Er jeg en narsissistisk mamma?

[AnonymBruker]

Så denne tanken slo meg brått igjen i dag. Først og fremst må jeg få sagt at jeg var i er samboerskap med en jeg er/var ganske sikker på er en narsissist. Jeg har fått «bekreftelse» fra krisesenter, psykolog og fastlege at det ikke er noen tvil i at jeg var i et psykisk voldelig forhold som har preget meg. Denne personen har jeg barn med. Først hadde han ikke samvær, men etterhvert fikk han ha litt, som da er veldig lite. Jeg har ingen andre rundt meg, dermed veldig lite barnefri. Til tider føler jeg at jeg ikke orker å være mamma mer…

har også slitt med depresjon i 2 år, som jeg ikke vet om er over enda…kjenner hvertfall ikke igjen meg selv enda. 

har også i en lang periode tenkt og ønsket at vi hadde 50/50 ordning, for da hadde jeg hatt mer tid til meg selv. Savner gamle tider og det å bare kunne gjøre hva jeg vil. 
 

har mye kontakt med ex, til tross for at jeg ikke burde.(ifølge nevnte instanser). 
 

for noen uker tilbake begynte jeg å snakke med en fyr, og jeg kjente på så mye glede, latter og kjærlighet som jeg ikke har følt på lenge. Vi har god kontakt, men tanken på at jeg har barn skremmer meg, for jeg er redd det på sikt skremmer vekk denne fyren. 

Men for å holde meg til overskriften. Så er det en del ting som er «varsellamper» over meg selv, som både skremmer meg og tynger meg. 
 

1. det at jeg ofte føler jeg vil mer vekk fra barna mine, jeg føler lite glede…jeg er redd for at jeg ikke er skapt for å være en mor, at det er derfor jeg har mye tunge følelser. Til tross for at jeg alltid har ønsket meg barn, og gjorde alt for de med glede før jeg ble deprimert og singel.. 

2. jeg merker at jeg er mye oftere irritert på ene barnet og at andre barnet gir meg mer glede. Dette prøver jeg å endre bevisst, for jeg får så vondt av barnet jeg er mer irritert på. Men samtidig tenker jeg, er det ikke sånn narsisister gjør? 
 

3. etter jeg begynte å snakke med denne fyren, har følelsen av å ville hatt 50/50 ordning blitt mye mer sterk. Følelsen av å ikke ha tid nok til å møte og snakke med han, tynger meg og føler meg bare enda mer «låst» av barna..noe som igjen får meg til å føle meg som verdens verste mamma… 

4. etter jeg snakket med denne fyren, har jeg satt begrensinger mot min ex som jeg ikke har turt før. Jeg nekter han nå å sove her, jeg sier nei til sex(som jeg har hatt motvillig med han i lang tid, han tar ikke nei for et nei). jeg har sluttet å ringe han…han har vært den eneste u livet mitt i lang tid, og hadde ingen andre å snakke med. Og igjen, føler meg som en narsissist. For nå har jeg et nytt supply, og kan kaste bort det gamle? Eller Lurer jeg meg selv til å tro jeg er dårligere enn jeg er? 
jeg er jo fullt klar over at eksen min er giftig, slem og utnytter meg, men får også dårlig samvittighet for at jeg snakker med en annen… 

 

disse tankene og følelsene gjør meg vondt og til tider tenker jeg det nesten bare er en utvei, da slipper jeg disse valgene og følelsene,,, 

 

skal også sies at jeg syntes det er ekstremt krevende, slitsomt og rett ig slett jævlig å ha barna alene 24/7 året rundt. Pappaen har de bare noen få dager i måneden…

 

det jeg lurer på. Er jeg helt grusom som tenker sånn? Er det en fase? Eller er det normalt?

 

jeg venter på tile hos ny psykolog, så trenger ikke høre at jeg må ha terapi, det vet jeg allerede  trenger bare litt forhåpentligvis gode ord mens jeg venter..

Anonymkode: b7615...543

[AnonymBruker]

Du trenger psykolog, narsisst eller ei. Aller mest for barnas skyld. Hva slags verdier og holdninger er det du har'a, kvinne. Ta deg sammen og voks opp.

Anonymkode: 507d6...d10

[AnonymBruker]

Sikker på at det ikke er han som får det til å føle sånn da? X altså. Jeg har ei svigermor som er narsissist. Hun drev på så mye å psyke meg ned at jeg begynte å tru på henne. Trudde det var meg det var noe galt med. Men så våkna jeg opp og fant ut av spillet hennes. Så jeg svarte på spillet og klarte å få henne ut av livet. Hater meg fortsatt. Men det er fordi hun ikke klarte å knekke meg. 

Anonymkode: 1c3c3...ed8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du trenger psykolog, narsisst eller ei. Aller mest for barnas skyld. Hva slags verdier og holdninger er det du har'a, kvinne. Ta deg sammen og voks opp.

Anonymkode: 507d6...d10

Som jeg skrev så er jeg fullt klar over at jeg trenger hjelp..

må også legge til, at til tross for disse følelsene og tankene så gjør jeg alt for barna. Jeg er glad med dem også, jeg er ikke bare sur og hater livet…jeg ville bare få frem det verste i innlegget, for det er det som tynger meg. Jeg finner på ting med de, og drar på opplevelser og vi har det bra sammen. Det er bare disse tankene og følelsene som kommer til tider og det er veldig vondt.. 

Anonymkode: b7615...543

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Sikker på at det ikke er han som får det til å føle sånn da? X altså. Jeg har ei svigermor som er narsissist. Hun drev på så mye å psyke meg ned at jeg begynte å tru på henne. Trudde det var meg det var noe galt med. Men så våkna jeg opp og fant ut av spillet hennes. Så jeg svarte på spillet og klarte å få henne ut av livet. Hater meg fortsatt. Men det er fordi hun ikke klarte å knekke meg. 

Anonymkode: 1c3c3...ed8

Det vet jeg ikke, men det finner jeg jo fort ut av nø som jeg kutter han gradvis ut.(til den grad det går mtp barn). 
 

jeg merket allerede etter jeg sa mitt første «nei» til han, så lekte jeg mer med barna etterpå…så kanskje det er noe i det du sier…

han har jo også sagt i lang tid at «lykke til med å finne deg noen som vil ha ei med barn». Så kanskje derfor jeg er redd, nå som jeg snakker med en annen? Jeg sier ikke at han er «the one», men følelsen av at jeg har barn skremmer meg. Jeg er vel egentlig redd for å være alene, og skulle ønske jeg hadde noen å dele hverdagen og ansvaret med, noen å prate med og å ha det fint med, i tillegg til barna.. 

Anonymkode: b7615...543

[AnonymBruker]

Du er jo ikke narsissist. Du er sliten, og til tider lei. Du sier at du også er glad når du er med barna, noe som er bra. Men du burde absolutt være helt singel (uten å ligge med eks) en stund, det er ikke bra ar du føler ungene som en belastning fordi du vil være sammen med den nye mannen (selv om det kanskje kan være forståelig, forelskelse kan gjøre folk ganske crazy). 

Anonymkode: de91b...ef7

[AnonymBruker]

Jeg tror du er helt normal. Men du må gå helt no-contact (utenom det aller viktigste som har med barna å gjøre) med exen din. Få hjelp til tankene dine og depresjonen. Og først da kan du starte å date igjen. 

Anonymkode: 9baa6...bbe

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tror du er helt normal. Men du må gå helt no-contact (utenom det aller viktigste som har med barna å gjøre) med exen din. Få hjelp til tankene dine og depresjonen. Og først da kan du starte å date igjen. 

Anonymkode: 9baa6...bbe

Helt normal? Ikke unormalt umoden og ureflektert, altså?

Anonymkode: 507d6...d10

[lillevill]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Så denne tanken slo meg brått igjen i dag. Først og fremst må jeg få sagt at jeg var i er samboerskap med en jeg er/var ganske sikker på er en narsissist. Jeg har fått «bekreftelse» fra krisesenter, psykolog og fastlege at det ikke er noen tvil i at jeg var i et psykisk voldelig forhold som har preget meg. Denne personen har jeg barn med. Først hadde han ikke samvær, men etterhvert fikk han ha litt, som da er veldig lite. Jeg har ingen andre rundt meg, dermed veldig lite barnefri. Til tider føler jeg at jeg ikke orker å være mamma mer…

har også slitt med depresjon i 2 år, som jeg ikke vet om er over enda…kjenner hvertfall ikke igjen meg selv enda. 

har også i en lang periode tenkt og ønsket at vi hadde 50/50 ordning, for da hadde jeg hatt mer tid til meg selv. Savner gamle tider og det å bare kunne gjøre hva jeg vil. 
 

har mye kontakt med ex, til tross for at jeg ikke burde.(ifølge nevnte instanser). 
 

for noen uker tilbake begynte jeg å snakke med en fyr, og jeg kjente på så mye glede, latter og kjærlighet som jeg ikke har følt på lenge. Vi har god kontakt, men tanken på at jeg har barn skremmer meg, for jeg er redd det på sikt skremmer vekk denne fyren. 

Men for å holde meg til overskriften. Så er det en del ting som er «varsellamper» over meg selv, som både skremmer meg og tynger meg. 
 

1. det at jeg ofte føler jeg vil mer vekk fra barna mine, jeg føler lite glede…jeg er redd for at jeg ikke er skapt for å være en mor, at det er derfor jeg har mye tunge følelser. Til tross for at jeg alltid har ønsket meg barn, og gjorde alt for de med glede før jeg ble deprimert og singel.. 

2. jeg merker at jeg er mye oftere irritert på ene barnet og at andre barnet gir meg mer glede. Dette prøver jeg å endre bevisst, for jeg får så vondt av barnet jeg er mer irritert på. Men samtidig tenker jeg, er det ikke sånn narsisister gjør? 
 

3. etter jeg begynte å snakke med denne fyren, har følelsen av å ville hatt 50/50 ordning blitt mye mer sterk. Følelsen av å ikke ha tid nok til å møte og snakke med han, tynger meg og føler meg bare enda mer «låst» av barna..noe som igjen får meg til å føle meg som verdens verste mamma… 

4. etter jeg snakket med denne fyren, har jeg satt begrensinger mot min ex som jeg ikke har turt før. Jeg nekter han nå å sove her, jeg sier nei til sex(som jeg har hatt motvillig med han i lang tid, han tar ikke nei for et nei). jeg har sluttet å ringe han…han har vært den eneste u livet mitt i lang tid, og hadde ingen andre å snakke med. Og igjen, føler meg som en narsissist. For nå har jeg et nytt supply, og kan kaste bort det gamle? Eller Lurer jeg meg selv til å tro jeg er dårligere enn jeg er? 
jeg er jo fullt klar over at eksen min er giftig, slem og utnytter meg, men får også dårlig samvittighet for at jeg snakker med en annen… 

 

disse tankene og følelsene gjør meg vondt og til tider tenker jeg det nesten bare er en utvei, da slipper jeg disse valgene og følelsene,,, 

 

skal også sies at jeg syntes det er ekstremt krevende, slitsomt og rett ig slett jævlig å ha barna alene 24/7 året rundt. Pappaen har de bare noen få dager i måneden…

 

det jeg lurer på. Er jeg helt grusom som tenker sånn? Er det en fase? Eller er det normalt?

 

jeg venter på tile hos ny psykolog, så trenger ikke høre at jeg må ha terapi, det vet jeg allerede  trenger bare litt forhåpentligvis gode ord mens jeg venter..

Anonymkode: b7615...543

Du lurer på om du har narsisisstiske trekk.

Men vet du egentlig hva som faktisk er narsisisstiske kjennetegn? Du skriver at du har vært med en narsisisst før, så jeg tenker jo du vet det. Men basert på teksten din over så får jeg ikke dette inntrykket i det hele tatt? 

[AnonymBruker]

Tror ikke en narsissist tenker sånn, jeg. Så det er du neppe ☺️

Men jeg tror også at man mister seg selv og kan bli litt nummen i sånne forhold. Det tar tid å finne tilbake til seg selv og kanskje barna, For meg var det litt triggende at noen "bestemte" over meg, som når barna krevde for mye. Det høres sykt ut og jeg så det selv men likevel følte jeg det. Det var bare midlertidig og et symptom på depresjon og innestengte følelser. Den egoistiske siden er en barnlig måte å beskutte seg på fordi det er litt overveldene nå, tror jeg. 

Absolutt viktig å ta den tiden dere trenger. Høres ut som du reflekterer mye og har selvinnsikt. Narsissister mangler selvinnsikt. Men du kan ikke la barna vokse opp 50/50 med en sånn far. Det ødelegger dem. Det preger deg mye, tenk på hvordan det er å vokse opp sånn. Kontakt barnevernet og få veiledning og avlastning. Det er det de er til for! Det er ikke farlig. 

Jeg veit at dere klarer dette, det er forferdelig nå, men det blir bedre så lenge man går forover. ❤️

 

Anonymkode: 03b10...b04

[AnonymBruker]

lillevill skrev (10 minutter siden):

Du lurer på om du har narsisisstiske trekk.

Men vet du egentlig hva som faktisk er narsisisstiske kjennetegn? Du skriver at du har vært med en narsisisst før, så jeg tenker jo du vet det. Men basert på teksten din over så får jeg ikke dette inntrykket i det hele tatt? 

det vet jeg, har lest meg opp så mye at jeg vet ikke hvor mange timer av livet jeg kastet bort. Lang tid etter det var slutt med ex, var det alt jeg gjorde med fritiden min, satt og studerte om narsissisme/psykopati, jeg følte meg gal og var desperat etter svar om han eller jeg var en narsissist…

 

det er vel mest det at jeg føler meg veldig egoistisk, dårlig mamma, dårlig menneske og alt det negative som går pga disse følelsene..

Anonymkode: b7615...543

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Helt normal? Ikke unormalt umoden og ureflektert, altså?

Anonymkode: 507d6...d10

Hva mener du med umoden og ureflektert?

jeg forstår at mine følelser og tanker er helt på vidda, og mye av det kommer av at jeg bærer mye sorg og smerte etter forholdet som var..men at jeg er umoden føler jeg ikke at jeg er. Det er ikke sånn at jeg gjør noe ut av tankene mine, jeg fortsetter å være den mammaen jeg burde, og setter barna først…uansett hvor mye jeg tenker og føler noe annet.. 

Anonymkode: b7615...543

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Helt normal? Ikke unormalt umoden og ureflektert, altså?

Anonymkode: 507d6...d10

Det er helt normalt at deprimerte får slike tanker og følelser ja. 

Mangel på glede i hverdagen og over ting som vanligvis har gitt deg glede tidligere er tegn på depresjon. Man er ikke umoden om slike tanker dukker da. Heller ikke ureflektert. Hun prøver jo iherdig å reflektere over egne tanker og følelser her. Til den grad at hun lurer på om hun er narsissist. 

Hun trenger hjelp til å få orden på depresjonen, slik at at hun får gnisten tilbake. Da vil forhåpentligvis også gleden av å være med barna også komme tilbake. 

Anonymkode: 9baa6...bbe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Så denne tanken slo meg brått igjen i dag. Først og fremst må jeg få sagt at jeg var i er samboerskap med en jeg er/var ganske sikker på er en narsissist. Jeg har fått «bekreftelse» fra krisesenter, psykolog og fastlege at det ikke er noen tvil i at jeg var i et psykisk voldelig forhold som har preget meg. Denne personen har jeg barn med. Først hadde han ikke samvær, men etterhvert fikk han ha litt, som da er veldig lite. Jeg har ingen andre rundt meg, dermed veldig lite barnefri. Til tider føler jeg at jeg ikke orker å være mamma mer…

har også slitt med depresjon i 2 år, som jeg ikke vet om er over enda…kjenner hvertfall ikke igjen meg selv enda. 

har også i en lang periode tenkt og ønsket at vi hadde 50/50 ordning, for da hadde jeg hatt mer tid til meg selv. Savner gamle tider og det å bare kunne gjøre hva jeg vil. 
 

har mye kontakt med ex, til tross for at jeg ikke burde.(ifølge nevnte instanser). 
 

for noen uker tilbake begynte jeg å snakke med en fyr, og jeg kjente på så mye glede, latter og kjærlighet som jeg ikke har følt på lenge. Vi har god kontakt, men tanken på at jeg har barn skremmer meg, for jeg er redd det på sikt skremmer vekk denne fyren. 

Men for å holde meg til overskriften. Så er det en del ting som er «varsellamper» over meg selv, som både skremmer meg og tynger meg. 
 

1. det at jeg ofte føler jeg vil mer vekk fra barna mine, jeg føler lite glede…jeg er redd for at jeg ikke er skapt for å være en mor, at det er derfor jeg har mye tunge følelser. Til tross for at jeg alltid har ønsket meg barn, og gjorde alt for de med glede før jeg ble deprimert og singel.. 

2. jeg merker at jeg er mye oftere irritert på ene barnet og at andre barnet gir meg mer glede. Dette prøver jeg å endre bevisst, for jeg får så vondt av barnet jeg er mer irritert på. Men samtidig tenker jeg, er det ikke sånn narsisister gjør? 
 

3. etter jeg begynte å snakke med denne fyren, har følelsen av å ville hatt 50/50 ordning blitt mye mer sterk. Følelsen av å ikke ha tid nok til å møte og snakke med han, tynger meg og føler meg bare enda mer «låst» av barna..noe som igjen får meg til å føle meg som verdens verste mamma… 

4. etter jeg snakket med denne fyren, har jeg satt begrensinger mot min ex som jeg ikke har turt før. Jeg nekter han nå å sove her, jeg sier nei til sex(som jeg har hatt motvillig med han i lang tid, han tar ikke nei for et nei). jeg har sluttet å ringe han…han har vært den eneste u livet mitt i lang tid, og hadde ingen andre å snakke med. Og igjen, føler meg som en narsissist. For nå har jeg et nytt supply, og kan kaste bort det gamle? Eller Lurer jeg meg selv til å tro jeg er dårligere enn jeg er? 
jeg er jo fullt klar over at eksen min er giftig, slem og utnytter meg, men får også dårlig samvittighet for at jeg snakker med en annen… 

 

disse tankene og følelsene gjør meg vondt og til tider tenker jeg det nesten bare er en utvei, da slipper jeg disse valgene og følelsene,,, 

 

skal også sies at jeg syntes det er ekstremt krevende, slitsomt og rett ig slett jævlig å ha barna alene 24/7 året rundt. Pappaen har de bare noen få dager i måneden…

 

det jeg lurer på. Er jeg helt grusom som tenker sånn? Er det en fase? Eller er det normalt?

 

jeg venter på tile hos ny psykolog, så trenger ikke høre at jeg må ha terapi, det vet jeg allerede  trenger bare litt forhåpentligvis gode ord mens jeg venter..

Anonymkode: b7615...543

Jeg tenker depresjon. 

Anonymkode: 7e1b4...281

[AnonymBruker]

Synes det er rart at du har vært i kontakt med krisesenteret og mannen har drevet psykisk vold mot deg og du kaller han narsissist. Likevel sover han hos deg og dere har sex. 
men han kan ikke ha barna fordi han ikke er god. 
Hva skjer her? 
tror du må få orden på eget liv og helse før du drar en ny mann inn i livet til deg og barna dine. 

Anonymkode: bc0cf...f42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Synes det er rart at du har vært i kontakt med krisesenteret og mannen har drevet psykisk vold mot deg og du kaller han narsissist. Likevel sover han hos deg og dere har sex. 
men han kan ikke ha barna fordi han ikke er god. 
Hva skjer her? 
tror du må få orden på eget liv og helse før du drar en ny mann inn i livet til deg og barna dine. 

Anonymkode: bc0cf...f42

💯

Anonymkode: 58851...9c7

[Brukerano]

Narsissist, nei. Det tror jeg ikke. Emosjonelt umoden forelder, ja! Det er ikke nødvendigvis bedre. Skaff deg hjelp. Kutt ut xen. Og helt ærlig. Kanskje ikke ha en mann en stund. Fokuser på deg. Og barna! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Synes det er rart at du har vært i kontakt med krisesenteret og mannen har drevet psykisk vold mot deg og du kaller han narsissist. Likevel sover han hos deg og dere har sex. 
men han kan ikke ha barna fordi han ikke er god. 
Hva skjer her? 
tror du må få orden på eget liv og helse før du drar en ny mann inn i livet til deg og barna dine. 

Anonymkode: bc0cf...f42

Jeg kunne godt ha skrevet et langt innlegg om dette ogås for at dere skulle forstått mer, men nå var det ikke det som er problemet her.. 

 

Sex mot vilje er noe jeg også skrev. Nå er det en stund siden jeg hadde sex med han, fordi jeg endelig stod i det på en ordentlig måte. Han tok aldri nei for et nei, og bare presset seg på gang på gang. Tanken på sex med en ny skremmer meg, men samtidig er jeg villig til å prøve.. 

 

det at han sover hos meg er også fordi jeg sliter med å sette grenser for meg selv, jeg går på «kurs» for dette nå. Så jeg prøver å få orden🫠

 

denne mannen det er snakk om er en jeg kjenner veldig godt fra før, så helt ny er han ikke. Ikke sikkert det utvikler seg heller, men han gjør meg glad og det er godt å snakke med han igjen. 

jeg «endret» litt på tidslinje og forklaringer i HI, for jeg er redd exen skal kjenne meg igjen🫠 

 

jeg følte jeg hadde fått ganske orden på livet mitt, helt til disse følelsene dukket opp så sterkt. Men har tenkt litt på det selv, og lurer på om det kommer av angst…etter forholdet klarer heg ikke å kjenne igjen hvilken følelser som er hva, hvis det gir mening? 

Anonymkode: b7615...543

[AnonymBruker]

Brukerano skrev (1 time siden):

Narsissist, nei. Det tror jeg ikke. Emosjonelt umoden forelder, ja! Det er ikke nødvendigvis bedre. Skaff deg hjelp. Kutt ut xen. Og helt ærlig. Kanskje ikke ha en mann en stund. Fokuser på deg. Og barna! 

Emosjonelt umoden, hvordan da? 
 

jeg går jo til «hjelp», jeg har ikke gjort noe annet etter at jeg brøt ut av forholdet. Jeg er «desperat» etter å føle meg som MEG igjen😅 eksen er jo på vei til å bli kuttet nå, og det føles bra samtidig som det gir meg mye angst.. 

er det feil å snakke med andre menn da? Ikke nødvendigvis for forhold, men bare for å ha «selskap» og eventuelt hvis det skulle utvikle seg, så gjør det det? Det er jo begrenset med selskap selvfølgelig, for kan jo bare møtes da jeg ikke har barna, men er jo uansett noe og hyggelig.. 

Anonymkode: b7615...543

[Brukerano]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Emosjonelt umoden, hvordan da? 
 

jeg går jo til «hjelp», jeg har ikke gjort noe annet etter at jeg brøt ut av forholdet. Jeg er «desperat» etter å føle meg som MEG igjen😅 eksen er jo på vei til å bli kuttet nå, og det føles bra samtidig som det gir meg mye angst.. 

er det feil å snakke med andre menn da? Ikke nødvendigvis for forhold, men bare for å ha «selskap» og eventuelt hvis det skulle utvikle seg, så gjør det det? Det er jo begrenset med selskap selvfølgelig, for kan jo bare møtes da jeg ikke har barna, men er jo uansett noe og hyggelig.. 

Anonymkode: b7615...543

https://www.norli.no/boker/dokumentar-og-fakta/familie-og-helse/adult-children-of-emotionally-immature-parents?gad_source=1&gbraid=0AAAAADsxdPBTsvM8S7fn56NOcctf8q9Zc&gclid=CjwKCAjwqre1BhAqEiwA7g9QhsrBI8YyScHhuu5RRUjKo7MZvD_aErnPz99tdlorYFcQbBWFbtBe4BoCVkAQAvD_BwE Prøv denne boken. Det kan hende det blir feil for deg, siden du er foreldren. Men du kan også Google emosjonelt umodne foreldre! Masse lesestoff der ute! 
 

det er kjempe bra du kommer deg ut av forholdet! Og dette er ikke noe du velger, men det er noe du isåfall kan lære fra! 
 

videre høres det ut som om du bruker menn, virker ikke veldig emosjonelt modent ut. Snakk med terapeut om dette. Så kanskje du kan få det forklart!