Når alt bare er tungt…

[AnonymBruker]

Først må jeg presisere at jeg har IKKE har tanker om å avslutte ting. Heller ikke tanker om det! Jeg ber bare om råd for hvordan jeg skal klare å vikle meg ut av knuta som bare blir strammere. For jeg finner ikke veien ut med hjelp av nåværende behandler. 

livet blir ikke alltid sånn vi har sett for oss… for min del innebærer det et enormt ansvar, helt alene, for både eldre og yngre familiemedlemmer. Jeg er vant med ensomhet. Jeg har vært ensom hele livet, alltid måtte klare meg selv på et vis. Aldri hatt noen som bærer meg eller holder meg når ting blir tungt. Men nå føler jeg livet er i ferd med å kvele meg fullstendig.

alt av energi er brukt opp for lengst. Jeg går på autopilot mellom gråterunder. Kroppen hylskriker i protest, men presset blir bare større. Avslag på alt av hjelp både for yngre og eldre familiemedlemmer. Enten regnes jeg som for ressurssterk, eller så stritter de mot hjelpen, og de kan jo ikke tvinges. For jeg kan jo gjøre alt. Jeg skriker og slår i bordet og prøver å fortelle hvordan ting er, men da får jeg høre at jeg er egoistisk, slem, bryr meg ikke om dem osv.

jeg vil bare bort! Vekk! Forsvinne! Ikke fra verden, men familien. Men det kan jeg ikke. Jeg har unger å ta meg av, liv jeg har satt til verden. Jeg har forpliktelser, ansvar jeg ikke bare kan stikke fra. Jeg skjønner jeg må snu tankegangen min. Snu måten jeg takler ting på. Men hvordan???? 

Anonymkode: fa3c7...ec3

[AnonymBruker]

Du kan starte hos legen din.

Anonymkode: de1a0...fd9

[AnonymBruker]

Hvordan så du for deg at livet skulle bli da, og hvor feilet det?

Anonymkode: a8060...f19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Hvordan så du for deg at livet skulle bli da, og hvor feilet det?

Anonymkode: a8060...f19

Jeg så aldri for meg å bli skilt. Eller at barnefar skulle være ubrukelig. Jeg så heller ikke for meg at jeg skulle bli kronisk syk og ufør etter jeg ble mamma, eller at ungene mine skulle bli kronisk syke. Jeg så ikke for meg at jeg skulle bli foreldreløs før jeg var 45, og at besteforeldrene mine skulle sitte der uten noen andre enn meg til å hjelpe fordi andre familiemedlemmer bare har gitt faen. 

Anonymkode: fa3c7...ec3

[AnonymBruker]

Føler med deg. ❤️

Her har heller ikke livet blitt som jeg hadde tenkt, skilt, ufør og barn med diagnoser. 

Sliter litt i suppa selv men prøver å gå turer hver dag, få mye frisk luft og finne på ting med venner når jeg kan for å få tingene over på noe annet. Men det blir mye tårer og tungsinn også. 

Anonymkode: 384e5...c3d

[AnonymBruker]

Dette er ikke stygt ment, men man velger ikke livet sitt… ingen… sykdom, skilsmisser etc. Men du må sette foten ned og få avlastning. At noen ikke vil, holder ikke om du går til grunne. Bli en masete klegg på de instanser det gjelder og bruk klageretten. 
 

Anonymkode: 049f0...960

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Dette er ikke stygt ment, men man velger ikke livet sitt… ingen… sykdom, skilsmisser etc. Men du må sette foten ned og få avlastning. At noen ikke vil, holder ikke om du går til grunne. Bli en masete klegg på de instanser det gjelder og bruk klageretten. 
 

Anonymkode: 049f0...960

Veldig enkelt i teorien. Ikke i praksis. Ingen kan tvinges til å ta mot hjelp fra det offentlige så lenge de er samtykkedyktige. Og man får ikke tatt fra demente samtykkekompetanse engang. Og jeg klarer ikke å la dem sitte der uten noe som helst oppfølging og hjelp heller. Da tar jeg livet av dem.

Anonymkode: fa3c7...ec3

[AnonymBruker]

Jeg skulle nesten ønske jeg var din venn og kunne lette litt av tyngden du føler. Jeg føler livet som så tomt. Har absolutt ingenting å gjøre. Er singel, aldri vært i forhold. Ingen barn. Omså vært barnevakt.

Finnes det noe lavterskel tilbud der du bor? Mange grupper på facebook kan du se etter nye venner hvor er mulig å for de med barn. Kanskje du finner noen nye venner som også har det litt som du og også har barn?

 

Anonymkode: a9261...f60

[AnonymBruker]

Høres ut som du bør bruke krefter til å få deg en legetime, og si hvordan du føler deg og at du trenger hjelp. 
ikke bagatelliser vanskene dine, slå heller i bordet og krev. 
Du har krav på hjelp du også som alle andre. 
Men.. hjelpen en mottar varierer sterkt. 
Noen psykologer går rett i barndommen og skal snakke om alt det vonde, og grave i skiten. Mens andre er opptatt av mindfullness og yoga, er andre mer målrettet om her og nå. 
Leger generelt har en tanke i hodet når noen strever på innsiden og det er kognitiv terapi, det har de lært. 
Tenk gjennom hva du føler du trenger. 
å opplevde skilsmisse, miste foreldre, bli syk og ufør er en kjempe tung og vanskelig situasjon. 
Det som kan hjelpe er å ta en ting ad gangen. Aksept innover for at ting er som det er. Du er verdifull og livet har mye godt å by på når du kommer deg ovenpå. 
vær egoistisk nå å tenk på egne behov. 
 

Anonymkode: 94ade...598