Hvordan ting har forandret seg til det verre og det er alle sin skyld.

[AnonymBruker]

Dette er noe jeg bare trenger å få frem.

Jeg er en singel mann på 30 år, har ikke hatt kjæreste siden jeg gikk på videregående som er så og si nesten en halv levealder for meg siden. Jeg vet det er mange der ute som har vert singel mye lenger og kanskje aldri hatt en kjæreste i det hele tatt. 

Jeg har en bestemor som er såpass gammel at hun ikke klarer å ta vare på seg selv lenger, hun har barn som sjeldent hjelper til og hun blånekter å dra på gamlehjem, hun ønsker å dø i sitt eget trygge hjem. Så dermed meldte jeg meg frivillig til å hjelpe henne når hun trenger det, jeg er bare en telefon unna. Jeg gjør dette på grunn av det er det minste jeg kan bidra med etter at det er hun som har oppdratt meg i barndommen og for at jeg har en typisk mindsett på at de eldre skal ikke ha det vanskelig eller vondt på sine siste leveår, der er det barna sitt ansvar og gi tilbake til sine eldre foreldre for det foreldre har gjort for barna sine i alle år. (Fins spesielle unntak naturligvis). Siden barna hennes ikke bryr seg så meget så faller den oppgaven på meg og det gjør meg heller ingenting.

Når det er sagt så har jeg bemerket at bestemor ofte spør meg om jeg skal finne en jente snart og gifte meg og helst før hun ikke er her mer. Jeg sier igjen det samme som jeg alltid har sagt at dating markedet har forandret seg og at det er faktisk ganske vanskelig i dag for enkelte personer å finne seg en partner de har god kjemi med. Å finne en date er noe de fleste klarer men å finne noen å gifte seg med i dag er ikke like lett. Man skal tross alt klaffe med personen, det som de fleste gjør feil er at de lærer seg ikke å kjenne på godt og vondt før de velger å pakke sakene sine å dra, alle har blitt så selvstendig i dag at de foretrekker å være alene enn å ha det vondt, folk er blitt pysete. Istedenfor å jobbe med problemene så ser dem heller etter første nødutgang, hvorfor? Fordi sosiale medier selvfølgelig. Funker det ikke for meg med denne personen? Nei vel, jeg gir det en uke så har jeg 10 nye matcher jeg kan velge mellom og prøve igjen. Hvorfor bruke tid på å fikse noe når jeg bare kan gå på vindusshopping etter noe annet?  

Bestemor forteller meg at jeg ble født på feil tidspunkt, hadde jeg vert ung på hennes alder så hadde jentene stått i kø for sånne som meg. I følge hennes ord så er jeg snill og pålitelig, sier aldri nei når noen spør etter hjelp, jeg har en god jobb, eget sted å bo, jeg lager sund og god mat, jeg er en kjekk ung mann som går ofte på treningssenter og huset er alltid strøken når hun kommer på besøk. Hun ler og sier at bestefar klarte verken å lage mat eller å vaske klær, så bare at jeg kunne de tingene hadde jenter på hennes tid blitt meget interessert i. 

Jeg smiler godt og forteller henne at på hennes tid så var spekteret for å finne seg en partner mye mindre, som regel så var det folk i samme bydel som fant hverandre og vet du hvorfor? Ikke bare på grunn av at det ikke fantes sosiale medier og at du ikke klarte å komme deg rundt like enkelt som du gjør i dag men også på grunn av man hadde bekjentskap til stort sett alle på deres alder i sin bydel. Man så og si vokste opp med personene, man lærte seg å kjenne. Man ble gode venner før man begynte å date og jeg vil tørre påstå at de beste forholdene, de beste parene som holder ut med hverandre er de som ikke bare er ett kjærestepar men også bestevenner!

Og det er litt av problemet i dag, partnere man finner er ikke bestevennen din, når forelskelsen er borte så er ikke personen spennende lenger, man vil heller gjøre ting med andre enn med partneren sin. En partner som også er din bestevenn er den du prater om alt til uansett hva det måtte være og du får ett ærlig svar tilbake enten negativt eller positivt. Personen støtter deg gjennom tykt og tynt og man kjemper for hverandre, ikke mot hverandre! Og ikke minst er den første personen du tenker på når du ønsker å oppleve ting med noen.

Så nei bestemor, jeg vil nok ikke finne meg noen å gifte meg med før du drar i fra meg, men helt ærlig, så kyniske og egoistiske mennesker har blitt i dag så har jeg egentlig ikke så lyst til det heller. 

Anonymkode: aac03...4de

[AnonymBruker]

Mann her, og i generasjonen mellom dere. Du skrev en fryktelig lang tekst, med alt for lite punktum og luft. Du faller i samme fella som alt for mange her, nemlig å skal forklare hva som er feil, og helst hvem som har skylden. Hvorfor bruker du ikke alle dine gode egenskaper på å finne ut hva du skal gjøre med det, og hvordan du blir en av de mange som faktisk har en partner?

Det sitter massevis av ikke-kyniske, og uegoistiske damer der ute, som vil ha en god og familieorientert mann, men du er mer opptatt av å lete etter unnskyldninger til bestemor, for at du antagelig ikke tørr å møte kvinner, eller greier å tilpasse deg samfunnet. 

Anonymkode: dcfc8...fe2

[Callisto83]

Jeg synes du høres ut som en god mann, og jeg håper virkelig du treffer ei som du kan leve livet med!

[lillevill]

Det er noen som skriver på tinder at bestemoren deres sier det samme om dem. Så det kan godt være det er sant. 

[Martelè]

Helt enig, og jeg føler at jeg er i feil tid jeg også. Det var en periode tidligere i år jeg var genuint nysgjerrig på dating,
men i de siste dagene har jeg sett det best å være ganske skeptisk på parforhold

[AnonymBruker]

Vanskelig å møte noen etter vgs/folkehøgskole/studier. Jeg er 36 og jeg husker det aldri manglet hverken bekjentskaper, venner eller flørter i de ti årene det varte. Det var vel den siste tiden før datingappene ble vanlig, alle var åpne og bød på seg selv når man møttes, ønsket å møte nye folk og det var mange potensielle kjærester. Vi var ute og hadde det gøy absolutt hele tiden. Da jeg begynte å jobbe hadde jeg møtt mannen min helt tilfeldig.

Jeg er lei meg for at dette har endret seg så drastisk på så kort tid. Mitt inntrykk er at dette også har blitt vanskelig for folk helt ned til videregående. Mine yngre søskenbarn har ikke ungdomskjærester, de får seg ikke kjæreste på studiet. Noen sier at skolen krever så mye at de unngår kjæreste med vilje. Veldig trist.

Jeg vil bare validere det du sier, for jeg tror du har rett. Men jeg tror og håper at du møter ei bra dame en dag, de fleste gjør tross alt det.

Anonymkode: c3164...c71

[AnonymBruker]

Synes ikke folk er pysete, ikke jobber for ting og går så fort forelskelsen er over. Men selvsagt, det er mer akseptert å gå fra hverandre/skilles i dag enn før. 

Tror mange egentlig bare holdt ut før i tiden. Bare aksepterte ting som det var. Alternativet var mye verre. Og mange kvinner hadde ikke økonomi til å gå fra mannen. Det var nok like mange ulykkelige ekteskap før. 

Her snakker jeg ikke om alle menn, men dette er desverre et kjent problem: 

Vi lever i en tid hvor likestilling står sterkt. I mange tilfeller blir kvinner stående alene eller med det meste med husarbeid, matlaging, planlegging, oppdragelse etc etc. I tillegg til jobb. Man får ikke så mye emosjonell støtte eller dekt det emosjonelle av mannen sin. Man føler seg alene. 

Såklart orker man ikke det i lengden når man har muligheten til å få det bedre alene. Det blir for mye rett og slett, og mange kvinner sliter seg ut for familien sin. 

Også klager menn på at kvinner gnæler, maser, er sure, ikke får nok sex osv. Uten å forstå hvorfor. Og fjerner seg mer og mer fra kona. 

Det er gjort mye forskning på hva som gjør at et forhold holder, og det meste står faktisk på mannen. Selvsagt har kvinner sitt ansvar også. Men.... 

Ønsker mannen mer sex, vær mer emosjonelt til stede. Ønsker kvinnen en mann som er mer emosjonelt tilstede, nytter det ikke å gi mer sex, klage og mase mindre etc. 

Ønsker mannen mindre klaging og mas, bidra mer. Ønsker kvinnen at mannen bidrar mer, nytter det ikke å stoppe å "mase" og "klage". 

Mye interessant lesing og forskning innen maskulin og feminine "energier" som kan bidra til vansker i et forhold. 

 

Anonymkode: f0a6f...dce

[AnonymBruker]

Hei TS. Takk for en velskreven tekst. Det var ikke noe problem å lese den og du er flink til å få frem problemstillingen; nemlig at forholdet mellom mann og kvinne, dating, forhold og familie har endret seg drastisk på kort tid. Så kort tid at besteforeldrene våre ikke forstår. Foreldrene våre forstår ikke og egentlig så forstår vi det ikke selv heller. Jeg tror vi er mange som er dypt forvirret og fortvilt over at det som tross alt er det viktigste i livet er lagt i ruiner. 

Selv er jeg kvinne, i begynnelsen av 40årene, og har aldri vært i et forhold. Blant mine venninner er vi flere av samme sort. Og vi er helt normal folk som tar godt vare på oss selv. Jeg kjenner også flere menn i samme båt. Forhold og barn får vi ikke fordi "ingen" vil ha det lengre. Vi gidder heller ikke å bli behandlet som søppel av folk som bare kaster bort tiden vår. 

Jeg har nok ikke noe å komme med som hjelper i din situasjon. Jeg følte bare for å gi utrykk for litt forståelse og empati. Håper uansett det ordner seg for deg og at du får et godt liv - med eller uten en partner. Bestemoren din er heldig som har deg ❤️ 

 

Anonymkode: a3450...0e7

[Chantielle]

Ryddet for avsporinger,samt svar til dette.

Chantielle mod.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Synes ikke folk er pysete, ikke jobber for ting og går så fort forelskelsen er over. Men selvsagt, det er mer akseptert å gå fra hverandre/skilles i dag enn før. 

Tror mange egentlig bare holdt ut før i tiden. Bare aksepterte ting som det var. Alternativet var mye verre. Og mange kvinner hadde ikke økonomi til å gå fra mannen. Det var nok like mange ulykkelige ekteskap før. 

Her snakker jeg ikke om alle menn, men dette er desverre et kjent problem: 

Vi lever i en tid hvor likestilling står sterkt. I mange tilfeller blir kvinner stående alene eller med det meste med husarbeid, matlaging, planlegging, oppdragelse etc etc. I tillegg til jobb. Man får ikke så mye emosjonell støtte eller dekt det emosjonelle av mannen sin. Man føler seg alene. 

Såklart orker man ikke det i lengden når man har muligheten til å få det bedre alene. Det blir for mye rett og slett, og mange kvinner sliter seg ut for familien sin. 

Også klager menn på at kvinner gnæler, maser, er sure, ikke får nok sex osv. Uten å forstå hvorfor. Og fjerner seg mer og mer fra kona. 

Det er gjort mye forskning på hva som gjør at et forhold holder, og det meste står faktisk på mannen. Selvsagt har kvinner sitt ansvar også. Men.... 

Ønsker mannen mer sex, vær mer emosjonelt til stede. Ønsker kvinnen en mann som er mer emosjonelt tilstede, nytter det ikke å gi mer sex, klage og mase mindre etc. 

Ønsker mannen mindre klaging og mas, bidra mer. Ønsker kvinnen at mannen bidrar mer, nytter det ikke å stoppe å "mase" og "klage". 

Mye interessant lesing og forskning innen maskulin og feminine "energier" som kan bidra til vansker i et forhold. 

 

Anonymkode: f0a6f...dce

Ja jeg kan for så vidt være enig i det at folk aksepterte mer før i tiden, men så ble jeg tross alt oppdratt av mine besteforeldre og i 20 år frem til bestefar døde så så jeg aldri dem ulykkelige, hørte dem aldri krangle, de respekterte hverandre, de visste alt om hverandre og de var lykkeligst når de var sammen. Bestefar visste alt om bestemor og hva hun likte og diverse og hun ble alltid glad når han kom hjem fra jobb med noe hun likte i ny og ne. Samme med bestemor, hun visste hva han likte å spise for eksempel og hadde alltid hver eneste dag middag klar til han kom hjem fra jobb og hver eneste dag så hadde han ett stort smil da han kom inn døren, og dette er bare noen få eksempler på hvordan de var bestevenner og virkelig hadde kjennskap til hverandre, den beste typen kjærlighetsforhold.

Jeg har vert vitne til mange forhold i dag hvor når forelskelsen gir seg så kjenner de ikke hverandre som de trodde, og dermed ender dårlig kort tid etter.

Det er det som er hele poenget mitt her! Å virkelig kjenne den andre personen du er sammen med! På ett punkt der at ting går på automatikk og trenger ikke tenke over det engang av hvordan partneren din liker det. Kjenner du partneren din så VET du at du skal være emosjonelt til stede. Bestemor og bestefar klagde som regel aldri på hverandre for de VISSTE hva som trengtes å gjøres uten den ene trengte å si noe. Selvfølgelig har alle en fase i starten av forholdet der man lærer seg å kjenne hverandre men forskjellen fra før og nå er at ja de holdt ut og aksepterte mer før! Det viste seg jo at det er det som trengs for å eventuelt finne lykken sammen, man JOBBER for ett forhold! Man løper ikke med halen mellom bena hver gang ting blir tøft, det er ikke sånn det fungerer! Da legger du opp til å være alene i senere tid og du vil aldri vokse som person.

Men som sagt det finnes jo unntak her, man skal heller ikke godta alt MEN man skal heller ikke gå inn i ett forhold med null sjanser å gi. Alle mennesker gjør feil og det er også like viktig at du ser dine egne feil før du dømmer partneren din.

Hilsen TS.

Anonymkode: aac03...4de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Ja jeg kan for så vidt være enig i det at folk aksepterte mer før i tiden, men så ble jeg tross alt oppdratt av mine besteforeldre og i 20 år frem til bestefar døde så så jeg aldri dem ulykkelige, hørte dem aldri krangle, de respekterte hverandre, de visste alt om hverandre og de var lykkeligst når de var sammen. Bestefar visste alt om bestemor og hva hun likte og diverse og hun ble alltid glad når han kom hjem fra jobb med noe hun likte i ny og ne. Samme med bestemor, hun visste hva han likte å spise for eksempel og hadde alltid hver eneste dag middag klar til han kom hjem fra jobb og hver eneste dag så hadde han ett stort smil da han kom inn døren, og dette er bare noen få eksempler på hvordan de var bestevenner og virkelig hadde kjennskap til hverandre, den beste typen kjærlighetsforhold.

Jeg har vert vitne til mange forhold i dag hvor når forelskelsen gir seg så kjenner de ikke hverandre som de trodde, og dermed ender dårlig kort tid etter.

Det er det som er hele poenget mitt her! Å virkelig kjenne den andre personen du er sammen med! På ett punkt der at ting går på automatikk og trenger ikke tenke over det engang av hvordan partneren din liker det. Kjenner du partneren din så VET du at du skal være emosjonelt til stede. Bestemor og bestefar klagde som regel aldri på hverandre for de VISSTE hva som trengtes å gjøres uten den ene trengte å si noe. Selvfølgelig har alle en fase i starten av forholdet der man lærer seg å kjenne hverandre men forskjellen fra før og nå er at ja de holdt ut og aksepterte mer før! Det viste seg jo at det er det som trengs for å eventuelt finne lykken sammen, man JOBBER for ett forhold! Man løper ikke med halen mellom bena hver gang ting blir tøft, det er ikke sånn det fungerer! Da legger du opp til å være alene i senere tid og du vil aldri vokse som person.

Men som sagt det finnes jo unntak her, man skal heller ikke godta alt MEN man skal heller ikke gå inn i ett forhold med null sjanser å gi. Alle mennesker gjør feil og det er også like viktig at du ser dine egne feil før du dømmer partneren din.

Hilsen TS.

Anonymkode: aac03...4de

Fantastisk å være vitne til sånn kjærlighet besteforeldrene dine hadde🥰 Tror det er viktig å ta med seg videre. 

Alle venneparene våre har vært sammen i mange år. Noen gift i flere tiår. Jeg og mannen kjemper til tider med nebb og klør for forholdet. Vi har mye bagasje fra barndommen, så i tillegg til å jobbe for forholdet, må vi jobbe med traumene våre. Men flere ganger i året blir vi forelsket på ny i hverandre. 

Det er håp. Det er mange som ønsker det samme som deg. Og det inntrykket jeg får av deg, så har du gode verdier, masse å komme med og bidra med i et forhold. Og hvis inntrykket mitt er riktig, vil jeg tro dine egenskaper gjør at nettopp forholdet du går inn i vil vare og være et godt forhold. 

Jeg er helt enig at man skal jobbe med hverandre og for forholdet. Til et visst punkt såklart. Det avhenger av at begge jobber og motivert for det. 

Jeg ser ofte at det ikke er kvinnen som gir opp, tross kvinner oftere avslutter forholdet. Det har det vært mye forsket på og skrevet om. 

For veien dit vi er nå har vært voldsom for min del. Jeg har "ventet" i over 10 år på han for å blir klar for å være en mann, være tilstede, bidra og ta tak i sin bagasje. Det ødela mye for han og meg i disse årene. Man kan trygt si at jeg har ofret det meste for mannen min. Og når jeg har vært på nippet til å gå, tror folk at det er jeg som ga opp. Når det i grunn var kun jeg som jobbet med forholdet. For uansett hva jeg gjorde eller ikke gjorde, endret det ikke forholdet. 

Når han først tok tak, kunne vi jobbe sammen som et team. 

Anonymkode: f0a6f...dce

[AnonymBruker]

Bestemora di glemmer nok at det var mange som ikke fikk seg partner før også. Mora mi hadde 2 tanter som aldri gifta seg, mest sannsynlig fordi de ikke var pene nok. Og morfar kjøpte hyttetomt av et brødrepar som var gamle ungkarer; de hadde tatt seg av gården og gamle foreldre, knapt vært utenfor bygda, og damer var ikke så interessert i den gården fordi man måtte ro dit. Så det var ikke alltid lett før, heller. Folk klagde over at de levde i "feil tid" for 100 år sia også. 

Du har sikkert fine egenskaper, men du må ut i verden og overbevise noen om å satse på deg. Og så er det mange ting som kan gå galt i et forhold, du vet ikke på forhold hva. Mange som holder sammen, må gjennom ulike kriser/problemer. Det er viktig å kjede seg selv, og være ydmyk for at den andre har sin egen bakgrunn og personlighet. 

Anonymkode: 19db7...9e9