Jeg har nådd grensa mi - kronisk sykdom

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Og hva betyr det? Her i Norge sier vi rase, ikke rante.

Anonymkode: b8c00...b3d

Heng med i tiden og rant.

Anonymkode: eef93...433

[Gjest Uføre Unni]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Fantastisk 👏🏻 Kjente meg igjen i mye her og lo høyt flere ganger. Jeg har faktisk til en forandring en skikkelig god dag og føler ikke for å rante akkurat nå, men jeg kommer kanskje tilbake i morgen (som garantert blir dritt siden jeg tøyer grensene i dag, skal til og med skeie ut med et glass vin, et STORT et 😱🍷). Ville bare si at jeg synes du er rå Unni! Har sett deg mye rundt i forumet og blir ofte rørt av omtanken og gode råd som du gir andre, det er så fint å se at du klarer å være et godt medmenneske selv om du har vært igjennom og går igjennom utrolig mye dritt selv. Det motiverer meg og varmer hjertet mitt. Sender deg en stor styrkeklem 🤗

Anonymkode: da335...0d8

Det beste jeg vet er når folk ler av hvordan jeg uttrykker meg. For da har du sett at jeg legger mye humor bak orda mine. Og når du ble glad, så ble jeg glad! 

(Men jeg driter meg ofte ut her inne og ender i trollinga - fordi jeg tror jeg er morsom, men så er jeg bare ufin, men folk er tøffe og sier i fra til meg). 

Et stort skål fra meg🍻

[Gjest Uføre Unni]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Heng med i tiden og rant.

Anonymkode: eef93...433

Slay! 

[AnonymBruker]

Kronisk sykdom er noe dritt. Kronisk sykdom som ikke viser på utsiden teller ikke som ordentlig sykdom, da skal du fungere som om du ikke har noen sykdom….. Er du sliten fordi medisiner ikke virker eller fatigue har stjålet dagen - ja, da er du bare lat. Ta deg sammen, alle blir slitne…. Jeg presser meg selv til å stå i 100% jobb, og tilbringer all min fritid på sofaen med flatt batteri🙈 Håper du får en bedre hverdag snart TS💜💜

Anonymkode: 4a6e2...601

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Ikke sant👏Og så har man de som forveksler nyskjerrighet med empati. Opplevde en slektning som ringte i denne perioden, kun pga at jeg tydeligvis var en «nyhetssensasjon» i slekten. Det var ekstremt ubehagelig og innvaderende, og jeg blokkerte kjapt. Blir sinna når jeg tenker på det. Men saken er at jeg føler at jeg er omringet av slike personer. Som en annen veninne, som gnir inn hvor tøft det er for henne at jeg ikke kan delta lenger. Hallo, det er ikke hun som er syk og delvis sengeliggende. Hva med meg? Av og til føler jeg at den ekstra belastningen fra andre mennesker er med på å gjøre meg mer syk enn jeg allerede er. Det tar sånn på. Må bare komme med et eks fra min søster og. Jeg har en alvorlig nerveskade i bekkenet, og så spør hun om jeg har prøvd kapsler med melkesyrebakterier. Wtf🙄

Anonymkode: ecf4f...cfe

Melkesyrebakterier, det er jo helt latterlig! Alle vet at for en nerveskade så må du brygge en olje av hønsehjerner (det kan være vanskelig å få tak i, tror du søsteren din stiller med sin?), paddeføtter, en god dose brygg av flaggermushjerter, og siden det sitter i bekkenet ditt så må du danse naken under fullmånen på en eng av timotei mens du drikker! 

Rainstorm2.0 skrev (37 minutter siden):

Takk for at dere deler altså. Er så godt å lese dette. Jeg har tenkt på hvor utakknemlig og teit jeg er som reagerer på hvordan folk støtter, jeg burde jo bare være takknemlig for at de orker å være med meg "unnskyld at jeg er til"-tankegangen. (🤮) 

Kjenner igjen den der at folk sier at en bare må ta kontakt, og så gjør en nesten aldri det, fordi det ender med å føles verre å ha forsøkt å dele noe, eller be om noe støtte, enn å bare greie seg alene. Det er mye snakk om det, at en må be om det en trenger, og faktum er at ofte har ikke folk det å gi. Nå forsøker jeg å nøye meg med å sette pris på at de ønsker å være der for meg, og så skjerme meg fra potensiell skuffelse ved å forsøke å åpne meg. Men det kan fort bli ensomt. Og når en da heller fokuserer på alt annet i kontakten misforstår motparten det som at en ikke er syk lenger. 

Ja ikke sant, hvis man aldri nevner det, fordi man blir møtt med omttent likegyldighet eller irritasjon, er det som det blir helt glemt! Ja, bare fordi jeg ikke snakker om det mer, tar meg kraftig sammen smiler og ler, så er jeg plutselig fri fra den kroniske sykdommen jeg hadde! 

Det blir bare verre å spørre om hjelp etter å ha opplevd slik, man får følelsen av å gjøre noe galt, be for mye, eller at en overdriver eller er til bry. Det er vanskelig å huske at det er dem og deres reaksjon, og ikke vi som gjorde noe feil.

Kjenner meg igjen i den å bare ha det best alene, for seg selv med sitt. 

Anonymkode: 1e1cd...d86

[AnonymBruker]

LOL til deg over🤣🤣Jeg skal lagre den og høre om søstern vil donere hønsehjernen sin🫢

Anonymkode: ecf4f...cfe

[AnonymBruker]

Jeg har et lager av gamle fat, kopper, glass og flasker i garasjen. Jeg klarer ikke motstå trangen til å knuse noe når de verste triggerene tar meg. Etter at jeg veltet kjøleskapet i raseri fant jeg ut at jeg måtte "tilrettelegge" for meg selv.

Ekstremt deilig å kyle tingene i betongveggen når raseriet herjer som verst. Jeg bor alene hvis noen skulle lure 

Anonymkode: 4a87f...918

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ikke sant👏Og så har man de som forveksler nyskjerrighet med empati. Opplevde en slektning som ringte i denne perioden, kun pga at jeg tydeligvis var en «nyhetssensasjon» i slekten. Det var ekstremt ubehagelig og innvaderende, og jeg blokkerte kjapt. Blir sinna når jeg tenker på det. Men saken er at jeg føler at jeg er omringet av slike personer. Som en annen veninne, som gnir inn hvor tøft det er for henne at jeg ikke kan delta lenger. Hallo, det er ikke hun som er syk og delvis sengeliggende. Hva med meg? Av og til føler jeg at den ekstra belastningen fra andre mennesker er med på å gjøre meg mer syk enn jeg allerede er. Det tar sånn på. Må bare komme med et eks fra min søster og. Jeg har en alvorlig nerveskade i bekkenet, og så spør hun om jeg har prøvd kapsler med melkesyrebakterier. Wtf🙄

Anonymkode: ecf4f...cfe

🤣

Altså. Velmenende råd, sikkert. Men temmelig uvitende da 🫢

Anonymkode: abb1d...468

[Gjest Uføre Unni]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg har et lager av gamle fat, kopper, glass og flasker i garasjen. Jeg klarer ikke motstå trangen til å knuse noe når de verste triggerene tar meg. Etter at jeg veltet kjøleskapet i raseri fant jeg ut at jeg måtte "tilrettelegge" for meg selv.

Ekstremt deilig å kyle tingene i betongveggen når raseriet herjer som verst. Jeg bor alene hvis noen skulle lure 

Anonymkode: 4a87f...918

Et kjøleskap! "Tilrettelegge" for meg selv. Jeg smiler sånn nå at jeg får vondt kinna😂

Kanskje jeg må lage meg et knuselager jeg også. 

Du er fin! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Jeg har et lager av gamle fat, kopper, glass og flasker i garasjen. Jeg klarer ikke motstå trangen til å knuse noe når de verste triggerene tar meg. Etter at jeg veltet kjøleskapet i raseri fant jeg ut at jeg måtte "tilrettelegge" for meg selv.

Ekstremt deilig å kyle tingene i betongveggen når raseriet herjer som verst. Jeg bor alene hvis noen skulle lure 

Anonymkode: 4a87f...918

Jeg putta en gang gamle fat og kopper med skår i oppi en tøypose og gikk løs på de med hammer. Skulle egentlig bare bryte de opp for å hive i søpla, men jeg slå ut all frustrasjon og raseriet mitt med den hammeren, burde sikkert gjøre det oftere! 

Anonymkode: 1e1cd...d86

[AnonymBruker]

10 hours ago, Uføre Unni said:

Du har ikke MS, og jeg er ikke venninna di. Og venninner har aldri behov for at jeg skriver noe for hånd. 

Helsevesenet derimot. Følg med nå, skal du få høre om en type situasjon mennesker med spastiske hender ikke tenker over. 

Her er ett eksempel. Fra en avdeling, av mange. Botox i blæra hver tredje måned. 

Jeg: God morgen. Jeg har time 10.15.

Sekretær: Fyll ut dette arket og gi det til legen. 

Jeg: Jeg fyller ut dette arket hver gang? 

Sekretær: Du må fylle ut arket! 

Jeg: Ok. Jeg har issus med å holde i pennen. Kan du skrive for meg. 

Sekretær: stirrer. 

Jeg: har du noe jeg kan legge under arket da. Bordene her er ganske lave. Det gjør det enda verre å få støtta hånda mi. 

Sekretær: stirrer

Jeg: Bøyer nakken, går og skribler ned noe utydelige greier mens jeg rister på hånda mi for hver bokstav. 

Så går jeg inn, får litt lokalbedøvelse i musa, og 13 sprøyter botox i blæra. Uuuuuooooa aiii!! Hender det at jeg sier. Legen bare, at det gjør vondt er POSETIVT, for da vet jeg at jeg treffer riktig. 

Ja, så bra da! Legejævel (tenker inni meg). Så sleper jeg meg avgårde til bussen, for jeg er for frisk til pasientreise, tar den i 1.5 timer, ramler inn døra hjemme, snærrer til mannen min - ikke snakk til meg! Jeg har vondt i musa. Så går jeg på soverommet, setter migrenesprøyta i ræva og lar den treffe hjernen min med et smell. Så krysser jeg fingre for at fatiguen ikke kommer å tar meg for i morgen skal jeg til tannlegen! Nr 4 av 16 timer i året (bremsemedisiner har ødelagt tennene mine). Heldigvis er det ikke skjema å fylle ut annet enn på årets første time. Uken deretter skal jeg til fysio. Han sykt flink. Men liker å spøke om han skal ta meg bakfra. Jeg driter i det for hans sekretær fyller ut arket for meg. 

Jeg vet da faen jeg. 

Litt ot...botox i blæra, funker det bra? Jeg har ikke så mange lidelser som deg, men overaktiv blære har TORTURERT meg hele livet.

Anonymkode: aab62...698

[AnonymBruker]

13 hours ago, Uføre Unni said:

Jeg vil rante, vil noen rante med meg? 

<sarkasme>

Jeg «kozer» meg med min nevrodegenerative diagnose, m.m., som gir meg «delvis fri» fra «hat»-jobben. Slik at jeg kan dyrke min «lidenskap» for saftige doser med pilleknasking med begrenset effekt hver dag, alle mulige typer av trening, og uendelige runder med helsepersonellkontakt. Snart så blir det gull å komme helt unna jobb og ikke lenger ha kropp eller hode til å klare noe som helst utover behandling. Og det er så flott at «belønningen for all denne kozen» er at jeg bare blir dårligere og dårligere. Da slipper jeg å bli deppa i alle fall.

Bare å glede seg til en hopper i pennalet.

</sarkasme>

(Nei, jeg vurderer ikke selvmord, men å være kroniker med degenerativ sykdom er ingen dans på roser. Boksing funker for å få ut litt agg.)

Anonymkode: 4681f...103

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker said:

Litt ot...botox i blæra, funker det bra?

Jeg har tendens til «urgency» (overaktiv blære), så da blir det sikkert botox der og snart i tillegg til det jeg får i nakken allerede. Jippi!

 

Anonymkode: 4681f...103

[Gjest Uføre Unni]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Litt ot...botox i blæra, funker det bra? Jeg har ikke så mange lidelser som deg, men overaktiv blære har TORTURERT meg hele livet.

Anonymkode: aab62...698

Ja! Men en må gjennom noen steg (billigste først). Jeg ramser de opp kronologisk. 

1. Du kan få låne (så lenge du vil) et elektrostimuleringsapparat hos helsevesenet, som du fester på leggen, tre ganger om dagen. Noen få minutter om jeg ikke husker feil. Det stimulerer en nerve som styrer blæra. Noe sånt. Ikke helt sikker. 

2. Medisiner. Veldig mange har veldig god bruk av Betmiga. Det finnes flere typer medisiner i samme kategori. 

3. Botox i blæra. Du kan få det i narkose og du kan få det lokalbedøvelse. De første åra ba jeg om narkose, men så ble jeg tøffere og gikk over til lokalbedøvelse. 

Første dagene etter må du bruke engangskateter og det er enkelt når du får taket på det. Vil du vite mer send meg gjerne melding i innboks. 

4. Pacemaker operert inn i ryggen. Den fininnstilles slik at urinering og avføring vil fungere normalt hos ca 70%.

5. Legge ut blæra. Stomi og så videre. Dramatisk, men da er det gjort, og da er nok urge borte for godt. 

Etter fryktelig mange år på botox ble blæra mi superspastisk og effekten varte bare i en måneds tid. På grunn av overgangsalder ble også urinrøret mitt skjørt også, så det ble vondt å bruke kateter. Så jeg slutta. 

Jeg ble satt opp på operasjon for pacemaker men avlyste. Jeg følte det ble for drastisk. 

Så jeg ba om Lyrica. Og det fungerer 100%! Ingen blæresmerter og jeg kan holde meg i 4-5 timer nå. Jeg har likevel Tena Lady i 3 størrelser på Blå fordi jeg er ei godt voksen dame og da tror jeg vi alle drypper litt. Særlig under trening. Jeg har også "plaststopper" jeg kan plassere i skjeden, også Blå. Men det er litt styrete med renhold, men ikke mer enn en menskopp. 

Nå beskriver jeg ei MS-blære. Det kan være andre steg for f.eks de som har fødselsskader. Men disse jeg kjenner jeg ikke til. Jeg har aldri født. 

Min erfaring er at Betmiga fungerer best for de aller fleste, og Botox. Jeg har hatt MS i 30 år og jeg kjenner MANGE med MS og urge, og vi prater ganske direkte til hverandre om blærene våre, så da kan jeg nok påstå det. 

Be fastlegen om å henvise deg til ditt nærmeste sykehus, og du vil få hjelp. 

Og en litt off topic og personlig mening: knipeøvelser er tull og tøys for urge. Jeg kniper tre ganger om dagen for det, men det er jo for å holde livmora på plass i alderdommen. Dette er bare noe jeg tror altså, men en sterk bekkenbunn er jo kjekt å ha uansett vil jeg tro. 

 

 

 

Endret 4. august 2024 av Uføre Unni
Presisering

[Gjest Uføre Unni]

Det er mange innlegg her, og jeg skulle gjerne ha svart på de alle. Vi er mange som lever tøffe liv. Men jeg har lest alle innlegga flere ganger. Jeg må også lære, om de forskjellige tilstander og de forskjellige utfordringer. Og jeg takker for omtanke og komplimenter. 

Jeg ser flere forteller om hvordan våre nærmeste håndterer oss. Jeg vil også si litt om det. 

Stillhet. Det er det som møter jeg mest. Særlig i begynnelsen. MS var så fremmed for folk og de ble nok redde. Men noen ville bryte stillheten og det er jo i utgangspunktet bra. Men folk altså, de kan skikkelig trø uti det. Som ung og nydiagnostisert husker jeg disse. 

Venn: MS ja. Det døde nabodama av. Og jeg bare: Jeg skal ikke dø. Det er ikke så vanlig i dø av MS, men med MS. Venn: Jo. MS dør du av! 

Jeg grein av den. Jeg var så ung, og redd. 

Så venner som jobber i helsevesenet: Har du fått MS!? Ja, det vil jeg ikke ha. På jobb har jeg folk med MS. De er SÅ syke og de er SÅ hjelpesløse. MS og ALS er SÅ grusomt. 

Denne er en klassiker og den dukker opp med ujevne mellomrom. Jeg griner ikke lengre, men den er ekkel. 

Eller uppfordret fra menn: Jeg sier det rett ut til deg! Jeg kunne aldri datet noen med MS. Det er viktig at du vet det. Jeg må være ærlig. 

Den blir for dum. Jeg forventer mindre av menn, så jeg bryr meg ikke. 

Men omtale av psykisk sykdom er en helt annen liga av fordommer. Hjelpes! Det "tennes lys" på facebook for psykisk sykdom, det finnes vel en egen dag for det der det oppfordres til å be om hjelp (FRA HVEM DA?), og i helsevesenet er det bare avslag å få. Det der altså, men dere vet jo. 

Jeg har tre plakk i hjernen og det har utløst bipolar sykdom. Mest sannsynlig kommer det av det. Men idk. 

Så jeg blir deprimert, gira, deprimert, gira om og om igjen. Begge tilstander har hver sine sett av fordommer. Og de er ekstreme, etter min mening. 

Jeg var i et selskap. Jeg er utadvent så alle visste jo at jeg hadde fått denne tilstanden. Men hjelpe meg for en diskusjon jeg måtte sitte å høre på. 

- Ja, dere vet "Guri"? Har dere hørt? Det ble slutt med henne og mannen. Ikke rart. Hun er jo bipolar. Hun brukte opp alle pengene hans! Og laget masse drama. Men hun er jo gal (!!!) - bipolar er hun. Slike må legges inn og bli der! Fryktelige folk! 

Jeg rakk opp hånda og bare Hallo!!! Bipolar her! Har dere glemt det?! Så kom stillheten. 

Eller: ja, det siste drapet vet dere, det sto om det i avisa, ja det var sikkert en gal person. Bipolar! De er farlige. De kan jo drepe! 

Haaaaallooooo! Tror dere at jeg har morderiske tendenser!?? - Nei, ikke du da. Men bipolare er farlige! 

Ja, ok! Gå å tenn et lys på facebook for meg da (din jævla ignorant! - tenker inni meg). 

Men jeg har mange fine venner, der er jeg heldig. Jeg er så gammel nå at alle har nå fått noe. Så stemningen er avslappet og alle tar hensyn til hverandre. Det er godt å bli eldre. 

Dette ble en ny rant. Men også et svar på et tema i tråden. 

Tråden er tre sider nå og dabber nok av. Trådene forsvinner fort fra første side på dette underforumet. 

Men det var fryktelig fint at vi kunne ha en samtale om kronisk sykdom uten å bli trasha av uførehaterne. Ingen av de dukka opp faktisk. 

Jeg vil gjerne at flere skal dele. Det er ikke min tråd, men vår. Så jeg trekker meg litt tilbake slik at det skapes rom for flere kronikere som har noe på hjertet. 

Takk gode folk ❤️

 

Endret 4. august 2024 av Uføre Unni
Skrivefeil

[AnonymBruker]

Uføre Unni skrev (2 timer siden):

Det er mange innlegg her, og jeg skulle gjerne ha svart på de alle. Vi er mange som lever tøffe liv. Men jeg har lest alle innlegga flere ganger. Jeg må også lære, om de forskjellige tilstander og de forskjellige utfordringer. Og jeg takker for omtanke og komplimenter. 

Jeg ser flere forteller om hvordan våre nærmeste håndterer oss. Jeg vil også si litt om det. 

Stillhet. Det er det som møter jeg mest. Særlig i begynnelsen. MS var så fremmed for folk og de ble nok redde. Men noen ville bryte stillheten og det er jo i utgangspunktet bra. Men folk altså, de kan skikkelig trø uti det. Som ung og nydiagnostisert husker jeg disse. 

Venn: MS ja. Det døde nabodama av. Og jeg bare: Jeg skal ikke dø. Det er ikke så vanlig i dø av MS, men med MS. Venn: Jo. MS dør du av! 

Jeg grein av den. Jeg var så ung, og redd. 

Så venner som jobber i helsevesenet: Har du fått MS!? Ja, det vil jeg ikke ha. På jobb har jeg folk med MS. De er SÅ syke og de er SÅ hjelpesløse. MS og ALS er SÅ grusomt. 

Denne er en klassiker og den dukker opp med ujevne mellomrom. Jeg griner ikke lengre, men den er ekkel. 

Eller uppfordret fra menn: Jeg sier det rett ut til deg! Jeg kunne aldri datet noen med MS. Det er viktig at du vet det. Jeg må være ærlig. 

Den blir for dum. Jeg forventer mindre av menn, så jeg bryr meg ikke. 

Men omtale av psykisk sykdom er en helt annen liga av fordommer. Hjelpes! Det "tennes lys" på facebook for psykisk sykdom, det finnes vel en egen dag for det der det oppfordres til å be om hjelp (FRA HVEM DA?), og i helsevesenet er det bare avslag å få. Det der altså, men dere vet jo. 

Jeg har tre plakk i hjernen og det har utløst bipolar sykdom. Mest sannsynlig kommer det av det. Men idk. 

Så jeg blir deprimert, gira, deprimert, gira om og om igjen. Begge tilstander har hver sine sett av fordommer. Og de er ekstreme, etter min mening. 

Jeg var i et selskap. Jeg er utadvent så alle visste jo at jeg hadde fått denne tilstanden. Men hjelpe meg for en diskusjon jeg måtte sitte å høre på. 

- Ja, dere vet "Guri"? Har dere hørt? Det ble slutt med henne og mannen. Ikke rart. Hun er jo bipolar. Hun brukte opp alle pengene hans! Og laget masse drama. Men hun er jo gal (!!!) - bipolar er hun. Slike må legges inn og bli der! Fryktelige folk! 

Jeg rakk opp hånda og bare Hallo!!! Bipolar her! Har dere glemt det?! Så kom stillheten. 

Eller: ja, det siste drapet vet dere, det sto om det i avisa, ja det var sikkert en gal person. Bipolar! De er farlige. De kan jo drepe! 

Haaaaallooooo! Tror dere at jeg har morderiske tendenser!?? - Nei, ikke du da. Men bipolare er farlige! 

Ja, ok! Gå å tenn et lys på facebook for meg da (din jævla ignorant! - tenker inni meg). 

Men jeg har mange fine venner, der er jeg heldig. Jeg er så gammel nå at alle har nå fått noe. Så stemningen er avslappet og alle tar hensyn til hverandre. Det er godt å bli eldre. 

Dette ble en ny rant. Men også et svar på et tema i tråden. 

Tråden er tre sider nå og dabber nok av. Trådene forsvinner fort fra første side på dette underforumet. 

Men det var fryktelig fint at vi kunne ha en samtale om kronisk sykdom uten å bli trasha av uførehaterne. Ingen av de dukka opp faktisk. 

Jeg vil gjerne at flere skal dele. Det er ikke min tråd, men vår. Så jeg trekker meg litt tilbake slik at det skapes rom for flere kronikere som har noe på hjertet. 

Takk gode folk ❤️

 

Det gjør vondt å lese om hvor ufattelig korka folk kan være, som den første vennen og de i helsevesenet, hva faen, man skulle tro at de hadde nok forståelse og utvikla evner til å vite at sånne ting sier man ikke? Forjævlig.

Og de som tenner lys på facebook og messer om psykisk sykdom, jeg tror det er mange de samme som sitter og skriver om sine lykkelige forhold og flotte liv, som ender skilt etterpå. Det er ikke ekte og de samme folka evner ikke å lytte når noen snakker en gang. 

Anonymkode: 1e1cd...d86

[Gjest Uføre Unni]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Det gjør vondt å lese om hvor ufattelig korka folk kan være, som den første vennen og de i helsevesenet, hva faen, man skulle tro at de hadde nok forståelse og utvikla evner til å vite at sånne ting sier man ikke? Forjævlig.

Og de som tenner lys på facebook og messer om psykisk sykdom, jeg tror det er mange de samme som sitter og skriver om sine lykkelige forhold og flotte liv, som ender skilt etterpå. Det er ikke ekte og de samme folka evner ikke å lytte når noen snakker en gang. 

Anonymkode: 1e1cd...d86

Det er nok en miks av redsel, akwardness, dumskap og fordommer. Dårlig oppdragelse kanskje? 

Det er fryktelig mye posering på sosiale medier og jeg tror særlig vi som kronikere ser tvers igjennom de. Våre utfordringer har gjort oss litt klokere, tross alt. Og nordmenn blir mer og mer ferdige med SoMe også, men disse folka gir seg ikke. Det er mye seg på MEG! Det er bare kleint. 

Det ble ei avsporing. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Litt ot...botox i blæra, funker det bra? Jeg har ikke så mange lidelser som deg, men overaktiv blære har TORTURERT meg hele livet.

Anonymkode: aab62...698

Jeg skal si hva som har hjulpet min overaktive blære (som også har ødelagt livet mitt i stor grad).

1. Bekkenbunnstrening. Bekkenbunnen MÅ være sterk, hvis ikke blir blæra også svak. Sjekk hos gynekolog. 
2. Kosthold og tilskudd for å roe ned stress i kroppen. Magnesium, d vitamin, b vitaminer (særlig b12), taurin, for å nevne noe
3. Være i aktivitet der man kan, ikke noe hardcore, bare sørge for bevegelse
4. Roe ned stress med pusteøvelser o.l

Anonymkode: abb1d...468

[AnonymBruker]

Det var litt befriende å lese denne tråden, merker jeg. For nå vet jeg at jeg ikke er alene. Dere nevner ting som jeg stadig har opplevd, ufølsomme møter med helsevesenet, tilgjort lissom-empati fra bekjente. Jeg kan jo ta sistnevnte først:

Jeg tror det har vært en trend nå, det å skulle ha så innmari mye empati. En trend, blant disse som åpenbart mangler mye på den skalaen. Det verste var vel da jeg var i et selskap, og et par av jentene begynte å konkurrere i hvem som hadde mest "empati" for de med psykiske lidelser.

Den ene: "Jeg har mye empati, jeg. Jeg får så vondt av disse ødelagte menneskene."

Den andre: "Men jeg har mye empati, jeg har så stort hjerte at jeg får så vondt av de stakkars barna til disse med psykiske lidelser."

Den tredje: "Og så tenk på dyrene dems da, dem er det synd på."

De to andre: "Ja, dem er det jo mest synd på, de stakkars dyrene."

Og så sa jeg, da: "Jeg er et av disse ødelagte menneskene. Men jeg syns mer synd på meg selv enn på hunden min, faktisk. Hunden har det ganske greit, han. Jeg, derimot, har det som regel helt forjævlig og må minne meg selv på hvorfor jeg gidder å leve dette drittforpulte møkkalivet hver eneste morgen. Men hunden, han er overlykkelig bare for at vi er våkne, han. Skulle gjerne bytta med han, jeg."

Blæh blæh blæh!

Da måpte de voldsomt. Det var jo ikke politisk korrekt å si i det hele tatt, også så feil for dem da, på så mange forskjellige plan. Men det gossa meg godt, da. Der og da. Før jeg returnerte til isolasjonen og hulen min, og reflekterte videre over at samfunnet er på strake veien lukt til helvete.

Jeg irriterer meg også over avisartiklene som stadig dukker opp, det er spesielt mye av det for tiden. Hvor drapsmannen hadde PTSD. Og etterpå overhører jeg folk som sier at han var jo "sinnsyk". Jasså. Det er vel ikke alle som tyr til drap, selv om de har den eller den diagnosen. Det kan vel likesågodt være flere faktorer som spiller inn, tenker jeg, og de fleste jeg kjenner har ikke blitt drapsmenn selv om de har opplevd et traume.

Meg selv inkludert. Jeg har ikke drept noen. Kommer nok aldri til å gjøre det. Og jeg er jo også "sinnsyk" per folkedomstolen og hylekorets definisjon, ettersom jeg har PTSD jeg også.

Men noe av det verste jeg opplever, er de gangene jeg har vært åpen om tilstanden min, og blir møtt med:

"Det har jeg også!"

Meg: "Mulig det, men du har skolegang, full jobb og karriere, familieliv og alt på stell. Så du har jo ikke en invalidiserende lidelse, slik som jeg har. Du har vel kanskje ikke egentlig det samme som jeg har?"

Den andre personen: "Nei, jeg har jo ikke noen diagnose akkurat, men jeg opplevde noe som var litt kjipt en gang."

Meg: "Jeg har ikke opplevd noe som var litt kjipt en gang. Jeg er grunnleggende ødelagt. Hele livet mitt har jeg vært grunnleggende ødelagt."

Den andre personen: "Men alle har jo litt PTSD i dag, det er jo helt vanlig. Og det er bare å gjøre litt pusteøvelser, og så kan du jo prøve å lære deg yoga?"

Meg: "Når ikke 40 år med terapi og heftig medisinering hjelper meg, så ville det jo vært et lykketreff hvis det egentlig var pusteteknikker og yoga som var løsningen hele tiden! Det skal jeg spørre det behandlingsapparatet jeg har rundt meg om, om de ikke har tenkt på at jeg bare skulle prøvd yoga!"

Hva er det jeg ikke har prøvd, tenker jeg. Jeg har prøvd å ruse bort de vonde følelsene. Det fungerte ikke, så jeg ga det opp. Så prøvde å løpe fra meg selv, men det klarte jeg heller ikke. Og så har jeg prøvd runde på runde med terapi, og alle slags former som finnes for terapi, som jeg pløyde gjennom helt fra barneskolens BUP og PPT og hele veien gjennom voksenlivet og DPS. Med en rekke forskjellige psykologer, som hver og en hadde sine egne arbeidsmetoder og forskjellige tilnærminger og teknikker. Og opp igjennom disse årene fra 80-tallet og frem til nå, så har det vært mange forskjellige måter å forsøke å "kurere" en ødelagt barndom på. Mange forskjellige metoder, og stadig ny forskning som ga psykologene nye retningslinjer og nye måter å jobbe på. Alt fra eksponeringsterapi, som var veldig innovativt og trendy da jeg var liten, til samtaler om temaet, samtaler om andre ting enn temaet mens du stirrer på en kulepenn som beveger seg i sirkler, pusteteknikker (ja jeg har faktisk gått på kurs), til å flytte fokuset over til mestringsstrategier, fokus på å redusere stress, og tilslutt terapi konsentrert rundt det å finne en eller annen slags livsglede.

Oppi denne behandlingen har det vært en rekke forskjellige medisiner som har vært brukt, noen har vært prøvd i kortere perioder, noen i lengre perioder, med diverse bivirkninger og både heldige og uheldige utslag hele veien.

Men det er jo sikkert yoga jeg skulle prøvd. Det er sikkert det som hadde kurert meg.

Det finnes jo andre som strever like mye som meg, så det er ikke det jeg blir irritert over. Jeg tror jeg skal begynne å kalle det jeg strever med for noe annet enn PTSD. Jeg burde heller si:

"Jeg strever med en ødelagt barndom, et ødelagt liv og har overhode ingen funksjonsevne. Jeg isolerer meg i lange perioder, har ingen familie, svært lite nettverk, og orker egentlig ikke at det eksisterer en verden utenfor den lille bobla som jeg har skapt meg. Jeg har ikke gått på skolen, jeg gikk i terapi isteden. Begge deler ble for mye for meg, faktisk. Og nei, terapi har ikke hjulpet en dritt. Og ja, jeg har prøvd ALT og enda litt til."

Da er det ikke like lett å si:

"Det har jeg også!"

Ja ja, det var litt PTSD ranting fra meg...

Anonymkode: 3bca7...368

[Rainstorm2.0]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det var litt befriende å lese denne tråden, merker jeg. For nå vet jeg at jeg ikke er alene. Dere nevner ting som jeg stadig har opplevd, ufølsomme møter med helsevesenet, tilgjort lissom-empati fra bekjente. Jeg kan jo ta sistnevnte først:

Jeg tror det har vært en trend nå, det å skulle ha så innmari mye empati. En trend, blant disse som åpenbart mangler mye på den skalaen. Det verste var vel da jeg var i et selskap, og et par av jentene begynte å konkurrere i hvem som hadde mest "empati" for de med psykiske lidelser.

Den ene: "Jeg har mye empati, jeg. Jeg får så vondt av disse ødelagte menneskene."

Den andre: "Men jeg har mye empati, jeg har så stort hjerte at jeg får så vondt av de stakkars barna til disse med psykiske lidelser."

Den tredje: "Og så tenk på dyrene dems da, dem er det synd på."

De to andre: "Ja, dem er det jo mest synd på, de stakkars dyrene."

Og så sa jeg, da: "Jeg er et av disse ødelagte menneskene. Men jeg syns mer synd på meg selv enn på hunden min, faktisk. Hunden har det ganske greit, han. Jeg, derimot, har det som regel helt forjævlig og må minne meg selv på hvorfor jeg gidder å leve dette drittforpulte møkkalivet hver eneste morgen. Men hunden, han er overlykkelig bare for at vi er våkne, han. Skulle gjerne bytta med han, jeg."

Blæh blæh blæh!

Da måpte de voldsomt. Det var jo ikke politisk korrekt å si i det hele tatt, også så feil for dem da, på så mange forskjellige plan. Men det gossa meg godt, da. Der og da. Før jeg returnerte til isolasjonen og hulen min, og reflekterte videre over at samfunnet er på strake veien lukt til helvete.

Jeg irriterer meg også over avisartiklene som stadig dukker opp, det er spesielt mye av det for tiden. Hvor drapsmannen hadde PTSD. Og etterpå overhører jeg folk som sier at han var jo "sinnsyk". Jasså. Det er vel ikke alle som tyr til drap, selv om de har den eller den diagnosen. Det kan vel likesågodt være flere faktorer som spiller inn, tenker jeg, og de fleste jeg kjenner har ikke blitt drapsmenn selv om de har opplevd et traume.

Meg selv inkludert. Jeg har ikke drept noen. Kommer nok aldri til å gjøre det. Og jeg er jo også "sinnsyk" per folkedomstolen og hylekorets definisjon, ettersom jeg har PTSD jeg også.

Men noe av det verste jeg opplever, er de gangene jeg har vært åpen om tilstanden min, og blir møtt med:

"Det har jeg også!"

Meg: "Mulig det, men du har skolegang, full jobb og karriere, familieliv og alt på stell. Så du har jo ikke en invalidiserende lidelse, slik som jeg har. Du har vel kanskje ikke egentlig det samme som jeg har?"

Den andre personen: "Nei, jeg har jo ikke noen diagnose akkurat, men jeg opplevde noe som var litt kjipt en gang."

Meg: "Jeg har ikke opplevd noe som var litt kjipt en gang. Jeg er grunnleggende ødelagt. Hele livet mitt har jeg vært grunnleggende ødelagt."

Den andre personen: "Men alle har jo litt PTSD i dag, det er jo helt vanlig. Og det er bare å gjøre litt pusteøvelser, og så kan du jo prøve å lære deg yoga?"

Meg: "Når ikke 40 år med terapi og heftig medisinering hjelper meg, så ville det jo vært et lykketreff hvis det egentlig var pusteteknikker og yoga som var løsningen hele tiden! Det skal jeg spørre det behandlingsapparatet jeg har rundt meg om, om de ikke har tenkt på at jeg bare skulle prøvd yoga!"

Hva er det jeg ikke har prøvd, tenker jeg. Jeg har prøvd å ruse bort de vonde følelsene. Det fungerte ikke, så jeg ga det opp. Så prøvde å løpe fra meg selv, men det klarte jeg heller ikke. Og så har jeg prøvd runde på runde med terapi, og alle slags former som finnes for terapi, som jeg pløyde gjennom helt fra barneskolens BUP og PPT og hele veien gjennom voksenlivet og DPS. Med en rekke forskjellige psykologer, som hver og en hadde sine egne arbeidsmetoder og forskjellige tilnærminger og teknikker. Og opp igjennom disse årene fra 80-tallet og frem til nå, så har det vært mange forskjellige måter å forsøke å "kurere" en ødelagt barndom på. Mange forskjellige metoder, og stadig ny forskning som ga psykologene nye retningslinjer og nye måter å jobbe på. Alt fra eksponeringsterapi, som var veldig innovativt og trendy da jeg var liten, til samtaler om temaet, samtaler om andre ting enn temaet mens du stirrer på en kulepenn som beveger seg i sirkler, pusteteknikker (ja jeg har faktisk gått på kurs), til å flytte fokuset over til mestringsstrategier, fokus på å redusere stress, og tilslutt terapi konsentrert rundt det å finne en eller annen slags livsglede.

Oppi denne behandlingen har det vært en rekke forskjellige medisiner som har vært brukt, noen har vært prøvd i kortere perioder, noen i lengre perioder, med diverse bivirkninger og både heldige og uheldige utslag hele veien.

Men det er jo sikkert yoga jeg skulle prøvd. Det er sikkert det som hadde kurert meg.

Det finnes jo andre som strever like mye som meg, så det er ikke det jeg blir irritert over. Jeg tror jeg skal begynne å kalle det jeg strever med for noe annet enn PTSD. Jeg burde heller si:

"Jeg strever med en ødelagt barndom, et ødelagt liv og har overhode ingen funksjonsevne. Jeg isolerer meg i lange perioder, har ingen familie, svært lite nettverk, og orker egentlig ikke at det eksisterer en verden utenfor den lille bobla som jeg har skapt meg. Jeg har ikke gått på skolen, jeg gikk i terapi isteden. Begge deler ble for mye for meg, faktisk. Og nei, terapi har ikke hjulpet en dritt. Og ja, jeg har prøvd ALT og enda litt til."

Da er det ikke like lett å si:

"Det har jeg også!"

Ja ja, det var litt PTSD ranting fra meg...

Anonymkode: 3bca7...368

 Lo høyt av situasjonen med de empatiske bekjente! 

Jeg kombinert spyr og ler inni meg når noen sier helt ville ting om folk med ulike lidelser, og tror de skal bli forstått av meg når jeg sitter der og er sånn "ja, det gjelder meg også". "Sånne folk" kaller de dem/oss. Hadde jeg hatt mer guts, hadde jeg likt å høre noen av de bedritne tingene jeg har hørt om selvskadere, for så å brette opp ermet og strakt meg etter en drue. Atte hva, sa du? 

"Alle har jo litt PTSD" 🤮

Takk for ranten! ❤️