Samboer som ønsker drømmejobb, men som ikke unner meg noen goder ut av det.

[AnonymBruker]

Jeg ble oppgitt over samboeren min i går. Vi har er felles barn, og min samboer tjener allerede mye mer enn meg. Jeg har ingen utdanning, men jobber fast et sted i helse som ufaglært. Det er den jobben jeg får og jeg er takknemlig for den. Jeg jobber mest dagvakter i turnusen min, men noe kveld og helger. Min samboer som tjener mye mer enn meg deler ikke noen av pengene sine med meg og vi betaler likt på fellesutgifter. Han har mulighet til å spare mye, jeg kan såvidt spare noe som helst. Jeg har hatt et ønske om å studere å få meg en utdanning, men han ønsker ikke dra lasset økonomisk under studietiden, så dermed kan jeg ikke det. Jeg får lite av lånekassen siden han tjener mye. Han legger med andre ord ikke opp for meg at jeg skal få til noe på det området.

I går sa han at han vurderer å bytte jobb til en jobb med mye reisedøgn, for da tjener han enda mer og får bedre pensjon. Hans egne ord. Jeg ble oppgitt og spurte om jeg fikk noen goder ut av det, for hvis han velger den jobben så står jeg mye alene med fellesbarnet uten at mitt liv blir noe lettere, og i tillegg kan jeg ikke jobbe turnusen min med kveldene mine. Jeg må derfor ned i stilling, og tjene enda mindre. Han ble sur og hadde aldeles ikke tenkt til å gi meg noen goder med at han tjente enda mer, det var da han sine penger. Da sa jeg til han at han er avhengig av meg for å få en sånn jobb til å gå rundt, for hvordan skulle han klart det hvis han ble alene og hadde barnet 50 prosent som han har dagt han ønsker hvis vi går hver vår vei. Jeg sa jeg ikke godtok det og skjer det så er det bedre for meg å være alene. Han ble sur. 

Hva tenker dere her, er jeg urimelig? Det handler ikke om og ikke unne han drømmejobben, men jeg står jo igjen som den store taperen her og han unner ikke meg noenting. Det skal jo gå begge veier. 

Anonymkode: b43b4...579

[AnonymBruker]

Jeg hadde sagt at når han følte at han var i sin fulle rett til å legge til rette for seg sjøl så kan du også det. 
Kontakte Nav for å sjekke ut hva du ville motta i barnebidrag når han begynte i ny jobb med mange reisedøgn  

Anonymkode: d9395...c44

[kri.star]

Ikke ofte jeg sier det, men hvor faen har du funnet en slik "mann"?

[AnonymBruker]

Hadde aldri orket. 

Uansett drømmejobb eller ikke, hadde ikke akseptert en sånn mann i mitt liv. 

Eventuelt hadde jeg fakturert ham for alle timer som var utover 50 % av "barnepass" og husarbeid. Samme timelønn han får på jobben selvsagt. 

Anonymkode: edb7e...146

[AnonymBruker]

Les ditt eget innlegg.

gå fra den egoistiske fyren. Da må han betale barnebidrag. Og du vil få det mye bedre.

 

likt på felles utgifter hva er dette? Dere har et barn sammen!!! Felles økonomi burde vært en selvfølge 

Anonymkode: f33fe...250

[AnonymBruker]

Sjarmerende fyr.

La han ta den nye jobben så får du mer i barnebidrag. For du sier at denne oppførselen er grei ved å bli hos han...

Anonymkode: 61cb1...af4

[AnonymBruker]

Han er helt utrolig egosentrisk! Jeg har ikke hørt om andre som har det slik i forholdet sitt. Lever man sammen og attpåtil har barn, er man på lag, også økonomisk. Dere må snakke mer om dette så han kan innse hvor urimelig dette er. Er man sammen, så deler man med hverandre. Det er helt basic.

Anonymkode: 7fe6d...e39

[AnonymBruker]

Fy søren, for en egoistisk dritt. Ville gått fra ham om jeg var deg, tipper du får det bedre på alle plan i livet ditt om du dropper dritten.

Anonymkode: 390cd...004

[Gjest CamillaCollett]

Forestill deg at det var omvendt og du tjente mest, mens han såvidt greide seg. Ville du ikke hatt dårlig samvittighet?

Der har du svaret ditt. Han er ikke grei mot deg, og han er mannen din. Det bør du ikke finne deg i.

[MollyJones]

Når man er sammen, bor sammen og har barn sammen så er man et partnerskap, der man unner og ønsker hverandre godt.  Det høres ikke ut som du har funnet en partner som ønsker deg godt.

Du havner skikkelig skikkelig i kvinnefella økonomisk. 

Hvilket liv vil du leve? Hvilket forbilde ønsker du å være for dine barn?

[Rosalilje84]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg ble oppgitt over samboeren min i går. Vi har er felles barn, og min samboer tjener allerede mye mer enn meg. Jeg har ingen utdanning, men jobber fast et sted i helse som ufaglært. Det er den jobben jeg får og jeg er takknemlig for den. Jeg jobber mest dagvakter i turnusen min, men noe kveld og helger. Min samboer som tjener mye mer enn meg deler ikke noen av pengene sine med meg og vi betaler likt på fellesutgifter. Han har mulighet til å spare mye, jeg kan såvidt spare noe som helst. Jeg har hatt et ønske om å studere å få meg en utdanning, men han ønsker ikke dra lasset økonomisk under studietiden, så dermed kan jeg ikke det. Jeg får lite av lånekassen siden han tjener mye. Han legger med andre ord ikke opp for meg at jeg skal få til noe på det området.

I går sa han at han vurderer å bytte jobb til en jobb med mye reisedøgn, for da tjener han enda mer og får bedre pensjon. Hans egne ord. Jeg ble oppgitt og spurte om jeg fikk noen goder ut av det, for hvis han velger den jobben så står jeg mye alene med fellesbarnet uten at mitt liv blir noe lettere, og i tillegg kan jeg ikke jobbe turnusen min med kveldene mine. Jeg må derfor ned i stilling, og tjene enda mindre. Han ble sur og hadde aldeles ikke tenkt til å gi meg noen goder med at han tjente enda mer, det var da han sine penger. Da sa jeg til han at han er avhengig av meg for å få en sånn jobb til å gå rundt, for hvordan skulle han klart det hvis han ble alene og hadde barnet 50 prosent som han har dagt han ønsker hvis vi går hver vår vei. Jeg sa jeg ikke godtok det og skjer det så er det bedre for meg å være alene. Han ble sur. 

Hva tenker dere her, er jeg urimelig? Det handler ikke om og ikke unne han drømmejobben, men jeg står jo igjen som den store taperen her og han unner ikke meg noenting. Det skal jo gå begge veier. 

Anonymkode: b43b4...579

HAN er urimelig og ikke noe forholdsmateriale. Han fikk barn med deg, men han vil verken gifte seg eller dele godene med deg. Han vil kun snylte på deg. Dump dritten. Bli alene, få lån fra lånekassa, kanskje overgangsstønad, og ta utdanningen du ønsker! Så får du deg en god jobb og lever godt med barnet. Sånne drittsekker skal man bare ekspedere dit de hører hjemme - i søpla.

Derfor! Nettopp derfor, damer, bør dere gifte dere før dere får barn. For å slippe å bli lurt slik.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Jeg ble oppgitt over samboeren min i går. Vi har er felles barn, og min samboer tjener allerede mye mer enn meg. Jeg har ingen utdanning, men jobber fast et sted i helse som ufaglært. Det er den jobben jeg får og jeg er takknemlig for den. Jeg jobber mest dagvakter i turnusen min, men noe kveld og helger. Min samboer som tjener mye mer enn meg deler ikke noen av pengene sine med meg og vi betaler likt på fellesutgifter. Han har mulighet til å spare mye, jeg kan såvidt spare noe som helst. Jeg har hatt et ønske om å studere å få meg en utdanning, men han ønsker ikke dra lasset økonomisk under studietiden, så dermed kan jeg ikke det. Jeg får lite av lånekassen siden han tjener mye. Han legger med andre ord ikke opp for meg at jeg skal få til noe på det området.

I går sa han at han vurderer å bytte jobb til en jobb med mye reisedøgn, for da tjener han enda mer og får bedre pensjon. Hans egne ord. Jeg ble oppgitt og spurte om jeg fikk noen goder ut av det, for hvis han velger den jobben så står jeg mye alene med fellesbarnet uten at mitt liv blir noe lettere, og i tillegg kan jeg ikke jobbe turnusen min med kveldene mine. Jeg må derfor ned i stilling, og tjene enda mindre. Han ble sur og hadde aldeles ikke tenkt til å gi meg noen goder med at han tjente enda mer, det var da han sine penger. Da sa jeg til han at han er avhengig av meg for å få en sånn jobb til å gå rundt, for hvordan skulle han klart det hvis han ble alene og hadde barnet 50 prosent som han har dagt han ønsker hvis vi går hver vår vei. Jeg sa jeg ikke godtok det og skjer det så er det bedre for meg å være alene. Han ble sur. 

Hva tenker dere her, er jeg urimelig? Det handler ikke om og ikke unne han drømmejobben, men jeg står jo igjen som den store taperen her og han unner ikke meg noenting. Det skal jo gå begge veier. 

Anonymkode: b43b4...579

Hei TS, jeg er en mann, og jeg kan si at du ikke skal finne deg i noe av det der! Du er i en særdeles utsatt posisjon i dette forholdet. Denne mannen gir meg frysninger. Vil ikke uttale meg mer da du ikke sier noe om hvordan han er ellers..

Anonymkode: de2ca...506

[SpaghettiHatten]

Dette hørtes ikke ut som en snill man som vil deg godt. Jeg tjener en god del mer enn min mann og selvfølgelig bruker jeg en del av overskuddet på han/oss, er ikke det halve poenget med et forhold? Å ta vare på hverandre. 

[AnonymBruker]

Han høres særdeles usympatisk ut!! Dette ville jeg aldri ha godtatt. Høres ut som om du hadde kommet bedre ut av det både økonomisk og livskvalitetsmessig å gå fra han. Hvorfor godtar du å bli behandlet slik? 😩

Anonymkode: bcace...7d2

[AnonymBruker]

Denne mannen er jo ikke noe glad i deg. Hvorfor i all verden fortsette å være sammen? 

Anonymkode: 27aa6...e1d

[AnonymBruker]

Samboeren din fremstår usympatisk og kun opptatt av å mele sin egen kake. Når det er sagt: det du ønsker deg, må du skaffe deg selv! Hvis du ønsker bedre inntekt, så må du kanskje ta steget og utdanne deg. Du kan ta opp studielån og go all inn i studenttilværelsen. Hvis han dumper deg, så får du vel ekstra stønad fra lånekassen? Kan foreldrene dine bistå? Jeg håper virkelig at du starter med å legge opp livet ditt slik du ønsker! Leste du om hun som tok kranførerbevis på tre uker og gikk rett ut i fast jobb? Kunne det vært noe for deg? 

Anonymkode: 225a0...5d9

[AnonymBruker]

Du kommer særdeles dårlig ut økonomisk (og karrieremessig) i dette forholdet. Jeg er gift og mannen min tjener dobbelt så mye siden han er borte 50% av året. Så jeg tar mesteparten av den ubetalte jobben ved å holde hus og unger i orden alene. Hadde vi ikke vært gift og i tillegg han hadde holdt pengene for seg selv hadde jeg nok ikke fått flere barn med han og gått rimelig kjapt. Jeg vurderer selv å ta en master fra neste år og dermed 2 år ulønnet permisjon. Dette er for å kunne få en bedre jobb og bedre lønn på sikt som tjener familien vår mer enn det vi "taper" på de 2 årene når jeg er student. Han er helt med og støtter 100% fordi han ser på oss som ett team og at det vil lønne seg for alle. Samboeren din tenker på hva som er lønnsomt for han alene og virker lite interessert i å bidra til noe som er bra for deg og familien generelt...

Anonymkode: 95a83...c1b

[AnonymBruker]

Han kan ikke ta den jobben. Du er avhengig av å jobbe fullt. Han skal ikke ha gratis barnepass!

Anonymkode: e66ce...2ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Jeg ble oppgitt over samboeren min i går. Vi har er felles barn, og min samboer tjener allerede mye mer enn meg. Jeg har ingen utdanning, men jobber fast et sted i helse som ufaglært. Det er den jobben jeg får og jeg er takknemlig for den. Jeg jobber mest dagvakter i turnusen min, men noe kveld og helger. Min samboer som tjener mye mer enn meg deler ikke noen av pengene sine med meg og vi betaler likt på fellesutgifter. Han har mulighet til å spare mye, jeg kan såvidt spare noe som helst. Jeg har hatt et ønske om å studere å få meg en utdanning, men han ønsker ikke dra lasset økonomisk under studietiden, så dermed kan jeg ikke det. Jeg får lite av lånekassen siden han tjener mye. Han legger med andre ord ikke opp for meg at jeg skal få til noe på det området.

I går sa han at han vurderer å bytte jobb til en jobb med mye reisedøgn, for da tjener han enda mer og får bedre pensjon. Hans egne ord. Jeg ble oppgitt og spurte om jeg fikk noen goder ut av det, for hvis han velger den jobben så står jeg mye alene med fellesbarnet uten at mitt liv blir noe lettere, og i tillegg kan jeg ikke jobbe turnusen min med kveldene mine. Jeg må derfor ned i stilling, og tjene enda mindre. Han ble sur og hadde aldeles ikke tenkt til å gi meg noen goder med at han tjente enda mer, det var da han sine penger. Da sa jeg til han at han er avhengig av meg for å få en sånn jobb til å gå rundt, for hvordan skulle han klart det hvis han ble alene og hadde barnet 50 prosent som han har dagt han ønsker hvis vi går hver vår vei. Jeg sa jeg ikke godtok det og skjer det så er det bedre for meg å være alene. Han ble sur. 

Hva tenker dere her, er jeg urimelig? Det handler ikke om og ikke unne han drømmejobben, men jeg står jo igjen som den store taperen her og han unner ikke meg noenting. Det skal jo gå begge veier. 

Anonymkode: b43b4...579

Oi, hvordan har du klart å bli sammen med noe slikt?

Klassisk kvinnefelle og typisk giftig fyr som trives best med ei dame uten mulighet til å dra fra ham.

Jeg hadde søkt skolen og sagt at enten er du med på å sikre ditt barns mors alderdom, eller så er livet som singel bedre. 

Du skal backe at han får det endra bedre, mens du selv skal stå på bar bakke ved et brudd? Nei vet du hva!

Anonymkode: 10193...721

[AnonymBruker]

Bare å gå. Kom deg bort.

Delt omsorg og barnebidrag.

Anonymkode: 716af...ca8