Jeg liker nesten ingen av vennene mine lenger etter å ha gått i terapi!

[AnonymBruker]

En uventet bivirkning av å gå i terapi er at jeg nå kjenner på at jeg nå har mistet interessen for de fleste av vennene mine. Er det flere som kjenner seg igjen eller? 😅

Jeg synes ikke de er fæle folk, at jeg er bedre enn dem, at de burde selv gå i terapi (selv om jeg har en viss tro på at de fleste kunne fått noe ut av å se med litt nye øyne på seg selv). Jeg synes de alle er flotte folk fremdeles, men så på et vis så liker jeg dem ikke lenger, jeg er ikke interessert i å være sammen med dem. Jeg har forsøkt å spørre meg selv hva det er jeg ikke liker, og jeg har ingen særlig gode svar, det kan være bagateller som at de er veldig bagatelliserende overfor andre, at de prater overdrevent mye om seg selv, er dårlig på turtaking, opptatt av drama, småting som egentlig ikke betyr så mye, men den generelle følelsen jeg har til dem er bare "ehh ...". Ønsker dem vel, men ikke noe mer. Og det er rart fordi, la oss si en går en fjelltur, eller på buldring, eller ut for å spise, så er det jo ikke så mye prating nødvendigvis, er bare god stemning, men selv der, så er det som at det ikke er like tilfredsstillende lenger. 

Er det jeg som er blitt helt skadet av å gå til psykolog, eller er det flere som kjenner igjen denne at preferansen for hvem man bruker tid med endrer seg når en tar tak i egne issues? 

Anonymkode: afca8...f16

[AnonymBruker]

Enig. Jeg ser på dem, det de sier og gjør, men nye øyne. Jeg har reflektert såpass mye over mine egne holdninger og synspunktet, og de har naturligvis endret seg i løpet av tiden jeg har gått i terapi. Det matcher ikke lengre med flere av vennene mine.

Anonymkode: e3985...3f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Enig. Jeg ser på dem, det de sier og gjør, men nye øyne. Jeg har reflektert såpass mye over mine egne holdninger og synspunktet, og de har naturligvis endret seg i løpet av tiden jeg har gått i terapi. Det matcher ikke lengre med flere av vennene mine.

Anonymkode: e3985...3f4

Det med nye øyne er så sant! Det er som at hele mitt perspektiv på dem, hvem de er, har endret seg når jeg har endret meg. Jeg pleide å føle meg ganske underlegen, noe som førte til at jeg stadig satt folk på en pidestall, og det er som at det er ut fra dette jeg har valgt venner. Nå når jeg ser at vi alle er bare folk som forsøker så godt vi kan her i livet, ser jeg dem mer som slik de faktisk er, og så liker jeg dem ikke så godt lenger. 😬

TS

Anonymkode: afca8...f16

[Kassettspiller]

Etter å ha gått til psykolog så pleier man å akseptere sine egne meninger og følelser mer. Man trenger ikke nødvendigvis å ha en åpenbar grunn for å ikke like noen.

Jeg fikk beskjed om å slutte å maskere meg og være meg selv (er autist) og det førte til at jeg sluttet å ta kontakt med folk fordi det var slik jeg ville ha det.

Endret 4. august 2024 av Kassettspiller

[AnonymBruker]

Jeg har ikke gått i terapi på lang tid, men føler også at jeg ikke liker venner så godt som før🫣Men samtidig er jeg svært sensitiv, så godt mulig jeg overreagerer litt. Det går mye på dobbeltmoral, manglende økonomisk styring, gashlighting, drama ved nye partnere, og manglende hensyn til barna i ulike scenarioer. Det med barna synes jeg er verst da. Å ikke ta hensyn, men prioritere partner(e) gang på gang🥲

Anonymkode: 9b67c...65d

[AnonymBruker]

Det gir mening. For når man tvinges til å ha kontakt med egne tanker og følelser så finner man også ut hvem som er bra for en selv og ikke. Man skjønner brått hvem som tapper en for energi og hvem som gir, hvem som lytter og er interessert og hvem som i bunn og grunn bare er opptatt av seg selv. 

Anonymkode: 63852...56c

[AnonymBruker]

Folk som aldri har gått i terapi og jobbet med seg selv og sine greier er irriterende. Folk har så ekstremt mye issues og det irriterer meg at det er de som blir sett på som "normale", mens hvis du har slitt psykisk vil du alltid bli stemplet som noen som sliter psykisk. Jeg trives best med folk med selvinnsikt og evnen til å ta tak i ting, og jeg merker dette best på de som har gått i terapi.

Anonymkode: effcb...8df

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (13 minutter siden):

Etter å ha gått til psykolog så pleier man å akseptere sine egne meninger og følelser mer. Man trenger ikke nødvendigvis å ha en åpenbar grunn for å ikke like noen.

Jeg fikk beskjed om å slutte å maskere meg og være meg selv (er autist) og det førte til at jeg sluttet å ta kontakt med folk fordi det var slik jeg ville ha det.

Dette fikk meg til å tenke på noe. Det er jo også mulig at jeg ikke liker mine venner lenger fordi de minner meg om en rolle jeg selv ikke lenger ønsker å ha. Jeg pleide jo å føle meg veldig underlegen, og det er jo også mulig at de så meg litt slik, og jeg merker at jeg også "maskerer" når jeg er med dem, og da er det som at jeg går bakover i tid. I stedet for å være ærlig og rett frem om hva jeg faktisk tenker og mener nå. 

TS

Anonymkode: afca8...f16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Dette fikk meg til å tenke på noe. Det er jo også mulig at jeg ikke liker mine venner lenger fordi de minner meg om en rolle jeg selv ikke lenger ønsker å ha. Jeg pleide jo å føle meg veldig underlegen, og det er jo også mulig at de så meg litt slik, og jeg merker at jeg også "maskerer" når jeg er med dem, og da er det som at jeg går bakover i tid. I stedet for å være ærlig og rett frem om hva jeg faktisk tenker og mener nå. 

TS

Anonymkode: afca8...f16

Kan det tenkes at de har merket rollen du har hatt som underlegen, og enda prøver å sette deg tilbake i den rollen? Når de ikke får det til, blir det litt kræsj?

Anonymkode: e3985...3f4

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dette fikk meg til å tenke på noe. Det er jo også mulig at jeg ikke liker mine venner lenger fordi de minner meg om en rolle jeg selv ikke lenger ønsker å ha. Jeg pleide jo å føle meg veldig underlegen, og det er jo også mulig at de så meg litt slik, og jeg merker at jeg også "maskerer" når jeg er med dem, og da er det som at jeg går bakover i tid. I stedet for å være ærlig og rett frem om hva jeg faktisk tenker og mener nå. 

TS

Anonymkode: afca8...f16

Det kan være noe sånt.

Jeg assosierer mennesker med følelser og dette påvirker relasjonen jeg har til dem. Når man maskerer så er man ikke seg selv og da får man ikke ekte venner, i hvert fall for min del!

[lillevill]

Vi forandrer oss en del etterhvert som vi blir eldre. Noen er pleasere og har mange venner som liker å ha pleasere i sin krets. Men når du begynner å sette grenser så liker dem ikke det. 😂🤷 Da vokser vi fra hverandre. 

[Hoia]

Kanskje du bare opplever at vennerelasjonene har forandret seg, eller som en gammel barndomsvenninne av meg sa for lenge siden: "mekanismene og sammenhengene er ikke tilfeldige"? Når en opplever at det er strukturer i vennemiljø som har forandret seg, fra en var yngre, så kan det vel være helt greit å plukke seg ut de en vil se av og til. Nå må kanskje noen se hverandre, andre vil være i en situasjon der de selv vil ønske å se venner av og til. 

Men som regel er det ikke noe galt med alle andre, men det kan være strukturen ikke passer deg på samme måte som tidligere? 

Uansett hva det er, er Norge og store byer store, som for eksempel Oslo, og en kan bli kjent med nye mennesker. 

 

Endret 4. august 2024 av Hoia

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Det med nye øyne er så sant! Det er som at hele mitt perspektiv på dem, hvem de er, har endret seg når jeg har endret meg. Jeg pleide å føle meg ganske underlegen, noe som førte til at jeg stadig satt folk på en pidestall, og det er som at det er ut fra dette jeg har valgt venner. Nå når jeg ser at vi alle er bare folk som forsøker så godt vi kan her i livet, ser jeg dem mer som slik de faktisk er, og så liker jeg dem ikke så godt lenger. 😬

TS

Anonymkode: afca8...f16

Akkurat dette skulle jeg skrive. Jeg endte med å kutte ut enkelte av vennene mine og skal ikke se bort fra at det blir mer kutting altså 😅 Jeg orker ikke lenger personer som ubevisst trykker meg ned, for det var slik mange av relasjonene mine var. Jeg tilpasset meg dem så godt jeg kunne og de behandlet meg litt dårligere enn jeg ønsket. De personene som er igjen foreløpig behandler meg ok, men de har holdninger som er så dømmende og har handlingsmønster som de ikke reflekterer noe over. "Reflekterer" er i grunn et nøkkelord her. Jeg orker ikke lenger mennesker som bare kaster ut det ene og det andre uten å reflektere eller tenke noe mer gjennom ting. Det er ikke det at jeg ser på meg selv som bedre, men jeg synes det blir overfladisk og jeg kjenner vel på en slags usikkerhet rundt dem kanskje. For når man ikke reflekterer over hva slags person man ønsker å være og om man oppfyller sine egne "krav" til en slik person, så er det jo noe uforutsigbart ved folk. Så ja, når min selvfølelse og selvtillit steg, når skammen begynte å forsvinne, så så jeg på alle menneskene rundt meg med nye øyne. 

Anonymkode: d1964...a46

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Ikke fordi jeg syns jeg er noe bedre enn dem, men fordi jeg har lært meg å sette grenser og kjenne etter hvilke mennesker som føles bra og ikke. Man må ikke bli helt tullete å ikke godta at andre har negative sider, for det har alle. 

Jeg har kuttet ut mange fra livet mitt fordi jeg ikke trives med dem lenger. 

Anonymkode: 3d234...e87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg kjenner meg veldig igjen. Ikke fordi jeg syns jeg er noe bedre enn dem, men fordi jeg har lært meg å sette grenser og kjenne etter hvilke mennesker som føles bra og ikke. Man må ikke bli helt tullete å ikke godta at andre har negative sider, for det har alle. 

Jeg har kuttet ut mange fra livet mitt fordi jeg ikke trives med dem lenger. 

Anonymkode: 3d234...e87

Dette skjedde også med meg. Jeg lærte å sette tydelige grenser, ta vare på meg selv og gi meg den respekten jeg fortjener. Plutselig så jeg klart hvem som ville meg godt, hvem som respekterte meg. Kunne plutselig kjenne på hvem som gav meg en god følelse ved å bare være meg selv

Anonymkode: 20a1c...b89

[Grüner]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

En uventet bivirkning av å gå i terapi er at jeg nå kjenner på at jeg nå har mistet interessen for de fleste av vennene mine. Er det flere som kjenner seg igjen eller? 😅

Jeg synes ikke de er fæle folk, at jeg er bedre enn dem, at de burde selv gå i terapi (selv om jeg har en viss tro på at de fleste kunne fått noe ut av å se med litt nye øyne på seg selv). Jeg synes de alle er flotte folk fremdeles, men så på et vis så liker jeg dem ikke lenger, jeg er ikke interessert i å være sammen med dem. Jeg har forsøkt å spørre meg selv hva det er jeg ikke liker, og jeg har ingen særlig gode svar, det kan være bagateller som at de er veldig bagatelliserende overfor andre, at de prater overdrevent mye om seg selv, er dårlig på turtaking, opptatt av drama, småting som egentlig ikke betyr så mye, men den generelle følelsen jeg har til dem er bare "ehh ...". Ønsker dem vel, men ikke noe mer. Og det er rart fordi, la oss si en går en fjelltur, eller på buldring, eller ut for å spise, så er det jo ikke så mye prating nødvendigvis, er bare god stemning, men selv der, så er det som at det ikke er like tilfredsstillende lenger. 

Er det jeg som er blitt helt skadet av å gå til psykolog, eller er det flere som kjenner igjen denne at preferansen for hvem man bruker tid med endrer seg når en tar tak i egne issues? 

Anonymkode: afca8...f16

Oi, den terapien hørtes ikke veldig konstruktiv ut. Ikke bra å bli for selvopptatt.

[AnonymBruker]

Grüner skrev (1 minutt siden):

Oi, den terapien hørtes ikke veldig konstruktiv ut. Ikke bra å bli for selvopptatt.

Man er ikke selvopptatt bare fordi man lærer å sette grenser for seg selv. Høres ut for meg at terapien var veldig nyttig og konstruktiv.

Anonymkode: e3985...3f4

[AnonymBruker]

Grüner skrev (1 minutt siden):

Oi, den terapien hørtes ikke veldig konstruktiv ut. Ikke bra å bli for selvopptatt.

Det er heller at man ser hva som er usunne relasjoner/ personer og hva som er sunnere. Sette grenser som en skriver. Se hvem som gir deg energi og noe positivt, og hvem som suger det ut av deg. 

Anonymkode: d1964...a46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg har ikke gått i terapi på lang tid, men føler også at jeg ikke liker venner så godt som før🫣Men samtidig er jeg svært sensitiv, så godt mulig jeg overreagerer litt. Det går mye på dobbeltmoral, manglende økonomisk styring, gashlighting, drama ved nye partnere, og manglende hensyn til barna i ulike scenarioer. Det med barna synes jeg er verst da. Å ikke ta hensyn, men prioritere partner(e) gang på gang🥲

Anonymkode: 9b67c...65d

Har du noen tanker om hva som har ført til denne endringen for deg, siden du ikke kan tilskrive endringen til terapi? 

Tenker jo at det nok også har noe med alder å gjøre, at vi lever og lærer og utvikler oss. Og kanskje med terapi at den utviklingen akselererer litt. Jeg har nok også mine vanskelige sider, så på et vis så handler det ikke heller om at jeg tenker at de gjør ting jeg ikke liker. Bare at det ikke "tiltrekker meg lenger". 

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det gir mening. For når man tvinges til å ha kontakt med egne tanker og følelser så finner man også ut hvem som er bra for en selv og ikke. Man skjønner brått hvem som tapper en for energi og hvem som gir, hvem som lytter og er interessert og hvem som i bunn og grunn bare er opptatt av seg selv. 

Anonymkode: 63852...56c

Jeg tror egentlig ikke at det er at de ikke er bra for meg, eller tapper meg for energi, men at jeg ikke synes de er like interessant lenger. Noen merket jeg tidlig i terapi at dette er jo folk jeg egentlig misliker og ikke er bra for meg, de kuttet jeg ut tvert. Nå er det mer sånn subtilt. 

TS

Anonymkode: afca8...f16

[Gnå]

Hei!

Bare et innspill fra en litt annen vinkel en svarene over: Hvis du strever med noe som depresjon el.l., eller har en tøff periode, kan det hende du egentlig er lei av/uinteressert i alt mulig? At det egentlig ikke er vennene dine det er noe "galt" med? Kan selvsagt være at du bare har utviklet deg masse, men ville i alle fall tenkt over dette før du gjør noe drastisk som å kutte dem ut.