Forhold til søster gått ut på dato?

[AnonymBruker]

Jeg er eldst i en søskenflokk på 3 som har opplevd en del vondt i barndommen- blant annet psykisk vold og forskjellsbehandling fra mor. Jeg har en søster som er 1 år yngre enn meg, og vi har vært svært tette gjennom hele barndommen/ungdomstiden. I voksen alder har forholdet til foreldre (mor) blitt bedre for oss begge, men jeg øyner at konflikten og dysfunksjonell relasjon har skriftet "beite". 

Til tross for godt søsterforhold oppgjennom årene, så er vi blitt meget forskjellige som personer, og det virker som at samtidig som forholdet til mor blir bedre så har forholdet mellom meg og søsteren blitt verre. Da søsteren min ble sammen med sin nåværende mann var hun svært ung. Han kommer fra en familie som er nokså godt bemidlet, noe som søsteren min synes er veldig bra. (Dette har hun sagt selv). Dessverre har hun blitt veldig storkrevde og forventer at ting "bare ordner seg", rettere sagt at mannen hennes må betale for alt de skal ha i huset mm. De har nå kjøpt et dyrt flott hus og hun prater om å begynne å jobbe redusert.  Mannen hennes har også nevnt til meg at hun har blitt veldig storkrevende- og han er usikker på hvordan dette vil gå. Jeg synes først og fremst at dette er veldig trist å høre, men jeg har opplevd på kroppen selv hvor mye hun har forandret seg, som igjen har ført til en dårligere relasjon. Alt handler om sammenligning nå - hvem har mest, dyrest, flottest og best ting. Alt er i form av materialistiske eiendeler, og jeg merker at hun føler hun er berettiget til å skulle kreve mer enn oss andre, som inkluderer anerkjennelse og oppmerksomhet fra våre foreldre. Hun har også dristet seg til å spørre hva jeg og mannen min har på sparekonto, hva vi har i lån og hvor mye vi tjener. 

Jeg skal komme til poenget nå. Vi alle bor på hver side av landet, og i år hadde min mor tatt kontakt med svigerfar (via meg og mannen min, svigerfar er enslig) og spurt om han ville komme å feire jul hos dem i år. Dette synes han var en svært hyggelig invitasjon, og han ville prate med meg og mannen min ang transportmiddel og div siden han har litt helseutfordringer. Noen dager senere ringte søsteren min meg og sa at hun og mannen + barn bare spontant skulle feire jul med moren og faren min. For noen uker siden sa hun at planen deres var å feire jul hjemme. Men nå mente hun at dette året var eneste året det passet for dem å feire jul hjemme hos foreldrene mine. Kan nevne at vi alle har 7-8 timers kjøretur for å besøke hverandre da vi bor i forskjellige byer. Moren min har ikke hjerte til å si nei til noen av sine barn å feire jul sammen hjemme hos dem, men her trumfet søsteren min som vanlig gjennom. Om de skal feire jul hjemme hos foreldrene mine, er det ikke plass til meg, mannen min, barn og svigerfar fra vår side. Da søsteren min fortalte om dette bestemte jeg meg for å ikke handle i affekt- la det gå litt tid før jeg eventuelt kom med en motreaksjon og sa hva jeg synes om saken. Jeg føler at dette for N`te gang handler om å tråkke over grenser, ta seg til rette og ikke ta hensyn til andre. 

Hva tenker dere? Er jeg urimelig? Hvordan burde jeg gå frem og faktisk tenke om denne situasjonen? 

Anonymkode: c7f1f...afe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er eldst i en søskenflokk på 3 som har opplevd en del vondt i barndommen- blant annet psykisk vold og forskjellsbehandling fra mor. Jeg har en søster som er 1 år yngre enn meg, og vi har vært svært tette gjennom hele barndommen/ungdomstiden. I voksen alder har forholdet til foreldre (mor) blitt bedre for oss begge, men jeg øyner at konflikten og dysfunksjonell relasjon har skriftet "beite". 

Til tross for godt søsterforhold oppgjennom årene, så er vi blitt meget forskjellige som personer, og det virker som at samtidig som forholdet til mor blir bedre så har forholdet mellom meg og søsteren blitt verre. Da søsteren min ble sammen med sin nåværende mann var hun svært ung. Han kommer fra en familie som er nokså godt bemidlet, noe som søsteren min synes er veldig bra. (Dette har hun sagt selv). Dessverre har hun blitt veldig storkrevde og forventer at ting "bare ordner seg", rettere sagt at mannen hennes må betale for alt de skal ha i huset mm. De har nå kjøpt et dyrt flott hus og hun prater om å begynne å jobbe redusert.  Mannen hennes har også nevnt til meg at hun har blitt veldig storkrevende- og han er usikker på hvordan dette vil gå. Jeg synes først og fremst at dette er veldig trist å høre, men jeg har opplevd på kroppen selv hvor mye hun har forandret seg, som igjen har ført til en dårligere relasjon. Alt handler om sammenligning nå - hvem har mest, dyrest, flottest og best ting. Alt er i form av materialistiske eiendeler, og jeg merker at hun føler hun er berettiget til å skulle kreve mer enn oss andre, som inkluderer anerkjennelse og oppmerksomhet fra våre foreldre. Hun har også dristet seg til å spørre hva jeg og mannen min har på sparekonto, hva vi har i lån og hvor mye vi tjener. 

Jeg skal komme til poenget nå. Vi alle bor på hver side av landet, og i år hadde min mor tatt kontakt med svigerfar (via meg og mannen min, svigerfar er enslig) og spurt om han ville komme å feire jul hos dem i år. Dette synes han var en svært hyggelig invitasjon, og han ville prate med meg og mannen min ang transportmiddel og div siden han har litt helseutfordringer. Noen dager senere ringte søsteren min meg og sa at hun og mannen + barn bare spontant skulle feire jul med moren og faren min. For noen uker siden sa hun at planen deres var å feire jul hjemme. Men nå mente hun at dette året var eneste året det passet for dem å feire jul hjemme hos foreldrene mine. Kan nevne at vi alle har 7-8 timers kjøretur for å besøke hverandre da vi bor i forskjellige byer. Moren min har ikke hjerte til å si nei til noen av sine barn å feire jul sammen hjemme hos dem, men her trumfet søsteren min som vanlig gjennom. Om de skal feire jul hjemme hos foreldrene mine, er det ikke plass til meg, mannen min, barn og svigerfar fra vår side. Da søsteren min fortalte om dette bestemte jeg meg for å ikke handle i affekt- la det gå litt tid før jeg eventuelt kom med en motreaksjon og sa hva jeg synes om saken. Jeg føler at dette for N`te gang handler om å tråkke over grenser, ta seg til rette og ikke ta hensyn til andre. 

Hva tenker dere? Er jeg urimelig? Hvordan burde jeg gå frem og faktisk tenke om denne situasjonen? 

Anonymkode: c7f1f...afe

Jeg tenker du har rett. Men så tenker jeg du får gjort veldig lite om ikke din mor sier at dette ikke går  pga dere skal komme.

Jeg vil jo anta at sjansen for at hun dropper deres mor når dere trekker dere vekk.

Så her tenker jeg du bør gjøre en av to ting før du involverer svigerfar ol. Siden det er veldig lenge til jul.  Med utgangspunkt at deres mor ikke klarer å si nei til henne.

1. At du dere ikke går i konflikt med henne. Bare trekker dere ut uten noe problemer og uten å vise hard feelings. Da får hun ikke det dramaet hun søker.  Mest sannsynlig vil hun da droppe deres mor. Spesielt om du deler hvor fantastisk julen hjemme hos deg selv blir. Altså gi motsatt reaksjon.  For eneste måten hennes å ødelegge din hjemmejul på er å be seg selv til deg istedenfor  men da sier nei desverre er det ikke plass. 

Eller så er det å kutte ut mor og velge en annen jul.

2. Å bare planlegge hjemmejul, med plass til mor om søster dropper henne. 

Min søster er ikke helt ulik.  Og hun blir sint på meg når jeg ikke gir henne den motstand hun søker fantastisk.  Så nå bare ser jeg på henne og gliser på en måte som sier, jeg ser hva du holder på med og det virker ikke. Det gjør henne litt stressa og tilbakeholden.  Og hun mister makta si over  meg. Jeg er også tydelig på grenser og gjennomfører grensene mine. Så hun skjønner at hun kommer i skvis om hun prøver seg på meg. 

Beste er jo om hun får vite minst mulig.

Til senere. Så sier du til din mor iht slike avtaler at hun spør din søster først. Hun kommer da til å si nei til din mor, så lenge hun ikke får ødelagt noe. 

Anonymkode: 1363d...bdc