Min far sa nei til å bli med til min atypisk autisme utredning

[Gjest .Daniel.]

Jeg spurte han gjennom melding å fikk svaret hans, nå vet jeg iallefall hvor jeg har han. Ikke lett dette livet jeg ikke ville ha men jeg får fortsette å gjøre det beste utav det, for meg selv! Jeg kommer ikke til å vise noe livstegn verken til min far eller stefamilien, ikke på snapchat eller noen plass, heretter. "They will be lost to the pages of history." Ser ut som jeg må distansere meg fra dem nå, for min egen psyke og framtid. Kanskje han ombestemmer seg men jeg tviler. Når han dør så skal jeg kanskje legge døde blomster på graven hans.

Endret 30. juli 2024 av .Daniel.

[AnonymBruker]

Nå er du veldig skuffet og føler deg avvist. Helt normalt at du føler det slik. 
hvor gammel er du? 
Dette kan like godt handle om at han synes det er vanskelig å akseptere at han har er barn som evt har en autisme diagnose. Mulig det trigger noe i han, kanskje er han redd han har det selv, da det er arvelig. 
Hvilke forhold har du til han ellers?

Anonymkode: c3333...f89

[Gjest .Daniel.]

Han har skrevet før at jeg "vil alltid være hans sønn" så hvorfor kan han ikke bli med på dette? som faktisk er / kan være er veldig viktig for meg. 

Han lyver jo når han sier "at jeg vil alltid være hans sønn" når han ikke tar noe initiativ til å ha kontakt og i tillegg til dette. 

Jeg har lagt ut livstegn på snapchat mye men jeg har tenkt å slutte med det, så dem får undre korleis det går med meg, om dem ikke undrer eller spør seg selv korleis det går med meg da er det tegn på det jeg har tenkt på før, at dem faktisk aldri brydde seg i det hele tatt.

Jeg skal fortsette med rutiner osv, for min egen del.

Endret 31. juli 2024 av .Daniel.

[AnonymBruker]

Skjønner det er sårt for deg. Men at du alltid vil være hans sønn er genetisk og sant selv om det ikke blir fulgt opp i praksis. Jeg er også min fars datter selv om han er helt fraværende. Jeg håper du har andre rundt deg som kan gi deg støtte i utredningen❤️

Anonymkode: 87130...a0d

[Gjest .Daniel.]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Skjønner det er sårt for deg. Men at du alltid vil være hans sønn er genetisk og sant selv om det ikke blir fulgt opp i praksis. Jeg er også min fars datter selv om han er helt fraværende. Jeg håper du har andre rundt deg som kan gi deg støtte i utredningen❤️

Anonymkode: 87130...a0d

Det er det, jeg kommer kanskje til å sette døde blomster på hans grav etter at han er død. Jeg vil ikke kalle meg for min fars sønn, spesielt når han ikke følger opp det han mener, skriver og sier. Jeg har ikke noen andre som er pårørende eller nærpersoner som kan være med i utredningen. 

Endret 31. juli 2024 av .Daniel.

[AnonymBruker]

Mine foreldre ville heller ikke stille opp på Asperger utredning. Tror det er veldig vanskelig for den generasjonen å akseptere at barna dems kan ha slike diagnoser.

Husk at foreldre også er mennesker - mennesker som kan feige ut av ting de synes er skummelt.

Anonymkode: 63e41...d38

[AnonymBruker]

Jeg har vært med på hver eneste en av alle lege- og spesialisttimer min sønn var på under utredningen. Han fikk diagnosen Asperger syndrom i 2022, som voksen. Det skulle bare mangle at jeg ikke støttet ham og ble med når han sa han ønsket det! Han er en usikker type, og å ha meg der var beroligende. Jeg kunne også bidra med informasjon som psykologen spurte om, men som han selv hadde glemt eller ikke husket, f.eks. ting fra barndommen og slikt.

Faren din er en tufs som ikke blir med sin egen sønn på dette når du faktisk ønsker det. Håper det går bra med deg.

Anonymkode: 23694...a79

[Gjest .Daniel.]

Den eneste grunner for at jeg spurte er fordi at det står: 

For å kunne avklare en diagnose innen autismespekteret må vurderingen bygge på en grundig utredning.  Vi har behov for informasjon om medisinske forhold, evnenivå, ferdigheter i kommunikasjon, sosialt samspill og fungering i det daglige, og hvordan utviklingen har vært gjennom oppveksten. Dette gjør at det er nødvendig å ha kontakt med pårørende eller andre nærpersoner.

------------

"Jeg skrev at jeg har rett til å spørre deg siden du er min far, håper at du kan men jeg forventer det ikke siden jeg vet at det er vanskelig for deg".

Den eneste pårørende jeg har er min far men jeg fikk nei på melding.

Jeg som trodde at han var den rettferdige typen men der tok jeg feil gitt. Han har jo ikke ære i seg.

Jeg legger ut snapper hver dag av nesten alt jeg gjør som feks: skansen aktivitet, går turer med meg selv, er hos søsteren min, på moa osv. men dem tar aldri kontakt. Dem gratulerer meg heller ikke på bursdag eller sier god jul når det er høytid eller noe som helst. Jeg har gjort det til dem.

Jeg begynner å bli lei egentlig, tror at jeg skal vise det samme tibake som er null livstegn og stillhet. 

Har dere noen forslag?

Endret 31. juli 2024 av .Daniel.

[AnonymBruker]

Hva med din søster? Viss derre har vokst opp sammen kan kansje hun svare på noen spørsmål?

Anonymkode: 575ff...725

[AnonymBruker]

Du får nok utredning uten din fars medvirkning. Ville heller spurt søster om hun kan bidra.

Noen ganger må man bare gi slipp på mennesker som ikke tilføyer noe godt til livet ditt. Også om det er familie. 

Fokuser på de menneskene du har rundt deg som vil være i ditt liv og sammen med deg. Og de som gir deg noe positivt. Fremfor å tvinge frem noe fra noen som tydelig ikke viser interesse. 

Anonymkode: e5bdc...ef5

[Gjest .Daniel.]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hva med din søster? Viss derre har vokst opp sammen kan kansje hun svare på noen spørsmål?

Anonymkode: 575ff...725

Hun er den yngste og hun husker ingenting fra barndommen.

[Gjest .Daniel.]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du får nok utredning uten din fars medvirkning. Ville heller spurt søster om hun kan bidra.

Noen ganger må man bare gi slipp på mennesker som ikke tilføyer noe godt til livet ditt. Også om det er familie. 

Fokuser på de menneskene du har rundt deg som vil være i ditt liv og sammen med deg. Og de som gir deg noe positivt. Fremfor å tvinge frem noe fra noen som tydelig ikke viser interesse. 

Anonymkode: e5bdc...ef5

Kanskje.

Min søster er den yngste og hun husker ingenting fra barndommen.

Ja, tenker at jeg bare distanserer meg fra dem også...

Får fokusere på noe annet enn dem.

[AnonymBruker]

Jeg vet at de har gått litt bort ifra det å "intervjue" foreldre, eller andre som kunne svare, når det gjelder adhd-utredning. Når jeg ble utredet, i voksen alder, måtte min mor inn og fortelle om hvordan jeg hadde vært som barn, og dette pleide å være en del av utredningen av voksne. Men de har begynt å gå bort fra dette, jeg leste grunnen, men jeg husker det ikke helt (adhd-hjerne🙈), så det gjelder kanskje også utredningen ang autisme. Det er ikke alle som har pårørende som kan svare, eller dem har ikke pårørende i det hele tatt, og dem må jo få en utredning dem også. Så hør med behandler som utreder deg.

Sånn ellers så bør du kanskje vurdere om du skal bruke mer tid og energi på dem, det virker som at det kun går en vei. Du kan jo starte med noe så enkelt som å ikke ta kontakt, i det hele tatt, da kan du se hvor lang tid det tar før din far evt tar kontakt. Da må du også være forberedt på at det dør helt ut, samtidig kan det vel ikke bli særlig verre enn det er, iom at de aldri tar kontakt med deg, til og med ikke til bursdager og høytider. 

Jeg håper du har andre personer som er nære, for det kan virke som at du ikke skal regne med din far, dessverre. 

Anonymkode: 6d20b...248

[AprilLudgate]

Ang utredningen så får du bare si at de ikke vil.

Husk at spekterdiagnoser ofte er arvelige, så det kan jo være en forklaring. At han ikke ønsker å vite noe om seg selv.

Mine foreldre hadde uansett aldri kunne svart på noe slikt, i min generasjon fulgte ikke foreldre like godt opp - og særlig ikke i min. 
 

Så foreldreintervju hadde vært litt poengløst uansett her. 

[Gjest .Daniel.]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg vet at de har gått litt bort ifra det å "intervjue" foreldre, eller andre som kunne svare, når det gjelder adhd-utredning. Når jeg ble utredet, i voksen alder, måtte min mor inn og fortelle om hvordan jeg hadde vært som barn, og dette pleide å være en del av utredningen av voksne. Men de har begynt å gå bort fra dette, jeg leste grunnen, men jeg husker det ikke helt (adhd-hjerne🙈), så det gjelder kanskje også utredningen ang autisme. Det er ikke alle som har pårørende som kan svare, eller dem har ikke pårørende i det hele tatt, og dem må jo få en utredning dem også. Så hør med behandler som utreder deg.

Sånn ellers så bør du kanskje vurdere om du skal bruke mer tid og energi på dem, det virker som at det kun går en vei. Du kan jo starte med noe så enkelt som å ikke ta kontakt, i det hele tatt, da kan du se hvor lang tid det tar før din far evt tar kontakt. Da må du også være forberedt på at det dør helt ut, samtidig kan det vel ikke bli særlig verre enn det er, iom at de aldri tar kontakt med deg, til og med ikke til bursdager og høytider. 

Jeg håper du har andre personer som er nære, for det kan virke som at du ikke skal regne med din far, dessverre. 

Anonymkode: 6d20b...248

Takk for nyttig informasjon! 

Jeg vurderer om jeg skal bruke mer tid og energi på dem eller iallefall mindre, så langt går det en vei. Er litt redd da om det skal dø helt ut liksom for alltid men kanskje det er denne måten som må til sånn dem skal begynne å tenke. 

Jeg har ikke andre personer som kan være med til utredningen.

[Gjest .Daniel.]

AprilLudgate skrev (4 minutter siden):

Ang utredningen så får du bare si at de ikke vil.

Husk at spekterdiagnoser ofte er arvelige, så det kan jo være en forklaring. At han ikke ønsker å vite noe om seg selv.

Mine foreldre hadde uansett aldri kunne svart på noe slikt, i min generasjon fulgte ikke foreldre like godt opp - og særlig ikke i min. 
 

Så foreldreintervju hadde vært litt poengløst uansett her. 

Jeg tenker å si at "min mor er alkoholiker og sliter blant annet med hukommelsen" "Min far er ikke villig til å hjelpe".

Åja, det visste jeg ikke. Kan være en forklaring. 

Jepp, poengløst indeed.

Jeg som trodde min far hadde rettferdighet og ære i seg, han framsto sånn.

[AnonymBruker]

.Daniel. skrev (19 minutter siden):

Takk for nyttig informasjon! 

Jeg vurderer om jeg skal bruke mer tid og energi på dem eller iallefall mindre, så langt går det en vei. Er litt redd da om det skal dø helt ut liksom for alltid men kanskje det er denne måten som må til sånn dem skal begynne å tenke. 

Jeg har ikke andre personer som kan være med til utredningen.

Jeg skjønner at du er redd for at det skal dø ut, men har du det noe bra med slik det er i dag? Vil du tape mye om du slutter å ta kontakt? For er det ikke litt vondt og kjipt at det bare er du som prøver? For at et forhold skal fungere, så må begge parter jobbe for det, om det kun er en som prøver, så er det egentlig dødfødt, dessverre. 

Jeg lurte ikke på om du hadde noen til å være med der, men om du har noen i livet ditt som er der for deg, sånn ellers?

Anonymkode: 6d20b...248

[AprilLudgate]

.Daniel. skrev (29 minutter siden):

Jeg tenker å si at "min mor er alkoholiker og sliter blant annet med hukommelsen" "Min far er ikke villig til å hjelpe".

Åja, det visste jeg ikke. Kan være en forklaring. 

Jepp, poengløst indeed.

Jeg som trodde min far hadde rettferdighet og ære i seg, han framsto sånn.

Jeg ville sagt det samme.

BUP sier at det ikke er sjeldent foreldrene sitter i barnas utredning og bare «jammen sånn var jo jeg og» og så går det opp et lys for dem 😅 Og endel foreldre ønsker selv utredning i etterkant når de skjønner mer om hva adhd/autisme osv faktisk kan være. 
 

Begge mine foreldre er nok på spekteret (adhd og autisme), men i deres generasjon var jo alt normalt inntil man var helt ute. Enten var man hard core psykiatrisk pasient, eller så var man helt frisk 😅 

Adhd var mark i rævva og helt bajas, ferdig med den. Men vi vet heldigvis litt mer i dag, dog veldig lite fortsatt på autisme. 
 

Forskes jo ingenting på jenter for eksempel. 

[AnonymBruker]

.Daniel. skrev (1 time siden):

Hun er den yngste og hun husker ingenting fra barndommen.

Er du sikker? 

Jeg er 8 år yngre enn storesøsteren min, men kan fortelle ganske mye om hvordan hun var i oppveksten. 

Jeg ville brukt like lite energi på dem som det de gir deg

Anonymkode: 8a607...a01

[AnonymBruker]

1 hour ago, AprilLudgate said:

Ang utredningen så får du bare si at de ikke vil.

Husk at spekterdiagnoser ofte er arvelige, så det kan jo være en forklaring. At han ikke ønsker å vite noe om seg selv.

Mine foreldre hadde uansett aldri kunne svart på noe slikt, i min generasjon fulgte ikke foreldre like godt opp - og særlig ikke i min. 
 

Så foreldreintervju hadde vært litt poengløst uansett her. 

Det tenker jeg også en mulighet. Er forresten selv autist er hel toverbevist om at jeg arvet det fra pappa. Min far brydde seg faktisk enormt mye om meg.  Men pappa tilhørte generajonen som aldri ville gå til lege/psykolog for noe så han hadde absolutt ikke lyst til å sjekke om han hadde autisme. I tillegg var han hele tiden redd for å høre at han hadde sviktet meg i barndommen. Nå hadde han ikke sviktet meg . Men han tenkte selv han kunne ha gjort det i barndommen og han var redd for at noen ville konfrontere han med det. 

 

Anonymkode: c430e...b48