Er trist og nedstemt , møter lite forståelse fra kona.

[AnonymBruker]

Jeg har havnet i en liten dump i livet. Jeg kjenner at jeg er nedstemt, mer frynsete og går med en klump i magen hele tiden.

For det første trives jeg ikke på jobb mer i det hele tatt. Føler at arbeidsoppgavene mine er lite givende, og menneskene jeg arbeider med har jeg veldig lite til felles med,  og jeg føler meg ikke nyttig. Arbeidstidene passer heller ikke familielivet,  da det er fra halv 7 til halv 6 hver ukedag. Dette fører til at kona har det meste av ansvaret med barna, og har igjen ført til at de er ekstremt mammadalte. Spesielt den yngste vil kun ha mamman sin, og vil nesten ikke vite av meg dersom kona er tilgjengelig. Dette føles også sårt. 

Alt dette har ført til at jeg nok er mye sur, og har blitt veldig avhengig av kona mi. Jeg er også redd for at hun skal gå ifra meg, og blitt usikker på meg selv. Derfor har jeg nok vært i overkant sjalu på mennesker hun snakker med, og har hatt en behov for å vite mye av hvem hun skriver med/hva hun gjør til enhver tid. Hun trives på jobben sin, tar etterutdanning,  og har en hobby som hun bruker tid på om kveldene og når hun har ledig tid. Jeg kjenner at jeg misunner henne dette, så jeg har nok også vært litt vel negativ til hobbyen hennes. 

Jeg har prøvd å si dette til kona mi, men nå føler jeg at hun er lei og jeg føler lite forståelse. Hun sier at jeg må ta tak, finne noe nytt å arbeide med- eller bytte arbeidsplass. Hun sier også at jeg må tenke på det gode jeg har i livet, og forsøke å se på jobben kun som en middel for å tjene penger slik at vi som familie kan gjøre noe sammen - helt til jeg finner noe nytt.

I dag grua jeg meg så mye til jobb at jeg tok en sykedag. Kona mi virket skuffet over at jeg gjorde det , og hun var også skuffet over at jeg ikke hadde forsøkt å ringe rundt til bekjente i bransjen - i andre firmaer for å høre om muligheter. Jeg er egentlig ganske godt likt i bransjen og har et godt rykte , men jeg synes det er ubehagelig å ringe sånn. Hun mener også at jeg burde snakke med en lege. 

Jeg kjenner at jeg faller mer og mer ned. Jeg har jo egentlig alt - kona, friske barn, hus , bil og grei økonomi, men har likevel en vond følelse. Er det noen som har hatt det slikt og som har noen råd ? Hvordan skal jeg få mer støtte fra kona i tillegg? Eller få hennes forståelse. 

Anonymkode: cbf79...7b8

[lillevill]

Dette er jo bare syting. Du hater jobben din og er usikker på deg selv og er sjalu og tar det utover kona di. Skift jobb. Skap et bra bånd med barna dine. Ta grep. 

[Trolltunge]

Hun tar det meste av ansvaret hjemme, så derfor er du i tillegg sur, negativ, usikker og sjalu, misunnelig og ugrei, for så å mene at hun skal gi deg mer forståelse? 

Beklager, det er tungt å ha det tungt, men her styrer DU forholdet mot brudd. Det er ikke lett å være positiv, imøtekommende og støttende ovenfor en som er nøyaktig det motsatte mot deg. Sine nære skal man behandle best, ikke verst, selv om man ikke har det fantastisk. 

Din kone har rett i at du må ta tak i dette. Gå til legen, finne ny jobb, iallefall ikke være guffen mot kona som gjør sitt beste, mer enn kun sin del, og så bryte henne ned fordi du ikke har det topp. 

[AnonymBruker]

Hvorfor hører du ikke på kona di og tar grep for å få en jobb du kan trives bedre med? Hvis du ikke liker å ringe, kan du vel søke ledige stillinger? Eller om det er følelsene som er problemet, ta tak i det. Dette går allerede utover både deg og familielivet. Hvis det blir brudd, MÅ du finne ny jobb, eller bli kun helgepappa...

Anonymkode: bd0c6...beb

[AprilLudgate]

Jeg hadde nok ikke klart å møte deg på en annen måte mtp at du belønner hennes innsats med sjalusi og kontroll.

Jeg er enig med kona di, ta ansvar 🤷‍♀️

Vær glad for at hun ikke klikker av det sjalusigreiene dine og manglende raushet på hennes velvære. 
 

Søk nye jobber, og sørg for å skjerpe deg ellers. Gå til psykolog. 

[Rainstorm2.0]

Jeg tror at du må ta noen grep her, for du går direkte i retning mot stupet for forholdet. Du er redd for at hun skal bli lei av deg, du er usikker og frykter å bli forlatt, og alt dette ender med at du oppfører deg ganske kjipt mot din kone. Du er sur, strever med deg selv, kritiserer hobbyen hennes, er sur fordi barna er mammadalt, noe i alle fall din kone ikke kan noe for og mest sannsynlig er sliten av. 

At du strever med ting er ikke så rart, og jeg har stor medfølelse med det du står i, men måten å håndtere det på er ikke bra, verken for deg eller kona. 

Hva med å gå til legen og be om en uke sykmelding, oppsøke en psykolog og få 4-8 timer der. Du er ansvarlig for ditt liv, kanskje du begynner å bli litt deprimert, eller strever med noe annet. Jeg er sikker på at du er god nok som du er, bare at du ikke kjenner det selv. 

Det er veldig vanlig at folk forsøker å komme med løsninger i stedet for emosjonell støtte, og kanskje kona ikke er stedet å gå akkurat nå for å få noe emosjonell støtte, hun tar det meste på hjemmebane og har en sur mann i hus. Hva med å støtte seg selv, eller søke støtte her, eller oppsøke venner/kollegaer og forsøke å gjøre noe hyggelig med dem. 

Mange menn sliter mye med seg selv, og lider i stillhet og ender brått med å ta sitt eget liv, de har ikke ordene for å uttrykke hvor skoen trykker helt som kvinner og kan fort bli møtt med at du syter og klager. Jeg tenker at det er bra du heller skriver her og identifiserer at noe er helt feil i livet ditt, selv om du ikke forstår helt hva. Dette er noe en fagperson kan hjelpe deg med. 

Er det noe vi her kan gjøre for å støtte deg? ❤️ 

[AnonymBruker]

Du har ett liv! Vil du bruke mer tid på å ha det slik eller vil du ta tak i situasjonen nå? 

Det er ditt valg, kun ditt valg. Og det er nok derfor du ikke føler at kona di støtter deg. For det er kun du som kan endre situasjonen. Hun er nok sliten og lei av så mye arbeid, så mye alene og en mann som klager å gjør ting verre. 

Anonymkode: 31eac...97f

[AnonymBruker]

Få deg sykemelding. Snakk med legen. Da kan også kona støtte deg bedre, når du faktisk er hjemme. 

Anonymkode: bd0c6...beb

[Gjest ZarahSweet]

1 hour ago, lillevill said:

Dette er jo bare syting. Du hater jobben din og er usikker på deg selv og er sjalu og tar det utover kona di. Skift jobb. Skap et bra bånd med barna dine. Ta grep. 

🙏

 

Eksen min var sånn. Bitter, sjalu og bare klaget uten å gjøre noe for å endre sin egen situasjon.

Nevnte jeg at han nå er eksmann?

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som jobben din er det viktigste problemet. Start der, bruk nettverket ditt og finn en mer meningsfylt jobb med mer familievennlige arbeidstider.

Hvis du gjør mer på hjemmebane og heier på konas hobby blir hun ganske sikkert mer glad for at akkurat du er mannen hennes også.

Det er ingen andre enn deg selv som kan løse problemene dine. Enten du velger å starte hos legen eller med jobbytte er det fortsatt bare du som må sette i gang.

Det er ikke konas manglende forståelse og støtte som holder deg tilbake. Maser du mer på henne om hvor vanskelig livet ditt er og hvor lite hun stiller opp for deg er jeg redd du er singel før juleaften.

Anonymkode: 365b3...563

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg . Du har en jobb du ikke trives i, kommer sent hjem, og får ikke den relasjon med barna som du ønsker da de er mest med mor og du har lange dager. Dette tynger deg. 
Å føle seg sjalu er normalt, men du kan styre handlingene dine. Ikke spør henne om hvem hun tekster med osv. Der må du jobbe med deg selv. 
Det er skummelt å bare bytte jobb, men du bør bite under sure eplet og ta de tlf. 
Ta vare på familien din 

Anonymkode: 790a1...245

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har havnet i en liten dump i livet. Jeg kjenner at jeg er nedstemt, mer frynsete og går med en klump i magen hele tiden.

For det første trives jeg ikke på jobb mer i det hele tatt. Føler at arbeidsoppgavene mine er lite givende, og menneskene jeg arbeider med har jeg veldig lite til felles med,  og jeg føler meg ikke nyttig. Arbeidstidene passer heller ikke familielivet,  da det er fra halv 7 til halv 6 hver ukedag. Dette fører til at kona har det meste av ansvaret med barna, og har igjen ført til at de er ekstremt mammadalte. Spesielt den yngste vil kun ha mamman sin, og vil nesten ikke vite av meg dersom kona er tilgjengelig. Dette føles også sårt. 

Alt dette har ført til at jeg nok er mye sur, og har blitt veldig avhengig av kona mi. Jeg er også redd for at hun skal gå ifra meg, og blitt usikker på meg selv. Derfor har jeg nok vært i overkant sjalu på mennesker hun snakker med, og har hatt en behov for å vite mye av hvem hun skriver med/hva hun gjør til enhver tid. Hun trives på jobben sin, tar etterutdanning,  og har en hobby som hun bruker tid på om kveldene og når hun har ledig tid. Jeg kjenner at jeg misunner henne dette, så jeg har nok også vært litt vel negativ til hobbyen hennes. 

Jeg har prøvd å si dette til kona mi, men nå føler jeg at hun er lei og jeg føler lite forståelse. Hun sier at jeg må ta tak, finne noe nytt å arbeide med- eller bytte arbeidsplass. Hun sier også at jeg må tenke på det gode jeg har i livet, og forsøke å se på jobben kun som en middel for å tjene penger slik at vi som familie kan gjøre noe sammen - helt til jeg finner noe nytt.

I dag grua jeg meg så mye til jobb at jeg tok en sykedag. Kona mi virket skuffet over at jeg gjorde det , og hun var også skuffet over at jeg ikke hadde forsøkt å ringe rundt til bekjente i bransjen - i andre firmaer for å høre om muligheter. Jeg er egentlig ganske godt likt i bransjen og har et godt rykte , men jeg synes det er ubehagelig å ringe sånn. Hun mener også at jeg burde snakke med en lege. 

Jeg kjenner at jeg faller mer og mer ned. Jeg har jo egentlig alt - kona, friske barn, hus , bil og grei økonomi, men har likevel en vond følelse. Er det noen som har hatt det slikt og som har noen råd ? Hvordan skal jeg få mer støtte fra kona i tillegg? Eller få hennes forståelse. 

Anonymkode: cbf79...7b8

Den klumpen du kjenner, den kjenner jeg godt igjen. Jeg hadde den av ulike årsaker, men samme grunn tipper jeg. Jeg var virkelig ikke fornøyd med hvordan jeg levde livet mitt, men det var veldig vanskelig å innse dette da det så rimelig perfekt ut. Gikk til psykolog en periode for å lette på trykket, og ut kom en mann som var klar for å gjøre store omveltninger i livet. Siden har denne klumpen vært historie, og jeg er veldig bevisst på at den ikke skal komme tilbake. Du må ta vare på deg selv, ikke klag til din kone fordi du ikke er i stand til å ta vare på deg selv. Gjør det du må gjøre

Anonymkode: 23cd4...566

[Gjest Uføre Unni]

Har du ikke en kompis? 

Jeg tror det blir mye forlangt av kona di å nøste opp i følelser du ikke selv forstår. 

Kompiser sier vel heller ikke all verden til hverandre, men kanskje? Er det et godt alternativ tror du? 

Og om du ikke har venner oppsøk et miljø med andre menn. Kan det være noen interesser du har lyst til å utforske? 

Så kan du ha det gøy og ikke gruble så mye. 

Tenker jeg. 

 

Edit: jeg hadde villet logget meg ut herifra straks ts. KG er et usunt sted og det er mye kjeft å få. Om du tenderer mot depresjon er dette et farlig sted for deg. 

Og dere andre?! Skulle vi ikke være litt obs på at menn sliter i stillhet? Og det som kan skje? 

Endret 5. august 2024 av Uføre Unni

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at hun er lei hvis du har det så kjipt, men ikke gjør noenting for å få det bedre. Det er utrolig energitappend, og slitsomt e å høre på folk som bare klager, uten at de løfter en finger for å få det bedre.

Anonymkode: dbf3b...e6c

[PusheenPusheen]

Tror det blir mye trøkk på kona di, altså...

[AnonymBruker]

Du høres passiv og tafatt ut. Bytt jobb, gidd å se deg rundt, kanskje du finner noe som frister mer enn det du jobber med nå. Skaff deg en hobby eller bli i det minste interessert i noe. Du skriver om frykten for at din kone skal forlate deg. Vel, det er ingen som liker tafatte menn som sutrer og er tiltaksløse. Er du deprimert? 

Anonymkode: f6203...d00

[AnonymBruker]

Hei igjen TS, mistenker at mange av dem som kommenterer her ikke forstår hvordan du har det, hvor låst og fanget du kan føle deg i den situasjonen du er i. I tillegg er det dessverre ikke slik at en manns følelser og tunge tanker blir så godt tatt imot. 
Når du har det som du har det nå, så er det vanskelig å se klart. Klumpen i magen tar altfor stor plass, og hodet fokuserer på å gi næring til denne klumpen. Vil anbefale deg på det sterkeste å finne en psykolog, om nødvendig bruke litt tid på å finne en du har god kjemi med, en du kan prate godt med. 
Som mange her sier, dog blottet for sympati, så er det også tungt for din kone. Selv om du kanskje synes det er vondt å ikke kjenne noen støtte fra den som skal støtte deg i tykt og tynt, så må du prøve å se at dere begge er nede for telling her. Begge to prøver å holde hode over vannet, og nå virker det som at du prøver mer og mer å bruke henne som et flyte element, noe som kan resultere i at hun bukker under. Ønsker deg og dere messe lykke til

Anonymkode: 23cd4...566

[AnonymBruker]

Hva gjør du helt konkret for å bedre din situasjon? 
Har du søkt andre jobber? 
Har du vært hos lege? 

Og for å være helt brutalt ærlig, så er sjalu og kontrollerende oppførsel noe som ØKER sjansen for at hun går. 
Du bedrer ikke forholdet deres ved å være kontrollerende og sjalu, kreve å få vite hvem hun er med, og være negativ til at hun har en hobby. Du får ikke hennes forståelse ved å oppføre deg slik, du dytter henne fra deg. 
Ønsker du forståelse så må du ta tak i det du er misfornøyd med, ikke fortsette la det gå ut over henne. 

Gå til legen, og begynn søke nye jobber, før hun mister tålmodigheten å går. 
 

Anonymkode: 9d0d5...2be

[Rosalilje84]

Du er en voksen mann. Det er DITT ansvar, ikke din kones, å gjøre noe med DIN situasjon. Som kone er jeg støttende til mannens initiativ. Men hadde han satt seg ned, syntes synd på seg selv, overlatt alt av husarbeid og barn til meg, og attpåtil klaget og irriterte seg over at jeg ikke dullet med ham dagen langt, så ville han ikke lenger har vært mannen min. Fordi jeg har giftet meg med en voksen person, ikke et barn. Hadde han vært sykelig sjalu og forsøkt å begrense mitt sosiale liv, så ville det også ha vært rett ut. 

Mange menn går dessverre ikke til lege, søker ikke støtte eller gjør andre ting for å få bedre liv. De sitter hjemme og sutrer, og mener at konemor må ordne opp i alt. Smak på ordet STØTTE. Støtte viser man til noen som GJØR noe. Du støtter et lovforslag, et initiativ, en spleis eller noe annet. Men initiativet må komme fra deg - så kan kona di støtte deg i ditt initiativ. Bli med deg til psykolog, avlaste deg når du søker jobber, ta større arbeidsbyrde hvis du får lengre reisevei i din nye, bedre jobb. 

Husk først som sist - det er ikke din kones skyld at du mistrives. Det er utrolig dårlig gjort å være sjalu på at hun mestrer hverdagen, og bli sint på henne for at hun gjør NORMALE ting. Skjerp deg før hun går. Gå til psykolog, samtalegrupper, søk jobber intensivt, få deg hobby og venner. Så kan du be kona di å støtte deg i det du GJØR. Foreløpig så GJØR du ingen verdens ting - altså er det ingenting å støtte deg i.

[Rosalilje84]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei igjen TS, mistenker at mange av dem som kommenterer her ikke forstår hvordan du har det, hvor låst og fanget du kan føle deg i den situasjonen du er i. I tillegg er det dessverre ikke slik at en manns følelser og tunge tanker blir så godt tatt imot. 
Når du har det som du har det nå, så er det vanskelig å se klart. Klumpen i magen tar altfor stor plass, og hodet fokuserer på å gi næring til denne klumpen. Vil anbefale deg på det sterkeste å finne en psykolog, om nødvendig bruke litt tid på å finne en du har god kjemi med, en du kan prate godt med. 
Som mange her sier, dog blottet for sympati, så er det også tungt for din kone. Selv om du kanskje synes det er vondt å ikke kjenne noen støtte fra den som skal støtte deg i tykt og tynt, så må du prøve å se at dere begge er nede for telling her. Begge to prøver å holde hode over vannet, og nå virker det som at du prøver mer og mer å bruke henne som et flyte element, noe som kan resultere i at hun bukker under. Ønsker deg og dere messe lykke til

Anonymkode: 23cd4...566

Nei, det har ingenting med kjønn å gjøre. De fleste menn hadde kastet ut ei kjerring som krevde å få vite hvem de skriver med til enhver tid, klaget over sin situasjon hver dag og vært sint på at de har et liv og hobbyer. Det er ingen motivasjon i å støtte noen som behandler deg som dritt.