Når man ikke har noe spesifikt barndomshjem

[AnonymBruker]

Ser tråden der hvor man blir spurt om man kunne tenke seg å overta barndomshjemmet. Hva med oss om ikke har noe spesielt barndomshjem fordi vi har flyttet mye, riktignok innenfor samme by. Lurer på, hvordan har dette påvirket deg for hvordan du har det i dag? Jeg har flyttet mye som liten, men stort sett innenfor samme by. Bare flyttet rundt i ulike bydeler. Husker spesielt godt da folk spurte hvor i byen jeg var fra. Hva skulle jeg svare? Kjenner at det at vi flyttet rundt preger meg litt nå i dag. Hva med deg? Negativt? Positivt?

Anonymkode: 76950...a6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ser tråden der hvor man blir spurt om man kunne tenke seg å overta barndomshjemmet. Hva med oss om ikke har noe spesielt barndomshjem fordi vi har flyttet mye, riktignok innenfor samme by. Lurer på, hvordan har dette påvirket deg for hvordan du har det i dag? Jeg har flyttet mye som liten, men stort sett innenfor samme by. Bare flyttet rundt i ulike bydeler. Husker spesielt godt da folk spurte hvor i byen jeg var fra. Hva skulle jeg svare? Kjenner at det at vi flyttet rundt preger meg litt nå i dag. Hva med deg? Negativt? Positivt?

Anonymkode: 76950...a6e

Jeg tenker generelt: Get over den urgamle, umoderne klisjeen om å bo i ett romantisert barndomshjem, som dine gifte (selvsagt) foreldre fortsetter å bo i til alderdommen tar dem. Ugh. Det er materialistisk, og preget av for mye nostalgi. Det viktigste er dem man bor med, ikke bygget og hvor det var plassert. Det kan vel alle som har vært utsatt for vond barndom bekrefte.

Vi har fortsatt barndomshjemmet vårt. Og jeg knyttet veldig mange store følelser til dette huset og eiendommen i mange år. Gradvis kom erkjennelsen av at dette er bare et bygg. Riktignok et bygg med gode minner. Men jeg har ikke behov for å klamre meg til nostalgien resten av livet ved å fysisk ha bygget. Minnene lever med meg, ikke med huset.

 

Det blir mennesker av de fleste, altså, selv om de har bodd flere steder.

 

Anonymkode: 88926...05e

[AnonymBruker]

Det påvirket meg en del når jeg var ung. Jeg har ingen barndomsvenner, en tilhørighet.  Som voksen har jeg funnet min base. Når noen spør hvor jeg kommer i fra, svarer jeg stedet jeg bor nå og har bodd i 20 år. Jeg har tatt et bevisst valg om at barna mine skal slippe å flytte rundt og bytte skole som jeg har gjort. 

Anonymkode: 21e07...392

[AnonymBruker]

Det er nok mange som ikke har det, som har flyttet mye rundt i barndommen og ikke fått slått rot.

Det blir folk av dem og 😅

Anonymkode: 689d9...a5c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det påvirket meg en del når jeg var ung. Jeg har ingen barndomsvenner, en tilhørighet.  Som voksen har jeg funnet min base. Når noen spør hvor jeg kommer i fra, svarer jeg stedet jeg bor nå og har bodd i 20 år. Jeg har tatt et bevisst valg om at barna mine skal slippe å flytte rundt og bytte skole som jeg har gjort. 

Anonymkode: 21e07...392

Det samme tenker jeg også. Som om jeg skulle ha skrevet det selv. TS. 

Anonymkode: 76950...a6e

[AnonymBruker]

Vi bodde samme sted mellom 5-14, så flyttet vi til utlandet et par år, og så til et nytt hus, og så flyttet jeg hjemmefra. Deretter flyttet jeg 7 ganger på grunn av studier, deretter jobb, deretter for å kjøpe oss oppover. Siste gangen vi flyttet holdt vi oss innenfor samme skolekretsen slik at barna skulle få beholde vennene sine. Jeg tror flyttingen har preget meg, men ikke nødvendigvis negativt. Jeg har mange venner over hele verden og flere byer i Norge, i tillegg til evne til å opparbeide meg et solid nettverk her vi har valgt å etablere oss med barna. 

Anonymkode: 61f01...4b1

[AnonymBruker]

Jeg har et barndomshjem, men ikke spesielt gode minner derfra (heller tvert imot). Ingen har noensinne spurt meg om jeg har interesse av å overta det huset, og for min del kan det selges til eller overtas av hvem som helst. Det i seg selv har aldri preget meg, har da skapt mitt eget hjem nå som voksen.

Min mann, derimot, er interessert i å overta foreldrenes hus når det blir aktuelt. Det er et herskapelig hus med flott hage og brygge ved vannet, og han har gode minner derfra, så jeg forstår at han ønsker å ha det. Men jeg er ikke interessert i det, mye grunnet lokasjon som ikke passer meg. Lurer litt på hvordan vi skal løse det hele i fremtiden. Jeg unner ham det huset, men det er bare ikke for meg.

Anonymkode: 90055...9ad

[AnonymBruker]

Jeg bodde 15 forskjellige  steder på 18 år. Sånt får du ikke noe særlig barndomshjem-følelse av. Men så var ikke de jeg bodde med så fine folk heller, er ikke sikkert det hadde vært så traumatisk om mamma og pappa hadde vært trygge i seg selv.

Anonymkode: 97f78...527

[AnonymBruker]

Jeg har også flyttet mye, både innenfor samme by, men også i ulike byer og landsdeler. Hadde jeg bodd i samme by hele livet, ville jeg selvsagt sagt at jeg var fra den byen. Bydel er jo litt spesielt å være opphengt i. 
 

Jeg har ikke barndomshjem-følelse, og det er helt greit. Jeg har jo tross alt egen bolig nå. Ville for så vidt heller ikke valgt å bo i barndomshjemmet, om jeg hadde hatt et. Jeg ville hatt mitt eget hjem da også, som ikke flere mennesker i nær familie hadde et nostalgisk forhold til.

Anonymkode: 0d590...799

[AnonymBruker]

Jeg flyttet noen ganger som barn, mellom landsdeler, og foreldrene bor nå et sted jeg sldri har bodd. Jeg tror det har gitt meg erfaring i å bo forskjellige steder, bli kjent med nye mennesker, og omgås en variasjon av mennesker. Det ga meg også trening å være bevisst på hvem jeg ville opprettholde kontakt med, og gjøre en innsats for å få det til.

Jeg flyttet noen ganger son student, stort sett i samme by, men også utveksling. Jeg tror ikke det har gitt meg annet enn positive erfaringer.

Jeg har siden flyttet noen ganger, men innenfor tre bydeler sentralt i Oslo. Jeg tror ikke dette har vært negativt for barna. De har alle lett for å tilpasse seg, få nye venner og holde kontakt med gamle venner. Vi har også bodd 2 ganger 2 år utenlands og jeg har bare sett på det som positivt.

Antakeligvis har jeg ikke stort behov for røtter i en bestemt bolig eller et lite nærområde.

Anonymkode: 3d844...aa5

[AnonymBruker]

Jeg har dårlig samvittighet for at mine barn måtte flytte så mange ganger, så slik sett har de ikke noe barndomshjem. Men jeg hadde ikke penger å kjøpe bolig for og da måtte vi bo mange steder. Hele tida ville eier ha huset for seg selv. 

Anonymkode: 5bbe0...139

[Daria]

Jeg flyttet flere ganger som barn, innad i Oslo, og begge foreldrene mine har flyttet mer enn én gang etter at jeg flyttet hjemnefra. Det har aldri falt meg inn at det skulle være noe problem, om noe slipper jeg sentimentale komplikasjoner når foreldrene mine en dag faller fra.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har et barndomshjem, men ikke spesielt gode minner derfra (heller tvert imot). Ingen har noensinne spurt meg om jeg har interesse av å overta det huset, og for min del kan det selges til eller overtas av hvem som helst. Det i seg selv har aldri preget meg, har da skapt mitt eget hjem nå som voksen.

Min mann, derimot, er interessert i å overta foreldrenes hus når det blir aktuelt. Det er et herskapelig hus med flott hage og brygge ved vannet, og han har gode minner derfra, så jeg forstår at han ønsker å ha det. Men jeg er ikke interessert i det, mye grunnet lokasjon som ikke passer meg. Lurer litt på hvordan vi skal løse det hele i fremtiden. Jeg unner ham det huset, men det er bare ikke for meg.

Anonymkode: 90055...9ad

Men kan det ikke bli for deg, om dere får sette eget preg på det og lager det til deres hjem? Er det i en by du ikke kan se for deg å bo? Skulle gjerne hatt strandlinje på tomta..

Anonymkode: a7e73...107

[AnonymBruker]

Vi flyttet mye og alltid leid leilighet. Kunne feks aldri male eller velge farger på noe. Måtte være stille og alltid leve på nåde hos andre. Plutselig måtte flytte for mamma ikke hadde betalt husleie.. veldig ustabilt, men vi flyttet mye innen samme skolekrets, så føler fortsatt at det er der jeg har vokst opp. 

Det har nok preget meg til at jeg kjøpte hus når jeg var 19år (sammen med samboer). Vi bygget vårt "forever" home etter 4år, og det er her vi fikk barna våre. Ser på dette som hjemmet mitt, og her jeg har "vokst opp".

Anonymkode: d7b70...466

[AnonymBruker]

Jeg opplevde at vi mistet barndomshjemmet som 18 åring og flyttet i en leilighet, det var leit og det var skilsmisse samtidig så hele barndommen tok slutt.

men sånn er det nå en gang, man kan heller ikke forvente at foreldrene ikke skal endre på noe. Jeg syne synd på barn som flytter mye i oppveksten, jeg har en hjemplass, en skole som er "min" og barndomsvenner jeg treffer på.

Anonymkode: a7e73...107

[miSs.]

Barndomshjemmet mitt ble solgt pga skilsmisse da jeg var 12 år.. vi flyttet inn til en liten leilighet sammen  med en av foreldrene mine, og jeg måtte bo på et strøk jeg aldri trivdes i.. i flere år. Har det fint og trives godt i eget hus nå😊

[AnonymBruker]

Har venner som har flyttet masse, leid leiligheter og ikke har et spesifikt barndomshjem. Ma går føler tilknytning til der de har bodd lengst. 
Jeg hadde et barndomshjem, og vi solgte det for noen år siden. 
Et hus er et hus. Samtidig som det er mer enn bare et hus. Det har vært et hjem, trygghet, og mye minner i hver krok i huset. 
Jeg selv har gitt mine barn et barndomshjem, og vi har bodd i huset vårt siden før jeg fikk de. Nå er de voksne snart og på vei ut. 
håper de tenker tilbake til at de hadde et barndomshjem. Det er jo her de er vokst opp og har alle minnene sine. 
samtidig er dette flaks eller uflaks for barn. 
Som barn styrer man ikke foreldrenes valg av hverken bolig, økonomisk situasjon eller bosted. 
mange har ikke en god tilknytning til en barndomshjem selv om de har et barndomshjem. 
Det er ikke flaut å si at du er oppvokst i den og den bydelen eller plassen. Man trenger ikke ha et spesifikt hus man sikter til. 
 

Anonymkode: 3bc8b...ba2

[AnonymBruker]

Tror grunnen til at det er så mange negative assosiasjoner med det er at det gjerne henger sammen med andre, negative faktorer. Foreldre på leielmarkedet, det vil si dårlig råd. Eller foreldre som ikke er sammen, og får en eller flere nye relasjoner gjennom barndommen. 

Anonymkode: b244c...d4d

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ingen som har et barndomshjem slik som du beskriver. Det er mest en nostalgisk fantasi i dag. De fleste bor i byer, og da flytter man etter behov så de fleste vokser opp med å ha bodd i flere hjem. Ingen dramatikk i det. Det er like mye «hjem», det er menneskene som utgjør hjemmet.

Anonymkode: 61b75...ba3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg kjenner ingen som har et barndomshjem slik som du beskriver. Det er mest en nostalgisk fantasi i dag. De fleste bor i byer, og da flytter man etter behov så de fleste vokser opp med å ha bodd i flere hjem. Ingen dramatikk i det. Det er like mye «hjem», det er menneskene som utgjør hjemmet.

Anonymkode: 61b75...ba3

Jeg er i en alder der gamle foreldre har begynt å flytte ut av barndomshjemmet, så det er jo noe det er en del snakk om. Og jeg tror nesten alle jeg kjenner, samt alle svigerinner/svogere på begge steder, har et barndomshjem. Dette er by. 

Både mine og mannens foreldre startet i rekkehus, men hadde kjøpt enebolig før siste barnet kom, der de fortsatt bor. 

Tilsvarende har jeg og mannen for en del år siden kjøpt huset vi ønsker å bo i til vi trenger noe mer lettstelt. Dette riktignok etter en del år med studier, utenlandsopphold, og så videre, der vi flyttet mye. Nå ønsker jeg stabilitet i enda noen tiår fremover

 

Anonymkode: b244c...d4d