreldre hvor begge har utsatt deg og søsknene dine for psykisk vold. Faren din som var så mye sint manipulerer fordi sinne skremmer andre som er vitne til det, selv om det ikke er rettet mot dem. Det slike mennesker formidler er at andre må passe seg, for ellers kan de selv bli utsatt. Det er et veldig stress å leve under siden du alltid må være på vakt. Dessuten har han tvunget deg til å jobbe fra ung alder og manipulerer ved å si at du var heldig som kunne det, så dermed ble dine behov for å være med venner ignorert samtidig som du skulle få skyldfølelse for å ikke heller sette pris på pengene du tjente. På toppen av dette har han fortalt deg mer direkte at mye av det du gjør er feil, og kritikken har vært ren nedtråkking av deg som person. Ikke vent eller håp på at han vil innrømme noen feil. Han oppfører seg som en tyrann av verste sort.

Så er det moren din med sin dobbeltkommunikasjon som "forstår" deg og forsvarer deg ovenfor ham, samtidig som hun aksepterer det som skjer gjennom oppveksten, og nå aksepterer hun ikke at du har tatt et helt nødvendig valg. Til slutt går hun i en offerrolle der du heller ikke når fram eller blir hørt siden det er hun som er den lidende part her nå. Jeg skal ikke råde deg til noe, for jeg tror du vil finne ut av dette. 

Søsteren din bagatelliserer, og det er nok fordi hun ikke kan ta inn over seg hvordan foreldrene dine har oppført seg. Da vil hun nemlig føle for å gjøre noe og det ansvaret tør hun ikke ta nå. Det er også mulig at hun har blitt veldig avhengig av kontakt med dem på grunn av redsel for at de skal avvise henne til slutt om hun gjør noen feil eller sier fra. Får håpe hun finner styrken etterhvert.

Jeg tenker på broren din som bor hjemme, for det er ikke bra for barn å bo under samme tak som foreldrene dine. Det er skadelig på ganske høyt nivå. Samtidig blir barn ikke alltid oppdratt på samme måte eller utsatt for samme mishandling, men i dette tilfellet tror jeg ingen kan komme helt heldig ut med foreldre som deres. 

Til slutt vil jeg si at du virker veldig klartenkt i dette, men jeg forstår at du har det vanskelig med å være i tvil om hva du skal gjøre videre. Du vil fortsette hos psykolog regner jeg med, så jeg tror altså at du vil finne en løsning. Masse lykke til!

[Juniper]

For det første, slutt å se på din mor som et uskyldig offer. Hun var delaktig i alt du ble utsatt for! Den som tier samtykker!

Om hun går inn i offer-modus så konfronter henne! Still henne alle de ubehagelige som du vet du burde stilt henne. Konfronter henne på unnvikenheten. Om hun blir ubehagelig så ta konsekvent en pause fra henne på minst to uker. Hun vil da erfare at en viss type oppførsel gir en konsekvens i form av utestengelse, og siden hun motiveres av ønske om å være med barnebarna må hun ta konsekvensen av det og slutte med offer-rollen og klaging.

Virker ikke dette, så ta avstand fra henne også. Hele familie-miljøet du kommer fra er ekstremt destruktivt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Ts her.

Takk for mange gode svar! 

Trist å lese at det er flere som har måttet kutte kontakt med de som skal være de nærmeste å viktigeste personene i livet.

Vet at han har selv hatt det tøft i sin oppvekst med foreldre som stilte strenge krav å la veien for han tidlig. Han så veldig opp til foreldrene sine. Vet at dette ikke er noen unnskyldning, men forstår hvor mye av det kommer fra.

 

Jeg vil også legge til at han har aldri vært fysisk voldelig mot noen. Men alt det psykiske har gjort meg så redd personen at han like gjerne kunne vært fysisk. Som barn tenkte jeg ofte: kan du ikke bare slå meg så jeg har noe å vise til?

Han har heller aldri innrømmet noen av sine feil. Ikke at jeg hadde tilgitt han om han hadde gjort det, men da hadde han hvertfall vist litt at han forstår.

Jeg føler jeg har tatt riktig valg, selv om det er tungt.

Anonymkode: 474a7...a0c

Akkurat den tanken om at jeg heller ville han skulle slå meg hadde jeg også! Ikke bare for å vise til, men fordi da nådde liksom volden toppunktet og kunne avta, og jeg visste at det var over. Mens her var det bare "lummert" hele tiden. En går rundt en hel oppvekst og er redd. 

Anonymkode: 3c72e...1c2