Dilemma - holder nesten ikke ut i jobb, og har ikke mulighet til å få noe annet

[AnonymBruker]

Jeg bor der jeg bor fordi eksmannen og jeg har 50/50-ordning for samvær. Dette er noe barna trives med, og jeg synes også det er viktig at de har mye kontakt med begge foreldre. Eksmannens familie er herfra, altså HELE den store familien bor her - foreldre, søsken, kusiner/fettere, nevøer og nieser osv. Jeg har ingen familie her, og svært liten omgangskrets. Jobber som kommunalt ansatt i en avdeling som er preget med SVÆRT høy alder på ansatte, mye baksnakking/sladder og uvilje mot yngre og nye ansatte. Jeg har prøvd i tre år å få innpass i arbeidsstokken, men blir rett og slett ikke akseptert av "de gamle traverne". Jeg har søkt flere jobber, men her jeg bor er det ofte bekjentskaper og lignende det går på. Det er heller ikke et alternativ å ta seg jobb på matbutikk/bensinstasjon, da jeg kommer til å gå rundt 300 000 kroner ned i lønn, og barna vil da måtte slutte på aktivitetene sine siden mannen jobber turnus, og jobber som butikk og lignende har en del kveldsjobb. 

Jeg er utslitt hver dag etter jobb. Ikke fordi oppgavene er slitsomme, men fordi jeg ikke er velkommen der. Jeg kan ikke flytte, det har ikke vært aktuelle jobber på lenge, og jeg må jo ha en jobb for å forsørge familien. Har noen vært i samme situasjon, og hva gjorde dere?

Anonymkode: a50bf...a69

[mommyaka]

Du kan jo jobbe i butikk..men bare si at du ikke kan jobbe på kvelden. Har du skjekket lønn på Rema etc? De tjener ganske bra nå. Eventuelt bytte jobb, gå ned litt i lønn og kutte ut noe .. dagpenger...da får du karantene og går ned i lønn. Men da kan du få hjelp å finne andre jobber 

[AnonymBruker]

mommyaka skrev (Akkurat nå):

Du kan jo jobbe i butikk..men bare si at du ikke kan jobbe på kvelden. Har du skjekket lønn på Rema etc? De tjener ganske bra nå. Eventuelt bytte jobb, gå ned litt i lønn og kutte ut noe .. dagpenger...da får du karantene og går ned i lønn. Men da kan du få hjelp å finne andre jobber 

Hvis vi går veldig mye ned i lønn, må vi selge huset og begynne å leie ei rønne. Barna må slutte på aktiviteter som koster penger, og så videre. Ifølge SSB er gjennomsnittslønn for butikkmedarbeider rundt 380 000 kroner i året. Dette er nesten 400 000 kroner mindre enn jeg tjener i dag. Selv om vi kutter noe, så vil det jo ikke gå rundt. Karantene, altså å leve uten lønn i mange uker, har jeg heller ikke råd til.

Anonymkode: a50bf...a69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg bor der jeg bor fordi eksmannen og jeg har 50/50-ordning for samvær. Dette er noe barna trives med, og jeg synes også det er viktig at de har mye kontakt med begge foreldre. Eksmannens familie er herfra, altså HELE den store familien bor her - foreldre, søsken, kusiner/fettere, nevøer og nieser osv. Jeg har ingen familie her, og svært liten omgangskrets. Jobber som kommunalt ansatt i en avdeling som er preget med SVÆRT høy alder på ansatte, mye baksnakking/sladder og uvilje mot yngre og nye ansatte. Jeg har prøvd i tre år å få innpass i arbeidsstokken, men blir rett og slett ikke akseptert av "de gamle traverne". Jeg har søkt flere jobber, men her jeg bor er det ofte bekjentskaper og lignende det går på. Det er heller ikke et alternativ å ta seg jobb på matbutikk/bensinstasjon, da jeg kommer til å gå rundt 300 000 kroner ned i lønn, og barna vil da måtte slutte på aktivitetene sine siden mannen jobber turnus, og jobber som butikk og lignende har en del kveldsjobb. 

Jeg er utslitt hver dag etter jobb. Ikke fordi oppgavene er slitsomme, men fordi jeg ikke er velkommen der. Jeg kan ikke flytte, det har ikke vært aktuelle jobber på lenge, og jeg må jo ha en jobb for å forsørge familien. Har noen vært i samme situasjon, og hva gjorde dere?

Anonymkode: a50bf...a69

Slutt å tenke på den måten.  Du er for sensitiv, rett og slett.  Nyt god lønn og "lykkelig skillsmisse " hvor fordelingen funker. 

Anonymkode: c1ecc...7ab

[AnonymBruker]

vel, du har temmelig god lønn, noe mange alenemødre ville gjøre mye for å ha. livet med barn blir veldig mye enklere med penger. jeg tror jeg ville prøvd å tenke at "jobb er jobb", man må ikke elske jobben sin, men om du faktisk tjener godt, så ville jeg heller fokusert på at du kan gi barna og deg et godt liv utenom jobben.

Anonymkode: 2a35a...e12

[AnonymBruker]

Du møter opp på jobb, gjør jobben og finner mening med livet etter jobb.  Med tid og stunder så får du nye kollegaer og kanskje du får en relasjon med de. 

Eldre ansatte som forsurer arbeidsmiljøet er det ikke stort å gjøre med, så ikke bruk tid på ting som du ikke får gjort noe med. 

Anonymkode: e7f34...d3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg bor der jeg bor fordi eksmannen og jeg har 50/50-ordning for samvær. Dette er noe barna trives med, og jeg synes også det er viktig at de har mye kontakt med begge foreldre. Eksmannens familie er herfra, altså HELE den store familien bor her - foreldre, søsken, kusiner/fettere, nevøer og nieser osv. Jeg har ingen familie her, og svært liten omgangskrets. Jobber som kommunalt ansatt i en avdeling som er preget med SVÆRT høy alder på ansatte, mye baksnakking/sladder og uvilje mot yngre og nye ansatte. Jeg har prøvd i tre år å få innpass i arbeidsstokken, men blir rett og slett ikke akseptert av "de gamle traverne". Jeg har søkt flere jobber, men her jeg bor er det ofte bekjentskaper og lignende det går på. Det er heller ikke et alternativ å ta seg jobb på matbutikk/bensinstasjon, da jeg kommer til å gå rundt 300 000 kroner ned i lønn, og barna vil da måtte slutte på aktivitetene sine siden mannen jobber turnus, og jobber som butikk og lignende har en del kveldsjobb. 

Jeg er utslitt hver dag etter jobb. Ikke fordi oppgavene er slitsomme, men fordi jeg ikke er velkommen der. Jeg kan ikke flytte, det har ikke vært aktuelle jobber på lenge, og jeg må jo ha en jobb for å forsørge familien. Har noen vært i samme situasjon, og hva gjorde dere?

Anonymkode: a50bf...a69

1. Vær glad barna har god far + masse familie rundt.

Synes dette er litt i land problem..

Du kan velge flytte et stykke unna,se barna litt mindre og få deg ny jobb. Eller du selger,kjøper noe billigere begynner jobb i butikk og blir gladere.

Anonymkode: e857b...cd5

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg bor der jeg bor fordi eksmannen og jeg har 50/50-ordning for samvær. Dette er noe barna trives med, og jeg synes også det er viktig at de har mye kontakt med begge foreldre. Eksmannens familie er herfra, altså HELE den store familien bor her - foreldre, søsken, kusiner/fettere, nevøer og nieser osv. Jeg har ingen familie her, og svært liten omgangskrets. Jobber som kommunalt ansatt i en avdeling som er preget med SVÆRT høy alder på ansatte, mye baksnakking/sladder og uvilje mot yngre og nye ansatte. Jeg har prøvd i tre år å få innpass i arbeidsstokken, men blir rett og slett ikke akseptert av "de gamle traverne". Jeg har søkt flere jobber, men her jeg bor er det ofte bekjentskaper og lignende det går på. Det er heller ikke et alternativ å ta seg jobb på matbutikk/bensinstasjon, da jeg kommer til å gå rundt 300 000 kroner ned i lønn, og barna vil da måtte slutte på aktivitetene sine siden mannen jobber turnus, og jobber som butikk og lignende har en del kveldsjobb. 

Jeg er utslitt hver dag etter jobb. Ikke fordi oppgavene er slitsomme, men fordi jeg ikke er velkommen der. Jeg kan ikke flytte, det har ikke vært aktuelle jobber på lenge, og jeg må jo ha en jobb for å forsørge familien. Har noen vært i samme situasjon, og hva gjorde dere?

Anonymkode: a50bf...a69

Men om jobbene der du bor stort sett blir gitt til bekjentskap og kontakter - hva med å skaffe deg nettopp bekjentskap og kontakter der sånn at du kan få deg en ny jobb? Du nevner og at du har liten omgangskrets der og, så dette ville jo løst det problemet og.

Men selv om jeg vet at det er veldig vanlig i Norge med å prioritere bekjentskap og kontakter til stillinger, spesielt på små steder, så er det som regel heller ikke uten vurdering av kompetanse og egenhet til stillingen. Så ikke fall for fristelsen med å bare skylde på bekjentskap.

Og skulle du allikevel ha rett der så løses det jo med at du øker omgangskretsen din og får bekjentskaper der du vil ha jobb.

[AnonymBruker]

mommyaka skrev (22 minutter siden):

Du kan jo jobbe i butikk..men bare si at du ikke kan jobbe på kvelden. Har du skjekket lønn på Rema etc? De tjener ganske bra nå. Eventuelt bytte jobb, gå ned litt i lønn og kutte ut noe .. dagpenger...da får du karantene og går ned i lønn. Men da kan du få hjelp å finne andre jobber 

"Bare si at du ikke kan jobbe på kvelden" . Det fungerer ikke helt slik i en bransje der man er helt avhengig av at folk jobber ettermiddag/kveld/lørdag. 

Dagpenger er for folk som har mistet jobb. Og man får hjelp til å finne en annen jobb? Man må ta alle aktuelle jobber- også de man ikke har lyst på eller som betyr lang reisevei. 

Til trådstarter: Si for all del ikke opp en godt betalt jobb for å prøve lykken- og tro at NAV finner noe til deg! Gjør heller det beste ut av det du har. Er det mulig å ta en prat med leder?

Anonymkode: 8815e...2ac

[TLR]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Jeg bor der jeg bor fordi eksmannen og jeg har 50/50-ordning for samvær. Dette er noe barna trives med, og jeg synes også det er viktig at de har mye kontakt med begge foreldre. Eksmannens familie er herfra, altså HELE den store familien bor her - foreldre, søsken, kusiner/fettere, nevøer og nieser osv. Jeg har ingen familie her, og svært liten omgangskrets. Jobber som kommunalt ansatt i en avdeling som er preget med SVÆRT høy alder på ansatte, mye baksnakking/sladder og uvilje mot yngre og nye ansatte. Jeg har prøvd i tre år å få innpass i arbeidsstokken, men blir rett og slett ikke akseptert av "de gamle traverne". Jeg har søkt flere jobber, men her jeg bor er det ofte bekjentskaper og lignende det går på. Det er heller ikke et alternativ å ta seg jobb på matbutikk/bensinstasjon, da jeg kommer til å gå rundt 300 000 kroner ned i lønn, og barna vil da måtte slutte på aktivitetene sine siden mannen jobber turnus, og jobber som butikk og lignende har en del kveldsjobb. 

Jeg er utslitt hver dag etter jobb. Ikke fordi oppgavene er slitsomme, men fordi jeg ikke er velkommen der. Jeg kan ikke flytte, det har ikke vært aktuelle jobber på lenge, og jeg må jo ha en jobb for å forsørge familien. Har noen vært i samme situasjon, og hva gjorde dere?

Anonymkode: a50bf...a69

Jeg forstår deg. Mitt råd ikke si opp jobben før du har noe annet. Ja det er dessverre mye klikker på arbeidsplassene og de holder seg sammen og støtter hverandre. 

[AnonymBruker]

Er det mulig for deg å finne en jobb med grei lønn et annet sted hvis du godtar f.eks en halvtime eller en  times reisetid? Jeg har hatt 30 minutters reisetid i mange år fordi jeg liker jobben ganske godt og dessuten tjener greit. Det har funka for meg.

Enig med de som sier du ikke bør søke en dårligere betalt jobb, du skal leve av pensjonen din + at penger gir frihet.

Anonymkode: a7ffc...a6d

[AnonymBruker]

Ville bare aksepter og sluttet å hige om aksept på arbeidsplassen. Du er egentlig ikke der for nære tette vennskap, du er der for å gjøre en jobb. Dersom du regelrett motarbeides og mobbes må du kontakte enten et passende ledernivå, og involvere tillitsvalgte. Nei man blir ikke mer populær av slikt, men man kan få mer arbeidsro. Forhåpentligvis et det mer bare at du skulle ønske du fikk mer sosial glede av jobben enn at du er utsatt for mobbing og trakassering? I såfall kan du justere dine egne forventninger. Hva med å prøve å få mer hjemmekontor etter avtale med sjefen? Så slipper du å lide som opplevd uvelkommen i kontorlokalene, men kan fortsatt gjøre jobben din (hvis den egner seg for hjemmekontor) og få lønnen din   Og siden kan jo ting forandre seg. Om alle er veldig gamle skal vel mange pensjoneres etterhvert… slikt kan endre kulturen ganske mye, er ofte en eller to idioter som er problemet. Er de nær pensjonsalder kan det være verdt å holde ut noen år. Be om tilrettelegging med mest mulig hjemmekontor. Og ta gjerne en prat med en tillitsvalgt om du er organisert, så de vet hva som foregår og hvordan yngre opplever arbeidsstedet. Du er ganske sikkert ikke alene om å føle det slik. Kan hende de kan problematisere dette for øverste ledelse dersom flere er i samme situasjon. Lurt å være organisert da.

Anonymkode: 01481...162

[AnonymBruker]

Hvis du jobber i kommunen går det an å undersøke mulighet for omplassering. Du kan også ta videreutdanning. 

Hvor lenge er det til disse eldre folka går av med pensjon? 

Anonymkode: c05eb...78f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvis du jobber i kommunen går det an å undersøke mulighet for omplassering. Du kan også ta videreutdanning. 

Hvor lenge er det til disse eldre folka går av med pensjon? 

Anonymkode: c05eb...78f

Dette tenker jeg er et godt forslag.

En annen ting er jeg hadde sluttet å bry meg om de sure kollegaene og finn nettverk et annet sted, hadde ikke engasjert meg særlig med de, mer enn å være vanlig hyggelig.

Hadde aldri sluttet i jobben for å gå ned så mye i lønn heller. En vet heller ikke hvordan arbeidsmiljøet er andre steder. 

Kan også være flere kollegaer som opplever det sånn. 

Anonymkode: a6a4b...122

[Malaco]

Hun skriver at hun holder nesten ikke ut i jobben sin. Det går etterhvert utover helsa både fysisk og psykisk om hun bare skal bite det i seg, slik mange av dere sier hun skal. Det er snakk om timesvis hver dag sammen med mennesker som ikke behandler henne ok.

[AnonymBruker]

Kan vi gjette på at dette er en kvinnedominert arbeidsplass? Om noen år er det jo du som er «gammel traver». Bare vent ut de kjipe kollegaene, og så jobber du samtidig for å snu det dårlige miljøet. 

Anonymkode: 5980a...340

[AnonymBruker]

Du har ikke mulighet til å ta en ny utdanning på deltid?

Anonymkode: 95cfa...00a

[Snublefot62]

Malaco skrev (45 minutter siden):

Hun skriver at hun holder nesten ikke ut i jobben sin. Det går etterhvert utover helsa både fysisk og psykisk om hun bare skal bite det i seg, slik mange av dere sier hun skal. Det er snakk om timesvis hver dag sammen med mennesker som ikke behandler henne ok.

I utgangspunktet er jeg enig med deg. Men det er forskjell på å "bite det i seg" og å godta at slik er det.

Det er mye rundt oss vi ikke kan kontrollere. For det meste kan vi kun kontrollere oss selv. Om man "biter det i seg" så tenker jeg at jeg har en tanke om at noe er galt, det irriterer meg, og jeg lar meg irritere og lever med irritasjonen. Det er som du sier usunt og vil over tid kunne påvirke kroppen negativt. Men om man i stede tenker at dette er utenfor min kontroll, jeg kan ikke gjøre noe med dette, så skiller man mellom det man kan påvirke og det man ikke kan påvirke.

Og jeg mener at det siste der er en bedre løsning enn å irritere seg over det man ikke liker.

Ikke misforstå - det beste er å ha en arbeidsplass man trives på/med, og kollegaer man samarbeider med, og arbeidsoppgaver som er perfekt for seg. Men i realiteten blir det aldri sånn. Jeg selv var nødt til å innse at det er mye på jobben jeg ikke har kontrollen på, og i stede for å prøve å kontrollere det eller la det irritere meg så har jeg klart å skille det ut som "ikke mitt problem".

Og oppi alt dette er det et viktig poeng jeg tror mange (inkludert meg) ofte glemmer når man står oppi en kjip situasjon på jobb. Man tror alltid at alt er bedre andre steder. Men min erfaring nå etter mange år i arbeidslivet og ulike arbeidsgivere så er det alltid forbedringspotensiale hos alle. Så må en heller finne ut av hva som er viktig og hva en kan leve/jobbe med.

[AnonymBruker]

Du sier ikke noe om fagfelt, men er det jobber i nabokommuner du kan søke på? Du må uansett søke på det som er ledig selv om du tror det går til bekjentskaper, og som andre sier kan det være lurt å utvide omgangskretsen din. For øvrig er jeg helt uenig med de her som mener man bare skal bite i seg kjipe kolleger, det å ikke trives på arbeidsplassen kan ødlegge psyken aldeles. Jeg foreslår du tar det opp med leder, så må de sette i gang tiltak for å bedre det psykososiale arbeidsmiljøet. 

Anonymkode: 41bb5...415