Jeg HATER kroppen min, uansett hva jeg gjør så ser jeg stygg ut

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Selvforakten har jeg kjent på i mange år, helt siden jeg kom i tenårene. Aldri har jeg vært fornøyd, følt meg selvsikker, syntes at jeg ser bra ut. Uansett hvilke klær jeg bruker, uansett hvordan dagsformen er så syns jeg likevel at jeg ser ut som et misfoster. 

Selvforakten har naturligvis resultert i at jeg heller ikke tar særlig godt vare på meg selv. Jeg har hele livet trodd at jeg har vært feit, men som barn var jeg faktisk tynn. Ser jeg på bilder av meg selv som barn så hadde jeg stilker til ben og jeg var en skikkelig smal jente. Det er så rart å se, for jeg husker jeg syntes jeg var feit. Kiloene begynte å renne på når jeg nærmet meg tenårene, og som tenåring ble jeg overvektig. Når jeg var rundt 15/16 husker jeg at jeg veide rundt 80 kg. Gikk på et eller annet vis mye ned i vekt, det laveste jeg veide var 63 kg. Dette var en periode med litt rus, så tror det var årsaken. Jeg hadde aldri et rusproblem, det var bare en periode. 

Jeg veide 70-75 kg i flere år før jeg plutselig, i starten av 20-årene, gikk opp svært mange kilo. Jeg veide på det meste 105 kg. Har i ettertid blitt diagnosert med PCOS, så mistenker at det var en årsak da jeg tilsynelatende gikk opp i vekt etter å ha sluttet på p-pillen. Selv om jeg begynte på p-piller, gikk jeg ikke ned igjen.

Dette er egentlig irrelevant, men jeg prøver bare å forklare litt historikk. Jeg har slitt med overspising, men det er flere år siden nå. Jeg har alltid hatt et usunt kosthold, og jeg syns det har blitt verken verre eller bedre. Kanskje litt bedre, jeg spiser ikke like mye lenger, men spiser fortsatt kaloririkt. Nå veier jeg 90 kg. 

Jeg er sliten, frustrert og LEI. Mest lei meg er jeg for at jeg ikke klarer å gjøre endring. Jeg ser virkelig ikke potensiale. Jeg har vært stor og kroppen vil bære preg av vektnedgang om jeg går ned til for eksempel 70 kg. Dere kan si hva dere vil om løs hud, jeg vet det er mange myter der ute om at hvis man smører seg med kokosolje så slipper man løs hud, man slipper løs hud om man spiser lavkarbo, slipper det om man går ned sakte eller veldig raskt. Alt er bare tull. Jeg har gjort mye research på dette og gener har alt å si. Alder har litt å si, men stort vekttap vil uansett sette spor. Huden vil bli slappere og er jeg maks uheldig får jeg store mengder løs hud. Puppene henger og slenger og er grisestygge allerede. De vil bli grusomme om jeg går ned. 

Men det er ikke bare vekten som er problemet. Benbygningen min er helt grusom. Kjempe brede skuldre, men de er ikke "elegant" brede slik som modellene sine - de er avrundede. Klær sitter ikke pent på meg. Oversiden av ryggen min er usedvanlig bred, jeg ser helt latterlig ut bakfra. Litt definert midje, men hjelper ikke når hoftene er smale. Hip dps, veldig stort innsøkk der. Firkantet rumpe, svære stygge lår. Armene mine er gigantiske, jeg har smale håndledd og det ser bare teit ut. Magen min er stor, går jeg ned 30 kg så vil den henge som bare det. 

Nå nærmer jeg meg 30 år. Jeg trodde dette skulle bli bedre når jeg ble eldre. Men det blir ikke bedre. Ikke tør jeg å ha sex eller å ha kjæreste. Ikke tør jeg å ha venner å gå ut med. Jeg har en god relasjon til noen kollegaer, som også er gode venner med hverandre, men de er alle pene og flotte jenter. Jeg føler meg så stygg og ekkel sammen med de. Kunne aldri gått ut med de på byen for eksempel. 

Jeg brukte å gjøre en innsats før. Kunne sminke meg, ordne håret, kle meg i klær jeg likte. Nå vet jeg ikke hvilke klær jeg liker lenger for alt ser grusomt ut på meg. Sminke meg klarer jeg ikke, jeg blir gal av å se på ansiktet mitt. Håret mitt er kjempe stygt og umulig å få fint. Det er tynt, pistrete, i tillegg blir det kjempe raskt fett og jeg MÅ vaske det daglig, om ikke får jeg sår i hodebunnen. Tørrsjampo og fettet i hodebunnen gjør at det både klør og blir vondt om det ikke vaskes daglig. 

Om noen måneder skal jeg i et stort selskap der jeg må pynte meg og kle meg fint. Det er en anledning hvor jeg vet at jeg må hilse på mange, flere av de har jeg ikke sett på mange år. Jeg gruer meg noe helt vanvittig. Jeg aner ikke hva jeg skal kle meg i da jeg ser så grusom ut i alt. Håret mitt bruker jeg bare å sette opp i en knute og gre bak, jeg ser ut som en mann når jeg gjør det men jeg kan ikke gjøre noe annet med det! Det ser helt jævlig ut! Håret mitt ligner litt på dette, men er tynnere og mer slitt. 

Jeg griner og griner, jeg vil flykte fra kroppen min. Prøver å fokusere på det positive, at den fungerer, jeg kan gå, jeg har ikke fysiske skader, ingen sykdommer eller noe slikt. Jeg prøver å være takknemlig for at jeg kan gå dit jeg vil og at jeg har den friheten, men det hjelper ikke på hatet. 

Har før sommeren prøvd mye klær for å se om jeg kunne finne noe jeg følte meg vel i. Ikke et jævla klesplagg. Bestilte klær etter klær, på det meste 10 bukser og 15 topper og mange skjørt og kjoler. Ingen verdens ting så fint ut. Hjelper ikke at jeg har arr etter selvskading på beina, så jeg vil egentlig ikke vise beina heller. 

Har prøvd treningssenter, flere ganger, MANGE ganger. Jeg klarer ikke være der. Jeg bryter sammen hver gang jeg ser noen som ser bra ut. Det er ikke tull engang, tårene kommer på sekundet, jeg blir nervøs og lei meg. Er jeg ute og går tur så kan jeg finne på å snu om jeg blir forbigått av noen som er sprekere og ser bedre ut. Jeg vil ikke at de skal sitte og le av meg og tenke stygt om meg når jeg kommer pesende lenge etter de. Jeg vet mange sier "folk har nok med seg selv", men jeg vet hvor dømmende mange kan være, jeg har selv hørt folk være det og det finnes folk som lett kan se på meg og tenke at jeg er stygg eller at de er glad for at de ikke er meg. 

Vet ikke lenger hva jeg skal gjøre, føler bare for å "embrace" det at jeg er misfoster, spise meg i hjel, drite i vekta, ikke delta på noe sosialt, trappe ned stillingen på jobb og bare trekke meg helt tilbake fra folk. Jeg orker ikke skammen og den stygge ekle følelsen av å føle meg som verdens styggeste og verste. 

Innser at jeg har ikke nevnt ansiktet mitt men det er grusomt det også. Jeg er så vanvittig stygg. Jeg kunne drept for å se ut som hvilken som helst annen kvinne for jeg har enda ikke sett noen som ser verre ut enn meg. 

Utblåsning ferdig... 

Anonymkode: 594b0...f71

[AnonymBruker]

Jeg føler så absolutt med deg.

Selv er jeg en 23 år gammel mann, og tenker helt likt. Matter of fact, er jeg på det punktet hvor jeg blir frustert bare av å tenke på det, og en liten tanke av meg klandrer, til og med, foreldrene mine for utseende mitt.

Det er utrolig vanskelig å endre ens tankegang over et forum online, men her er noen tips som gir meg noen oppturer her og der:

- Kjøpe nye klær
Selv har jeg aldri vært en 'kles-guru', og derfor synes jeg det alltid er spennende med nye klær som jeg vet jeg i hvert fall ser hakket bedre ut i.

- Klippe meg
En ny sveis hjalp meg utrolig mye hvis det faktisk så bra ut. Hvis det derimot ikke gjorde det; javel, jeg kan le av det, folk skjønner sikkert at jeg 'tuller' uansett. Det vokser likevel ut igjen.

- Tenke at det finnes styggere
Litt uetisk tips, men et godt poeng. Personlig har jeg sett en del på "My 300-Pound Life" og nyter tanken av jeg i det minste ikke er der, eller må bli bært ut av huset med kran, eller må ha stålkontroll på hva jeg spiser for å ikke dø.

- Sammenlikne meg med de "bedre"/"finere"/etc.
Nok et litt uetisk tips, men disse "damemagnet"-vennene mine plager meg ofte fordi de liksom har det "bedre" enn meg. Likevel, vet jeg at de er ubrukelig til noe annet enn å tilfredsstille utseendemessing. Jeg er jævla flink i jobben min og er god til å lære, og jeg er sikker på at du har en god del superkrefter som de du sammenlikner deg med ikke har; eks: så er du jævlig modig som tør å innrømme noe så sensitivt, og jeg har stor respekt for deg pga. dette.

- Fokusere på annet som jeg tjener på
Selv pleier jeg å gjøre noe produktivt, som jeg vet jeg er god i, når jeg føler meg "ubrukelig". Da får jeg mestringsfølelse i tillegg til denne tanken om at jeg ikke er så ubrukelig som jeg føler meg. Eksempelvis pleier jeg å jobbe, slik at jeg både tjener penger og får mestringsfølelse.

- Tenke på hvor dårlig byttehandel utseende er mot mine ferdigheter
Litt eplekjekk nå, hahaha, men jeg sikker på at jeg er jævlig god i det jeg driver med; og det er helt sikkert du også. Tenker ofte på at disse henger fast i min kropp - i min hjerne. Hadde jeg vært en annen person, hadde jeg mistet alle disse gode verdiene og ferdighetene jeg har nå.

 

Vet dette ikke helt er skrevet av noen med samme standpunkt som deg, men likevel kommer det fra en som heller aldri har likt utseende mitt. Selv mistenker jeg at jeg sliter med bipolaritet, siden humøret mitt kommer i bølger. Likevel håper jeg disse tipsene hjelper deg på lik måte som det hjelper deg.

-Ønsker deg lykke til, fra en i samme båt som deg, selv om det kanskje ikke virker slik ☺️

Anonymkode: 60753...b31

[Kebabmaster72]

Fyfaen, jeg relaterer.

Personlig blir jeg så jævlig irritert av at folk skal si at "jeg er nydelig", "ikke tenk på utseende" osv. Jeg vet det ikke er sant uansett. Jeg vil være stygg i fred 😣

[AnonymBruker]

Selv er jeg usikker på smilet mitt, og generelt utseende på ansiktet mitt. Når jeg tar jobbfoto, ser jeg gjerne på bildene etterpå og tenker ``fyfaen, jeg har så jævlig smil,,. Likevel, vet jeg at jeg ser bedre ut enn disse barbie-dokkene med plastikk i ansiktet, og at jeg er hard som orker å overleve sånn jeg er uten å endre det. Smilet mitt reflekterer også mitt humør, og meg som person, og denne tankegangen pleier å hjelpe meg : D

Anonymkode: 60753...b31

[AnonymBruker]

Kosthold er i alle fall det aller viktigste hvis du ønsker å gå ned i vekt. Lurt å begynne i ett hjørne i stedet for å gjøre alt på en gang! Når du har PCOS er det også viktig med et sunt kosthold for å forebygge de sykdommene man er mer utsatt for (jeg har også PCOS). 

Ift trening er naturen både gratis og du slipper å tenke på utseendet ditt der! Gå i skog og mark året rundt, på ski eller til fots! Der jeg går på tur er jeg alltid alene.

Anonymkode: 98dcc...4a1

[AnonymBruker]

vet jeg aldri kommer til å få meg kone og barn, men liker tanken av at jeg blir den kule tanta med gode historier. føler det er et eller annet litt tøft med a være litt en litt ''lone wolf'' med gode historier.

Anonymkode: 60753...b31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kosthold er i alle fall det aller viktigste hvis du ønsker å gå ned i vekt. Lurt å begynne i ett hjørne i stedet for å gjøre alt på en gang! Når du har PCOS er det også viktig med et sunt kosthold for å forebygge de sykdommene man er mer utsatt for (jeg har også PCOS). 

Ift trening er naturen både gratis og du slipper å tenke på utseendet ditt der! Gå i skog og mark året rundt, på ski eller til fots! Der jeg går på tur er jeg alltid alene.

Anonymkode: 98dcc...4a1

Personlig finner jeg trening vanskelig . Slet mye med vekt før, men bare kostholdet i seg selv gjorde meg slankere . Jeg sluttet helt med godteri, brus, fet mat, og generelt bare spiste mindre. Lettere å slutte helt enn å ha en uklar grense til bare helger, bare ferie osv. Jeg sluttet helt, og jeg slanket meg i løpet av et år- men det var virkelig et mirakel

Anonymkode: 60753...b31

[VetAlt]

Spis mindre. Beveg deg mer. 

[AnonymBruker]

Jeg ville anbefalt deg å se noen dokumentarer om brann skadde, folk som har blitt skadet eller født uten to øyne, nese o.l. uten ben og armer eller søk på Body bizarre på Youtube. Dette som alt annet hjelper nok bare i noen uker, mnd. Men ville gitt det en sjans. Jeg blir hvertfall "flau, sint" at jeg klager når det finnes andre der som kunne drømt om det jeg allerede har. Prøv å tenk på det du har, ikke det du ønsker du haddde. Selvom det ikke er lett. 

Også vil ikke bare et sunt kosthold forandre utseende over tid, men det mentale. Det er faktisk veldig rart, hvordan psyken påvirkes av det, som igjen gjør noe med hvordan man ser på seg selv. 

Anonymkode: ed46a...68d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg ville anbefalt deg å se noen dokumentarer om brann skadde, folk som har blitt skadet eller født uten to øyne, nese o.l. uten ben og armer eller søk på Body bizarre på Youtube. Dette som alt annet hjelper nok bare i noen uker, mnd. Men ville gitt det en sjans. Jeg blir hvertfall "flau, sint" at jeg klager når det finnes andre der som kunne drømt om det jeg allerede har. Prøv å tenk på det du har, ikke det du ønsker du haddde. Selvom det ikke er lett. 

Også vil ikke bare et sunt kosthold forandre utseende over tid, men det mentale. Det er faktisk veldig rart, hvordan psyken påvirkes av det, som igjen gjør noe med hvordan man ser på seg selv. 

Anonymkode: ed46a...68d

Jeg får inntrykk av at både du og en annen her ikke har lest posten. Skjønner det, for den er lang, men da trenger man ikke å svare heller. Les posten, så ser du at jeg allerede prøver dette. Jeg er ikke ukjent med hvilke skjebner enkelte mennesker må gå gjennom. Men dette blir som å si til en person med psykiske problemer at det dør folk i krig, så man har ingenting å være trist for. 

Skjønner at du vil hjelpe, men når dette allerede er noe jeg prøver og det så langt ikke fungerer eller hjelper meg på noen som helst måte, så sier vel det litt. 

Anonymkode: 594b0...f71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Kosthold er i alle fall det aller viktigste hvis du ønsker å gå ned i vekt. Lurt å begynne i ett hjørne i stedet for å gjøre alt på en gang! Når du har PCOS er det også viktig med et sunt kosthold for å forebygge de sykdommene man er mer utsatt for (jeg har også PCOS). 

Ift trening er naturen både gratis og du slipper å tenke på utseendet ditt der! Gå i skog og mark året rundt, på ski eller til fots! Der jeg går på tur er jeg alltid alene.

Anonymkode: 98dcc...4a1

Nå er jeg vel der at jeg ikke bryr meg om at jeg får sykdommer. Jeg har ikke livskvalitet nå, det gjør ingen forskjell om jeg blir syk eller ikke. 

Jeg møter alltid folk når jeg går tur ute. Som jeg skrev i posten..... 

Om noen leser dette: ikke svar på tråden om du ikke har lest hva jeg skriver, vær så snill. Du MÅ ikke svare. Det går helt fint. 

Anonymkode: 594b0...f71

[AnonymBruker]

Jeg tror du ville hatt så godt av å begynne i terapi, og lære å elske deg selv! Da vil du få motivasjon til å ta gode valg for deg selv.

Du skriver at du er redd for at folk skal tenke stygge, dømmende ting om deg. Jeg relaterer til det. Men det finnes jo mennesker som har noe stygt å si om alle. Moren min er sånn, og jeg har fått en djevel på skuldra konstant som følge av det. Nå har jeg kommet dit (etter et par år i terapi) at jeg ikke orker at hva andre måtte mene om meg skal ha makt over meg i så stor grad. Hvorfor betyr det noe hva andre, lavpannede, dømmende mennesker måtte mene om meg? Jeg er like verdifull som alle andre. 

Og et tips fra en med sosial angst, skogen dømmer deg ikke! Der finnes det ro og påfyll i bøtter og spann. Der er det også få andre å forholde seg til. For meg har det vært en kravløs måte å komme meg ut på, når jeg ikke har taklet folk. 

Du er verdifull! Din verdi er kontant, uansett om du er tykk eller tynn. Samme hva❤️

Anonymkode: 1593c...114

[AnonymBruker]

Du har jo et utrolig fokus på kroppen din. De aller fleste mennesker tenker ikke særlig mye på den. Ikke rart du er sliten. Alt skjer oppi hodet ditt.

Ro deg ned, og still deg selv noen kognitive spørsmål. Hvem er det jeg prøver å imponere eller bevise at jeg er god nok for?

Å legge så mye i utseende viser at du har svært lite forståelse. Spiser du kjøtt eller animalske produkter? Mange som ikke spiser dette klarer ikke tenke klart etterhvert.

Anonymkode: 971f0...a5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Selvforakten har jeg kjent på i mange år, helt siden jeg kom i tenårene. Aldri har jeg vært fornøyd, følt meg selvsikker, syntes at jeg ser bra ut. Uansett hvilke klær jeg bruker, uansett hvordan dagsformen er så syns jeg likevel at jeg ser ut som et misfoster. 

Selvforakten har naturligvis resultert i at jeg heller ikke tar særlig godt vare på meg selv. Jeg har hele livet trodd at jeg har vært feit, men som barn var jeg faktisk tynn. Ser jeg på bilder av meg selv som barn så hadde jeg stilker til ben og jeg var en skikkelig smal jente. Det er så rart å se, for jeg husker jeg syntes jeg var feit. Kiloene begynte å renne på når jeg nærmet meg tenårene, og som tenåring ble jeg overvektig. Når jeg var rundt 15/16 husker jeg at jeg veide rundt 80 kg. Gikk på et eller annet vis mye ned i vekt, det laveste jeg veide var 63 kg. Dette var en periode med litt rus, så tror det var årsaken. Jeg hadde aldri et rusproblem, det var bare en periode. 

Jeg veide 70-75 kg i flere år før jeg plutselig, i starten av 20-årene, gikk opp svært mange kilo. Jeg veide på det meste 105 kg. Har i ettertid blitt diagnosert med PCOS, så mistenker at det var en årsak da jeg tilsynelatende gikk opp i vekt etter å ha sluttet på p-pillen. Selv om jeg begynte på p-piller, gikk jeg ikke ned igjen.

Dette er egentlig irrelevant, men jeg prøver bare å forklare litt historikk. Jeg har slitt med overspising, men det er flere år siden nå. Jeg har alltid hatt et usunt kosthold, og jeg syns det har blitt verken verre eller bedre. Kanskje litt bedre, jeg spiser ikke like mye lenger, men spiser fortsatt kaloririkt. Nå veier jeg 90 kg. 

Jeg er sliten, frustrert og LEI. Mest lei meg er jeg for at jeg ikke klarer å gjøre endring. Jeg ser virkelig ikke potensiale. Jeg har vært stor og kroppen vil bære preg av vektnedgang om jeg går ned til for eksempel 70 kg. Dere kan si hva dere vil om løs hud, jeg vet det er mange myter der ute om at hvis man smører seg med kokosolje så slipper man løs hud, man slipper løs hud om man spiser lavkarbo, slipper det om man går ned sakte eller veldig raskt. Alt er bare tull. Jeg har gjort mye research på dette og gener har alt å si. Alder har litt å si, men stort vekttap vil uansett sette spor. Huden vil bli slappere og er jeg maks uheldig får jeg store mengder løs hud. Puppene henger og slenger og er grisestygge allerede. De vil bli grusomme om jeg går ned. 

Men det er ikke bare vekten som er problemet. Benbygningen min er helt grusom. Kjempe brede skuldre, men de er ikke "elegant" brede slik som modellene sine - de er avrundede. Klær sitter ikke pent på meg. Oversiden av ryggen min er usedvanlig bred, jeg ser helt latterlig ut bakfra. Litt definert midje, men hjelper ikke når hoftene er smale. Hip dps, veldig stort innsøkk der. Firkantet rumpe, svære stygge lår. Armene mine er gigantiske, jeg har smale håndledd og det ser bare teit ut. Magen min er stor, går jeg ned 30 kg så vil den henge som bare det. 

Nå nærmer jeg meg 30 år. Jeg trodde dette skulle bli bedre når jeg ble eldre. Men det blir ikke bedre. Ikke tør jeg å ha sex eller å ha kjæreste. Ikke tør jeg å ha venner å gå ut med. Jeg har en god relasjon til noen kollegaer, som også er gode venner med hverandre, men de er alle pene og flotte jenter. Jeg føler meg så stygg og ekkel sammen med de. Kunne aldri gått ut med de på byen for eksempel. 

Jeg brukte å gjøre en innsats før. Kunne sminke meg, ordne håret, kle meg i klær jeg likte. Nå vet jeg ikke hvilke klær jeg liker lenger for alt ser grusomt ut på meg. Sminke meg klarer jeg ikke, jeg blir gal av å se på ansiktet mitt. Håret mitt er kjempe stygt og umulig å få fint. Det er tynt, pistrete, i tillegg blir det kjempe raskt fett og jeg MÅ vaske det daglig, om ikke får jeg sår i hodebunnen. Tørrsjampo og fettet i hodebunnen gjør at det både klør og blir vondt om det ikke vaskes daglig. 

Om noen måneder skal jeg i et stort selskap der jeg må pynte meg og kle meg fint. Det er en anledning hvor jeg vet at jeg må hilse på mange, flere av de har jeg ikke sett på mange år. Jeg gruer meg noe helt vanvittig. Jeg aner ikke hva jeg skal kle meg i da jeg ser så grusom ut i alt. Håret mitt bruker jeg bare å sette opp i en knute og gre bak, jeg ser ut som en mann når jeg gjør det men jeg kan ikke gjøre noe annet med det! Det ser helt jævlig ut! Håret mitt ligner litt på dette, men er tynnere og mer slitt. 

Jeg griner og griner, jeg vil flykte fra kroppen min. Prøver å fokusere på det positive, at den fungerer, jeg kan gå, jeg har ikke fysiske skader, ingen sykdommer eller noe slikt. Jeg prøver å være takknemlig for at jeg kan gå dit jeg vil og at jeg har den friheten, men det hjelper ikke på hatet. 

Har før sommeren prøvd mye klær for å se om jeg kunne finne noe jeg følte meg vel i. Ikke et jævla klesplagg. Bestilte klær etter klær, på det meste 10 bukser og 15 topper og mange skjørt og kjoler. Ingen verdens ting så fint ut. Hjelper ikke at jeg har arr etter selvskading på beina, så jeg vil egentlig ikke vise beina heller. 

Har prøvd treningssenter, flere ganger, MANGE ganger. Jeg klarer ikke være der. Jeg bryter sammen hver gang jeg ser noen som ser bra ut. Det er ikke tull engang, tårene kommer på sekundet, jeg blir nervøs og lei meg. Er jeg ute og går tur så kan jeg finne på å snu om jeg blir forbigått av noen som er sprekere og ser bedre ut. Jeg vil ikke at de skal sitte og le av meg og tenke stygt om meg når jeg kommer pesende lenge etter de. Jeg vet mange sier "folk har nok med seg selv", men jeg vet hvor dømmende mange kan være, jeg har selv hørt folk være det og det finnes folk som lett kan se på meg og tenke at jeg er stygg eller at de er glad for at de ikke er meg. 

Vet ikke lenger hva jeg skal gjøre, føler bare for å "embrace" det at jeg er misfoster, spise meg i hjel, drite i vekta, ikke delta på noe sosialt, trappe ned stillingen på jobb og bare trekke meg helt tilbake fra folk. Jeg orker ikke skammen og den stygge ekle følelsen av å føle meg som verdens styggeste og verste. 

Innser at jeg har ikke nevnt ansiktet mitt men det er grusomt det også. Jeg er så vanvittig stygg. Jeg kunne drept for å se ut som hvilken som helst annen kvinne for jeg har enda ikke sett noen som ser verre ut enn meg. 

Utblåsning ferdig... 

Anonymkode: 594b0...f71

Mitt enkle råd er at man burde sette livet i perspektiv; for alt vi vet kan det bryte ut en verdenskrig snart, og både jeg og andre kan avslutte dette livet langt tidligere enn man hadde sett for seg, og da spiller det absolutt ingen rolle hvordan man så ut.

Menneskekroppens eneste funksjon er å være en bruksgjenstand som holder oss i live; det som derimot er viktig, er hva man bruker dette livet - disse få tiårene til - hver dag som går, vil aldri komme tilbake igjen, og verdien av tiden vil vi først forstå fullt ut når ligger for døden og vet at det aldri kommer en morgendag.

Derfor burde man bruke livet til å fokusere på helt andre ting enn kropp og utseende; selv verdens peneste mennesker vil en dag ende opp som et råtnende lik eller en askehaug, og ikke en sjel vil huske dem om 200, 500 eller 1000 år.

Dette er mitt enkle råd som jeg selv følger; se livet i perspektiv, og sette pris på at man fortsatt lever med alle mulighetene man har uansett hvilken situasjon man er i, om man er ung eller gammel, rik eller fattig, pen eller ikke - det kommer en dag da man må si farvel for alltid, og det gjelder å bruke tiden mens den fortsatt er der.

Anonymkode: e6193...914

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.8.2024 den 0.53):

Du har jo et utrolig fokus på kroppen din. De aller fleste mennesker tenker ikke særlig mye på den. Ikke rart du er sliten. Alt skjer oppi hodet ditt.

Ro deg ned, og still deg selv noen kognitive spørsmål. Hvem er det jeg prøver å imponere eller bevise at jeg er god nok for?

Å legge så mye i utseende viser at du har svært lite forståelse. Spiser du kjøtt eller animalske produkter? Mange som ikke spiser dette klarer ikke tenke klart etterhvert.

Anonymkode: 971f0...a5f

De aller fleste mennesker bryr seg VELDIG om hvordan man ser ut og hvordan kroppen ser ut, jo. Dessverre. 

Anonymkode: 594b0...f71

[AnonymBruker]

Hvorfor er du så opphengt i å være pen da? 

Du er god nok helt uavhengig av ditt ytre. Jeg kjenner "stygge" mennesker (jeg synes ikke de er stygge, men konvensjonelt så er de uheldige med ansiktsutseende og kroppsform) og de er flotte folk, som jeg trives med å være sammen med, og som har mye å komme med i samfunnet, lokalsamfunn og vennekrets. 

Har du en psykisk lidelse som gjør at du er så opphengt i kropp og utseende, og har du gått til psykolog? Dette høres ikke bra ut å gå og slite med alene. 

Anonymkode: 21c5c...5d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

De aller fleste mennesker bryr seg VELDIG om hvordan man ser ut og hvordan kroppen ser ut, jo. Dessverre. 

Anonymkode: 594b0...f71

Det stemmer ikke. Det høres ut som du har et fordreid bilde av samfunnet. Har du venner, folk som er glad i deg? 

Anonymkode: 21c5c...5d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

De aller fleste mennesker bryr seg VELDIG om hvordan man ser ut og hvordan kroppen ser ut, jo. Dessverre. 

Anonymkode: 594b0...f71

Det stemmer ikke. Jeg tenker nesten aldri på kroppen min eller ansiktet mitt. Kun de 10 minuttene jeg bruker på å sminke og kle på meg. Anbefaler at du steller negler, bryn og hår, og går ned til trivselsvekta di. Lær deg noen enkle sminketeknikker. Når du har nådd trivselsvekta di så stikker du til New York eller en annen storby og shopper masse fine klær. Reis til Latin-Amerika, der er folk veldig rause med komplementer, og det vil øke selvtilliten. Bo der minst et år slik at du lærer spansk, og kan komme hjem igjen med nye perspektiver, kunnskap og ferdigheter. Du trenger en ny start m.a.o

Anonymkode: 83a83...0ce