Dere som slet med parforholdet etter at dere fikk barn

[AnonymBruker]

…og klarte å komme dere gjennom det uten brudd/skilsmisse. Hva gjorde dere for å klare det? 

Tenker ikke på de som «bare» hadde det litt ekstra kjipt, men dere som var millimeter fra å gjøre det slutt.

Anonymkode: 96e91...55f

[AnonymBruker]

Det hjalp at minsten ble over 2 år og hverdagen ble enklere for meg.

Anonymkode: a781d...e05

[AnonymBruker]

Jeg hadde faktisk en samtale med min mann om dette temaet tidligere i dag. Vi syns begge det er merkelig at folk sliter med parforholdet det første året etter man har fått seg barn. Mener på jeg leste en plass at de fleste skilmisser skjer det første året, og at "dersom man klarer seg gjennom det første året så klarer man så godt som alt sammen".

Hva er egentlig problemet? Altså nå tenker jeg ikke lite søvn, baby-relaterte ting etc, men på det faktiske forholdet mellom far og mor. Vi har ikke merket noe forskjell... Ja, jeg kan være trøtt etter å ha stått opp med baby på natten men det påvirker jo ikke meg og mannen min.

Anonymkode: bde38...651

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg hadde faktisk en samtale med min mann om dette temaet tidligere i dag. Vi syns begge det er merkelig at folk sliter med parforholdet det første året etter man har fått seg barn. Mener på jeg leste en plass at de fleste skilmisser skjer det første året, og at "dersom man klarer seg gjennom det første året så klarer man så godt som alt sammen".

Hva er egentlig problemet? Altså nå tenker jeg ikke lite søvn, baby-relaterte ting etc, men på det faktiske forholdet mellom far og mor. Vi har ikke merket noe forskjell... Ja, jeg kan være trøtt etter å ha stått opp med baby på natten men det påvirker jo ikke meg og mannen min.

Anonymkode: bde38...651

For vår del er det mye fordi søvn og baby-relaterte ting er såpass dominerende at vi ikke har tid eller energi til å ta tak i ting, så irritasjonen bare bygger seg opp. Dette er sikkert enda verre for par som feks ikke har godt nettverk til å få barnevakt og hjelp, eller de med feks kolikkbarn.

Anonymkode: 96e91...55f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg hadde faktisk en samtale med min mann om dette temaet tidligere i dag. Vi syns begge det er merkelig at folk sliter med parforholdet det første året etter man har fått seg barn. Mener på jeg leste en plass at de fleste skilmisser skjer det første året, og at "dersom man klarer seg gjennom det første året så klarer man så godt som alt sammen".

Hva er egentlig problemet? Altså nå tenker jeg ikke lite søvn, baby-relaterte ting etc, men på det faktiske forholdet mellom far og mor. Vi har ikke merket noe forskjell... Ja, jeg kan være trøtt etter å ha stått opp med baby på natten men det påvirker jo ikke meg og mannen min.

Anonymkode: bde38...651

Jeg har heldigvis ikke opplevd noe lignende selv, men jeg ser jo endel innlegg her inne om fedre som melder seg ut så fort babyen er ute. Altså tar en svært liten del i A4 livet som kommer med barn og fortsetter å "leve som før" mens partneren sliter seg halvt ihjel hjemme med våkennetter og det tredje skift. På toppen av kaka blir det surmuling hvis de blir bedt om å gjøre noe med barnet eller at dama ikke er lysten på sex 5-6 dager i uka til tross for gjennomsnittlig søvn på 2-4 timer i døgnet og en baby som henger i puppen de resterende timene. Nå setter jeg det en del på spissen, men føler det går litt igjen i innleggene her inne. Tror ikke det er majoriteten heldigvis, men kan fort forstå hvorfor sånne forhold går i dass ganske kjapt. 

Anonymkode: 8174e...22d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Jeg hadde faktisk en samtale med min mann om dette temaet tidligere i dag. Vi syns begge det er merkelig at folk sliter med parforholdet det første året etter man har fått seg barn. Mener på jeg leste en plass at de fleste skilmisser skjer det første året, og at "dersom man klarer seg gjennom det første året så klarer man så godt som alt sammen".

Hva er egentlig problemet? Altså nå tenker jeg ikke lite søvn, baby-relaterte ting etc, men på det faktiske forholdet mellom far og mor. Vi har ikke merket noe forskjell... Ja, jeg kan være trøtt etter å ha stått opp med baby på natten men det påvirker jo ikke meg og mannen min.

Anonymkode: bde38...651

For de med enkle eller bare «gjennomsnittlige» babyer er det kanskje vanskelig å forstå ja. 

Her ble begge to deprimerte av søvnmangel. Én person i et forhold med depresjon kan være ille nok, men når begge hadde det hadde vi null overskudd eller mulighet til å sette oss inn i hvordan den andre hadde det. Sleng på en baby med kolikk, som kun sover i mors armer samtidig som hun konstant må ta dype knebøy og som nekter vogn/bilstol/bæresele/moonboon/være et annet sted enn mors armer. 

Nå var ikke vi i nærheten av å gjøre det slutt, men har null problem med å se at andre i vår situasjon hadde slitt. Nå har vi for øvrig baby nummer 2, vi fikk en mye enklere baby med mer «normale» utfordringer denne gangen. Ja det er slitsomt med baby, men ikke i nærheten av hvordan det var forrige gang. Og forholdet mellom oss er noe helt annet denne gang. 

Anonymkode: 1a745...0a8

[AnonymBruker]

Vi var ikke i nærheten av å gå fra hverandre, men vi var mer familien as og foreldre enn kjærester. 
Vi var slitne og kranglet om småting . Hvem som har sovet minst, osv. 

Det som funket for oss var at vi tok annenhver natt, sto opp med barna annenhver dag. Da visste man at man kunne sove ut. 
I denne fasen må man svelge kameler, for å unngå å skape dårlig stemning av småting. Dårlig stemning suger energien. 
Legg lista lavt og tål at ikke alt er perfekt. 
Unn hverandre å gjøre ting som en får glede og energi fra. 
Ikke gå rundt å være sur uten å si noe, i håp om at den andre skjønner hva du tenker. Å ha små barn er en unntakstilstand noen år. Prøv å se situasjonen i et større perspektiv 

Anonymkode: 45287...d81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg hadde faktisk en samtale med min mann om dette temaet tidligere i dag. Vi syns begge det er merkelig at folk sliter med parforholdet det første året etter man har fått seg barn. Mener på jeg leste en plass at de fleste skilmisser skjer det første året, og at "dersom man klarer seg gjennom det første året så klarer man så godt som alt sammen".

Hva er egentlig problemet? Altså nå tenker jeg ikke lite søvn, baby-relaterte ting etc, men på det faktiske forholdet mellom far og mor. Vi har ikke merket noe forskjell... Ja, jeg kan være trøtt etter å ha stått opp med baby på natten men det påvirker jo ikke meg og mannen min.

Anonymkode: bde38...651

Noen par takler ikke overganger så godt, og det hjelper ikke om en av partene takler det. 

Anonymkode: d8341...d48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg hadde faktisk en samtale med min mann om dette temaet tidligere i dag. Vi syns begge det er merkelig at folk sliter med parforholdet det første året etter man har fått seg barn. Mener på jeg leste en plass at de fleste skilmisser skjer det første året, og at "dersom man klarer seg gjennom det første året så klarer man så godt som alt sammen".

Hva er egentlig problemet? Altså nå tenker jeg ikke lite søvn, baby-relaterte ting etc, men på det faktiske forholdet mellom far og mor. Vi har ikke merket noe forskjell... Ja, jeg kan være trøtt etter å ha stått opp med baby på natten men det påvirker jo ikke meg og mannen min.

Anonymkode: bde38...651

For vår del var det at jeg var overstimulert av å ha babyen oppå meg hele tiden, uten å få særlig med hjelp fra han. Han var ute og fartet. Han var selvsagt også på jobb, og tenkte derfor at han hadde "rett til" å dra på byen i helgene. Nyttet ikke å si at å være hjemme med et barn, HANS barn, ikke akkurat var "fri". Og så var han sur for at jeg ikke ville ha sex med han mer, han fant sex hos andre. Så det var i hovedsak problemet vårt. 

Anonymkode: c5e62...a8a

[AnonymBruker]

Vi hadde litt problemer med våre alle tre.  Jeg hadde ekstremt tøffe svangerskap, fødselsdepresjon, lite søvn  og baby som hele tiden måtte være på meg 24 timer i døgnet. 
Mannen gjorde sitt beste med syk kjæreste og baby med kolikk. Og tror han var utslitt, mens han prøvde å gjøre en jobb på jobben også. 
Vi lagde en avtale om at ingen av oss får ta en avgjørelse med å gå mens alt dette stod på, vi hadde hørt at det var de  3 første årene som var de verste for  skilsmisser. 
Glad for det i dag, vi hadde det enormt tøft, vondt og vanskelig. Jeg ser hvor mye han stod på for oss og var ekstremt sliten. Jeg skulle ønske jeg viste mer forståelse og takknemlighet for all den støtten jeg fikk av han da. Jeg var alvorlig syk både i svangerskap og det første året med mine 2 yngste. Jeg tenkte mye på å avslutte livet, var lagt inn mye på føden. Uten han hadde jeg ikke vært her i dag, selv om jeg tenkte mange ganger at vi er ferdig med hverandre. 
Veldig glad for avtalen i dag, vi har det veldig fint sammen og vi krangler ikke lenger engang  

Anonymkode: f8d77...2b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

For vår del er det mye fordi søvn og baby-relaterte ting er såpass dominerende at vi ikke har tid eller energi til å ta tak i ting, så irritasjonen bare bygger seg opp. Dette er sikkert enda verre for par som feks ikke har godt nettverk til å få barnevakt og hjelp, eller de med feks kolikkbarn.

Anonymkode: 96e91...55f

Det er bare en dårlig unnskyldning, ingen selvfølge at noen skal få avlastning. Velger man å få barn, har man tatt det valget selv. Ja det er tøft å få barn og det kan slite på parforholdet. Men det er viktig å ha et trygt å stabilt forhold i grunn når barnet komme. 

Å skylde på at man ikke får avlastning blir for dumt. 

Anonymkode: fd41e...f2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Det er bare en dårlig unnskyldning, ingen selvfølge at noen skal få avlastning. Velger man å få barn, har man tatt det valget selv. Ja det er tøft å få barn og det kan slite på parforholdet. Men det er viktig å ha et trygt å stabilt forhold i grunn når barnet komme. 

Å skylde på at man ikke får avlastning blir for dumt. 

Anonymkode: fd41e...f2e

Hva mener du "skylde på"? Å få avlastning er da helt normalt. 

Anonymkode: d8341...d48

[AprilLudgate]

Det kokte GREIT det første året etter fødsel.

Vi hadde begge våre greier på hver vår planet.

Men, vi hadde vært sammen i 11 år før vi fikk barn - så jeg visste av erfaring at ting kan snu drastisk positivt med felles innsats. 
 

En annen medvirkende faktor var at jeg så at han jo var en fantastisk forelder, følte aldri noe negativt på det. 
 

Vi dro til FVK i spedbarnstiden, det ble vanskelig å følge opp i mangel av barnevakt til baby.

Så tok vi en ny runde hvor vi bedre spesifiserte hva vi ville - da uten å ha barn med: Jeg ble bare nedstemt av å snakke om problemer, jeg ville videre. Så vi snakket om løsninger. 
 

For meg hjalp det mye å bare få avstand til hormoner, barsel osv. For ham hjalp det også å komme ut av «liten baby» bobla. 
 

Det som hjalp aller mest var når jeg fikk 4-6 timers søvn fremfor 0-2 avbrutt. Jeg gikk ekstremt søvndeprivert over 2,5 år også i full jobb - det hjalp ikke. Mannen tok nesten alle netter, men jeg klarte bare ikke sove selv når ungen endelig gadd sove litt. 
 

Men ja, gikk fra å ønske fyren dit pepperen gror til å bli forelska igjen 🤩 Skjedde ikke av seg selv eller uten felles avtalt innsats. 

[AnonymBruker]

Vi følte vi ble kastet ut i noe vi ikke ante noe om med første, som i tillegg var, ikke uplanlagt, men i hvert fall spontant bestemt. Det var mange store livsendringer og enormt bratt læringskurve, og vi hadde mye konflikter de første årene, særlig der vi endte opp med uten å mene det å trigge hverandre, noe som ble veldig forsterket av å være slitne. For vår del var det en lang jobb med mange samtaler på familievernkontorer, med ulike parterapeuter og individualterapi for å nøste opp i konfliktenes utspring og jobbe med egne triggere. Vi var en hårsbredd fra å flytte fra hverandre da nr 1 var 3-4 år, men jobbet oss gjennom det, og for min del var noe av grunnen til at det ikke røk at jeg satte et ultimatum om at jeg ville flytte tilbake til hjembyen min der min familie bor - med eller uten ham. Nå har vi fått nr 2, og det går mye bedre enn første gang.

Anonymkode: 3f690...aa4

[AnonymBruker]

Alle små ting blir jo verre ved søvnmangel. I perioder følte jeg meg deprimert av mangel på søvn. Men jeg visste at dette var vanlig - problemet var at jeg ofte følte at mannen blåste problemene opp.

Han har alltid bidratt hjemme, laget mat og ryddet og tatt baby. Men vi hadde nok noen uenigheter om rutiner til baby, og jeg husker jeg slet veldig med at det ikke alltid opplevdes som om han var på mitt lag.

Han syntes ofte at jeg anstrengte meg for mye. Jeg ammet og baby var mye sulten og hang ofte på brystet. Han spekulerte i om jeg hadde nok melk (selv om vektoppgangen var fin), og ville alltid «etterfylle» med mme. Jeg sa jeg ville amme, og at det var vanlig at de ammet mye i starten. Jeg pumpet også dersom jeg skulle ut, som krevde ganske mye planlegging siden det gikk tregt. Et par ganger opplevde jeg at han kjøpte inn mme bak min rygg. Det var enormt frustrerende og han mente han bare skulle hjelpe meg siden «jeg var så sliten». Og det var vel kjernen i problemet - han forsto ikke at man kan klage over å være utkjørt med et spedbarn uten at noe nødvendigvis skal gjøres annerledes. For det er sånn det er - en periode.

Alt min søster eller mor sa var feil, de var altfor rigide og håpløse, så jeg måtte droppe å nevne at jeg hadde diskutert noe med dem. Da vi begynte å gi fast føde kunne han insistere på å kjøpe klemmeposer eller blande inn banan i grøten, selv om barnet likte vanlig havregrøt helt fint. Det var som om han skulle gjøre endringer bare for å gjøre det, eller for å bestemme noe. Noen ganger oppleves det som at han aktivt motarbeidet meg.

Vi snakket en del om dette. Vi har nok ikke de samme problemene neste gang, men diskusjonene har jo også rot i noen forskjeller mellom oss som sikkert dukker opp igjen neste gang. 

Anonymkode: f78f9...bf0

[AnonymBruker]

Jeg tror at mange som etablerer seg med familie i dag har urealistiske forventninger til voksenlivet med barn.  
En er vant til å bruke mye tid på seg selv og sine behov. 
Å slite med noe over tid og takle utfordringer som ikke har opplevd før kan være uoverkommelig for noen. 
Mange har foreldre som har tatt unna mange anstrengelser for dem, og da blir livet plutselig tøft 

Anonymkode: 215c7...b7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

For vår del var det at jeg var overstimulert av å ha babyen oppå meg hele tiden, uten å få særlig med hjelp fra han. Han var ute og fartet. Han var selvsagt også på jobb, og tenkte derfor at han hadde "rett til" å dra på byen i helgene. Nyttet ikke å si at å være hjemme med et barn, HANS barn, ikke akkurat var "fri". Og så var han sur for at jeg ikke ville ha sex med han mer, han fant sex hos andre. Så det var i hovedsak problemet vårt. 

Anonymkode: c5e62...a8a

Sorry meg, men problemet deres var oppførselen hans… jeg håper virkelig at dere er ekser nå.

Anonymkode: 74537...eaa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva mener du "skylde på"? Å få avlastning er da helt normalt. 

Anonymkode: d8341...d48

Det er nok minst like normalt å ikke få noe avlastning. 

Anonymkode: f85fe...e98

[AnonymBruker]

Søvnmangel og overgangen fra å ha masse egentid til null egentid påvirket forholdet vårt veldig med nummer en.   I tillegg litt skjevdeling av ansvar når hun var liten siden jeg blant annet ammet.

Var flere ganger jeg seriøst tittet på annonser for boliger i området, og det var ikke den beste stemningen mellom oss.  Ikke eksisterende sexliv. 

Tanken på at jeg ikke ville få se barnet hele tiden, og det jeg hadde hørt om at ingen burde skille seg før barnet var 3 år holdt meg igjen.  

Veldig glad for det, og forholdet bedret seg gradvis når søvnen ble bedre og han tok mer ansvar når hun ble større.  Og det ble litt lettere med egentid for min del.    Forholdet og sexlivet ble veldig mye bedre.  Så bra at vi nå sitter med nummer to (ikke planlagt).  Denne gangen har vært litt det tilsvarende som første, men litt mindre turbulent siden jeg vet det kun er for en begrenset periode, og ting begynner å lette allerede.  

Anonymkode: ace5f...d46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg hadde faktisk en samtale med min mann om dette temaet tidligere i dag. Vi syns begge det er merkelig at folk sliter med parforholdet det første året etter man har fått seg barn. Mener på jeg leste en plass at de fleste skilmisser skjer det første året, og at "dersom man klarer seg gjennom det første året så klarer man så godt som alt sammen".

Hva er egentlig problemet? Altså nå tenker jeg ikke lite søvn, baby-relaterte ting etc, men på det faktiske forholdet mellom far og mor. Vi har ikke merket noe forskjell... Ja, jeg kan være trøtt etter å ha stått opp med baby på natten men det påvirker jo ikke meg og mannen min.

Anonymkode: bde38...651

Høres rart ut at du ikke greier å forstå det?

Lite søvn kan da vel absolutt gå utover forholdet mellom mor og far. Lettere å bli irritert på hverandre pga småting. Jeg vet hvertfall godt at jeg uten nok søvn blir både letter irritabel og det gjelder mannen også. Da er det enkelt at "små" ting føles større enn det egentlig er. I tillegg opplever nok mange skjevhet i forhold til hvem som gjør mest med barn/baby og det vil jo skape en del friksjoner i et forhold. Dårlig og lite søvn gjør hvertfall at ikke sexlysten min er på topp, soving på hvert vårt rom for at en skal få søvn osv, er jo heller ikke med på å bygge opp et forhold. Så null problem med å forstå at mange syns de første årene er tøffe. 

Anonymkode: e5cd3...dab