"Å skape sitt eget liv", løsrivelse fra foreldre som godt voksen

[AnonymBruker]

Skriver her og ikke på kropp og helse-forumet fordi jeg ønsker å høre fra folk som kanskje nettopp ikke har strevd med det samme, og har et mer "normalt" syn på ting. 

Jeg er en godt voksen kvinne (ca.35), og har nok levd et ganske unormalt og merkelig liv som voksen. De siste åra har jeg innsett dette, og innsett at særlig min relasjon til min mor er usunn og syk. Jeg tror min mor har udiagnostisert borderline personlighetsforstyrrelse eller kompleks PTSD, eller et eller annet, (ikke meningen å hobbydiagnostisere henne, men for å gi et lite innblikk) hun er veldig dramatisk, passiv-aggressiv, frakoblet og overinvolvert. Store deler av mitt liv har handlet om min mor. Og bare jeg skriver dette får jeg en uggen smak i munnen, for det høres jo ikke riktig ut. 😬 

Det har liksom alltid vært meg og henne, som et lag, og når jeg har forsøkt å ta avstand blir hun fornærmet, såret, og saboterer. En periode i 20-åra fikk jeg en kjæreste og hun sa at jeg måtte passe meg fordi han ville helt sikkert bare ligge med meg, og da han slo opp en stund senere sa hun "det var det jeg visste, du burde aldri trodd det kunne vare". Jeg har vært ganske psykisk syk i 20-åra, vært mye på sykehus med alvorlige depresjoner og selvmordsforsøk, og hun har stilt opp, jeg har følt stor takknemlighetsgjeld til min mor for alt det hun har gjort for meg, som hun ofte tar opp. Om jeg har satt grenser overfor måten min mor har snakket til meg på har hun alltid sagt "kanskje det er best at vi ikke har noe kontakt", truet med selvmord, o.l. og jeg har blitt veldig opphengt i at vi skal ha kontakt, og å bli god nok for at hun kan være glad i meg, og behandle meg bra. Kunne kommet med 1000 flere eksempler, men vil ikke det skal bli for langt. 

For noen år siden fikk jeg også en fysisk sykdom og jeg hadde da endelig flyttet ut hjemmefra fra innspill fra daværende psykolog, og min mor var svært bekymret for dette, hennes involvering ble for mye for meg og jeg sa jeg trengte litt fred og ro, og avstand for å ta vare på meg selv. Da gråt hun høylydt og sa hun ble helt knust, ingen hadde noen gang vært så grusom mot henne, og i ettertiden ignorerte hun meg totalt. 

Siden den gang har jeg nok løsrevet meg fra min mor, jeg begynte å ta valg for meg selv, følge opp legetimer, ha kontakt med NAV alene, der jeg før ringte min mor for ALT ble jeg tvunget til å endelig bli voksen. Disse årene har jeg også blitt nesten helt frisk psykisk (?), jeg ønsker å leve! Disse årene handlet det meste om å håndtere hverdagen alene, sykdom og å få stablet meg på bena igjen, så jeg kunne ordne opp med min mor. Mye skam og skyld for at jeg ba om avstand. Jeg kontaktet henne nylig og hun skrek til meg, kom med en selvmordstrussel, og sa det var best vi ikke hadde kontakt siden hun var en så grusom mor og alt jeg gjør er å klage på henne, at jeg har unormale behov, at hun har det bra med mine søsken, og at det er noe feil med meg.

Siden den samtalen har jeg tenkt meg om ... Jeg har ikke noe eget liv. Før jeg ble fysisk syk var det over 10 år som voksen der alt var lidelse, og konflikter med min mor, gjennom disse åra som fysisk syk har det handlet om at jeg skulle bli bra for å ordne opp med min mor og så endelig "begynne å leve", nå innser jeg at å ordne opp med min mor er umulig, og at jeg har det bedre uten henne, og at jeg aner ikke hva "begynne å leve" betyr. Det er som at jeg har løsrevet meg på en så merkelig måte at jeg forstår ikke hva livet skal inneholde. Jeg har ikke lyst til noen ting, jeg kjenner ikke på en identitet, jeg var liksom bare den syke datteren til min mor som ikke kom til å få til noe. Jeg var en håpløs psyk person og min mor sentrum i mitt univers.

Spørsmålet mitt er vel litt sånn hva betyr det å skape sitt eget liv? Hvordan type relasjon er det vanlig å ha til sine søsken (for de har jeg heller ikke hatt kontakt med på noen år siden min mor har løyet om meg til dem)? Hvor går jeg herfra? Jeg har aldri hatt en jobb, jeg har ingen venner. Hvordan snakker en med sin mor når en selv er en voksen på en sunn måte? Alt vi har snakket om er hvor syk og skadet jeg er, "stakkars meg", hvilken belastning jeg er for min mor.

Om jeg kan si en ting så er det at jeg ønsker meg et normalt liv, og jeg vet ikke hva det er. 

TL;DR: Har vært syk hele mitt voksne liv, hatt et usunt forhold til min mor, levd for min mor, for å bli god nok, sluttet med det nå, og vet ikke hva det vil si å skape et eget liv, hvor starter jeg, hva er normalt, det er bare tomhet fordi alt har handlet om å håndtere min mor, og å bli god nok for henne. Det har jeg nå gitt opp. Vil ha innspill om hva som er normalt. 

Beklager at det ble så langt. 

Anonymkode: 867fe...015

[AnonymBruker]

Det er nok en del voksne barn som havner i en usunn dynamikk med sine foreldre. Det kan høres ut som om din mor og du har hatt en avhengighetsforhold hvor hun kanskje har vært den som har vært mest avhengig av deg.

Hva sier søsknene dine til dette? er de friske og i arbeid?

Jeg kjenner til en mor og datter fra min by som var svært knyttet. datteren ble liksom aldri voksen, hun flyttet ikke hjemmefra som andre gjør. hun og moren arbeidet sammen og drev en butikk sammen, de hadde mye felles omgangskrets. Dette var en ung mor også som hadde fått barn relativt tidlig og hun hadde en del kjærester som nok hadde mer preg av å sponse henne. Litt sånn sugardday opplegg hvor kjærestene kom med fine gaver. For oss rundt var det klart at datteren burde flytte og klare seg selv men det endre tragisk ved at moren døde av en overdose.

Til deg, hva som er normalt er ikke så lett og svare på. jeg snakker med min egen mor hver uke minst en gang og treffer henne ukentlig. Hvis jeg var deg ville jeg tenkt mest på meg selv og forsøkt å finne ut hva du vil fylle livet ditt med. Vil du ta en utdannelse, vil du jobbe?  Hvem trives du med i livet ditt.

Anonymkode: 7ae40...dbf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Det er nok en del voksne barn som havner i en usunn dynamikk med sine foreldre. Det kan høres ut som om din mor og du har hatt en avhengighetsforhold hvor hun kanskje har vært den som har vært mest avhengig av deg.

Hva sier søsknene dine til dette? er de friske og i arbeid?

Jeg kjenner til en mor og datter fra min by som var svært knyttet. datteren ble liksom aldri voksen, hun flyttet ikke hjemmefra som andre gjør. hun og moren arbeidet sammen og drev en butikk sammen, de hadde mye felles omgangskrets. Dette var en ung mor også som hadde fått barn relativt tidlig og hun hadde en del kjærester som nok hadde mer preg av å sponse henne. Litt sånn sugardday opplegg hvor kjærestene kom med fine gaver. For oss rundt var det klart at datteren burde flytte og klare seg selv men det endre tragisk ved at moren døde av en overdose.

Til deg, hva som er normalt er ikke så lett og svare på. jeg snakker med min egen mor hver uke minst en gang og treffer henne ukentlig. Hvis jeg var deg ville jeg tenkt mest på meg selv og forsøkt å finne ut hva du vil fylle livet ditt med. Vil du ta en utdannelse, vil du jobbe?  Hvem trives du med i livet ditt.

Anonymkode: 7ae40...dbf

Ja, jeg tror nok vi har hatt et avhengighetsforhold. Jeg var ekstremt avhengig og tett på henne, nå har jeg greid meg en del alene siste årene og det har styrket meg. 

Jeg har nesten ingen kontakt med mine søsken. De er friske og i arbeid, så vidt jeg vet. De vil ikke snakke om familien eller mine tanker. 

Huff, forferdelig historie! 

Tusen takk for svar! ❤️ 

Jeg vet ikke svaret på noen av spørsmålene. Ønsker å være normal. Jeg bor her i en leilighet, ser på TV, er på KG og internett, prøver å deale med driten min og å håndtere den fysiske sykdommen. Og nå ønsker jeg noe mer, men hva. Har litt lyst å ha en jobb egentlig, liksom et sted jeg skal hver dag, gøy å bidra. Og middagsselskap kunne jeg egentlig tenke meg å lage, men jeg kan verken lage mat og har ingen venner. Egentlig føler jeg at alt er litt håpløst, at jeg er på bar bakke. 

TS

Anonymkode: 867fe...015

[AnonymBruker]

Hva med studier? Start voksenlivet nå, det er aldri for sent. Heier på deg! 

Anonymkode: be7b3...a5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hva med studier? Start voksenlivet nå, det er aldri for sent. Heier på deg! 

Anonymkode: be7b3...a5a

Det er egentlig ingenting jeg har lyst til å studere. Er litt problemet at jeg er veldig lite interessert i ting. Og jeg vet ikke hvordan jeg gjør det. Men skal ha tankene åpne for det, må i så fall bli lenger frem i tid. Den fysiske helsa er ikke helt der enda. Tusen takk! ❤️ 

TS

Anonymkode: 867fe...015