Skjemmes over at jeg er introvert og lite sosial

[AnonymBruker]

Skulle tro jeg hadde klart å godta meg selv som jeg er nå som jeg har passert 40, men nei. Er vokst opp med en svært utadvent mor og eldre søster, og de har liksom satt standarden for hvordan man skal være. De er fortsatt veldig sosiale. Jeg klarer meg fint sosialt men jeg er ikke særlig interessert i å være det, og jeg blir verre med alderen. Har pleid å ha noen venninner, aldri en vennegjeng, men noen venninner her og der. Men nå har jeg helt sluttet å ta kontakt med dem, selv om flere av dem tar kontakt innimellom. Jeg er ikke deprimert. Jeg har nok med jobb, familie og meg selv. Har små barn. Er rundt andre mennesker hele dagen på jobb, en sosial jobb.

Men jeg har hele livet følt et press på å være noen jeg ikke er. At jeg er kjedelig. Flere som føler det sånn? Har du klart å akseptere deg selv?

Anonymkode: ac4c9...dc4

[AnonymBruker]

Jeg aksepterer meg selv og syns synd på de som ikke tåler å være i eget selskap. Men har barn og da slipper man ikke unna sosialisering... og å bli sett rart på av ultra-sosiale foreldre som ikke skjønner at man ikke ønsker 20-30 nærmeste venner og par hundre venner og et par tusen bekjente. Driver i de.

Anonymkode: 97d3c...b1b

[MarianneE]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Skulle tro jeg hadde klart å godta meg selv som jeg er nå som jeg har passert 40, men nei. Er vokst opp med en svært utadvent mor og eldre søster, og de har liksom satt standarden for hvordan man skal være. De er fortsatt veldig sosiale. Jeg klarer meg fint sosialt men jeg er ikke særlig interessert i å være det, og jeg blir verre med alderen. Har pleid å ha noen venninner, aldri en vennegjeng, men noen venninner her og der. Men nå har jeg helt sluttet å ta kontakt med dem, selv om flere av dem tar kontakt innimellom. Jeg er ikke deprimert. Jeg har nok med jobb, familie og meg selv. Har små barn. Er rundt andre mennesker hele dagen på jobb, en sosial jobb.

Men jeg har hele livet følt et press på å være noen jeg ikke er. At jeg er kjedelig. Flere som føler det sånn? Har du klart å akseptere deg selv?

Anonymkode: ac4c9...dc4

Dette kunne vært skrevet av meg..

[AnonymBruker]

Høres veldig likt ut som meg (bortsett fra familien du beskriver). Er 46.

Alltid slitt med å godta at jeg krever mer alenetid enn samfunnet visstnok anser som normalt, altså følt meg unormal og kritisert meg selv mye, lurt på hva som er "galt".. Men jeg trives veldig godt i eget selskap. Liker mennesker! Men i kortere intervaller. En hel kveld på middag blir ofte litt for intenst for meg. 

Liker best å trene alene, kjøpe klær alene, sitte på kafé alene... elsker det. Og foretrekker det. Skulle jeg gjort det sammen med noen ville jeg blitt sosialt mett etter et par timer. 

Unntak for mann og barn, dem er jeg gjerne sammen med så mye som mulig. 

Må legge til at.. mange brikker falt på plass da jeg var gjennom en evnetest for noen mnd siden. Omfattende tester ga resultatet "gifted".. Har aldri følt meg sånn, men når jeg er alene bruker jeg tiden på podcaster, youtube (gjerne psykologi) og leser om og "graver" i temaer som interesserer meg. Det er visstnok helt typisk. Jeg roper ikke dette ut til noen, men det hjelper å endelig ha en slags forklaring, det finnes et mønster her som jeg faktisk, for én gangs skyld, passer inn i. 

Anonymkode: 2855e...441

[AnonymBruker]

MarianneE skrev (8 minutter siden):

Dette kunne vært skrevet av meg..

Har du lært deg å akseptere at du er sånn?

Anonymkode: ac4c9...dc4

[Gjest Lykkedykker]

Jeg er introvert og autist. Klarer meg dårlig sosialt. Men skjemmes ikke over at jeg er slik. Jeg trives veldig godt i eget selskap. En dag hvor jeg kun får være hjemme er en god dag. 
 

Vet alt om hvordan det er å skal være noe man ikke er, det er veldig utmattende. Men jo eldre jeg ble jo mer blaffen ga jeg i det. Resultatet av det var at vennene mine en etter en sluttet å kontakte meg. Til slutt var det kun jeg som tok kontakt først, ble lei av det, så jeg stoppet, har siden ikke hørt fra de. Dette er 15år siden nå da. 
 

Har i voksen alder klart å finne meg et par venner som er litt som meg. Det er nok for meg mtp sosiale biten. 

Endret 4. august 2024 av Lykkedykker

[AllahBallah]

Hei,

har samme problemstilling som deg, men jeg er mann.

Jeg har dog funnet meg mer og mer til rette etter jeg ble 40.

Mer selvtillit, og mer selvtilfredshet. Selv om jeg fortsatt er introvert og sjenert.

Du må bare tenke og innbille deg at du er litt gangster,

den litt stille og kalkulerende gangster-typen.

Hør på Geto Boys - Damn it feels good to be a gangsta. ( https://m.youtube.com/watch?v=6IJCFc_qkHw ).

Og se på Sopranos.

Lykke til! 😃

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Høres veldig likt ut som meg (bortsett fra familien du beskriver). Er 46.

Alltid slitt med å godta at jeg krever mer alenetid enn samfunnet visstnok anser som normalt, altså følt meg unormal og kritisert meg selv mye, lurt på hva som er "galt".. Men jeg trives veldig godt i eget selskap. Liker mennesker! Men i kortere intervaller. En hel kveld på middag blir ofte litt for intenst for meg. 

Liker best å trene alene, kjøpe klær alene, sitte på kafé alene... elsker det. Og foretrekker det. Skulle jeg gjort det sammen med noen ville jeg blitt sosialt mett etter et par timer. 

Unntak for mann og barn, dem er jeg gjerne sammen med så mye som mulig. 

Må legge til at.. mange brikker falt på plass da jeg var gjennom en evnetest for noen mnd siden. Omfattende tester ga resultatet "gifted".. Har aldri følt meg sånn, men når jeg er alene bruker jeg tiden på podcaster, youtube (gjerne psykologi) og leser om og "graver" i temaer som interesserer meg. Det er visstnok helt typisk. Jeg roper ikke dette ut til noen, men det hjelper å endelig ha en slags forklaring, det finnes et mønster her som jeg faktisk, for én gangs skyld, passer inn i. 

Anonymkode: 2855e...441

Unntaket mitt er også mann og barn. Jeg bruker også veldig mye tid på å lese om forskjellige temaer. Jeg trives også svært godt i eget selskap og kjenner knapt til hvordan det er å kjede seg. 

Ts

Anonymkode: ac4c9...dc4

[MarianneE]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Har du lært deg å akseptere at du er sånn?

Anonymkode: ac4c9...dc4

Absolutt, det er slik jeg har det best og om andre ikke er enige i min være- og levemåte så vel.. det er ikke mitt problem. Jeg er ferdig med å tenke at jeg må endre meg for at andre skal bli fornøyd. 

[MarianneE]

AllahBallah skrev (7 minutter siden):

 

Og se på Sopranos.

Lykke til! 😃

Beste rådet! 😄😄

[AnonymBruker]

Jeg har tidligere i livet vært ekstrovert. Med et vanvittig bredt nettverk, mange nære venner, en som ble bedt på alt, en som var med på alt og jeg var et sosialt midtpunkt.

Plutselig endret dette seg. Jeg ønsket ikke dette livet mer. Så jeg trakk meg tilbake. Det var en omstilling som tok 5 år. En omstilling for å fryse bort nettverket, og for å få de til å akseptere det. Jeg har vært nødt til å svare for meg på veien. Men nå føler jeg at jeg endelig er i fred og ikke har forventninger og press på meg lenger.

Å gjøre dette er alt annet enn sosialt korrekt. Det er så atypisk A4 som man kan få det. Jeg har gått imot normen. Folk tror det er noe som feiler meg, og det vanket en del rykter om meg, men det har jeg ikke tatt til meg. Tidvis har jeg følt på en slags "skam" over situasjonen fordi det går imot normen av den sosiale kulturen, på tross for at jeg velger det selv, men det er jo slik jeg vil ha det. 

Etterhvert som årene har gått har jeg grodd en slags gi-faen-holdning til det. Jeg driter en lang marsj i hva andre spekulerer i eller dømmer meg for. Hvorfor skal jeg ta til meg hva folk som ikke har noe med meg å gjøre og som ikke er i livet mitt lenger mener om meg og min situasjon? Hvorfor skal jeg skamme meg ovenfor å sette meg selv i mitt liv først? Jeg er akkurat slik jeg ønsker å være, og jeg har det akkurat slik jeg vil ha det, så om noen mener noe om det så får de bare mene til de blir gule og blå. Meningen deres utgjør ingen forskjell fra meg uansett. Ikke dømming heller. Jeg driter i det. Og går ikke rundt og bærer på vonde følelser rundt egne valg etter egne behov, fordi andre mener noe annet. 

Om noe, fordi jeg driter i det, så føler jeg på mestring og behag fordi jeg har skapt meg det livet jeg selv vil ha. Jeg vil ha fred og ro. Det får meg til å føle meg bedre. Ikke et falskt fasadespill i sosiale settinger som brenner meg ut. Gi meg heller en god serie hjemme for meg selv en fredagskveld enn raving med folk fordi samfunnet krever det. Førstnevnte gir meg noe, sistnevnte tar noe ifra meg. Energi, tid, ro og glede. Jeg blir ikke lykkelig av å møte folk for å slarve, fortelle vitser, bedrive overfladisk smalltalk osv. Jeg blir lykkelig av å kose meg med det jeg ønsker å gjøre.

Så drit i å skjemmes! Stå for den du er, dine behov og hva du ønsker å gjøre. Om det ikke er sosial korrekt, hvem bryr seg? Andre kanskje, men du trenger ikke det. For livet kommer faktisk ikke med en manual for hvordan du skal leve, så ikke lat som det eller la det prege deg.

Kos deg!  

Anonymkode: 7975a...160

[AnonymBruker]

Jeg føler meg veldig likt sånn som du beskriver. Er 46 og har noen få venner som jeg sliter med å være god nok venn for. Jeg vil jo gjerne ha vennene i livet, men mangler overskudd og lyst til å være sosial i hverdagen. Når helga kommer lengter jeg egentlig mest etter å få være hjemme sammen med mann og katt, se film, lytte til musikk, surfe på nett, game litt, bare kose meg hjemme i fred og ro, rett og slett. Det er stort sett i ferier eller ved langfri at jeg kjenner at jeg har behov for å være sosial, men også da i små doser.
Inspirert av det en annen skrev; en helg uten for mange planer er en god helg! 😅

Anonymkode: 25e56...cf1

[AnonymBruker]

Hei! Jeg synes alle skal godta seg selv som man er. Håper dette ikke blir tatt feil, jeg mener ikke å legge noe press og dette er bare en tanke fra meg. Før jeg kommer til poenget vil jeg bare si at jeg liker å være sosial til en viss grad, men at jeg også trives med å være alene og trenger en del alenetid. 
 

Poenget er: Før eller senere blir barna store og flytter ut. Når man i tillegg blir pensjonist, så er man enda mer alene. Worst case blir man i tillegg skilt. Samlet sett kan dette faktisk bli for mye alenetid. Det er derfor lurt, mener jeg, å anstrenge seg for å ha og pleie noen få venninner. 

Anonymkode: 22560...bea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hei! Jeg synes alle skal godta seg selv som man er. Håper dette ikke blir tatt feil, jeg mener ikke å legge noe press og dette er bare en tanke fra meg. Før jeg kommer til poenget vil jeg bare si at jeg liker å være sosial til en viss grad, men at jeg også trives med å være alene og trenger en del alenetid. 
 

Poenget er: Før eller senere blir barna store og flytter ut. Når man i tillegg blir pensjonist, så er man enda mer alene. Worst case blir man i tillegg skilt. Samlet sett kan dette faktisk bli for mye alenetid. Det er derfor lurt, mener jeg, å anstrenge seg for å ha og pleie noen få venninner. 

Anonymkode: 22560...bea

En av fordelene ved å ikke ha barn, er at man slipper å bekymre seg for hvordan det blir når barna blir store og flytter ut.

Anonymkode: 25e56...cf1

[AnonymBruker]

På en måte er det helt greit. Jeg har lite behov for venner og den slags, og det er heller ikke noe ønske. På den annen side gjør sjenanse og at jeg er introvert at det er umulig å få seg kjæreste, og det igjen skaper litt depressive tanker. Kjærlighet tror jeg de fleste har behov for, og uten det synes jeg personlig det er vanskelig å finne ekte glede i livet.

Anonymkode: 49337...085

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hei! Jeg synes alle skal godta seg selv som man er. Håper dette ikke blir tatt feil, jeg mener ikke å legge noe press og dette er bare en tanke fra meg. Før jeg kommer til poenget vil jeg bare si at jeg liker å være sosial til en viss grad, men at jeg også trives med å være alene og trenger en del alenetid. 
 

Poenget er: Før eller senere blir barna store og flytter ut. Når man i tillegg blir pensjonist, så er man enda mer alene. Worst case blir man i tillegg skilt. Samlet sett kan dette faktisk bli for mye alenetid. Det er derfor lurt, mener jeg, å anstrenge seg for å ha og pleie noen få venninner. 

Anonymkode: 22560...bea

Det er ingen grunn til å anstrenge seg for å få eller for å pleie vennskap fordi man er redd for mye alenetid, når det faktisk er alenetid man ønsker å ha.

Utover det er det aldri for sent å få nettverk igjen. Det er kanskje ikke enkelt, men ved litt kreativitet og initiativ kommer man langt ved å være sosial igjen. Om ikke annet på et mer overfladisk plan. På gruppenivå. Men kanskje er overfladisk plan bra. Mer nære relasjoner har en tendens til å masete og forpliktende igjen. 

Anonymkode: 7975a...160

[kindy]

Har det på akkurat samme måte!!
Men jeg  har klart å miste alle venninnene mine de siste årene, har kun en søster jeg har veldedig mye kontakt med. Savner veldig mye innimellom å ha venninner, samtidig som det har gått så lang tid siden vi hadde kontakt sist, att det er nesten flaut å prøve å ta opp igjen kontakten. Har vert syk de siste 2-3 årene…og det har gått veldig utover det sosiale.
Har en sosial jobb, så når jeg er ferdig på jobb, orker jeg ikke mer sosialisering, all energi er sugd utav meg etter en arbeidsdag. Jeg er egentlig veldig stille, rolig, sjenert og veldig introvert. Men jeg trives veldig god i mitt egent selskap, og har mine interesser og hobbyer som gjør att jeg har det helt fint alene. 

[AnonymBruker]

Jeg foretrekker å være mest alene. Nå er jeg syk og har ikke veldig mye valg, men uansett har jeg alltid vært introvert. Det som er slitsomt, er hvor mye skam andre ser seg nødt til å påføre meg pga min alene tilværelse. Det har blitt en enorm påkjenning, og jeg håper jeg kan komme så langt at det preller av. Men jeg har også dårlig samvittighet overfor familie og gamle venner, så det er vanskelig. 

Anonymkode: 941c8...a33

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Skulle tro jeg hadde klart å godta meg selv som jeg er nå som jeg har passert 40, men nei. Er vokst opp med en svært utadvent mor og eldre søster, og de har liksom satt standarden for hvordan man skal være. De er fortsatt veldig sosiale. Jeg klarer meg fint sosialt men jeg er ikke særlig interessert i å være det, og jeg blir verre med alderen.

Anonymkode: ac4c9...dc4

Husk at det ikke er noen fasit å være ekstrovert og sosial. Hvorfor sier du at du blir "verre"? Det å være introvert er ingen sykdom som må kureres. Vi introverte opplever ofte fordommer fra andre, ikke så rart hvis man til og med sliter med å godta seg selv. 

Jeg har alltid vært introvert, men hørte ikke ordet før godt opp i voksen alder. Da begynte folk å snakke om å komme ut av skallet, bli mer sosial osv.

Så kom pandemien med hjemmekontor, og etterpå fikk vi velge antall dager på kontoret. De fleste valgte maks to dager hjemme, jeg er hjemme så mye jeg kan. I begynnelsen var folk "bekymret" og mente det var så tungt på hjemmekontor. Etter hvert har de i større grad godtatt at folk bare er forskjellige.

 

Anonymkode: 19816...002

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er ingen grunn til å anstrenge seg for å få eller for å pleie vennskap fordi man er redd for mye alenetid, når det faktisk er alenetid man ønsker å ha.

Utover det er det aldri for sent å få nettverk igjen. Det er kanskje ikke enkelt, men ved litt kreativitet og initiativ kommer man langt ved å være sosial igjen. Om ikke annet på et mer overfladisk plan. På gruppenivå. Men kanskje er overfladisk plan bra. Mer nære relasjoner har en tendens til å masete og forpliktende igjen. 

Anonymkode: 7975a...160

Jeg er enig i at det aldri er for sent å få venner. Men noen får venner lettere enn andre. Jeg synes det er vanskelig å få venner som blir mer enn bare bekjente. Så de få vennene jeg har idag anstrenger jeg meg for å beholde.

Anonymkode: 22560...bea