Hvordan akseptere at man ikke kan få barn?

[AnonymBruker]

På grunn av sykdom (ønsker ikke å skrive hvilken), så kan vi ikke få barn. Vi kan, men det vil være livsfarlig for meg. Selv om jeg har ekstremt lyst på barn, er jeg ikke villig til å risikere livet for det. Vi er 27 og 30 år, så mange rundt oss blir gravide nå. Flere kvelder har jeg grått fordi vi ikke kan få barn. Jeg jobber med barn og de på jobben "maser" om når vi skal få barn. Nå er det jo i praksis ikke mulig å adoptere lenger heller. Jeg har lenge visst at det kan være farlig for meg å få barn, men det var ikke før vi fikk svar på gentesten at vi fikk vite alvorlighetsgraden. På grunn av at jeg lenge har visst dette, så har jeg i mange år tenkt på adopsjon. Synes det er så trist det som ble avdekket om adopsjon og forstår at det er nødvendig med en midlertidig stopp (mest sannsynlig varig). 

Anonymkode: fd0ef...af8

[AnonymBruker]

Forstår at det er sårt. Men du må prøve selv om dt er vanskelig å jobbe med aksept, så ikke du bruker resten av ditt liv på å være lei deg. 

Det er vel mange barn som trenger avlastningshjem? 

Går det ikke an å adoptere i Norge heller? Det er jo barn her som trenger nye hjem? 

Anonymkode: e35e2...cce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Forstår at det er sårt. Men du må prøve selv om dt er vanskelig å jobbe med aksept, så ikke du bruker resten av ditt liv på å være lei deg. 

Det er vel mange barn som trenger avlastningshjem? 

Går det ikke an å adoptere i Norge heller? Det er jo barn her som trenger nye hjem? 

Anonymkode: e35e2...cce

Det blir bare adoptert noen få barn i Norge hvert år (mindre enn fem de siste årene). De andre adopsjonene i Norge er stebarnsadopsjon (men min man har ikke barn) og adopsjon av fosterbarn (men det er sjeldent det også). 

Anonymkode: fd0ef...af8

[AnonymBruker]

Fosterhjem kan være et alternativ? Det er en ekstremt viktig funksjon i samfunnet og for det enkelte barnet.ange blir jo også varig plassert.

Jeg har en fostersøster som kom til oss da hun var 5. Nå er vi voksne og hun er en like selvfølgelig del av søskenflokken som oss 4 genetiske søsken  

Anonymkode: e0b11...b4c

[AnonymBruker]

Du må ta tiden til hjelp, dessverre. Avdekke fordeler med å ikle ha barn, realisere dine mål og ønsker. Jeg tviler på at sorgen vil forsvinne, men den vil blekne med tiden. 

Anonymkode: 70d9f...4b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Fosterhjem kan være et alternativ? Det er en ekstremt viktig funksjon i samfunnet og for det enkelte barnet.ange blir jo også varig plassert.

Jeg har en fostersøster som kom til oss da hun var 5. Nå er vi voksne og hun er en like selvfølgelig del av søskenflokken som oss 4 genetiske søsken  

Anonymkode: e0b11...b4c

Ja, det kan være et alternativ. Må nok vente med det til jeg har akseptert situasjonen vår mer, slik at fosterbarnet ikke blir en "erstatning"/"løsning" på å ikke ha egne barn. 

Anonymkode: fd0ef...af8

[AnonymBruker]

Er det «kun» det å bære frem barnet som vil være livsfarlig? Hva med surrogati i utlandet? Er genfeilen arvelig?

Anonymkode: 10f6e...dcc

[AnonymBruker]

Vi valgte livet uten barn da vi ikke kunne få egne. Alternativene ble valgt bort i tur og orden, abortbransjen er for skitten, surrogati synes jeg ikke særlig om - å kjøpe en annens kropp på den måten, og ingen av oss ønsket å se en miks av egne gener med noen andre enn partneren.

Og det livet er veldig fint. Vi har levd et liv som ikke ville vært mulig med barn, og har det veldig fint sammen som par. Når man selv ønsker barn er det lett å se på det livet som rosenrødt, men sannheten når jeg ser mot venninner er at det også er mange prøvelser og en del sorg, og ikke minst mange som glir i fra hverandre som barn. Så min erfaring er at om man fokuserer på det fine i eget liv, og mulighetene man faktisk har, så er det lett å akseptere hvordan det ble. Til og med kjenne at man er litt glad for det. 

Anonymkode: 06463...e90

[AnonymBruker]

Hva er det som er problemet, er det selve svangerskapet eller er det arveligheten på genfeilen? Er det genfeilen så det dette relativt greit å omgåes gjennom å gjøre pgt-testing av embryo via ivf. Har du en alvorlig nok genfeil dekker det offentlige dette, men det finnes massevis av klinikker som gjør dette i utlandet og da slipper man ventetid.

Er det selve svangerskapet så er surrogati et alternativ. Det koster rundt 1 million, men det er iallefall en mulighet.

Anonymkode: e3dec...cfa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva er det som er problemet, er det selve svangerskapet eller er det arveligheten på genfeilen? Er det genfeilen så det dette relativt greit å omgåes gjennom å gjøre pgt-testing av embryo via ivf. Har du en alvorlig nok genfeil dekker det offentlige dette, men det finnes massevis av klinikker som gjør dette i utlandet og da slipper man ventetid.

Er det selve svangerskapet så er surrogati et alternativ. Det koster rundt 1 million, men det er iallefall en mulighet.

Anonymkode: e3dec...cfa

Surrogati er ulovlig i Norge - og gjennomføres ikke alltid verken lovlig, etisk eller korrekt i utlandet - særlig ikke dersom det er behov for en form for donasjon av sperm eller egg. 

 

Anonymkode: 7ac4b...bc4

[Naos]

Jeg har vært gjennom en sorgprosess relatert til at jeg ikke fikk, og ikke lenger kan få, barn. 

Jeg hørte masse på podcaster om barnløshet. Det finnes minst en norsk og en svensk, og flere utenlandske. Noen er frivillig barnløse, andre er ufrivillig, og alle har sin historie. 

For meg har disse podcastene hjulpet meg masse i sorgprosessen, og til å akseptere «min skjebne», og komme videre. 

Det tok tid, men det har faktisk vært en berikende prosess, når det kom til stykket. 

Jeg bestemte meg for at jeg ikke ønsker å gå gjennom livet og fokusere så mye på det jeg ikke kan få, når jeg har så mye bra. Samtidig erkjente jeg at sorgen fylte meg mer og mer, så jeg måtte rett og slett gi meg selv lov til å håndtere det, ikke bare forsøke å «få det til å gå bort». Jeg begynte en periode å grine når jeg så barn eller gravide, og jeg klarte ikke å forholde meg til venner med barn.

I stedet for å forsøke å ta meg sammen gikk jeg heller inn i temaet barnløshet. For meg har det å gå inn i sorgprosessen vært et godt valg for veien videre. Noen vil alltid kritisere en slik tilnærming, men ved å stå i det og ta i det får man jobbet seg gjennom det som er vanskelig.

Det ga nye perspektiver, og reduserte frykt og skam (som jeg ikke visste jeg hadde). 

Etterhvert forsvant behovet mer og mer, men om jeg kjenner på det tar jeg opp podcastene igjen, og lar meg selv få stå litt i «det rommet». 

[AnonymBruker]

Naos skrev (2 timer siden):

Jeg har vært gjennom en sorgprosess relatert til at jeg ikke fikk, og ikke lenger kan få, barn. 

Jeg hørte masse på podcaster om barnløshet. Det finnes minst en norsk og en svensk, og flere utenlandske. Noen er frivillig barnløse, andre er ufrivillig, og alle har sin historie. 

For meg har disse podcastene hjulpet meg masse i sorgprosessen, og til å akseptere «min skjebne», og komme videre. 

Det tok tid, men det har faktisk vært en berikende prosess, når det kom til stykket. 

Jeg bestemte meg for at jeg ikke ønsker å gå gjennom livet og fokusere så mye på det jeg ikke kan få, når jeg har så mye bra. Samtidig erkjente jeg at sorgen fylte meg mer og mer, så jeg måtte rett og slett gi meg selv lov til å håndtere det, ikke bare forsøke å «få det til å gå bort». Jeg begynte en periode å grine når jeg så barn eller gravide, og jeg klarte ikke å forholde meg til venner med barn.

I stedet for å forsøke å ta meg sammen gikk jeg heller inn i temaet barnløshet. For meg har det å gå inn i sorgprosessen vært et godt valg for veien videre. Noen vil alltid kritisere en slik tilnærming, men ved å stå i det og ta i det får man jobbet seg gjennom det som er vanskelig.

Det ga nye perspektiver, og reduserte frykt og skam (som jeg ikke visste jeg hadde). 

Etterhvert forsvant behovet mer og mer, men om jeg kjenner på det tar jeg opp podcastene igjen, og lar meg selv få stå litt i «det rommet». 

Ser at innlegget mitt over blir så "enkelt" når jeg ser det mot ditt. Som at jeg bare slo av en bryter og tenkte at livet er så bra uansett. Det stemmer jo selvfølgelig ikke. Stegene med å velge bort alternativer gikk over 1-2 år, sorgprosessen enda lengre. 

Så ønsket å supplere med at jeg nå er i 40-årene, og har vært uten prevensjon i 15+ år (vi er uforklarlig barnløse, tross mange prøverørsforsøk). Og da er det jo lett å glemme de vonde følelsene man hadde da venninner annonserte graviditet, stikkene når man ser egne foreldre som besteforeldre, og alt det der. Jeg er over den kneika nå, da "barna" rundt meg nå stort sett er i barneskolealder, og tenåringer. Mine venninner er ikke i bobla lenger, og har ikke det store behovet for å snakke om sine søte små. 

Akkurat nå er jeg på et bra sted. Det handler nok også om at hormoner og det biologiske behovet slipper taket på et tidspunkt. Men jeg kjenner jo en liten klo rundt hjertet når jeg tenker på alderdom, og ser hvor mye jeg og mannen trår til for egne foreldre. Og jeg må nok gjennom en ny prosess når barnebarn begynner å dukke opp overalt. Men å tenke på noe som skjer i fremtiden gir ingen verdi. Jeg holder derfor fast ved at det bildet jeg har i hodet av et slikt liv er rosenrødt, og at sannheten er at det også har sine utfordringer og sorger. 

Anonymkode: 06463...e90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Surrogati er ulovlig i Norge - og gjennomføres ikke alltid verken lovlig, etisk eller korrekt i utlandet - særlig ikke dersom det er behov for en form for donasjon av sperm eller egg. 

 

Anonymkode: 7ac4b...bc4

Ja, det er ulovlig i Norge, men muligheten finnes om man går til utlandet. Hva som er etisk riktig er en annen diskusjon, og egg/sperm donasjon gjøres heller ikke surrogaten så det er nødvendigvis ikke et problem. 
Poenget er at det finnes mange løsninger hvis økonomien er tilstedet og ønsket er stort nok.

Anonymkode: e3dec...cfa

[AnonymBruker]

Adopsjon er absolutt mulig (fra utlandet) fortsatt, og det er lurt å sette i gang prosessen så fort som mulig hvis dere ønsker dette. Er dere ikke gift, er nok det første bud isåfall. 

Anonymkode: 4a86e...1a6

[AnonymBruker]

Fosterhjem? Evnt tilby deg å passe noen barn for alenemødre/fedre en dag eller to i mnd? Eller noe så ‘enkelt’ som å passe barna til vennene deres?

Jeg hadde satt så enormt pris på om noen av mine barnløse venner hadde tatt initiativ til å passe et av barna, eller i heletatt kommet på besøk for å bli kjent med ungene. Jeg ender som oftest opp med å møte de uten barn, og møte venner med barn med barna.. det føles litt kjipt, da en av mine beste venner ikke har barn enda… hun gir gaver og hadde 100% stilt opp om jeg hadde spurt henne, men jeg ville heller hatt henne på besøk enn å få gavene.

Anonymkode: 00cc6...7f3

[AnonymBruker]

Man kan også være besøkshjem - da har man et barn feks 1 helg i mnd.

Jeg tenker at jeg skal være beredskapshjem, eller fosterhjem noen år når ungene er flyttet hjemmefra. Jeg jobbet nå med barn med ekstra behov, og kunne tenkt meg å ta det videre et hakk, også for å få mer erfaring.

Anonymkode: 18077...7e3

[AnonymBruker]

Meld dere som fosterhjem. Ofte får man da barn som blir boende hos dere til de flytter ut. 
 

Anonymkode: e07e2...949

[AnonymBruker]

Det er så mange fordeler med å ikke ha barn. Bedre økonomi, bedre tid, mindre bekymringer, bedre søvnkvalitet, bedre helse, mulighet til å gjøre hva du vil - når du vil. Du kommer til å prise deg lykkelig om en stund ❣️

Anonymkode: 26790...cca

[Sofie Maria]

AnonymBruker skrev (På 31.7.2024 den 19.46):

På grunn av sykdom (ønsker ikke å skrive hvilken), så kan vi ikke få barn. Vi kan, men det vil være livsfarlig for meg. Selv om jeg har ekstremt lyst på barn, er jeg ikke villig til å risikere livet for det. Vi er 27 og 30 år, så mange rundt oss blir gravide nå. Flere kvelder har jeg grått fordi vi ikke kan få barn. Jeg jobber med barn og de på jobben "maser" om når vi skal få barn. Nå er det jo i praksis ikke mulig å adoptere lenger heller. Jeg har lenge visst at det kan være farlig for meg å få barn, men det var ikke før vi fikk svar på gentesten at vi fikk vite alvorlighetsgraden. På grunn av at jeg lenge har visst dette, så har jeg i mange år tenkt på adopsjon. Synes det er så trist det som ble avdekket om adopsjon og forstår at det er nødvendig med en midlertidig stopp (mest sannsynlig varig). 

Anonymkode: fd0ef...af8

Jeg tror åpenhet er nøkkel her for deg. Fortell alle som spør og gnåler hvordan ståa egentlig er. Både for din egen healing, men også får å lære de en lekse. Spørsmål om barn er så hjernedødt at jeg har ikke ord engang.

Jeg vet ikke deres situasjon, men vet personlig at hvis jeg hadde hatt en bedre livs-situasjon enn hva jeg har så ville jeg hundre og ti prosent gått for surrogati. Få en ferdig laget baby uten gravid-tiden, spy og ødelagt vagina? Ja takk 😅! 

men som flere skriver surrogati er ikke lovlig her hjemme og det er ekstremt dyrt, et mer realistisk alternativ er derfor å være fosterfamilie. Jeg vet at fosterforeldre har mye fleksibilitet , man kan eks ønske seg alder. Man har også fullt lov å takket nei til en tildeling, for så vente på neste barn som passer deres familie/liv bedre. (har en venn som gjorde nettopp dette. hun takket nei til et barn med noe helseproblemer og endte opp med en ungdom i hus 🥰) 

neste forslag /tanke.. kan eggdonasjon være noe? I så fall blir jo dine gener eliminert bort og gentesten blir uvesentlig 🤷‍♀️ ❤️ ? 

 

Endret 2. august av Sofie Maria

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Fosterhjem? Evnt tilby deg å passe noen barn for alenemødre/fedre en dag eller to i mnd? Eller noe så ‘enkelt’ som å passe barna til vennene deres?

Jeg hadde satt så enormt pris på om noen av mine barnløse venner hadde tatt initiativ til å passe et av barna, eller i heletatt kommet på besøk for å bli kjent med ungene. Jeg ender som oftest opp med å møte de uten barn, og møte venner med barn med barna.. det føles litt kjipt, da en av mine beste venner ikke har barn enda… hun gir gaver og hadde 100% stilt opp om jeg hadde spurt henne, men jeg ville heller hatt henne på besøk enn å få gavene.

Anonymkode: 00cc6...7f3

Skjønner at det er godt ment, og for noen kan det kanskje være riktig.. Men fra en annen med lang historie som ufrivillig barnløshet kan jeg ikke tenke meg et verre alternativ enn å passe venners barn som "plaster på såret". 

Anonymkode: c561b...fd6