Forholdet virker ødelagt av å være for mye sammen

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten min har vært sammen i 3år. Jeg har vært sykemeldt i 1 år og kun vært hjemme med han. Det har gått fint, frem til nå. Jeg sliter med å starte i jobb igjen, og har mye angst. Når jeg kommer hjem føler jeg meg kvelt fordi jeg føler jeg må være like «fake» hjemme som på jobb slik at kjæresten min ikke blir lei seg fordi jeg er sur eller irritert. Så fort jeg viser at jeg hater livet, så blir han innpåsliten og spør ting som er det noe med oss? Hvorfor er du sånn? Det virker som at du hater meg osv.

Jeg har lenge bedt han om å gi meg litt space, men som jeg aldri har fått siden han også er en angstfull person og tenker alltid det verste. Jeg er egentlig en person som trenger noen dager helt alene for å hente meg inn, men i løpet av forholdet har jeg ikke fått dette da kjæresten min har tatt «space» i verste mening, og nå har jeg utviklet permanent hat/sinne/irritasjon mot han. Dette har vedvart i flere mnd.

Problemet er: jeg blir helt forferdelig å ha med å gjøre når jeg ikke har fått den egentiden jeg har trengt, og blir veldig slem mot kjæresten min. Han blir derimot veldig innpåsliten, vil ha bekreftelse, er på meg hele tiden. Hvordan i helvete løser man dette? Jeg har sagt i fra til han så mange ganger, gjerne ofte i god tid før jeg kjenner at nå klarer jeg ikke mer, men han pusher det bare med å være ekstra innpåsliten.

Han har dratt hjem til foreldrene sine nå, etter at det bare ble fullstendig nok imorrest, både for meg og han. Vi er 25 begge to.

Anonymkode: 91397...275

[PusheenPusheen]

Man kan fort bli ekstra irritabel når man går oppå hverandre sånn der. Og hvis en eller begge sliter psykisk, blir det kanskje enda verre. Jeg er lik deg, jeg trenger space. Men er heldig, for mannen min er også sånn. Vi MÅ ikke sitte i samme rom hele tiden, og vi gir hverandre pusterom. Dere er nødt å snakke sammen i "fredstid", og legge frem behovene dere har. At man trenger egentid og space, bør være høyt på den lista. Men samtidig må du også gi ham det han trenger - altså bekreftelse på at det ikke har noe med ham å gjøre. Og helst uten at han må spørre og grave først. Hvordan bor dere? Leilighet? Hus? Har dere ekstra rom?

[AnonymBruker]

Det vil nok hjelpe i neste forhold om du innser at du har et faktisk ansvar for egen oppførsel. Her var det mye drittsekkværemåte begrunnet kun i ytre faktorer, og fint lite fokus på hva du gjør med andre ved å fremstå som en rask.

Dette forholdet, med hun som hater både livet og kjæresten - hater, faktisk! - er selvfølgelig kjørt. Bedre lykke neste gang. 

Anonymkode: 954e4...06e

[AnonymBruker]

Det er vel heller angsten dere begge har som krasjer.. 

Anonymkode: 561c0...bab

[AnonymBruker]

Å si at man trenger mer "space" kan være litt vanskelig å tolke.

Han vil bare være sikker på at alt er OK.

Hvis du sier "For at jeg skal være hyggeligere  å være rundt, så trenger jeg rett og slett litt egentid. Har du noe gøy hobbygreier du kan finne på, så jeg kan få tid til å hente meg inn? Så kan vi heller ta en hyggelig date-night en annen dag"

Trygg han på at det er ikke noe galt dere i mellom, selvom dere bruker tid hver for dere.

Anonymkode: 49f20...bed

[AnonymBruker]

Man kan være utslitt eller ha det vondt, eller pms for den sags skyld, men det er aldri ok å ta det ut over den du bor med.

Jeg sier klart i fra "i kveld må jeg være litt alene", da tar jeg med middagen, setter meg på et annet rom, og nyter kvelden alene med Macen der. Det aksepterer han. Og jeg respekterer han nok til at det er jeg som får komme meg ut av felles stue. 

Han vet jo hva som ligger bak - en utmattende dag på jobb der jeg ikke har fått et øyeblikk alene. Fordi jeg har kommunisert tydelig at "dette er meg, ikke deg". 

Anonymkode: af284...1f5

[AnonymBruker]

Du bør jo slutte å være slem å kjæresten din. Du har ansvar for egne ord og handlinger.

Anonymkode: 8fc32...565

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Man kan være utslitt eller ha det vondt, eller pms for den sags skyld, men det er aldri ok å ta det ut over den du bor med.

Jeg sier klart i fra "i kveld må jeg være litt alene", da tar jeg med middagen, setter meg på et annet rom, og nyter kvelden alene med Macen der. Det aksepterer han. Og jeg respekterer han nok til at det er jeg som får komme meg ut av felles stue. 

Han vet jo hva som ligger bak - en utmattende dag på jobb der jeg ikke har fått et øyeblikk alene. Fordi jeg har kommunisert tydelig at "dette er meg, ikke deg". 

Anonymkode: af284...1f5

Problemet er at jeg har sagt i fra flere ganger, men han har ikke tatt det på alvor og vært innpåsliten. Har aldri følt at jeg har fått den tiden jeg trenger siden han overtenker alt og så fort jeg sier i fra så istedenfor at han hører på hva jeg trenger så blir han bare ekstra innpåsliten

Anonymkode: 91397...275

[AnonymBruker]

Men han bor jo der han også? Du kan ikke kaste han ut av hjemmet sitt for dine behov.

Da må du heller dra andre steder for egentid og space. Ta med en bok på bibliotek eller kafé. Eller dra bort noen dager, lån en hytte eller noe. Hvis du trenger å være hjemme alene passer du ikke til å være samboer med noen.

Anonymkode: e6337...a20

[AnonymBruker]

Hvorfor bor du sammen med ham? 

Anonymkode: 41f7b...dec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Problemet er at jeg har sagt i fra flere ganger, men han har ikke tatt det på alvor og vært innpåsliten. Har aldri følt at jeg har fått den tiden jeg trenger siden han overtenker alt og så fort jeg sier i fra så istedenfor at han hører på hva jeg trenger så blir han bare ekstra innpåsliten

Anonymkode: 91397...275

Da høres det rett og slett ut som om dette ikke er et veldig godt forhold, for noen av dere. 

Anonymkode: af284...1f5

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg og kjæresten min har vært sammen i 3år. Jeg har vært sykemeldt i 1 år og kun vært hjemme med han. Det har gått fint, frem til nå. Jeg sliter med å starte i jobb igjen, og har mye angst. Når jeg kommer hjem føler jeg meg kvelt fordi jeg føler jeg må være like «fake» hjemme som på jobb slik at kjæresten min ikke blir lei seg fordi jeg er sur eller irritert. Så fort jeg viser at jeg hater livet, så blir han innpåsliten og spør ting som er det noe med oss? Hvorfor er du sånn? Det virker som at du hater meg osv.

Jeg har lenge bedt han om å gi meg litt space, men som jeg aldri har fått siden han også er en angstfull person og tenker alltid det verste. Jeg er egentlig en person som trenger noen dager helt alene for å hente meg inn, men i løpet av forholdet har jeg ikke fått dette da kjæresten min har tatt «space» i verste mening, og nå har jeg utviklet permanent hat/sinne/irritasjon mot han. Dette har vedvart i flere mnd.

Problemet er: jeg blir helt forferdelig å ha med å gjøre når jeg ikke har fått den egentiden jeg har trengt, og blir veldig slem mot kjæresten min. Han blir derimot veldig innpåsliten, vil ha bekreftelse, er på meg hele tiden. Hvordan i helvete løser man dette? Jeg har sagt i fra til han så mange ganger, gjerne ofte i god tid før jeg kjenner at nå klarer jeg ikke mer, men han pusher det bare med å være ekstra innpåsliten.

Han har dratt hjem til foreldrene sine nå, etter at det bare ble fullstendig nok imorrest, både for meg og han. Vi er 25 begge to.

Anonymkode: 91397...275

Det er ikke veldig rart at kjæresten din blir usikker og trenger bekreftelse slik du holder på 😵‍💫. Han har jo rett også, du hater ham jo 😘

Anonymkode: 28274...cad

[AnonymBruker]

Bli særboer, og møt hverandres når du faktisk har overskudd.

Anonymkode: 66111...5cf

[lillevill]

Du er sykemeldt, men det virker som det er mest psykisk. Kan det være at du trenger å være mer ute da? Kansje du trenger komme deg ut i stedet for være inne med han? Få frisk luft, sol deg, aktivitet. Kansje det også hjelper deg mentalt sett? Pluss at du får egen tid. Og hva med venner?