Opprørsk konfirmant!

[metteflette]

Lang historie kort, jenta vi snakker om ble født når jeg var 17 år gammel og jeg er fadder. Moren er min beste vennine gjennom 22 år og jeg har vært en del av livet deres alltid.

For tre år siden gikk mor og far fra hverandre, det har forsåvidt gått greit frem ti, nå. Jenta som nå er 14 og konfirmant til våren er på tur ut på ville veier.

Hun bor 50/50 hos mor og far. Når hun er hos mor, stikker hun ut, kommer ikke hjem, gir ikke beskjed hvor hun er. Skulker skolen, røyker og drikker, vi håper hun har hatt vett til å ikke ha sex, men trolig ikke..

Venninen min er tøff og setter krav, men nå har hun gitt opp, vel egentlig gitt opp for et halvt år siden.

Faren skal gifte seg på nytt nå og virker ikke som han gjør så mye for å hjelpe datteren.

Mitt dillemma er: jeg vet jo alt som foregår, moren gråter bare jeg nevner datteren. Jeg ser hvordan dette ødelegger venninen min, hennes yngste datter på 6 og resten av familien. Faren har jeg ikke kontakt med lengre...

Jeg er nå invitert på familiegudstjeneste i regi av konfirmantene imorgen, fikk nå sms at moren skal ikke gå. Jeg spør hvorfor og nå har jenta stukket av og ikke vist seg hjemme siden igår. JEg støtter mora og kommer heller ikke til å gå imorgen.

Jeg har heller ikke lyst til å gå i konfirmasjonen rett og slett fordi jeg synes ikke den jenta er noe å feire for øyeblikket.

Det jeg HAR lyst til er å ta med jenta på en tur, sette meg stille og riolig ned og prøve å få noe fornuftig inn i hodet på henne...

Jeg trenger GODE råd, noen som kan hjelpe??? Still gjerne spørsmål om noe er uklart...

[Gjest Gjest]

Kontakt barnevernet. Dette kan dere neppe greie uten proff hjelp. Jenta må forstå at handlingene hennes får konsekvenser for henne selv, ikke bare at mamma sitter hjemme og griner.

[Gjest Gjest]

Jeg synes dere begge bør gå.

Broren min var tilsvarende vanskelig i den alderen, og mine foreldre ville slettes ikke feire hans konfirmasjon. De gjorde det likevel, med den tanken i bakhodet at de ønsket å vise at de er glade i ham tross alt og at å ikke gjøre det ville skpt enda mer avstand. Og det hjelper ikke en forvirret tenåring.

[Gjest gjesta]

Lang historie kort, jenta vi snakker om ble født når jeg var 17 år gammel og jeg er fadder. Moren er min beste vennine gjennom 22 år og jeg har vært en del av livet deres alltid.

Det jeg HAR lyst til er å ta med jenta på en tur, sette meg stille og riolig ned og prøve å få noe fornuftig inn i hodet på henne...

←

Jeg synes faktisk at du skal ta en prat med jenta.

Inviter henne på kafe. Snakk med henne. Ingen anklagelser. Bare hør hva hun har å si. Hun trenger å bli hørt av voksne.

Jenta har det ikke godt. Hun viser det ved å gi blaffen i regler. Inni seg er hun den samme som før, bare eldre og noen erfaringer rikere. Hun trenger hjelp til å komme seg inn på rett spor igjen.

Når det gjelder gudstjenesten i morgen så hadde jeg nok gått. Hun trenger å vite at noen voksne rundt bryr seg om henne. Uansett hvordan hun oppfører seg.

[metteflette]

Jeg synes faktisk at du skal ta en prat med jenta.

Inviter henne på kafe. Snakk med henne. Ingen anklagelser. Bare hør hva hun har å si. Hun trenger å bli hørt av voksne.

Jenta har det ikke godt. Hun viser det ved å gi blaffen i regler. Inni seg er hun den samme som før, bare eldre og noen erfaringer rikere. Hun trenger hjelp til å komme seg inn på rett spor igjen.

Når det gjelder gudstjenesten i morgen så hadde jeg nok gått. Hun trenger å vite at noen voksne rundt bryr seg om henne. Uansett hvordan hun oppfører seg.

←

Det er det jeg også tenker på, jeg vet hun ikke har hatt det lett den siste tiden. Moren og faren klarer ikke å samarbeide om noe lengre, den ene har et sett med regler og sanksjoner og den andre noe helt annet. Det er frustrerende å stå på utsiden å se på at jenta bare havner lengre og lengre utpå...

Om et år skal hun velge veien videre etter ungdomsskolen, akkurat nå har hun ikke karakterer til å komme seg noe sted...

Jeg har bare lyst til å gråte egentlig...

Nå er det vinterferie i uke 9, tror jeg tar å inviterer henne med meg hjem eller noe slikt, så tar jeg det derifra...

Jeg er baby på 3 mnd, så jeg kan ikke bare stikke av i mange timer heller..

Men ikveld skal jeg ut til mammaen og prøve å trøste og oppmuntre litt der, så får vi se... Ingen drømmesituasjon ihvertfall, for noen parter...

Tusen takk for fornuftige svar, det hjelper så utrolig godt å få noen utenforstående sitt syn.

[metteflette]

Synes dere det er en ide å ta en prat med faren og den nye konen? Prøve å få ham til å tenke på datterens beste og svelge sin egen stolthet?