Ble du diagnosert med ADHD senere i livet? Hvordan?

[AnonymBruker]

Jeg har fått noen kommentarer fra noen som har ADHD at hen tror jeg har det, og noe av det personen sier gir mening. Men hver gang jeg spør andre sier de "Men du er ikke hyperaktiv". Men det er vel ikke alle som har ADHD som er hyper? 

Noen trekk som får meg til å lure er:

- Sliter med å organisere ting
- Sliter med rydding 

- Vansker med å fokusere i samtaler med mindre det interesserer meg. Tankene kan lett vandre. Jeg skifter også veldig fort tema. Jeg kan snakke om en ting og plutselig begynne å snakke om noe annet fordi noen tanker kom inn i hodet mitt. 
- Har vansker med å fokusere på det samme over lengre tid. Hvis jeg setter meg mål og planlegger hva jeg skal gjøre, så ender jeg ofte opp med å gjor alt mulig annet. 
- Vansker med å fokusere på små detaljer. For eksempel var arbeidet mitt i matte alltid gjort på riktig måte, men resultatet ble av en eller annen grunn feil. 

Fokus har alltid vært et problem på skolen og høyere utdanning. Jeg prøver å ikke la det påvirke meg på jobb, men jeg må kjempe med meg selv. 

Anonymkode: b01db...fce

[AnonymBruker]

Ja, fikk diagnosen i godt voksen alder. Har ikke hyperaktivitet, men sliter med mye annet som er typisk adhd. Du trenger ikke ha adhd pga det du skriver her, men hvis du har mistanke og det påvirker funksjonsvnivået ditt, må du snakke med fastlege. 

Anonymkode: 054b2...dee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg har fått noen kommentarer fra noen som har ADHD at hen tror jeg har det, og noe av det personen sier gir mening. Men hver gang jeg spør andre sier de "Men du er ikke hyperaktiv". Men det er vel ikke alle som har ADHD som er hyper? 

Noen trekk som får meg til å lure er:

- Sliter med å organisere ting
- Sliter med rydding 

- Vansker med å fokusere i samtaler med mindre det interesserer meg. Tankene kan lett vandre. Jeg skifter også veldig fort tema. Jeg kan snakke om en ting og plutselig begynne å snakke om noe annet fordi noen tanker kom inn i hodet mitt. 
- Har vansker med å fokusere på det samme over lengre tid. Hvis jeg setter meg mål og planlegger hva jeg skal gjøre, så ender jeg ofte opp med å gjor alt mulig annet. 
- Vansker med å fokusere på små detaljer. For eksempel var arbeidet mitt i matte alltid gjort på riktig måte, men resultatet ble av en eller annen grunn feil. 

Fokus har alltid vært et problem på skolen og høyere utdanning. Jeg prøver å ikke la det påvirke meg på jobb, men jeg må kjempe med meg selv. 

Anonymkode: b01db...fce

Ja. Diagnose 46 år. 

Skole - måtte lese om igjen og om igjen, men husket likevel dårlig. Aldri jevn innsats, gjorde knapt lekser (skrev dem opp men glemte å gjøre dem)... Pugging og pur vilje fikk meg gjennom med ok karakter, men måtte sove omtrent hver dag etter skolen gjennom hele ungdomsskole og studietid. 

Klarte to høyere utdanninger, men jobb ble tøft

Ellers: Jeg kjører på, klarer ikke ta pauser, emten fordi jeg glemmer det eller fordi jeg vet det er vanskelig å komme i gang igjen etterpå. Er det lystbetont er det én ting, men jeg har uansett veldig varierende energi og motivasjon. Kan få hyperfokus på egne ting, mens på jobb kan jeg ikke bare bestemme meg for å ha god energi, så jeg har i tiår presset meg på pur adrenalin og kaffe for å holde en slags jevn prestasjonskurve. 

Hjemme er det likt, husarbeid etc går på innfallsmetoden. Kan plutselig få en rakett i ræva og få unna en hel haug med ting, og etterpå lure på hvorfor det var så vanskelig.. men neste gang det roter seg til er det like vanskelig. 

Jeg planlegger masse, men når det kommer til stykket setter jeg enten aldri i gang, eller så fullfører jeg ikke. Har gått drit lei av alle hobbyer som ikke førte noe sted. 

Men det er kroppslig jeg har slitt mest. Kronisk migrene siden 20 år gammel, utmattelse, og senere flere tilstander som legene bare kunne forklare med stress. Visste aldri hvorfor jeg stresset, kunne ikke slappe av, vanskelig å sitte stille og se en film. Kjeder meg rundt middag med veldig seriøse folk. Jeg må ha humor og latter. 

Kan avbryte når jeg er ivrig, og deler entusiasme ved å forteller om en situasjon som ligner den du forteller. Dette kalles av nevrotypiske for "one upping", at man liksom vil stjele oppmerksomheten. Det har aldri vært min intensjon, og jeg visste ikke engang om det. Forklarer alle de gangene jeg trodde vi har hatt en fin samtale og delt erfaringer, men så blir den andre tilbaketrukket, og jeg aner ikke hva jeg har sagt feil. 

Kan "overshare", særlig hvis noen er litt empatiske og deler noe selv, jeg hater det, og har bare de siste årene lært meg å hodle igjen. Hvertfall for det meste. 

Alltid følt meg rar og annerledes, og liksom strevd så innmari for å få til det andre tilsynelatende klarer enkelt og greit. 

En dag koblet jeg mitt eget hyperfokus til påfølgende utmattelse, og kom på at jeg hadde hørt noe om hyperfokus og adhd... jeg gravde selvsagt dypt for å lære mer, oppsøkte privat psykiater (en av de aller fremste i landet for å være helt sikker på rikitg diagnose) og det var ikke tvil. I tillegg ble det målt "skyhøy iq", som de sa, noe som har bidratt til å maskere i alle år. Men til gjengjeld har jeg slitt meg helt ut og ble ufør noen år før diagnosen. Utrolig at ingen i helsevesenet har koblet dette, så mye syk som jeg har vært. Men det er jo litt typisk, "flinke piker" får diagnose sent... 

Anonymkode: 136ef...729

[AnonymBruker]

Ja det har vært lite forskning på kvinner og adhd så mange får diagnosen senere i livet og da har man som regel slitt psykisk og fysisk i mange år men ikke klart å finne årsak.

Hvis du har store funksjonsvansker i hverdagen så kan man ta det videre med fastlegen. Adhd finnes i ulike grader men selv om man har konsentrasjonsvansker betyr ikke at det er adhd. 

Adhd gir som regel store reguleringsforstyrrelser på flere områder.

 

Anonymkode: b6176...c86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja. Diagnose 46 år. 

Skole - måtte lese om igjen og om igjen, men husket likevel dårlig. Aldri jevn innsats, gjorde knapt lekser (skrev dem opp men glemte å gjøre dem)... Pugging og pur vilje fikk meg gjennom med ok karakter, men måtte sove omtrent hver dag etter skolen gjennom hele ungdomsskole og studietid. 

Klarte to høyere utdanninger, men jobb ble tøft

Ellers: Jeg kjører på, klarer ikke ta pauser, emten fordi jeg glemmer det eller fordi jeg vet det er vanskelig å komme i gang igjen etterpå. Er det lystbetont er det én ting, men jeg har uansett veldig varierende energi og motivasjon. Kan få hyperfokus på egne ting, mens på jobb kan jeg ikke bare bestemme meg for å ha god energi, så jeg har i tiår presset meg på pur adrenalin og kaffe for å holde en slags jevn prestasjonskurve. 

Hjemme er det likt, husarbeid etc går på innfallsmetoden. Kan plutselig få en rakett i ræva og få unna en hel haug med ting, og etterpå lure på hvorfor det var så vanskelig.. men neste gang det roter seg til er det like vanskelig. 

Jeg planlegger masse, men når det kommer til stykket setter jeg enten aldri i gang, eller så fullfører jeg ikke. Har gått drit lei av alle hobbyer som ikke førte noe sted. 

Men det er kroppslig jeg har slitt mest. Kronisk migrene siden 20 år gammel, utmattelse, og senere flere tilstander som legene bare kunne forklare med stress. Visste aldri hvorfor jeg stresset, kunne ikke slappe av, vanskelig å sitte stille og se en film. Kjeder meg rundt middag med veldig seriøse folk. Jeg må ha humor og latter. 

Kan avbryte når jeg er ivrig, og deler entusiasme ved å forteller om en situasjon som ligner den du forteller. Dette kalles av nevrotypiske for "one upping", at man liksom vil stjele oppmerksomheten. Det har aldri vært min intensjon, og jeg visste ikke engang om det. Forklarer alle de gangene jeg trodde vi har hatt en fin samtale og delt erfaringer, men så blir den andre tilbaketrukket, og jeg aner ikke hva jeg har sagt feil. 

Kan "overshare", særlig hvis noen er litt empatiske og deler noe selv, jeg hater det, og har bare de siste årene lært meg å hodle igjen. Hvertfall for det meste. 

Alltid følt meg rar og annerledes, og liksom strevd så innmari for å få til det andre tilsynelatende klarer enkelt og greit. 

En dag koblet jeg mitt eget hyperfokus til påfølgende utmattelse, og kom på at jeg hadde hørt noe om hyperfokus og adhd... jeg gravde selvsagt dypt for å lære mer, oppsøkte privat psykiater (en av de aller fremste i landet for å være helt sikker på rikitg diagnose) og det var ikke tvil. I tillegg ble det målt "skyhøy iq", som de sa, noe som har bidratt til å maskere i alle år. Men til gjengjeld har jeg slitt meg helt ut og ble ufør noen år før diagnosen. Utrolig at ingen i helsevesenet har koblet dette, så mye syk som jeg har vært. Men det er jo litt typisk, "flinke piker" får diagnose sent... 

Anonymkode: 136ef...729

Nesten identisk historie her. Problemet er at man klarer å skjule vanskene til en viss grad så er man smart så «klarer» man seg men ender opp med masse kroppslige plager, fysisk og psykisk. Kroppen  har vært så utkjørt til tider pga jeg ikke klarer å regulere aktivitetsnivå kombinert med lite søvn, mye stress.

Anonymkode: b6176...c86

[AnonymBruker]

Jeg fikk det i slutten av 20årene. Da har jeg vist om det siden jeg var under 10 år. For meg går det så utover hverdagen at jeg følte behovet for medisin. Så derfor valgte jeg å utrede meg. For å få hjelp. Hadde jeg tenkt medisiner er unødvendig, så hadde jeg ikke ville blitt stemplet med adhd heller. Mange greier seg fint igjennom livet uten å ha det på papiret.

Anonymkode: 389a1...e6b

[AnonymBruker]

Voksen alder?? Rart..

De fleste skjønner vel selv i ganske ung alder at man enten har aktiv eller rolig "ADHD"

Er det ikke foreldre,lærere, søsken eller venner som gir et lite hint?

Er det en fordel å ha diagnosen ADHD på CV'n kanskje??

Anonymkode: 3e1c5...00d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Nesten identisk historie her. Problemet er at man klarer å skjule vanskene til en viss grad så er man smart så «klarer» man seg men ender opp med masse kroppslige plager, fysisk og psykisk. Kroppen  har vært så utkjørt til tider pga jeg ikke klarer å regulere aktivitetsnivå kombinert med lite søvn, mye stress.

Anonymkode: b6176...c86

Du virker da som et helt normalt menneske, kjenner da vitterlig ingen som ikke er som deg. Skal det så lite til for å bli stemplet med denne diagnosen?

Anonymkode: 3e1c5...00d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ja. Diagnose 46 år. 

Skole - måtte lese om igjen og om igjen, men husket likevel dårlig. Aldri jevn innsats, gjorde knapt lekser (skrev dem opp men glemte å gjøre dem)... Pugging og pur vilje fikk meg gjennom med ok karakter, men måtte sove omtrent hver dag etter skolen gjennom hele ungdomsskole og studietid. 

Klarte to høyere utdanninger, men jobb ble tøft

Ellers: Jeg kjører på, klarer ikke ta pauser, emten fordi jeg glemmer det eller fordi jeg vet det er vanskelig å komme i gang igjen etterpå. Er det lystbetont er det én ting, men jeg har uansett veldig varierende energi og motivasjon. Kan få hyperfokus på egne ting, mens på jobb kan jeg ikke bare bestemme meg for å ha god energi, så jeg har i tiår presset meg på pur adrenalin og kaffe for å holde en slags jevn prestasjonskurve. 

Hjemme er det likt, husarbeid etc går på innfallsmetoden. Kan plutselig få en rakett i ræva og få unna en hel haug med ting, og etterpå lure på hvorfor det var så vanskelig.. men neste gang det roter seg til er det like vanskelig. 

Jeg planlegger masse, men når det kommer til stykket setter jeg enten aldri i gang, eller så fullfører jeg ikke. Har gått drit lei av alle hobbyer som ikke førte noe sted. 

Men det er kroppslig jeg har slitt mest. Kronisk migrene siden 20 år gammel, utmattelse, og senere flere tilstander som legene bare kunne forklare med stress. Visste aldri hvorfor jeg stresset, kunne ikke slappe av, vanskelig å sitte stille og se en film. Kjeder meg rundt middag med veldig seriøse folk. Jeg må ha humor og latter. 

Kan avbryte når jeg er ivrig, og deler entusiasme ved å forteller om en situasjon som ligner den du forteller. Dette kalles av nevrotypiske for "one upping", at man liksom vil stjele oppmerksomheten. Det har aldri vært min intensjon, og jeg visste ikke engang om det. Forklarer alle de gangene jeg trodde vi har hatt en fin samtale og delt erfaringer, men så blir den andre tilbaketrukket, og jeg aner ikke hva jeg har sagt feil. 

Kan "overshare", særlig hvis noen er litt empatiske og deler noe selv, jeg hater det, og har bare de siste årene lært meg å hodle igjen. Hvertfall for det meste. 

Alltid følt meg rar og annerledes, og liksom strevd så innmari for å få til det andre tilsynelatende klarer enkelt og greit. 

En dag koblet jeg mitt eget hyperfokus til påfølgende utmattelse, og kom på at jeg hadde hørt noe om hyperfokus og adhd... jeg gravde selvsagt dypt for å lære mer, oppsøkte privat psykiater (en av de aller fremste i landet for å være helt sikker på rikitg diagnose) og det var ikke tvil. I tillegg ble det målt "skyhøy iq", som de sa, noe som har bidratt til å maskere i alle år. Men til gjengjeld har jeg slitt meg helt ut og ble ufør noen år før diagnosen. Utrolig at ingen i helsevesenet har koblet dette, så mye syk som jeg har vært. Men det er jo litt typisk, "flinke piker" får diagnose sent... 

Anonymkode: 136ef...729

Er ikke TS, men kjenner meg igjen i mye av det du skriver og har også lurt på om jeg har ADHD. Har også migrene, men aldri hørt før at det kan være knytta til ADHD? Interessant…

Anonymkode: c58ef...952

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Voksen alder?? Rart..

De fleste skjønner vel selv i ganske ung alder at man enten har aktiv eller rolig "ADHD"

Er det ikke foreldre,lærere, søsken eller venner som gir et lite hint?

Er det en fordel å ha diagnosen ADHD på CV'n kanskje??

Anonymkode: 3e1c5...00d

For den som vokste opp før år 2000 så var det ikke vanlig å få Adhd diagnose nei(det het vel ikke Adhd heller den gang). Men så er det stor forskjell på å vokse opp da og nå, man må i langt større grad passe inn i skjemaer både her og der, ja helt fra barnehagealder...Men det betyr ikke at man hadde det helt fint med en udiagnostisert Adhd før år 2000. Mange har nok strevd mye både i oppvekst og i voksenlivet. Det er mange i dag som er utenfor samfunnet som mye trolig har Adhd, men uten å vite det..

Jeg har selv en tenåring som nylig har fått diagnosen, Adhd uoppmerksom type. For min del streifa ikke tankeb på adhd meg før han var rundt 10 år og jeg tilfeldigvis leste en artikkel om Adhd i en avis. Inntil da forbandt jeg Adhd med hyperaktivitet, men den artikkelen gjorde at jeg fikk mange brikker på plass, for det var svært mye som passet for min sønn som ikke hadde med hyperaktivitet å gjøre. Under sønnen min sin utredning så gikk det også opp for meg at min man mye sannsynlig har det han også. Han har ikke komt i gang med utredning enda, men ser selv at mye kan passe. Ikke at det har så mye betydning for han å få noe diagnose, annet enn å vite. Han har en bra jobb og en god lønn og fungerer jo bra sånn sett. Men hjemme og i parforholdet er det så som så. Ja vi har holdt sammen i mange år, men det har holdt hardt og det har holdt og fungert kun fordi jeg har latt det fungere. Jeg har fått betale prisen og har møtt veggen både pga mannen som fungere dårlig på hjemmebane, men også pga sønnen som ikke fungerer så bra sånn generelt sett(har nettopp fått på papiret av psykiater at han har stort funksjonstap.)

Du får mene så mye du vil om at adhd er en tullediagnose(du er vel den samme som stikker innom de fleste adhdtråder og er nedlatende), men for den som står midt i det så er det tøffe tak.

Anonymkode: 7efc2...c9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Du virker da som et helt normalt menneske, kjenner da vitterlig ingen som ikke er som deg. Skal det så lite til for å bli stemplet med denne diagnosen?

Anonymkode: 3e1c5...00d

Kan du ikke i det minste prøve å la være...

Anonymkode: 7efc2...c9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har fått noen kommentarer fra noen som har ADHD at hen tror jeg har det, og noe av det personen sier gir mening. Men hver gang jeg spør andre sier de "Men du er ikke hyperaktiv". Men det er vel ikke alle som har ADHD som er hyper? 

Noen trekk som får meg til å lure er:

- Sliter med å organisere ting
- Sliter med rydding 

- Vansker med å fokusere i samtaler med mindre det interesserer meg. Tankene kan lett vandre. Jeg skifter også veldig fort tema. Jeg kan snakke om en ting og plutselig begynne å snakke om noe annet fordi noen tanker kom inn i hodet mitt. 
- Har vansker med å fokusere på det samme over lengre tid. Hvis jeg setter meg mål og planlegger hva jeg skal gjøre, så ender jeg ofte opp med å gjor alt mulig annet. 
- Vansker med å fokusere på små detaljer. For eksempel var arbeidet mitt i matte alltid gjort på riktig måte, men resultatet ble av en eller annen grunn feil. 

Fokus har alltid vært et problem på skolen og høyere utdanning. Jeg prøver å ikke la det påvirke meg på jobb, men jeg må kjempe med meg selv. 

Anonymkode: b01db...fce

Om du ikke har store problemer mht daglige funksjoner, som feks å stå i jobb, ivareta unger og sosiale forhold, så,trenger du egentlig ikke noen diagnose. Og da heller ikke medisiner.

Jeg fikk diagnosen i voksen alder og angrer på at jeg kastet bort tid og penger på utredning og medisiner. Perioden med utprøving av medisiner var de verste månedene i mitt liv. Man må starte med de billigste medisinene med mest bivirkinger først og så gradvis utprøving av andre alternativ. Jeg angrer på at jeg utsatte kroppen min for dette. Jeg glemmer riktignok ting hver dag , både mobiler, nøkler og avtaler. Bruker mye unødvendig tid på leting og organisering som aldri blir bra. Jeg har likevel jobbet med meg selv og lært med å leve med skavankene mine. Ingen er perfekte. Og så lenge jeg klarer å beholde jobben, venner og  hovedomsorgen for barna så er det mer enn godt nok.

ADHD er en ‘in’ diagnose. Syns det er skummelt at så mange får så sterke medisiner bare fordi vi er litt mer glemsomme og distré enn hva som passer inn i samfunnet.

Anonymkode: aebb9...921

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Om du ikke har store problemer mht daglige funksjoner, som feks å stå i jobb, ivareta unger og sosiale forhold, så,trenger du egentlig ikke noen diagnose. Og da heller ikke medisiner.

Jeg fikk diagnosen i voksen alder og angrer på at jeg kastet bort tid og penger på utredning og medisiner. Perioden med utprøving av medisiner var de verste månedene i mitt liv. Man må starte med de billigste medisinene med mest bivirkinger først og så gradvis utprøving av andre alternativ. Jeg angrer på at jeg utsatte kroppen min for dette. Jeg glemmer riktignok ting hver dag , både mobiler, nøkler og avtaler. Bruker mye unødvendig tid på leting og organisering som aldri blir bra. Jeg har likevel jobbet med meg selv og lært med å leve med skavankene mine. Ingen er perfekte. Og så lenge jeg klarer å beholde jobben, venner og  hovedomsorgen for barna så er det mer enn godt nok.

ADHD er en ‘in’ diagnose. Syns det er skummelt at så mange får så sterke medisiner bare fordi vi er litt mer glemsomme og distré enn hva som passer inn i samfunnet.

Anonymkode: aebb9...921

 

Det er dessverre mye mer enn å være glemsom og distré, for mange. Om du finner "workarounds" er jo det supert, ikke alle trenger medisiner. Men for noen av oss som har gått udiagnostosert, har alt styret og stresset ødelagt helsa. Jeg fikk kroniske sykdommer ffa jeg var 20, da jeg var 42 ble jeg ble ufør, og fikk adhd-diagnose først 46 år gammel. Årene med småbarn var alldeles grusomt, for jeg klarte "ingenting" uten å stresse og styre noe enormt. Mannen min måtte holde i alle trådene, så jeg "gjemte meg" bak han. 

En 'in' diagnose er det kun fordi det begynner å bli synlig hvor mange som faktisk sliter med adhd. Det er jo et spekter, mange klarer seg greit, men det blir som med venstrehendte i gamle dager: De måtte skjule det for å passe inn. Et ganske simpelt eksempel, men poenget er at det finnes, selv om andre ikke ser det. Som homofili. Det kommer opp i lyset. 

Og nevrodiversitet viser seg å være veldig vanlig, mange klarer seg, men mange sliter også store deler av livet uten å vite hvorfor. 

Det er ikke en in-diagnose, det er perspektivene som begynner å åpnes opp. Alle passer ikke inn i samfunnet slik vi har bygget det opp. 

Godt å høre at du klarer deg uten, men medisiner hjelper også mange. Dessverre er det 30% som ikke kan bruke medisiner/ ikke får effekt. Etter prøving og feiling har jeg funnet en medisin som roer meg ned, og det er alldeles fantastisk... tankekjøret er borte. Jeg er mer tålmodig, kan ta pauser istedet for å kjøre meg helt tom. 

Vi må være glade for at det blir fokus på at viber forskjellig "wired" i toppen, det vil på sikt bety at flere får muligheten til å utnytte sitt potensiale, ikke bare visne i de smale samfunnsforventningene ❤️ Det som er verst, er at vi fortsatt må tilpasse oss, f.eks med å ta medisin. Hadde samfunnet vært annerledes, hadde jeg kanskje kunnet være meg selv i større grad, uten å falle utenfor. 

Anonymkode: 136ef...729

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg har fått noen kommentarer fra noen som har ADHD at hen tror jeg har det, og noe av det personen sier gir mening. Men hver gang jeg spør andre sier de "Men du er ikke hyperaktiv". Men det er vel ikke alle som har ADHD som er hyper? 

Noen trekk som får meg til å lure er:

- Sliter med å organisere ting
- Sliter med rydding 

- Vansker med å fokusere i samtaler med mindre det interesserer meg. Tankene kan lett vandre. Jeg skifter også veldig fort tema. Jeg kan snakke om en ting og plutselig begynne å snakke om noe annet fordi noen tanker kom inn i hodet mitt. 
- Har vansker med å fokusere på det samme over lengre tid. Hvis jeg setter meg mål og planlegger hva jeg skal gjøre, så ender jeg ofte opp med å gjor alt mulig annet. 
- Vansker med å fokusere på små detaljer. For eksempel var arbeidet mitt i matte alltid gjort på riktig måte, men resultatet ble av en eller annen grunn feil. 

Fokus har alltid vært et problem på skolen og høyere utdanning. Jeg prøver å ikke la det påvirke meg på jobb, men jeg må kjempe med meg selv. 

Anonymkode: b01db...fce

Jeg har de samme problemene (og flere, så klart), men har aldri vært "hyperaktiv" dvs hyper på utsiden. På mange av oss med adhd sitter hyperaktiviteten i hodet uten å vises på utsiden. Når omverdenen ser meg sitte rolig og se lat ut, så er hodet i fullt gir og tanker og impulser fyker omkring og hos meg kan det gjøre at jeg sliter med å mobilisere kroppen, hvilken vei skal jeg bevege meg, liksom? Hjernen klarer ikke å lande på et valg.

Jeg klarte meg ganske bra i skolen, men jeg gikk på en liten skole med få elever i klassen. I tillegg var dagene veldig faste og rutinedrevet, noe som gagnet mitt hode bra. Jeg var også interessert i mye forskjellig, og seilte gjennom fag som ikke krevde pugging av detaljer som matteregler eller årstall. Jeg slet imidlertid mer på det sosiale området, det ble fort overveldende og slitsomt. Høyere utdanning gikk greit, men mens jeg klarte å få gode karakterer i spesifikke fag slet jeg veldig med å forstå mye annet grunnleggende, slik som fraværsregler, snittkarakter og andre rent praktiske ting relatert til studiene.

Jeg har et barn som fikk diagnosen som åtteåring, og det var da jeg fikk mistanken om at jeg også hadde det. Men, siden jeg trodde jeg fungerte "fint" tok det likevel mange år før jeg faktisk bestemte meg for å finne ut om mistanken stemte.

Jeg tok til slutt en prat med fastlegen, ble henvist videre, og fikk diagnosen. Begynte på medisiner som hjelper meg å organisere hverdagen litt bedre. Skulle ønske jeg hadde funnet ut av det tidligere, for da hadde jeg kanskje ikke slitt meg så fullstendig ut. Å få diagnosen har også hjulpet meg å forstå min egen barndom bedre, og jeg har ryddet vekk litt skyldfølelse og skam over alt det "selvsagte" som jeg ikke fikk til i oppveksten.

Anonymkode: fe897...bbd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Voksen alder?? Rart..

De fleste skjønner vel selv i ganske ung alder at man enten har aktiv eller rolig "ADHD"

Er det ikke foreldre,lærere, søsken eller venner som gir et lite hint?

Er det en fordel å ha diagnosen ADHD på CV'n kanskje??

Anonymkode: 3e1c5...00d

1. Det har vært mye forskning på området de siste 40 årene, og forståelsen av hva ADHD er har endret seg mye på denne tiden. 
2. Da dagens voksne var barn. (70-80-90- tallet) så var ADHD til nød en diagnose som ble satt på hyperaktive gutter. (Den var likevel ikke spesielt vanlig.)  Jenter kunne altså ikke få diagnosen. Og hvis du ikke var hyperaktiv, så fikk du heller ikke diagnosen. 
Dette gjør også at de fleste foreldre, lærere, søsken og venner i samme alder eller eldre, fortsatt forbinder diagnosen ADHD med hyperaktive gutter. (Derav "ja, men du er jo ikke hyperaktiv, så du kan ikke ha diagnosen" som veldig mange kvinner møtes av når de er diagnostisert i voksen alder.) 
4. Man sammenligner seg selv med andre, men alle tenker jo at "alle andre sliter med det samme som meg". Altså tror man at alt man synes er veldig vanskelig selv, er like vanskelig for alle andre. Dvs at de fleste med ADHD forstår ikke at de har en hjerne som virker annerledes enn andres. De tror at de bare er dummere, mer klønete, og litt mer distre enn andre.
5. ADHD er arvelig. Det er derfor lett å kjenne seg igjen i familiemedlemmer. (Som ikke fikk noen diagnose som barn.) 
6. Fordi man vet mer om ADHD, og lettere setter diagnosen på barn, så er det også vanlig at foreldre utredes og får diagnose når barna får diagnose. 
7. For mange forverres symptomene i "overgangsfaser", altså er det ofte i tenårene, når man får barn, eller i overgangsalder, at kvinner får diagnosen.

Grunnen til at det settes såpass mange diagnoser nå, er jo nettopp at man henter inn etterslepet. 

Anonymkode: 3823d...9ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Voksen alder?? Rart..

De fleste skjønner vel selv i ganske ung alder at man enten har aktiv eller rolig "ADHD"

Er det ikke foreldre,lærere, søsken eller venner som gir et lite hint?

Er det en fordel å ha diagnosen ADHD på CV'n kanskje??

Anonymkode: 3e1c5...00d

Nei. Jeg ante ikke at jeg hadde ADHD før jeg var over 40 år. Jeg hadde ikke så mye hyperaktivitet, og klarte meg helt greit på skolen. Men jeg maskerte mye fra veldig ung alder, og skjønte aldri at det var det jeg gjorde. Jenter med adhd, særlig uoppmerksom type, er særlig gode på å maskere, og blir ofte ikke fanget opp. Ikke alle har synlig ADHD. 

Nei det er ikke en fordel å ha ADHD på cv, ikke vær så tjukk i huet at du ikke forstår såpass. Men ubehandlet ADHD over lang tid gir store utfordringer. Både med utmattelse, angst, relasjonsproblemer, m.m. 

Anonymkode: 054b2...dee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Du virker da som et helt normalt menneske, kjenner da vitterlig ingen som ikke er som deg. Skal det så lite til for å bli stemplet med denne diagnosen?

Anonymkode: 3e1c5...00d

Nei det skal ikke lite til. Nevrotypiske forstår ikke at det er omfanget og sammensetningen av symptomer som skiller adhd fra "normale". Du vet ingenting om ADHD, så bruk heller energien din på noe annet enn å uttale deg. 

Anonymkode: 054b2...dee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Om du ikke har store problemer mht daglige funksjoner, som feks å stå i jobb, ivareta unger og sosiale forhold, så,trenger du egentlig ikke noen diagnose. Og da heller ikke medisiner.

Jeg fikk diagnosen i voksen alder og angrer på at jeg kastet bort tid og penger på utredning og medisiner. Perioden med utprøving av medisiner var de verste månedene i mitt liv. Man må starte med de billigste medisinene med mest bivirkinger først og så gradvis utprøving av andre alternativ. Jeg angrer på at jeg utsatte kroppen min for dette. Jeg glemmer riktignok ting hver dag , både mobiler, nøkler og avtaler. Bruker mye unødvendig tid på leting og organisering som aldri blir bra. Jeg har likevel jobbet med meg selv og lært med å leve med skavankene mine. Ingen er perfekte. Og så lenge jeg klarer å beholde jobben, venner og  hovedomsorgen for barna så er det mer enn godt nok.

ADHD er en ‘in’ diagnose. Syns det er skummelt at så mange får så sterke medisiner bare fordi vi er litt mer glemsomme og distré enn hva som passer inn i samfunnet.

Anonymkode: aebb9...921

Da har du kanskje ikke så sterk adhd at du har vesentlig funksjonssvikt, siden du uttaler dette. Glemsomhet og distrè er mine minste problemer. Dette ødelegger ikke helsen min. Men ekstremt tankekjør, inngripende tvangstanker, som igjen fører til sterk angst, RSD, insomnia, og sterk utmattelse, er det som ødelegger helsen. Veldig fint at du ikke plages med alt dete, men mange gjør faktisk det. 

Ingen ber om diagnosering for moro skyld, det er fordi funksjonsnivået er så svekket at de trenger hjelp. DPS vil i all hovedsak også kun utrede denne pasientgruppen. 

Anonymkode: 054b2...dee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg har fått noen kommentarer fra noen som har ADHD at hen tror jeg har det, og noe av det personen sier gir mening. Men hver gang jeg spør andre sier de "Men du er ikke hyperaktiv". Men det er vel ikke alle som har ADHD som er hyper? 

Noen trekk som får meg til å lure er:

- Sliter med å organisere ting
- Sliter med rydding 

- Vansker med å fokusere i samtaler med mindre det interesserer meg. Tankene kan lett vandre. Jeg skifter også veldig fort tema. Jeg kan snakke om en ting og plutselig begynne å snakke om noe annet fordi noen tanker kom inn i hodet mitt. 
- Har vansker med å fokusere på det samme over lengre tid. Hvis jeg setter meg mål og planlegger hva jeg skal gjøre, så ender jeg ofte opp med å gjor alt mulig annet. 
- Vansker med å fokusere på små detaljer. For eksempel var arbeidet mitt i matte alltid gjort på riktig måte, men resultatet ble av en eller annen grunn feil. 

Fokus har alltid vært et problem på skolen og høyere utdanning. Jeg prøver å ikke la det påvirke meg på jobb, men jeg må kjempe med meg selv. 

Anonymkode: b01db...fce

Høres ut som ADD. Som nå også kalles ADHD. Har du noe tilleggs problematikk? Angst, Depresjon etc?

Anonymkode: 0ebe2...6cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Voksen alder?? Rart..

De fleste skjønner vel selv i ganske ung alder at man enten har aktiv eller rolig "ADHD"

Er det ikke foreldre,lærere, søsken eller venner som gir et lite hint?

Er det en fordel å ha diagnosen ADHD på CV'n kanskje??

Anonymkode: 3e1c5...00d

Det er forresten ikke så lett for lærere å fange opp alle med "Rolig ADHD" heller. (Uoppmerksom type). 

Veldig mange med ADHD uoppmerksom type kan være smarte unger, som henger godt med på skolen, men som likevel har problemer med helt grunnleggende ting. (Følge med, fange opp beskjeder, holde orden, forstå sosiale koder) 
Mange lærere vil tenke at ungen bare "ikke gidder" å holde orden, eller "ikke gidder" å høre etter og få med seg beskjeder. 
Dessuten maskerer jo disse barna godt. De finner måter å skjule for lærer at de ikke fikk med seg beskjeder. De bærer alle bøker til og fra skolen for å ikke glemme igjen hjemme. Og de "trives best alene" når de blir spurt om hvorfor de ikke henger med de andre.

Vi tok opp vår mistanke om at barnet vårt kunne ha ADD/ADHD uoppmerksom type med lærer, som ikke hadde tenkt tanken en gang. 
Ba lærer tenke tanken og se om det kunne være noe i det. 
Lærerne rundt barnet snakket da om det, og gjorde noen tilpassinger for barnet på skolen. (Enkle ting, krevde lite/ingenting av lærerne, men gjorde det å huske ting lettere for barnet.) 
Og skolehverdagen til barnet ble helt annerledes. 

Barnet er fortsatt udiagnostisert, etter enighet mellom oss og skole om at diagnose er mer stigmatiserende enn den er hjelpsom. (Så får fremtiden vise om vi har tabbet oss ut der.) 
Men gjør det nå betydelig bedre på skolen og sosialt. 

Anonymkode: 3823d...9ed