Hvordan forholde seg til andre når man har KPTSD?

[AnonymBruker]

Jeg har kompleks ptsd og trenger masse trygghet. Det er ekstremt utfordrende og utmattende med alle som tråkker over grensene mine, både i direkte og overført betydning. 

At noen tar stolen min på jobb (ved min pult), parkerer bilen sin på min parkeringsplass, naboer som bråker, kommer inn på min veranda, folk som tar på meg, folk som ikke lar meg prate, folk som avbryter en samtale med meg fordi en annen kommer. 

Jeg har store problemer med alle naboene mine (jeg bor trangt, og å bo tett på andre er kjempevanskelig)

Hva gjør dere andre med tilsvarende problematikk? Jeg går i terapi men opplever ingen bedring. 

Anonymkode: bac26...4d9

[AnonymBruker]

Du må fortsette å eksponere deg, ikke trekke deg for mye unna. Samtidig ha ro og trygghet hjemme så du får hvilt og restituert før du møter verden igjen. Terapi hjelper over tid, sjelden med en gang.

Anonymkode: 1ffb8...e2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du må fortsette å eksponere deg, ikke trekke deg for mye unna. Samtidig ha ro og trygghet hjemme så du får hvilt og restituert før du møter verden igjen. Terapi hjelper over tid, sjelden med en gang.

Anonymkode: 1ffb8...e2b

Men jeg tror ikke jeg orker det mer. Jeg har ikke ro og trygghet noe sted, på jobb er det folk overalt, sitter i åpent kontorlandskap og jobber med masse mennesker. 

Hjemme bor jeg trangt, tett på naboer som hele tiden (slik jeg opplever det) tar seg til rette og går over grensene mine. 

Jeg har nå begynt å bruke støydempende headset hele tiden, unngår blikkontakt og samtaler, har ingen venner eller familie så har ingen å snakke med privat. 

Har gått i terapi i flere år. 

Anonymkode: bac26...4d9

[AnonymBruker]

Jeg har ikke ktpsd, men har det noenlunde likt med det du beskriver. Jeg flyttet til en bolig uten innsyn, og unna den verste trafikkstøyen. Jeg bruker noise canselling hodetlf mer og mer når jeg er ute. Jeg kan ha korte besøk, men har satt grenser ved overnatting(mine foreldre overnatter 2 netter et par ganger i året, ellers ingen). Men jeg sliter ekstremt med en del gamle bekjente som nekter å respektere mine grenser. Jeg har en del fysisk sykdom som setter en naturlig stopper, men føler jeg må være halvdød for å få litt forståelse😅For å si det sånn, så har jeg kun en venn igjen. Og det er fordi han prøver å vise litt hensyn, noe jeg setter stor pris på. 

Hvis noen kommer veldig nær, som på butikk, tog, etc får jeg panikk og trekker meg unna.

Anonymkode: 2e1bf...59f

[AnonymBruker]

Kan psykologen søke deg inn på Modum Bad? 
Det er utfordrende å finne måter å ‘takle livet’ på når det er så mye som er triggende. Det er bra at du er bevisst på det, det kan hjelpe deg fremover. Ikke gi opp. Det kan bli bedre. Det er krevende. Du må kanskje finne mer ut av, sammen med psykologen din, hvor mye du kan jobbe for å ha det greit. Kanskje du må litt ned i stilling i en periode for å jobbe med utfordringene. 

Anonymkode: c1ed7...bdd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg har ikke ktpsd, men har det noenlunde likt med det du beskriver. Jeg flyttet til en bolig uten innsyn, og unna den verste trafikkstøyen. Jeg bruker noise canselling hodetlf mer og mer når jeg er ute. Jeg kan ha korte besøk, men har satt grenser ved overnatting(mine foreldre overnatter 2 netter et par ganger i året, ellers ingen). Men jeg sliter ekstremt med en del gamle bekjente som nekter å respektere mine grenser. Jeg har en del fysisk sykdom som setter en naturlig stopper, men føler jeg må være halvdød for å få litt forståelse😅For å si det sånn, så har jeg kun en venn igjen. Og det er fordi han prøver å vise litt hensyn, noe jeg setter stor pris på. 

Hvis noen kommer veldig nær, som på butikk, tog, etc får jeg panikk og trekker meg unna.

Anonymkode: 2e1bf...59f

Takk for svar. Jobber du? Og bor du i enebolig? Jeg tror jeg trenger å bo privat og at det hadde løst en del av problemene mine. 

En god venn er veldig bra ♥️ 

Anonymkode: bac26...4d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kan psykologen søke deg inn på Modum Bad? 
Det er utfordrende å finne måter å ‘takle livet’ på når det er så mye som er triggende. Det er bra at du er bevisst på det, det kan hjelpe deg fremover. Ikke gi opp. Det kan bli bedre. Det er krevende. Du må kanskje finne mer ut av, sammen med psykologen din, hvor mye du kan jobbe for å ha det greit. Kanskje du må litt ned i stilling i en periode for å jobbe med utfordringene. 

Anonymkode: c1ed7...bdd

Jeg er søkt inn der allerede, men ventetiden er jo enorm. 

Jeg har vært sykemeldt mye og lenge, men har ikke råd til redusert stilling. I tillegg vil jo alle håp om å kunne flytte forsvinne om jeg går over på aap/ ufør/ reduserer stilling. Man får ikke boliglån da. 

Du har helt rett i at mye er triggende og i tillegg er det vanskelig å ikke ødelegge relasjon til andre, noe som blir en ond sirkel. 

Jeg ønsker meg traumebehandling men det finnes ikke her jeg bor, kun privat, og det har jeg ikke råd til. 

Anonymkode: bac26...4d9

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg og vet hvordan du har det. Har dessverre ikke en løsning på problemet da jeg sliter enormt selv. Har gått 20år i terapi etter voldsom omsorgssvikt og psykisk mishandling av foreldrene mine som barn.

Jeg har mistet litt håpet om at jeg kan bli frisk. Egentlig har det vært godt å gi opp det stadige jaget om å bli bedre, det ble jeg jo aldri. Nå lærer jeg mer om å takle hverdagen slik det er realistisk at jeg skal klare å takle den.

Jeg blir nok aldri frisk og da er det dumt å ha det som mål for behandlingen. Min nye psykolog jobber mer med tankesettet mitt etter at jeg er trigget, hun prøver ikke å jobbe mot at jeg ikke skal bli trigget, for det blir jeg jo hele tiden.

Har unnvikende personlighetsfortyrrelse, tvangslidelser, generell angst, depresjon, kptsd, utmattelse og litt sånt. Da handler det om å prøve å bare overleve, ikke bli frisk. Jeg føler det går litt bedre nå som vi har jobbet mer realistisk med ting og jeg har f.eks. klart å begynne å si nei hvis jeg blir spurt/forsøkt tvunget til å gjøre ting jeg ikke vil. Å sette grenser for meg selv har gjort litt med selvfølelsen, da jeg faktisk gir meg selv en følelse av verdi når jeg sier nei til folk. Små skritt, men en start.

Har du en psykolog som jobber slik du tror hjelper deg? Eller har du en som pusher deg til å prøve ting som stadig ikke fungerer for deg og hvor du bare føler på mer udugelighet ettersom "behandlingen" ikke fungerer?

Anonymkode: 798b4...c34

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg er søkt inn der allerede, men ventetiden er jo enorm. 

Jeg har vært sykemeldt mye og lenge, men har ikke råd til redusert stilling. I tillegg vil jo alle håp om å kunne flytte forsvinne om jeg går over på aap/ ufør/ reduserer stilling. Man får ikke boliglån da. 

Du har helt rett i at mye er triggende og i tillegg er det vanskelig å ikke ødelegge relasjon til andre, noe som blir en ond sirkel. 

Jeg ønsker meg traumebehandling men det finnes ikke her jeg bor, kun privat, og det har jeg ikke råd til. 

Anonymkode: bac26...4d9

Ventetiden er lang, men tro meg: det er verdt det. For meg var det et liv før oppholdet, og et liv etter. Det endrer ikke alt, men om du bruker tiden der godt så klarer du også å dra nytte av det når du kommer hjem.

Det jeg egentlig mente var om du kunne være sykemeldt i noen prosenter, da får du fremdeles samme lønn. Men det høres ut som at du har kontroll på hva som er mulig/ikke mulig der.

Traumebehandling finnes omtrent ikke. Jeg er veldig lei meg for at du har det så vanskelig. Jeg forstår følelsene og jeg har den håpløsheten hengende over meg i mange (og lange) perioder også. Men det kan bli bedre, om enn bare litt om gangen. 
Har du undersøkt litt hva som hjelper deg? Trives du med dyr? Hjelper det deg å tegne/male? Trene? Musikk? Hva gir deg mestringsfølelse? Trenger du å forstå mer av diagnosen, eller å få mer kontakt med kroppen? Hva lindrer dine symptomer?

Anonymkode: c1ed7...bdd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Takk for svar. Jobber du? Og bor du i enebolig? Jeg tror jeg trenger å bo privat og at det hadde løst en del av problemene mine. 

En god venn er veldig bra ♥️ 

Anonymkode: bac26...4d9

Jeg ble nylig 100% ufør, men pga flere fysiske sykdommer og tilstander. Jeg har hverken økonomi eller kapasitet til hus og vedlikehold, og i tillegg føler jeg at man blir litt eksponert i hus. Jeg bor i øverste etg i en nyere blokk, og jeg har koblet ut ringeklokke, da jeg hopper i taket av lyden☺️Føler meg trygg her. De fleste av mine relasjoner er ødelagte i dag, noe som er trist. Men samtidig har det blitt sånn for ar jeg skal overleve.

Anonymkode: 2e1bf...59f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg føler med deg og vet hvordan du har det. Har dessverre ikke en løsning på problemet da jeg sliter enormt selv. Har gått 20år i terapi etter voldsom omsorgssvikt og psykisk mishandling av foreldrene mine som barn.

Jeg har mistet litt håpet om at jeg kan bli frisk. Egentlig har det vært godt å gi opp det stadige jaget om å bli bedre, det ble jeg jo aldri. Nå lærer jeg mer om å takle hverdagen slik det er realistisk at jeg skal klare å takle den.

Jeg blir nok aldri frisk og da er det dumt å ha det som mål for behandlingen. Min nye psykolog jobber mer med tankesettet mitt etter at jeg er trigget, hun prøver ikke å jobbe mot at jeg ikke skal bli trigget, for det blir jeg jo hele tiden.

Har unnvikende personlighetsfortyrrelse, tvangslidelser, generell angst, depresjon, kptsd, utmattelse og litt sånt. Da handler det om å prøve å bare overleve, ikke bli frisk. Jeg føler det går litt bedre nå som vi har jobbet mer realistisk med ting og jeg har f.eks. klart å begynne å si nei hvis jeg blir spurt/forsøkt tvunget til å gjøre ting jeg ikke vil. Å sette grenser for meg selv har gjort litt med selvfølelsen, da jeg faktisk gir meg selv en følelse av verdi når jeg sier nei til folk. Små skritt, men en start.

Har du en psykolog som jobber slik du tror hjelper deg? Eller har du en som pusher deg til å prøve ting som stadig ikke fungerer for deg og hvor du bare føler på mer udugelighet ettersom "behandlingen" ikke fungerer?

Anonymkode: 798b4...c34

Lei for å høre det du skriver, har opplevd mye av det samme. 

Jeg har heller ikke noe håp om å bli frisk. Det jeg ønsker meg er å kunne fungere. Å kunne ta bussen og ikke være livredd om en fremmed setter seg ved siden av meg, å gå på kafé uten å måtte sitte nær/slik at jeg ser døren, å være på forelesning og kunne få med meg det foreleser sier og ikke bare høre lyder og være på vakt. Å gå på jobb og tåle blikkontakt og at naboen har grillfest uten å sitte på badet og grine. 

Min psykolog hjelper meg dessverre ikke. Jeg føler meg slem som sier det, men behandlingen er helt uten struktur, ingen mål, ingen plan, ingenting jeg skal øve på, fokusere på, ingen verktøy.

Når jeg dissosierer i timene tror jeg ikke hun merker det, for timen fortsetter bare og etterpå husker jeg ingenting nesten. Stort sett handler de bare om jeg har opplevd noe før som minner meg om det jeg har opplevd nå. 

Anonymkode: bac26...4d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Har du undersøkt litt hva som hjelper deg? Trives du med dyr? Hjelper det deg å tegne/male? Trene? Musikk? Hva gir deg mestringsfølelse? Trenger du å forstå mer av diagnosen, eller å få mer kontakt med kroppen? Hva lindrer dine symptomer?

Jeg vet egentlig ikke hva som hjelper meg. Det er akkurat som det er en vegg inni meg som sier «det nytter ikke uansett». Jeg vet ikke hvem jeg er. Ofte føles det som at jeg ikke finnes. Jeg tenker ofte på døden, jeg er redd for å dø og mest redd for å ikke rekke å leve først. 

Jeg er veldig mye redd. Da klarer jeg egentlig ingenting. Jeg blir til en ballong med et hode som svever rundt i ingenting, kjenner ikke kroppen min i det hele tatt, alt er bare superhørsel og tunellsyn. 

Før jeg ble syk var jeg veldig ressurssterk. Høyere utdannelse og godt betalt jobb. Noen ganger tenker jeg at helsevesenet ikke klarer å se hvordan jeg har det pga det. At de tror jeg klarer meg bra uansett. 

Anonymkode: bac26...4d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg vet egentlig ikke hva som hjelper meg. Det er akkurat som det er en vegg inni meg som sier «det nytter ikke uansett». Jeg vet ikke hvem jeg er. Ofte føles det som at jeg ikke finnes. Jeg tenker ofte på døden, jeg er redd for å dø og mest redd for å ikke rekke å leve først. 

Jeg er veldig mye redd. Da klarer jeg egentlig ingenting. Jeg blir til en ballong med et hode som svever rundt i ingenting, kjenner ikke kroppen min i det hele tatt, alt er bare superhørsel og tunellsyn. 

Før jeg ble syk var jeg veldig ressurssterk. Høyere utdannelse og godt betalt jobb. Noen ganger tenker jeg at helsevesenet ikke klarer å se hvordan jeg har det pga det. At de tror jeg klarer meg bra uansett. 

Anonymkode: bac26...4d9

Jeg vil gi deg en klem 🥺🫶🏻 Kjenner meg igjen i dette. 

Har psykologen utredet deg for dissosiasjon? Mange med k-ptsd har en eller annen form av det. 

Foe meg har det å lære å få kontakt med kroppen igjen vært veldig viktig. Det er fremdeles vanskelig etter å ha jobba med det i 3 måneder på Modum Bad. 

To bøker som er god hjelp er «Tilbake til nåtid» (det har du sikkert fått høre før, men det er helt sant) og «medfølelse og mindfullness». 

Anonymkode: c1ed7...bdd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg ble nylig 100% ufør, men pga flere fysiske sykdommer og tilstander. Jeg har hverken økonomi eller kapasitet til hus og vedlikehold, og i tillegg føler jeg at man blir litt eksponert i hus. Jeg bor i øverste etg i en nyere blokk, og jeg har koblet ut ringeklokke, da jeg hopper i taket av lyden☺️Føler meg trygg her. De fleste av mine relasjoner er ødelagte i dag, noe som er trist. Men samtidig har det blitt sånn for ar jeg skal overleve.

Anonymkode: 2e1bf...59f

Ja, det er trist, det er slitsomt, skummelt og deprimerende å være ensom  Men jeg er glad for at du har funnet et trygt sted å bo. Det er kjempeviktig. 

Jeg har tenkt at blokk er ille, for da er det jo folk overalt, spesielt med dårlig isolering. Her jeg bor nå er det også dårlig isolering og tett med naboer, så jeg tenkte at jeg måtte ut på landet i enebolig. Men samtidig kan det jo være folk som fester masse, holder på med motorsag hele døgnet og «stikker innom» der også, så jeg vet ikke om det hadde vært tryggere. Jeg har vel egentlig tenkt at ingen steder er trygge og da blir jeg handlingslammet og klarer ikke gjøre noe for å bedre bosituasjonen min. 

Kjenner meg igjen i det med ringeklokke. Har tatt vekk min ringeklokke, men det hjelper ikke, folk hamrer på døren og det er jo ENDA verre.

På en måte vil jeg bare være usynlig og i fred. Men samtidig lengter jeg så intenst etter å ha noen som liker meg, er glad i meg og vil være sammen med meg. Noen som vet hvordan jeg er og likevel vil være med meg. De som har det i livet sitt er så sykt heldige. 

Anonymkode: bac26...4d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg vil gi deg en klem 🥺🫶🏻 Kjenner meg igjen i dette. 

Har psykologen utredet deg for dissosiasjon? Mange med k-ptsd har en eller annen form av det. 

Foe meg har det å lære å få kontakt med kroppen igjen vært veldig viktig. Det er fremdeles vanskelig etter å ha jobba med det i 3 måneder på Modum Bad. 

To bøker som er god hjelp er «Tilbake til nåtid» (det har du sikkert fått høre før, men det er helt sant) og «medfølelse og mindfullness». 

Anonymkode: c1ed7...bdd

Tusen takk ♥️🌻

«Tilbake til nåtid» har jeg faktisk kjøpt og lest, men jeg klarte ikke å få det til i praksis. Kanskje jeg skal prøve å lese den igjen. 

Psykologen min har ikke utreda meg for noe, egentlig. Men jeg mener selv det er ganske åpenbart at jeg dissosierer en god del. 

Kontakt med kroppen, ja, det er som om den lever et helt eget liv. Den gjør ting uten at jeg skjønner hvorfor og får meg til å si og gjøre ting jeg ikke burde sagt og gjort. Samtidig ønsker jeg på en måte ikke å forholde meg til den. 

På en yoga time nylig sa instruktøren at vi skulle gi oss selv en god klem. Jeg måtte avbryte timen og gå og kaste opp. Fortsatt når jeg tenker på det blir jeg uvel og kvalm. Kroppskontakt er helt uaktuelt, når andre gjør det dissosierer jeg umiddelbart, ellers bare unngår jeg det. Vet det er veldig unormalt og rart og forteller det ikke til noen. 

Anonymkode: bac26...4d9

[Gjest kittkatt]

.

Endret 1. august 2024 av kittkatt

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Tusen takk ♥️🌻

«Tilbake til nåtid» har jeg faktisk kjøpt og lest, men jeg klarte ikke å få det til i praksis. Kanskje jeg skal prøve å lese den igjen. 

Psykologen min har ikke utreda meg for noe, egentlig. Men jeg mener selv det er ganske åpenbart at jeg dissosierer en god del. 

Kontakt med kroppen, ja, det er som om den lever et helt eget liv. Den gjør ting uten at jeg skjønner hvorfor og får meg til å si og gjøre ting jeg ikke burde sagt og gjort. Samtidig ønsker jeg på en måte ikke å forholde meg til den. 

På en yoga time nylig sa instruktøren at vi skulle gi oss selv en god klem. Jeg måtte avbryte timen og gå og kaste opp. Fortsatt når jeg tenker på det blir jeg uvel og kvalm. Kroppskontakt er helt uaktuelt, når andre gjør det dissosierer jeg umiddelbart, ellers bare unngår jeg det. Vet det er veldig unormalt og rart og forteller det ikke til noen. 

Anonymkode: bac26...4d9

Kan du be om å få en utredning for det? Det er nødvendig for å behandle deg riktig, og for at du skal få kontakt med kroppen igjen. Alle de greiene er dessverre viktige deler av å «fungere optimalt» 🫠

Nå får jeg litt dårlig samvittighet av å prakke på deg mye greier. Men det er bare typ ett år siden jeg var der selv, og jeg håper du kan få riktig hjelp. Har du fått bekrefta at du skal få utredningsopphold på Modum Bad? De fleste får avslag 1-7 ganger før de får. Der finner de ut av mye, men psykologen du har nå bør plukke opp dissosiasjon for å ikke ende opp med å gi deg feile diagnoser

Anonymkode: c1ed7...bdd

[AnonymBruker]

Jeg har samme bakgrunn som deg. Har strevd med kompleks PTSD hele livet, og nektet å gi opp "livet". Jeg insisterte på å være i jobb, forsøkte å være sosial og gjøre det alle andre gjorde, det som er "forventet". Jeg ble sykere og sykere.

Til slutt var det nok. Jeg sa opp jobben, og leide meg et hus langt ute på bygda, et bitte lite sted jeg aldri hadde hørt om, hvor jeg ikke kjente noen. Der gikk jeg til NAV-kontoret og la alle kortene på bordet. Det var ikke lenge før jeg fikk innvilget uføretrygd, med fritak for aktivitet/arbeidsutprøving i det løpet. Jeg gikk og snakket litt med en psykolog på det lokale DPS, og denne lille bygda hadde også en miljøarbeider som jeg kunne kontakte og få litt hjelp av i hverdagen. Miljøarbeideren kunne f eks være med til tannlegen, hjelpe å handle, eller bare fortelle litt om den nye bygda jeg hadde flyttet til, og så være littegranne sosial med meg.

Det første året snakket jeg ikke med noen der. Det var så godt å endelig få fred. Når jeg var på butikken så kjente jeg ingen, jeg slapp å plutselig møte på kjente i hytt & pine. Det var fantastisk.

Etter å ha bodd i bygda i noen år, så fikk jeg meg etterhvert et lite nettverk her. Men det er jo også valgfritt, og jeg fant ut at tiden var moden for det. Da var jeg åpen om min tilstand med en gang, slik at premissene for de nye vennskapene bygde på en forståelse om at jeg trenger mye alenetid, ro og fred, og at det er avtalt på forhånd med besøk og slike ting.

Så fikk jeg etterhvert innvilget kommunalt lån, og ettersom prisene på eneboliger er latterlig lave her, fikk jeg kjøpt et hus. Her har jeg stort sett bare skog og ville dyr som naboer. Men jeg har én nabo som jeg grenser inntil (han som eier skogen ved siden av), og han prøvde å ta kontakt da jeg flyttet hit. Han var veldig opptatt av tomtegrensene sine, slik folk ofte er langt ute på bygda. Han fikk streng beskjed om å holde seg langt unna tomta mi, og har ikke vist seg her siden. Jeg tok skikkelig i da jeg irettesatte ham, slik at premissene ble etablert momentant; at jeg ønsker ingen kontakt, og jeg må få være i fred. Det fungerte bra.

Jeg anbefaler deg å gjøre det samme som meg. Livet mitt har blitt så innmari mye bedre. Det blir jo ikke bra, og det blir ikke det samme livet som andre folk har, men det må man kanskje innse at man er for syk til. Så jeg har hatt fokus på livskvalitet, at livet er levelig, rett og slett. At jeg får minimert stress i hverdagen, slik at jeg får puste. Og at jeg blir littegranne bedre, istedenfor å bli sykere og sykere.

Sender deg en klem, og håper du finner ut av en retning som er god for deg ♥️

 

Anonymkode: a177e...ad5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har kompleks ptsd og trenger masse trygghet. Det er ekstremt utfordrende og utmattende med alle som tråkker over grensene mine, både i direkte og overført betydning. 

At noen tar stolen min på jobb (ved min pult), parkerer bilen sin på min parkeringsplass, naboer som bråker, kommer inn på min veranda, folk som tar på meg, folk som ikke lar meg prate, folk som avbryter en samtale med meg fordi en annen kommer. 

Jeg har store problemer med alle naboene mine (jeg bor trangt, og å bo tett på andre er kjempevanskelig)

Hva gjør dere andre med tilsvarende problematikk? Jeg går i terapi men opplever ingen bedring. 

Anonymkode: bac26...4d9

Har du prøvd kognitiv terapi? Det hjalp enormt for min del. Det snudde om tankegangen min når det kom til triggere og relasjoner. I tillegg fungerer det å være i nuet ekstremt godt. Finnes en del bøker du kan lese også. 

Tviler på at eksponering har så positiv effekt på kptsd før man har jobbet med tankegangen og traumene først. For min del  trigget det bare alarmsystemet og jeg ble utslitt til slutt. Hjalp ikke et døyt 😅

Hvis du ikke føler terapien hjelper er du nødt å si ifra til terapeuten. Ta tak, spørre om andre behandlings måter. Fortelle hvorfor du føler det ikke fungerer. Det er litt det med å ta tak selv ❤️

Anonymkode: 67e2b...40b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har samme bakgrunn som deg. Har strevd med kompleks PTSD hele livet, og nektet å gi opp "livet". Jeg insisterte på å være i jobb, forsøkte å være sosial og gjøre det alle andre gjorde, det som er "forventet". Jeg ble sykere og sykere.

Til slutt var det nok. Jeg sa opp jobben, og leide meg et hus langt ute på bygda, et bitte lite sted jeg aldri hadde hørt om, hvor jeg ikke kjente noen. Der gikk jeg til NAV-kontoret og la alle kortene på bordet. Det var ikke lenge før jeg fikk innvilget uføretrygd, med fritak for aktivitet/arbeidsutprøving i det løpet. Jeg gikk og snakket litt med en psykolog på det lokale DPS, og denne lille bygda hadde også en miljøarbeider som jeg kunne kontakte og få litt hjelp av i hverdagen. Miljøarbeideren kunne f eks være med til tannlegen, hjelpe å handle, eller bare fortelle litt om den nye bygda jeg hadde flyttet til, og så være littegranne sosial med meg.

Det første året snakket jeg ikke med noen der. Det var så godt å endelig få fred. Når jeg var på butikken så kjente jeg ingen, jeg slapp å plutselig møte på kjente i hytt & pine. Det var fantastisk.

Etter å ha bodd i bygda i noen år, så fikk jeg meg etterhvert et lite nettverk her. Men det er jo også valgfritt, og jeg fant ut at tiden var moden for det. Da var jeg åpen om min tilstand med en gang, slik at premissene for de nye vennskapene bygde på en forståelse om at jeg trenger mye alenetid, ro og fred, og at det er avtalt på forhånd med besøk og slike ting.

Så fikk jeg etterhvert innvilget kommunalt lån, og ettersom prisene på eneboliger er latterlig lave her, fikk jeg kjøpt et hus. Her har jeg stort sett bare skog og ville dyr som naboer. Men jeg har én nabo som jeg grenser inntil (han som eier skogen ved siden av), og han prøvde å ta kontakt da jeg flyttet hit. Han var veldig opptatt av tomtegrensene sine, slik folk ofte er langt ute på bygda. Han fikk streng beskjed om å holde seg langt unna tomta mi, og har ikke vist seg her siden. Jeg tok skikkelig i da jeg irettesatte ham, slik at premissene ble etablert momentant; at jeg ønsker ingen kontakt, og jeg må få være i fred. Det fungerte bra.

Jeg anbefaler deg å gjøre det samme som meg. Livet mitt har blitt så innmari mye bedre. Det blir jo ikke bra, og det blir ikke det samme livet som andre folk har, men det må man kanskje innse at man er for syk til. Så jeg har hatt fokus på livskvalitet, at livet er levelig, rett og slett. At jeg får minimert stress i hverdagen, slik at jeg får puste. Og at jeg blir littegranne bedre, istedenfor å bli sykere og sykere.

Sender deg en klem, og håper du finner ut av en retning som er god for deg ♥️

 

Anonymkode: a177e...ad5

Bra jobba ❤️

Har kptsd selv og det du har gjort drømmer jeg ofte om. Men har mann og barn, så kan ikke bare dra. Men merket godt når jeg flyttet fra hjemstedet mitt så senket jeg skuldrene mye mer. Det var ikke så ille lengre å gå på butikken, gå tur etc. 

Samtidig, er man ikke like "på" som deg, kan man fort isolere seg og bli dårligere. Det krever jo faktisk ganske mye styrke av deg å gjøre noe slikt. 💪 Både det å flytte, sette ned foten, skape seg et nytt nettverk, godta at man ikke er helt frisk og ikke fungerer optimalt i samfunnet/har det bedre sånn du lever nå samt å skape et så godt liv som mulig for deg selv som fungere. 

Imponerende, tøft og inspirerende ❤️

Anonymkode: 67e2b...40b