Glad for at mine yngre søsken har godt forhold til vår far, men skjønner ikke hva som var/er galt med meg.

[AnonymBruker]

Beklager på forhånd for et litt lengre innlegg, men håper kanskje noen har tid til å lese.

Jeg er en dame i midten av 20 årene. Når jeg vokste opp bodde jeg hjemme hos min far sammen med moren min. Min far hadde store problemer, spesielt med å håndtere sinne. Han var mye sint, og jeg var veldig redd han. Jeg liker den dag i dag fortsatt ikke å komme inn i huset til min far, fordi da kommer minner tilbake hvor jeg ser for meg når han plutselig ble sint og øynene ble liksom helt svart. Og han begynte å kjefte så høylytt på min mor og at han kunne ta kvelertak på henne og dytte henne oppover veggen. Mens jeg satt sammenkrøket i et hjørne, livredd og gråt mens jeg klorte meg selv så hardt jeg kunne nedover på underarmene. Vet egentlig ikke hvorfor jeg begynte med det, om jeg følte ting var min skyld og at jeg måtte "straffe" meg selv eller om det bare var en måte å prøve å få noe sympati slik at han ikke skulle gjøre meg noe. Dette begynte når jeg var rundt 4 år og holdt på i flere år. Min mor ble fysisk og psykisk mishandlet og var redd for å dra. 

Han var heller nesten aldri hjemme (heldigvis) fordi han jobbet så mye. Han var veldig opptatt av å tjene penger og spare opp. Så han hadde aldri tid eller "råd" til at vi skulle gjøre hyggelige ting eller dra på ferieturer. Han hadde jo såklart råd til det, men han ville ikke bruke pengene sine på det. 
 

Jeg har slitt psykisk hele livet med sterk generalisert angst og selvskading og gikk til psykolog i nesten 10 år. Heldigvis har jeg som voksen klart å slutte med selvskading og angsten har blitt bedre. Når jeg var liten var angsten kjempesterk. Jeg var redd alt, konstant redd for at jeg skulle gjøre noe feil eller på feil måte så noen ville bli sint på meg. Når jeg var tenåring og 13-14 år kunne jeg få hjertebank og panikk bare av tanken på å gå og sette en tallerken inn i oppvaskmaskinen, fordi jeg tenkte "Hva hvis jeg åpner oppvaskmaskinen på feil måte? Hva hvis jeg putter inn tallerkenen feil?" og det høres jo helt idiotisk ut. Men sånn tenkte jeg om absolutt alt i livet, hele dagen lang når jeg var i alderen 4-18 år. Det var fryktelig slitsomt. 
 

Jeg har følt på veldig mye sinne mot min far. Spesielt fordi han ikke noen gang egentlig har anerkjent hvor mye skade han har påført meg og hvor mye vondt han har gjort. De få gangene det har blitt snakket om sier han bare " Meg og moren din gikk ikke så godt sammen, så vi kranglet vel litt av og til ja.". Det må jo verdens største underdrivelse. Jeg har ofte sett på andre min alder som har "sunne familier" med fedre som var der for de og oppførte seg normalt. Disse personene klarer seg så godt sosialt og i arbeidslivet. Jeg er ekstremt misunnelig. For meg har det alltid vært et strev og noe å jobbe mot, ikke noe som faller meg inn naturlig. Jeg lurer ofte og mye på hvordan jeg kunne vært hvis min far ikke hadde vært som han var. 
 

Og så, når jeg var i tenårene så fikk han seg 2 nye barn. Mine halvsøstre. Jeg elsker mine halvsøstre og unner de alt godt. Men jeg må jo innrømme at det stakk skikkelig i meg. De helgene jeg måtte dra til han på besøk selv om jeg ikke ville så satt jeg der med angst klump i magen og så på hvor forsiktig og snill han var med mine halvsøstre. Og jeg klarte ikke å unngå å se på det og tenke at "hvis jeg hadde gjort sånn når jeg var liten ville han eksplodert i sinne". Og da kom også tanken "hvorfor meg? og ikke de?." "Hva var galt med meg? Hva hadde jeg gjort?". Mange ganger ble jeg så opprørt av å se på han sammen med de at jeg måtte dra inn på badet og sette meg ned på badegulvet for å gråte en liten stund.

Mine halvsøstre er nå i skolealder og har begynt å få sosiale media. Jeg må si at enda som voksen så stikker det i meg å se at han ikke er sint noengang på de. De har ikke angst for noe. De stoler på han. De leker, roper, tuller og danser. Oppfører seg som normale barn rundt han. Og han reagerer ikke. Jeg er såklart overlykkelig for mine søstre, men det er en liten stemme inni meg som ikke forstår hva som skjedde som gjorde at de får det, men jeg fikk ikke det. 

Jeg er min fars eldste datter og føler han ikke bryr seg noe om meg. Når jeg ble voksen og slapp å måtte dra på besøk til han lengre så mistet jeg helt kontakt. Han ringer meg ikke, sender meg ikke mld. Han husker ikke når jeg har bursdag engang. Eneste gangene han husker å gratulere meg er hvis han får se det på facebook. Han vet ikke hvor jeg jobber, hva jeg studerer. Han aner egentlig ingenting om meg. Jeg kjenner ikke han og han kjenner ikke meg. Så hver gang vi treffes blir det som en klein smalltalk med en fremmed. Selv om vi er far og datter.

Jeg tar initiativ og spør om jeg får komme og besøke på julaften, men ellers så ser jeg han aldri. Hvis jeg ikke hadde sendt han mld og spurt om å få komme på julaften så hadde jeg nok ikke sett han på flere år nesten. Så det går jo ofte et år eller et halvår mellom hver gang jeg snakker med han. Er heldigvis litt oftere innom til mine besteforeldre på den siden så jeg får sett mine søstre når de er på besøk der. Tror min farmor skammes av han. Det var engang jeg besøkte de at hun begynte å gråte og sa at "du har opplevd så mye vondt du. Du vokste jo nesten opp i en slags krigssone." Hun begynte også å si at hun skjønte ikke hva hun hadde gjort galt med han som førte til at han ble en så "dårlig og barnslig far" (farmor sine ord, ikke mine") 

Jeg så han for ikke så lenge siden i forbindelse med noe familie selskap. Da hadde han med seg en ny dame han har funnet. Hun virket helt forelsket og snakket om at hun hadde endelig funnet "mannen i sitt liv". Og hun sa at hun drev å spurte han av og til hvordan det gikk med meg og at han bare svarte "nei, det går da bra med henne". Og så ler hun og sier "han er vel bare en mann av få ord". Jeg klarte ikke å få meg selv til å si det til henne at grunnen til at han ikke kan svare henne på det er, fordi han faktisk ikke aner hvordan jeg har det. Fordi han ser meg nesten aldri og snakker ikke med meg. Han kjenner meg ikke.

Vet egentlig ikke helt hvor jeg vil hen med dette annet en kanskje bare å få skrevet ned og kastet ut de tankene som går og surrer i hodet mitt, som har surret i hodet mitt i mange mange år. 

Anonymkode: 5cc67...2a2

[AnonymBruker]

Kjære deg, jeg kan ikke engang forestille meg hvordan du har det, men ingenting av dette er din feil. Din far var en idiot og hadde tydeligvis store problemer da han var sammen med din mor, og det gikk automatisk ut over deg også.

Mulig han har fått orden på aggresjonsproblemene siden, og derfor klarer han å være en god far for sine andre barn, og så vet han ikke hvordan han skal gjenopprette skaden han har gjort på deg, og stikker heller hodet i sanden og later som ingenting. Det er lettere enn å erkjenne overfor seg selv at det han gjorde mot din mor, gjorde han mot deg også, selv om han kanskje ikke var fysisk mot deg (hvis jeg har forstått deg riktig). Det at han bagatelliserer volden mot din mor som "litt krangling" tyder på det. 

Jeg forstår godt at det føles sårt for deg at han behandler søsknene dine på en annen måte, men prøv å være glad for at de slipper å oppleve det som du gikk gjennom. Og det har INGENTING med deg å gjøre, det er din far som har vært en stor drittsekk! 

Håper du får hjelp til å bearbeide disse vanskelige følelsene, men vit at det at du føler det slikt, viser at du er et normalt empatisk menneske, i motsetning til din far. 

Anonymkode: c8611...1de

[AnonymBruker]

Det er ingenting galt med deg ❤️ 

Skjønner det må være vondt å være vitne til at ting er anerledes med halvsøksene. Samtidig er det et bevis på at faren din vet og skjønner at det han utsatte deg og moren din for var feil. 

Jeg tror det er lurt å ha noen å snakke med - altså en nøytral person, bearbeide det som skjedde i oppveksten og vurdere hva du ønsker videre i relasjonen til faren din. 

Ønsker du en relasjon til han må dere sette dere ned å prate ut om ting. Kan være lurt med en nøytral 3. person, eks på fvk. Det vil jo ta tid og en del jobb for å bygge opp relasjonen. Men er han er villig til det, kan det også være healende for deg og godt å kunne være en del av familien. 

 

Anonymkode: 3977b...ae6

[AnonymBruker]

Det er helt og holdent hans feil at dere ikke har et nært forhold. Og hvis du møter kjæresten hans igjen og hun tar opp det at han snakker lite om deg så synes jeg du skal oute faren din som bare det. Hvis hun ikke er interessert i høre om det eller kommer med bortforklaringer, så avslutter du bare samtalen og går. 

Len deg på farmor. Farmor er et tidsvitne som du trenger, hun anerkjenner din opplevelse som faren din aldri kommer til å gjøre. 

Anonymkode: 06ea1...b54

[smurfebuss]

Hør nest siste podcast-episoden til Foreldrerådet, episode 612. Jeg synes den forklarte veldig fint både om kroppslige minner og det at barn alltid tar på seg skylda. 
 

Ut fra det du skriver tenker jeg at ditt dårlige forhold til faren din kommer av to ting: hans forhold til din mor og hans skam over egen oppførsel. Og siden han er en voksen mann av den generasjonen hvor menn ikke har følelser, så kommer han aldri til å endre seg. Men du har kommet dit du er i dag og oppnådd det du har på tross av at faren din ga deg en rævva start på livet. Du har jobbet deg gjennom gjørma og det er bare din egen fortjeneste at du er den du er. Faren din sin fraværenhet og urettferdige behandling av deg vs dine halvsøstre har ingenting med deg å gjøre. Du har ikke noe ansvar for at dere skal ha en god relasjon - selv om han virker å lagt det på deg.