Jeg har nådd grensa mi - kronisk sykdom

[Mwanafunzi]

Du ER helt rå, Unni 💫🌹🍀

[Wally Wanderlust]

23 minutter siden, AnonymBruker said:

Kom hjem? Ta alt derfra, men kan du dra hjem? 

Anonymkode: 1e1cd...d86

Har prøvd på det, men det har vært for mye usikkerhet rundt hva slags hjelp/støtte jeg kan få. Får mange ulike svar, også fra samme kontor, og da føler jeg ikke at jeg kan ta sjansen på å slippe alt jeg har her jeg bor. Her har jeg foreløpig et sted å bo, og jeg har privat helseforsikring. Så lenge jeg har sykepenger så berger jeg meg, men når de tar slutt så dekker ikke uføretrygden en gang husleie hverken her jeg bor eller i Norge. Undersøker fortsatt saken, men det virker for voldsomt for øyeblikket til at jeg klarer å komme meg noen vei så lenge jeg ikke har krefter til å ta meg av hus og hjem en gang.

[Rainstorm2.0]

Kjære Unni  Du er faen meg helt rå, som smiler oppi all denne jævelskapen! 

Jeg tenker: få det ut! Få ut alt raseriet, skriv det ut av deg. Og jeg vil si tusen takk for at du deler dette her, sånn virkelig! Det gjør godt for meg som kronisk syk å lese også, for gjett om jeg kjenner meg igjen. ❤️ 

Av og til føles det som at en ikke har lov å sørge over tapet av god helse, og når en samtidig ikke har lov å være lei seg for det en selv går glipp av/lider av samtidig som en sier unnskyld til andre for det som aller mest går utover en selv, ja, det kjennes ikke godt! Det som er med sorgen over uhelse, det er at det er ikke en engangsting, det handler ikke bare om å akseptere det første gang, det er gang på gang på gang, alle mulighetene en mister, år etter år,  og det tror jeg i alle fall jeg har anerkjent for lite. Det er mye snakk om at kronisk syke ikke skal klage og grave seg ned, min erfaring er at det er mye strengere krav til kronisk syke, at folk ekstremt fort blir lei av det og at friske får mer slækk. Greia er nå en gang at dette er hverdagen vår. Men, andre får en ikke gjort noe med, det minste jeg kan gjøre er å slutte å unnlate å anerkjenne det overfor meg selv! 

En refleksjon jeg hadde, denne uka faktisk, var at jeg tror at jeg selv på et vis aldri har fullt ut tatt innover meg diagnosene jeg har. Jeg har alltid jobba så hardt med å bli frisk, jeg har visst om dem, visst at det meste i livet mitt handlet om å håndtere dem, bli bra fra dem, gå i behandling for dem, ha hverdagsrutiner som gjør at de ikke blir verre, samtidig så har jeg ikke anerkjent det. Nesten alt har hele tiden handlet om "der fremme" når jeg engang blir frisk (som ikke er sikkert det er mulig en gang). Det er bra og fint å ha håp om å bli frisk/friskere/håndtere sykdommen bedre, veldig viktig, og samtidig lurer jeg på om ikke det har gjort at jeg unnlater å ta innover meg at jeg har faktisk noen ganske hemmende og smertefulle tilstander, som det er naturlig at påvirker hele livet mitt, og jeg kan ikke fortsette å sammenligne meg med folk som er "friske". Det er faktisk slik at en som syk kan gjøre "alt rett" og likevel er en jo fortsatt syk og hemmet! Det har jeg aldri anerkjent. En del av meg holder hardt fast i å fornekte at jeg egentlig er syk, og det fører til mye skyld og skam for at jeg ikke greier det andre greier. Så det ønsker jeg å snu på. 

Dette ble kanskje litt på siden av det du snakket om, jeg ønsket å dele det med noen som kanskje forstår. 

Jeg vil til slutt si at du er veldig morsom når du fremstiller håpløsheten i situasjonen din, et er forfriskende å lese når du ranter og sier det som det er. 

Jeg forsøker å skrive "rage journal", men det er bare sånn privat, for jeg finnes ikke morsom i det, det hjelper meg å ikke bli bitter, og skal visstnok hjelpe mot skulder, nakke og ryggsmerter. 

Støtter deg i å slutte å si unnskyld, og å kreve mer plass! Si til den sekretæren "hvorfor ser du på meg med tomme øyne, jeg er syk, du får hjelpe meg å skrive, det er jobben din" elns.

Takk igjen! ❤️ 

[Kalevala]

Du har jo rett og slett skrevet en tekst som mange, mange burde lese. Send den inn! 

https://www.nrk.no/ytring/send-oss-din-ytring-1.8271030

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/Ooyk/informasjon-om-debattinnlegg-og-kronikker-til-aftenposten

[AnonymBruker]

Wally Wanderlust skrev (46 minutter siden):

Har prøvd på det, men det har vært for mye usikkerhet rundt hva slags hjelp/støtte jeg kan få. Får mange ulike svar, også fra samme kontor, og da føler jeg ikke at jeg kan ta sjansen på å slippe alt jeg har her jeg bor. Her har jeg foreløpig et sted å bo, og jeg har privat helseforsikring. Så lenge jeg har sykepenger så berger jeg meg, men når de tar slutt så dekker ikke uføretrygden en gang husleie hverken her jeg bor eller i Norge. Undersøker fortsatt saken, men det virker for voldsomt for øyeblikket til at jeg klarer å komme meg noen vei så lenge jeg ikke har krefter til å ta meg av hus og hjem en gang.

Det forstår jeg, heller den tryggheten du har der og da enn risikoen når ingen en gang kan si rett ut hva du kan få. 

Anonymkode: 1e1cd...d86

[AnonymBruker]

Tror vi må ta et kurs i "hvordan slutte å si unnskyld" 😅 Kjenner meg litt igjen. Jobber deltid, med dårlig helse, sliter meg gjennom dagene og klarer ikke gjøre noe annet enn å gå på den drittjobben der jeg ikke er noe verdt. Ingen sosialt liv, ingen trening -som kroppen min trenger. Nå klarer jeg ikke mer, og er forbannet på meg selv fordi jeg tyner meg så langt. Nå når jeg er sykemeldt så kan plutselig ledelsen fortelle at jeg er en stor ressurs på jobb og at de ikke vil miste meg, forså det den som kan... Klarer jeg å få helsa opp igjen så skal jeg jaggu forsøke å finne meg ny jobb.

Unnskyld jobb fordi jeg ikke klarer mer, unnskyld venner fordi jeg aldri er i form til dere, unnskyld familien fordi jeg alltid er sliten og har vondt. Unnskyld fordi jeg prøver, og unnskyld fordi jeg nå snart gir opp.

Anonymkode: 2d75e...66e

[Lille39]

Uføre Unni skrev (4 timer siden):

Jeg vil rante, vil noen rante med meg? 

Jeg er ganske ærlig på dette forumet. Jeg har MS, og bipolar sykdom utløst av plakk i hjernen. Jeg er i overgangsalder. Hele meg har verka hver fordømte dag i 30 år. Og nå svetter jeg ihjel også. Men jeg har et vakkert smil har jeg fått meg fortalt. Jeg har ALDRI klaget. 

Jeg våkna rasende i dag for jeg innså at livet mitt handler om å si "unnskyld". 

Unnskyld til arbeidsgivere for at jeg er syk. Unnskyld til venner og kjærester for at jeg ikke klarer det samme som de. Unnskyld for at jeg må si nei til f.eks bursdager. Unnskyld for at jeg ser dårlig. Unnskyld for at jeg skriver uleselig på grunn av spasmer. Unnskyld for at jeg gråter. Unnskyld for at jeg ble deprimert. Unnskyld for at jeg har angst. Unnskyld for at jeg må ha dosett. Unnskyld for at jeg ikke kan drikke. Unnskyld for at jeg må avlyse tannlegetimen. Unnskyld for at jeg ikke klarer å jobbe. Unnskyld for at jeg får uføretrygd. Unnskyld MS-sykepleien, jeg vet at andre har det verre. Unnskyld psykiater for at hypomani er deilig. Unnskyld, unnskyld, unnskyld. 

Jeg er så forbanna i dag at jeg at jeg helst skulle befunnet meg i Venezuela og deltatt i opptøyene der borte. Satt fyr på noen bildekk og knust butikkvinduer. Men jeg kjøpte meg en pakke røyk. Jeg røyker ikke og nå er jeg svimmel også. 

Hvor er omsorg? Det lurer jeg på. Send meg en blomst og skriv på kortet "Du er helt RÅ Unni, som smiler oppi all jævelskapen". Eller "Jeg henter deg med bilen min, siden buss er tøft for deg", eller "Gi meg den penna, du dikterer, jeg skriver for deg".

Nope. Du får oljepenger, vær takknemlig din hadikappa lowlife. Sånn føles det iaf. 

Andre kronikere her som noen noen ganger blir forbanna? 

PS: bare tull med meg, jeg elsker mørk humor, og fornærmelser også. 

 

Kjenner meg igjen. Kronisk nyresyk, transplantert 4 gg , adhd, dårlig te beins pga alle medisiner, beinskjørhet , ny hofte og nå overgangs alder. Livet er herlig 🤣

Men prøver Å le av det hele , så ja kanskje derfor jeg er litt sarkastisk og har mørk humor 😁☺️

[AnonymBruker]

"Unnskyld for at jeg er syk, jeg vet det er slitsomt for deg. Unnskyld for at det er ENDA en ting/vondt/plage. Unnskyld for at jeg ikke er i godt humør idag. Unnskyld for at jeg ikke orker husarbeid. Unnskyld for at jeg har vært uproduktiv. Unnskyld for hvordan det ser ut her. Unnskyld til familie jeg ikke klarer å holde kontakt med. Unnskyld for at jeg er til bry." Osv osv osv...

Kjenner meg så inni granskævven igjen. Har andre plager, men rimelig usynlige, og føler at andre bare tror jeg gjør meg til, faker, snylter. Men greia er at den minste lille ting vipper meg over kanten og gjør at jeg blir senge/sofaliggende. Har vært mye sint de siste årene, da jeg har prestert langt over mitt "budsjett" i flere år, men ingen ser jo det..

Heldigvis har jeg også en god dose mørk humor og de herligste barna i verden og en veldig snill mann. Føler meg til bry for dem også, men prøver å overbevise hjernen min om at de er glad i meg på tross av hvordan jeg har det.

Anonymkode: 9a33b...090

[AnonymBruker]

Har en rant forresten også.

Har en venninne som (les dette med min frustrasjon) gnåler om at det bare er å ta kontakt om jeg trenger å snakke, noen som lytter, støtte osv. Må jo være en drøm for sånne som oss som kaver på bunnen og prøver å komme opp? Naturligvis så oversvømmer jeg ikke henne med tanker og bekymringer, men en gang tok sykdommen min en brå vendig og jeg ble så redd at jeg skrev ned et grovt testamente, jeg var virkelig redd.

Så jeg strakte ut en hånd til henne, skrev hva som hadde skjedd, at svarene er uvisse, at jeg er så livredd og bare gråter.

Fikk svar "ååå stakkars deg så fælt det må være 😭😭😭😭 jeg synes du er så tøff og modig, stol på legene, de finner det nok ut❤️❤️❤️❤️". Jada med riktig antal smileyer. Jeg svarte henne, så sluttet hun å svare. Fikk en melding 10 dager senere der hun skrev om den fine ferien hun hadde vært på med den nye kjæresten, ikke et spørsmål hvordan jeg har det. 

Det gikk heldigvis bra med meg, det var ikke så alvorlig som fryktet, men tiden det stod på var svært skremmende. Hadde heldigvis god støtte i helsepersonell og andre folk.

Samme damen sier ofte til meg at det hjelper å snakke, hjelper å åpne seg. 

Ja, men faen ikke til deg, så back off! 

Anonymkode: 1e1cd...d86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Har en rant forresten også.

Har en venninne som (les dette med min frustrasjon) gnåler om at det bare er å ta kontakt om jeg trenger å snakke, noen som lytter, støtte osv. Må jo være en drøm for sånne som oss som kaver på bunnen og prøver å komme opp? Naturligvis så oversvømmer jeg ikke henne med tanker og bekymringer, men en gang tok sykdommen min en brå vendig og jeg ble så redd at jeg skrev ned et grovt testamente, jeg var virkelig redd.

Så jeg strakte ut en hånd til henne, skrev hva som hadde skjedd, at svarene er uvisse, at jeg er så livredd og bare gråter.

Fikk svar "ååå stakkars deg så fælt det må være 😭😭😭😭 jeg synes du er så tøff og modig, stol på legene, de finner det nok ut❤️❤️❤️❤️". Jada med riktig antal smileyer. Jeg svarte henne, så sluttet hun å svare. Fikk en melding 10 dager senere der hun skrev om den fine ferien hun hadde vært på med den nye kjæresten, ikke et spørsmål hvordan jeg har det. 

Det gikk heldigvis bra med meg, det var ikke så alvorlig som fryktet, men tiden det stod på var svært skremmende. Hadde heldigvis god støtte i helsepersonell og andre folk.

Samme damen sier ofte til meg at det hjelper å snakke, hjelper å åpne seg. 

Ja, men faen ikke til deg, så back off! 

Anonymkode: 1e1cd...d86

Ah jeg kjenner meg igjen!!! Nå var det ikke så ekstremt tilfelle, men likevel beintøft pga ekstreme smerter. Min veninne ga uttrykk for at jeg MÅTTE ringe hvis jeg var nedkjørt. Etter flere mnd i denne limbo-tilstanden ringte jeg(sendte først mld for å sjekke om det passet). Ble møtt i tlf av en sur, passiv-aggressiv veninne. Ble helt satt ut og la raskt på. Det verste er at hun fremdeles sier det er bare å ta kontakt. Jada… Og så fremhever hun alltid (typisk ved forbigående tilstander/smerter hun opplever) at HUN ikke er den som klager. Altså hvordan skal jeg åpne meg for denne personen🫨🫨

Anonymkode: ecf4f...cfe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ah jeg kjenner meg igjen!!! Nå var det ikke så ekstremt tilfelle, men likevel beintøft pga ekstreme smerter. Min veninne ga uttrykk for at jeg MÅTTE ringe hvis jeg var nedkjørt. Etter flere mnd i denne limbo-tilstanden ringte jeg(sendte først mld for å sjekke om det passet). Ble møtt i tlf av en sur, passiv-aggressiv veninne. Ble helt satt ut og la raskt på. Det verste er at hun fremdeles sier det er bare å ta kontakt. Jada… Og så fremhever hun alltid (typisk ved forbigående tilstander/smerter hun opplever) at HUN ikke er den som klager. Altså hvordan skal jeg åpne meg for denne personen🫨🫨

Anonymkode: ecf4f...cfe

Enda en sånn, hvorfor er det alltid de som oppfordrer mest til å snakke og dele, og komme til dem, som er de minste varme og trøstende personene?! Hvordan tenker hun at du skal føle deg når hun understreker at hun ikke klager på småtteriene hun våkner med? Folk tar en jevnt over smertefri og fungerende kropp alt for mye for gitt, det er helt klart. De klarer ikke å sette seg inn i hvis noe svikter. 

Anonymkode: 1e1cd...d86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Enda en sånn, hvorfor er det alltid de som oppfordrer mest til å snakke og dele, og komme til dem, som er de minste varme og trøstende personene?! Hvordan tenker hun at du skal føle deg når hun understreker at hun ikke klager på småtteriene hun våkner med? Folk tar en jevnt over smertefri og fungerende kropp alt for mye for gitt, det er helt klart. De klarer ikke å sette seg inn i hvis noe svikter. 

Anonymkode: 1e1cd...d86

Ikke sant👏Og så har man de som forveksler nyskjerrighet med empati. Opplevde en slektning som ringte i denne perioden, kun pga at jeg tydeligvis var en «nyhetssensasjon» i slekten. Det var ekstremt ubehagelig og innvaderende, og jeg blokkerte kjapt. Blir sinna når jeg tenker på det. Men saken er at jeg føler at jeg er omringet av slike personer. Som en annen veninne, som gnir inn hvor tøft det er for henne at jeg ikke kan delta lenger. Hallo, det er ikke hun som er syk og delvis sengeliggende. Hva med meg? Av og til føler jeg at den ekstra belastningen fra andre mennesker er med på å gjøre meg mer syk enn jeg allerede er. Det tar sånn på. Må bare komme med et eks fra min søster og. Jeg har en alvorlig nerveskade i bekkenet, og så spør hun om jeg har prøvd kapsler med melkesyrebakterier. Wtf🙄

Anonymkode: ecf4f...cfe

[AnonymBruker]

Uføre Unni skrev (2 timer siden):

Du har ikke MS, og jeg er ikke venninna di. Og venninner har aldri behov for at jeg skriver noe for hånd. 

Helsevesenet derimot. Følg med nå, skal du få høre om en type situasjon mennesker med spastiske hender ikke tenker over. 

Her er ett eksempel. Fra en avdeling, av mange. Botox i blæra hver tredje måned. 

Jeg: God morgen. Jeg har time 10.15.

Sekretær: Fyll ut dette arket og gi det til legen. 

Jeg: Jeg fyller ut dette arket hver gang? 

Sekretær: Du må fylle ut arket! 

Jeg: Ok. Jeg har issus med å holde i pennen. Kan du skrive for meg. 

Sekretær: stirrer. 

Jeg: har du noe jeg kan legge under arket da. Bordene her er ganske lave. Det gjør det enda verre å få støtta hånda mi. 

Sekretær: stirrer

Jeg: Bøyer nakken, går og skribler ned noe utydelige greier mens jeg rister på hånda mi for hver bokstav. 

Så går jeg inn, får litt lokalbedøvelse i musa, og 13 sprøyter botox i blæra. Uuuuuooooa aiii!! Hender det at jeg sier. Legen bare, at det gjør vondt er POSETIVT, for da vet jeg at jeg treffer riktig. 

Ja, så bra da! Legejævel (tenker inni meg). Så sleper jeg meg avgårde til bussen, for jeg er for frisk til pasientreise, tar den i 1.5 timer, ramler inn døra hjemme, snærrer til mannen min - ikke snakk til meg! Jeg har vondt i musa. Så går jeg på soverommet, setter migrenesprøyta i ræva og lar den treffe hjernen min med et smell. Så krysser jeg fingre for at fatiguen ikke kommer å tar meg for i morgen skal jeg til tannlegen! Nr 4 av 16 timer i året (bremsemedisiner har ødelagt tennene mine). Heldigvis er det ikke skjema å fylle ut annet enn på årets første time. Uken deretter skal jeg til fysio. Han sykt flink. Men liker å spøke om han skal ta meg bakfra. Jeg driter i det for hans sekretær fyller ut arket for meg. 

Jeg vet da faen jeg. 

Men så aggressiv da. For å svare i samme tone: nei, jeg har ikke MS, men du vet ikke noe om meg. Ingenting.

Jeg svarte på Hi, der du ønsker ar folk uoppfordret skal ta fra deg penn og tilby seg å kjøre deg, og jeg bare gjorde oppmerksom på at ikke alle med fysiske handikap ønsker slik hjelp. Så det gjelder å spørre. Merkelig at du opplever så utrivelige folk i helsevesenet hele tiden da. Jeg har stort sett gode erfaringer. Jeg foreslår at du heller spør andre pasienter om hjelp til å skrive hvis de ansatte er så vemmelige. De aller fleste ønsker å hjelpe.

Når det gjelder kjøring; hvorfor ikke spørre mannen din?  Eller hvem er det du tenker skal tilby seg å kjøre deg steder?

Klart det er tøft å være kronisk syk. Usikker på om det hjelper å dyrke offerrollen.

Anonymkode: f5220...6e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Rart, alle lærer opptil flere språk på skolen. Du må være et unntak

Anonymkode: eef93...433

Og hva betyr det? Her i Norge sier vi rase, ikke rante.

Anonymkode: b8c00...b3d

[AnonymBruker]

Har alvorlig grad av ME,så skjønner deg veldig godt. Om sykdommen ikke er nok,så er alt rundt en veldig påkjenning..

Anonymkode: e9f32...efd

[Gjest Uføre Unni]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Men så aggressiv da. For å svare i samme tone: nei, jeg har ikke MS, men du vet ikke noe om meg. Ingenting.

Jeg svarte på Hi, der du ønsker ar folk uoppfordret skal ta fra deg penn og tilby seg å kjøre deg, og jeg bare gjorde oppmerksom på at ikke alle med fysiske handikap ønsker slik hjelp. Så det gjelder å spørre. Merkelig at du opplever så utrivelige folk i helsevesenet hele tiden da. Jeg har stort sett gode erfaringer. Jeg foreslår at du heller spør andre pasienter om hjelp til å skrive hvis de ansatte er så vemmelige. De aller fleste ønsker å hjelpe.

Når det gjelder kjøring; hvorfor ikke spørre mannen din?  Eller hvem er det du tenker skal tilby seg å kjøre deg steder?

Klart det er tøft å være kronisk syk. Usikker på om det hjelper å dyrke offerrollen.

Anonymkode: f5220...6e0

Du stakk hånda di ned i vepsebolet mitt helt frivillig. Da må du tåle å bli stukket. 

For jeg var ikke ute etter råd. Jeg var ute etter å: 1. Få ut litt vonde følelser. 2. Åpne for at andre i lignende situasjoner også kan dele. 

Fordi det gjør oss godt. 

Du henger deg opp i detaljer og ser ikke helheta.

Du ville hjelpe meg, takk for det, men jeg ba ikke om det. 

Fred? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Men så aggressiv da. For å svare i samme tone: nei, jeg har ikke MS, men du vet ikke noe om meg. Ingenting.

Jeg svarte på Hi, der du ønsker ar folk uoppfordret skal ta fra deg penn og tilby seg å kjøre deg, og jeg bare gjorde oppmerksom på at ikke alle med fysiske handikap ønsker slik hjelp. Så det gjelder å spørre. Merkelig at du opplever så utrivelige folk i helsevesenet hele tiden da. Jeg har stort sett gode erfaringer. Jeg foreslår at du heller spør andre pasienter om hjelp til å skrive hvis de ansatte er så vemmelige. De aller fleste ønsker å hjelpe.

Når det gjelder kjøring; hvorfor ikke spørre mannen din?  Eller hvem er det du tenker skal tilby seg å kjøre deg steder?

Klart det er tøft å være kronisk syk. Usikker på om det hjelper å dyrke offerrollen.

Anonymkode: f5220...6e0

Ærlig talt, det der kunne du spart deg for. 

Anonymkode: abb1d...468

[Rainstorm2.0]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Ikke sant👏Og så har man de som forveksler nyskjerrighet med empati. Opplevde en slektning som ringte i denne perioden, kun pga at jeg tydeligvis var en «nyhetssensasjon» i slekten. Det var ekstremt ubehagelig og innvaderende, og jeg blokkerte kjapt. Blir sinna når jeg tenker på det. Men saken er at jeg føler at jeg er omringet av slike personer. Som en annen veninne, som gnir inn hvor tøft det er for henne at jeg ikke kan delta lenger. Hallo, det er ikke hun som er syk og delvis sengeliggende. Hva med meg? Av og til føler jeg at den ekstra belastningen fra andre mennesker er med på å gjøre meg mer syk enn jeg allerede er. Det tar sånn på. Må bare komme med et eks fra min søster og. Jeg har en alvorlig nerveskade i bekkenet, og så spør hun om jeg har prøvd kapsler med melkesyrebakterier. Wtf🙄

Anonymkode: ecf4f...cfe

Takk for at dere deler altså. Er så godt å lese dette. Jeg har tenkt på hvor utakknemlig og teit jeg er som reagerer på hvordan folk støtter, jeg burde jo bare være takknemlig for at de orker å være med meg "unnskyld at jeg er til"-tankegangen. (🤮) 

Kjenner igjen den der at folk sier at en bare må ta kontakt, og så gjør en nesten aldri det, fordi det ender med å føles verre å ha forsøkt å dele noe, eller be om noe støtte, enn å bare greie seg alene. Det er mye snakk om det, at en må be om det en trenger, og faktum er at ofte har ikke folk det å gi. Nå forsøker jeg å nøye meg med å sette pris på at de ønsker å være der for meg, og så skjerme meg fra potensiell skuffelse ved å forsøke å åpne meg. Men det kan fort bli ensomt. Og når en da heller fokuserer på alt annet i kontakten misforstår motparten det som at en ikke er syk lenger. 

[AnonymBruker]

Uføre Unni skrev (5 timer siden):

Jeg vil rante, vil noen rante med meg? 

Jeg er ganske ærlig på dette forumet. Jeg har MS, og bipolar sykdom utløst av plakk i hjernen. Jeg er i overgangsalder. Hele meg har verka hver fordømte dag i 30 år. Og nå svetter jeg ihjel også. Men jeg har et vakkert smil har jeg fått meg fortalt. Jeg har ALDRI klaget. 

Jeg våkna rasende i dag for jeg innså at livet mitt handler om å si "unnskyld". 

Unnskyld til arbeidsgivere for at jeg er syk. Unnskyld til venner og kjærester for at jeg ikke klarer det samme som de. Unnskyld for at jeg må si nei til f.eks bursdager. Unnskyld for at jeg ser dårlig. Unnskyld for at jeg skriver uleselig på grunn av spasmer. Unnskyld for at jeg gråter. Unnskyld for at jeg ble deprimert. Unnskyld for at jeg har angst. Unnskyld for at jeg må ha dosett. Unnskyld for at jeg ikke kan drikke. Unnskyld for at jeg må avlyse tannlegetimen. Unnskyld for at jeg ikke klarer å jobbe. Unnskyld for at jeg får uføretrygd. Unnskyld MS-sykepleien, jeg vet at andre har det verre. Unnskyld psykiater for at hypomani er deilig. Unnskyld, unnskyld, unnskyld. 

Jeg er så forbanna i dag at jeg at jeg helst skulle befunnet meg i Venezuela og deltatt i opptøyene der borte. Satt fyr på noen bildekk og knust butikkvinduer. Men jeg kjøpte meg en pakke røyk. Jeg røyker ikke og nå er jeg svimmel også. 

Hvor er omsorg? Det lurer jeg på. Send meg en blomst og skriv på kortet "Du er helt RÅ Unni, som smiler oppi all jævelskapen". Eller "Jeg henter deg med bilen min, siden buss er tøft for deg", eller "Gi meg den penna, du dikterer, jeg skriver for deg".

Nope. Du får oljepenger, vær takknemlig din hadikappa lowlife. Sånn føles det iaf. 

Andre kronikere her som noen noen ganger blir forbanna? 

PS: bare tull med meg, jeg elsker mørk humor, og fornærmelser også. 

 

Fantastisk 👏🏻 Kjente meg igjen i mye her og lo høyt flere ganger. Jeg har faktisk til en forandring en skikkelig god dag og føler ikke for å rante akkurat nå, men jeg kommer kanskje tilbake i morgen (som garantert blir dritt siden jeg tøyer grensene i dag, skal til og med skeie ut med et glass vin, et STORT et 😱🍷). Ville bare si at jeg synes du er rå Unni! Har sett deg mye rundt i forumet og blir ofte rørt av omtanken og gode råd som du gir andre, det er så fint å se at du klarer å være et godt medmenneske selv om du har vært igjennom og går igjennom utrolig mye dritt selv. Det motiverer meg og varmer hjertet mitt. Sender deg en stor styrkeklem 🤗

Anonymkode: da335...0d8

[Rainstorm2.0]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Men så aggressiv da. For å svare i samme tone: nei, jeg har ikke MS, men du vet ikke noe om meg. Ingenting.

Jeg svarte på Hi, der du ønsker ar folk uoppfordret skal ta fra deg penn og tilby seg å kjøre deg, og jeg bare gjorde oppmerksom på at ikke alle med fysiske handikap ønsker slik hjelp. Så det gjelder å spørre. Merkelig at du opplever så utrivelige folk i helsevesenet hele tiden da. Jeg har stort sett gode erfaringer. Jeg foreslår at du heller spør andre pasienter om hjelp til å skrive hvis de ansatte er så vemmelige. De aller fleste ønsker å hjelpe.

Når det gjelder kjøring; hvorfor ikke spørre mannen din?  Eller hvem er det du tenker skal tilby seg å kjøre deg steder?

Klart det er tøft å være kronisk syk. Usikker på om det hjelper å dyrke offerrollen.

Anonymkode: f5220...6e0

Herregud, gi deg! Å finne et rom der en kan være ærlig og sette ord på frustrasjon er ikke å dyrke offerrollen! Det skulle bare mangle at TS og mange andre syke finner arenaer der en kan være ærlig om hvor sugent det faktisk er, og å få gjøre det uten å få høre "kan du ikke prøve x, y, z, æ, ø, å og hele alfabetet". De fleste kronisk syke har oppsøkt, og prøvd enormt mye, av og til må en kunne gi plass til frustrasjonen og sorgen.

Av og til er det faen meg som at en som syk forventes å gaslighte seg selv til å late som at "nei, jeg er ikke syk jeg, alt er fint og flott og takk skal du ha for enda flere symptomer, og drittperioder".