Hvorfor er det så ille for høytfungerende autister å "maskere"?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.7.2024 den 13.25):

Jeg leser ofte her inne i tråder som omhandler autisme, at mange lærer seg å "maskere" symptomene på autismen, for å virke mer A4, og kunne fungere i samfunnet på en bedre måte.

Det jeg får inntrykk av, er at dette er n. oe som blir sett på som negativt av de som selv er høytfungerende autister. Hva kommer det av? Er det ikke bedre å bli oppfattet som "normal", enn å sitte og stimme, komme med lyder og utbrudd osv?

Jeg har selv jobbet med autister totalt uten funksjonelt språk, som er fullstendig avhengig av hjelp fra andre, som ikke klarer å styre de autistiske trekkene, men må gjennomføre ulike ritualer som kan ta ekstremt lang tid. Disse er såpass dårlig fungerende at de har null mulighet til å maskere.

Hvorfor vil dere heller bli satt i bås med disse, i stedet for å klare å maskere autismen, og på den måten bli oppfattet som hel "normal"?

Anonymkode: 2e37b...75d

Tenk deg om du måtte late som om du var smart 24/7

Anonymkode: 76495...0e9

[AnonymBruker]

7 hours ago, Kassettspiller said:

Maskering er en form for tilpasning, men mange forstår ikke at det finnes forskjellige grader av tilpasninger.

Nettopp. Det med gradsforskjell er noe svært mange sliter med å forstå når det kommer til psykiske diagnoser. Det er også hvorfor man bør gå til psykolog og ikke diagnostisere seg selv. 

Anonymkode: 7caa2...2a2

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men, av nysgjerrighet, er det ikke akkurat dette mange av oss gjør om vi for eksempel har sterke smerter, er veldig stresset eller står midt i en livskrise? I slike tilfeller blir det jo mye skuespill for alle, som krever enormt med krefter og som man blir utslitt av. Kan det sammenlignes med hvordan en del autister har det hele tiden?

Nei, dette kan ikke sammenlignes!

Selv om noen av følelsene kan være noe  felles for nevrotypiske i krise og hverdagen for mange med autisme, så er det ikke helt det samme.

For å være helt ærlig så er det nesten umulig å beskrive hva mange med autisme føler og opplever. Det finnes ikke ord som fullt ut kan beskrive dette. Grunnen til at mange ikke tar autisme seriøst er at man ofte prøver å finne ord og beskrivelser som kan passe, men som dessverre  ikke gir et helhetlig bilde.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.7.2024 den 15.26):

Ja det påvirker hormonnivå fordi man danner mye stresshormoner. Og immunsystemet blir berørt. Er det ikke slik at man lettere får autoimmune sykdommer?

Anonymkode: 8b83c...64e

😮 Er det derfor jeg har fått den ene etter den andre autoimmune sykdommen 😮

Anonymkode: 8e12d...d02

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: 8e12d...d02

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Da beklager jeg min uvitenhet, har lest flere innlegg her nå og er fortsatt ikke helt klok merker jeg. Får ofte grøsninger når normal oppførsel plutselig sykeliggjøres i forbindelse med diagnoser og å 'maskere' virket for meg som nettopp et sånt psykiatrigufs.

Men, av nysgjerrighet, er det ikke akkurat dette mange av oss gjør om vi for eksempel har sterke smerter, er veldig stresset eller står midt i en livskrise? I slike tilfeller blir det jo mye skuespill for alle, som krever enormt med krefter og som man blir utslitt av. Kan det sammenlignes med hvordan en del autister har det hele tiden?

 

Anonymkode: 04e14...a93

Jeg vil si det kan sammenlignes selv om @Kassettspiller sier det ikke kan sammenlignes.

Og om man ser på ikke-autister med sterke smerter,  ekstremt stress eller midt i en livskrise så er det jo ikke slik at alle klarer skuespillet. Det finnes jo mange som blir sykemeldt i disse situasjonene fordi smertene, stresset eller livskrisen er for stor. Det er ikke slik at alle klarer å sette opp en fasade. I tillegg er det folk som knekker sammen etter å ha satt opp en fasade i lang tid. 

Anonymkode: f3e95...785

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Da beklager jeg min uvitenhet, har lest flere innlegg her nå og er fortsatt ikke helt klok merker jeg. Får ofte grøsninger når normal oppførsel plutselig sykeliggjøres i forbindelse med diagnoser og å 'maskere' virket for meg som nettopp et sånt psykiatrigufs.

Men, av nysgjerrighet, er det ikke akkurat dette mange av oss gjør om vi for eksempel har sterke smerter, er veldig stresset eller står midt i en livskrise? I slike tilfeller blir det jo mye skuespill for alle, som krever enormt med krefter og som man blir utslitt av. Kan det sammenlignes med hvordan en del autister har det hele tiden?

 

Anonymkode: 04e14...a93

Det kan på mange måter sammenlignes, samtidig som det likevel ikke blir helt det samme.

Ja, de aller fleste vil havne i situasjoner/perider der de må maskere/legge lokk på smerter eller følelser og kjenne på hvor mentalt slitsomt det er, og den erfaringen kan skape en begynnende forståelse for hvorfor maskering er krevende og utmattende for autister.

Samtidig vil det være for en kort periode, og også kun smerten/følelsen som må maskeres. Mange med autisme opplever/beskriver at de må maskere bort store deler av sin naturlige væremåte, sine naturlige reaksjonsmønstre og også tildels deler av egen personlighet for å kunne få aksept/innpass på mange arenaer i samfunnet.

Det er også langt lettere å få forståelse for 'beklager, jeg er ikke helt meg selv for tiden, mamma er alvorlig syk' enn 'beklager, jeg kommer aldri til å fremstå nevrotypisk, jeg har autisme'. 

Mekanismen er altså på mange måter den samme, men for autister vil det være så gjennomgripende at det i sum vil bli umulig å kunne virkelig forstå for en nevrotypiker.

Anonymkode: c2440...13b

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg vil si det kan sammenlignes selv om @Kassettspiller sier det ikke kan sammenlignes.

Autisme er et spekter og det kan være forskjellig fra person til person. For noen med autisme kan det være mulig med  sammenligninger, mens for andre er det ikke like lett eller kanskje umulig.

Jeg antar at du har autisme, siden du kan gjøre slike sammenligninger.

Kassettspiller skrev (46 minutter siden):

Selv om noen av følelsene kan være noe  felles for nevrotypiske i krise og hverdagen for mange med autisme, så er det ikke helt det samme.

Som jeg nevnte tidligere, så kan dette ha noen likhetstrekk og dermed kan det sammenlignes i liten grad for noen.

Endret 1. august av Kassettspiller

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Kassettspiller said:

Autisme er et spekter og det kan være forskjellig fra person til person. For noen med autisme kan det være mulig med  sammenligninger, mens for andre er det ikke like lett eller kanskje umulig.

Jeg antar at du har autisme, siden du kan gjøre slike sammenligninger.

Jeg har autisme. Er selvsagt enig i at autisme er et spekter. Men smerter, stress og livskriser er jo også spekter. 

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Det kan på mange måter sammenlignes, samtidig som det likevel ikke blir helt det samme.

Ja, de aller fleste vil havne i situasjoner/perider der de må maskere/legge lokk på smerter eller følelser og kjenne på hvor mentalt slitsomt det er, og den erfaringen kan skape en begynnende forståelse for hvorfor maskering er krevende og utmattende for autister.

Samtidig vil det være for en kort periode, og også kun smerten/følelsen som må maskeres. Mange med autisme opplever/beskriver at de må maskere bort store deler av sin naturlige væremåte, sine naturlige reaksjonsmønstre og også tildels deler av egen personlighet for å kunne få aksept/innpass på mange arenaer i samfunnet.

Det er også langt lettere å få forståelse for 'beklager, jeg er ikke helt meg selv for tiden, mamma er alvorlig syk' enn 'beklager, jeg kommer aldri til å fremstå nevrotypisk, jeg har autisme'. 

Mekanismen er altså på mange måter den samme, men for autister vil det være så gjennomgripende at det i sum vil bli umulig å kunne virkelig forstå for en nevrotypiker.

Anonymkode: c2440...13b

Jeg er enig i at ting som livskriser er i kortere perioder. Det tror jeg også personen du siterte er enig i for vedkommende skriver jo "Kan det sammenlignes med hvordan en del autister har det hele tiden?"

Jeg er også enig i at hva man kan få forståelse for vil variere. Man får som regel mer forståelse for det folk kan relatere seg til. Så det er jo noe av det vanskelige med autisme. Om de man snakker med ikke forstår plagene dine så er det veldig lett for dem å tenke "bare ta deg sammen".  Mens som du sier så vil jo alle ha forståelse for at tankene dine er et annet sted om moren din er alvorlig syk. 

Anonymkode: f3e95...785

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg har autisme. Er selvsagt enig i at autisme er et spekter. Men smerter, stress og livskriser er jo også spekter. 

Det stemmer, men det er mye som varierer. Alle mennesker tolker forskjellig og derfor er det vanskelig å få et ensartet bilde selv med gode forklaringer. 

 

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Om de man snakker med ikke forstår plagene dine så er det veldig lett for dem å tenke "bare ta deg sammen". 

Ofte forstår de det ikke fordi deres egen erfaring med beskrivelsene er annerledes. Det er også veldig vanskelig (i hvert fall for meg) å gi en god forklaring med nyttige sammenligninger.

Folk med autisme og nevrotypiske mennesker har ofte ulike erfaringer i mange situasjoner, fordi vi er forskjellige.

Vi med autisme har en utviklingsforstyrrelse og derfor gir det mening at vi er annerledes.

Men vi med autisme er alle forskjellige. Det vil derfor variere på om det er mulig og i hvilken grad erfaringene våre kan sammenlignes.

Endret 1. august av Kassettspiller

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Kassettspiller said:

Ofte forstår de det ikke fordi deres egen erfaring med beskrivelsene er annerledes. Det er også veldig vanskelig (i hvert fall for meg) å gi en god forklaring med nyttige sammenligninger.

Folk med autisme og nevrotypiske mennesker har ofte ulike erfaringer i mange situasjoner, fordi vi er forskjellige.

Vi med autisme har en utviklingsforstyrrelse og derfor gir det mening at vi er annerledes.

Men vi med autisme er alle forskjellige. Det vil derfor variere på om det er mulig og i hvilken grad erfaringene våre kan sammenlignes.

Meg du siterer og jeg er helt enig i at ting kan være vanskelig å forklare. Jeg slipper heldigvis en del forklaringer fordi jeg har sagt til mine nærmeste at jeg er autist og da bare aksepterer de at jeg er litt annerledes. Men når jeg møter folk som ikke vet jeg er autist kan det bli en del problemer siden de ikke forstår hvordan jeg tenker og føler. I tillegg er jeg som mange andre autister dårlig på å takle stress så i situasjoner med stress kan det bli mye misforståelser. 

Anonymkode: f3e95...785

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg slipper heldigvis en del forklaringer fordi jeg har sagt til mine nærmeste at jeg er autist og da bare aksepterer de at jeg er litt annerledes.

Jeg må ofte forklare meg til dem som vet at jeg er autist, men dette er mitt tilfelle. 

Opplever også folk som sier: Nei, du kan ikke være autist!  Dette til tross for at jeg har blitt diagnosert.

Er ikke lett dette her.😅 Det viktigeste er at man ikke trenger å forstå for å kunne repektere eller akseptere. Dessverre er ikke alltid folk som forstår dette.

 

Endret 2. august av Kassettspiller

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Jeg er enig i at ting som livskriser er i kortere perioder. Det tror jeg også personen du siterte er enig i for vedkommende skriver jo "Kan det sammenlignes med hvordan en del autister har det hele tiden?"

Jeg er også enig i at hva man kan få forståelse for vil variere. Man får som regel mer forståelse for det folk kan relatere seg til. Så det er jo noe av det vanskelige med autisme. Om de man snakker med ikke forstår plagene dine så er det veldig lett for dem å tenke "bare ta deg sammen".  Mens som du sier så vil jo alle ha forståelse for at tankene dine er et annet sted om moren din er alvorlig syk. 

Anonymkode: f3e95...785

Poenget mitt er at en nevrotypiker som har gått gjennom en livskrise og båret maske en kortere periode og opplevd hvor utmattende det kan være, kan få en begynnende innsikt i hvor utmattende det kan være for en autist å maskere - men ikke fullt ut forstå fordi det for nevrotypikeren er en periode mens det for autisten er konstant. Det forutsetter dog at de får kunnskap om hva maskering er, og hvilke utfordringer mennesker med autisme kan støte på i samfunnet. 

Jeg har ikke selv autisme, men har lang erfaring med arbeid for mennesker fra hele spekteret, en tenåring som nylig er diagnostisert med Asperger og en egen diagnose som innebærer lange perioder med maskering. 

Jeg synes det er for lite kunnskap om autisme i samfunnet, og for lite forståelse for hvilke utfordringer og ressurser mennesker med autisme har. Litt av utfordringen er nettopp at de som kan maskere blir 'usynlige', fordi de i stor grad greier å kamuflere vanskene og utfordringene de opplever. 

Jeg har hatt etterhvert hatt gleden av å bli kjent med mange med autisme, og alle som én har hatt egenskaper og ferdigheter jeg har kunnet lære noe av. Og kanskje spesielt når det kommer til kommunikasjon og relasjoner - åpenhet, ærlighet, språklig nøyaktighet og direkte kommunikasjon er noe jeg setter stadig større pris på.

Anonymkode: c2440...13b

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Poenget mitt er at en nevrotypiker som har gått gjennom en livskrise og båret maske en kortere periode og opplevd hvor utmattende det kan være, kan få en begynnende innsikt i hvor utmattende det kan være for en autist å maskere - men ikke fullt ut forstå fordi det for nevrotypikeren er en periode mens det for autisten er konstant. Det forutsetter dog at de får kunnskap om hva maskering er, og hvilke utfordringer mennesker med autisme kan støte på i samfunnet. 

Jeg har ikke selv autisme, men har lang erfaring med arbeid for mennesker fra hele spekteret, en tenåring som nylig er diagnostisert med Asperger og en egen diagnose som innebærer lange perioder med maskering. 

Jeg synes det er for lite kunnskap om autisme i samfunnet, og for lite forståelse for hvilke utfordringer og ressurser mennesker med autisme har. Litt av utfordringen er nettopp at de som kan maskere blir 'usynlige', fordi de i stor grad greier å kamuflere vanskene og utfordringene de opplever. 

Jeg har hatt etterhvert hatt gleden av å bli kjent med mange med autisme, og alle som én har hatt egenskaper og ferdigheter jeg har kunnet lære noe av. Og kanskje spesielt når det kommer til kommunikasjon og relasjoner - åpenhet, ærlighet, språklig nøyaktighet og direkte kommunikasjon er noe jeg setter stadig større pris på.

Anonymkode: c2440...13b

Jeg er enig med deg. Og jeg har autisime. Tror noe av problemet også er at "alle autister er ulike" slik at det kan bli veldig vanskelig å forstå autisme. I tillegg så er det slik at det er mange autister man ikke ser. Autistene som er uføretrygd ser du naturlig nok  ikke på jobb så da ser man ikke hva de faktisk slet med som gjorde dem uføretrygdet. 

Samme gjelder autistene som har isolert seg selv helt. De ser man naturlig nok ikke og da er det veldig vanskelig for folk å vite hva de sliter med. 

Anonymkode: f3e95...785

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg vil si det kan sammenlignes selv om @Kassettspiller sier det ikke kan sammenlignes.

Og om man ser på ikke-autister med sterke smerter,  ekstremt stress eller midt i en livskrise så er det jo ikke slik at alle klarer skuespillet. Det finnes jo mange som blir sykemeldt i disse situasjonene fordi smertene, stresset eller livskrisen er for stor. Det er ikke slik at alle klarer å sette opp en fasade. I tillegg er det folk som knekker sammen etter å ha satt opp en fasade i lang tid. 

Anonymkode: f3e95...785

Det som er forskjellen, er at ingen vil ekskludere deg hvis du ikke klarer å skjule smerten. Du blir ikke mobbet fordi du har brukket ryggen og har så store smerter at du må gråte. 

Autisme-maskering handler om å passe inn slik at man ikke er "tullingen". Det handler om å tvinge seg selv til å ha øyekontakt, omgås med andre, og alle ting en autist blir EKSTREMT utmattet av. Det handler om å ikke få meltdown når man er i butikken og det er for mye lys og andre sanseinntrykk, ting som er dagligdags og ikke noe en nevrotypisk vil verken tenke over eller plages med. Det handler om å ikke stimme åpenlyst når alt man egentlig MÅ gjøre, er å stimme, fordi nervesystemet har fått fullstendig overload. 

Dette kan overhodet ikke sammenlignes med det du skisserer her. 

Anonymkode: 7cc25...241

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.7.2024 den 13.30):

Jeg later jo som jeg er en annen enn den jeg er🙈

Det er mentalt slitsomt!!

 

Anonymkode: 1170d...57f

De fleste spiller jo en eller annen form for rolle; «later som». Det forventes. 

Anonymkode: a58cd...050

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Da beklager jeg min uvitenhet, har lest flere innlegg her nå og er fortsatt ikke helt klok merker jeg. Får ofte grøsninger når normal oppførsel plutselig sykeliggjøres i forbindelse med diagnoser og å 'maskere' virket for meg som nettopp et sånt psykiatrigufs.

Men, av nysgjerrighet, er det ikke akkurat dette mange av oss gjør om vi for eksempel har sterke smerter, er veldig stresset eller står midt i en livskrise? I slike tilfeller blir det jo mye skuespill for alle, som krever enormt med krefter og som man blir utslitt av. Kan det sammenlignes med hvordan en del autister har det hele tiden?

 

Anonymkode: 04e14...a93

Nei, det blir som å sammenligne å brekke beinet med å være født uten.

Felles er at begge opplever besvær pga beina, men utover det har den ene et problem grunnet en situasjon og kortvarig. Den andre må lære seg å leve fullstendig uten, og late som om det er der..

Anonymkode: 27e0c...503

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

De fleste spiller jo en eller annen form for rolle; «later som». Det forventes. 

Anonymkode: a58cd...050

Det er ikke det samme!

Anonymkode: 7cc25...241

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Det som er forskjellen, er at ingen vil ekskludere deg hvis du ikke klarer å skjule smerten. Du blir ikke mobbet fordi du har brukket ryggen og har så store smerter at du må gråte. 

Autisme-maskering handler om å passe inn slik at man ikke er "tullingen". Det handler om å tvinge seg selv til å ha øyekontakt, omgås med andre, og alle ting en autist blir EKSTREMT utmattet av. Det handler om å ikke få meltdown når man er i butikken og det er for mye lys og andre sanseinntrykk, ting som er dagligdags og ikke noe en nevrotypisk vil verken tenke over eller plages med. Det handler om å ikke stimme åpenlyst når alt man egentlig MÅ gjøre, er å stimme, fordi nervesystemet har fått fullstendig overload. 

Dette kan overhodet ikke sammenlignes med det du skisserer her. 

Anonymkode: 7cc25...241

Tror ikke det er mulig å gi en realistisk beskrivelse på hvordan det føles ut å ha en meltdown for en autist. 

Det samme gjelder for mye annet. Autister og nevrotypiske personer er ikke like og derfor vil mye kunne være annerledes, spesielt når det kommer til følelser. 
 

Hadde man kunnet gi et realistisk bilde på hvordan autisme er, så ville man ikke møtt på så mange fordommer som man gjør. 

Endret 2. august av Kassettspiller

[AnonymBruker]

Kassettspiller skrev (10 minutter siden):

Tror ikke det er mulig å gi en realistisk beskrivelse på hvordan det føles ut å ha en meltdown for en autist. 

Det samme gjelder for mye annet. Autister og nevrotypiske personer er ikke like og derfor vil mye kunne være annerledes, spesielt når det kommer til følelser. 
 

Hadde man kunnet gi et realistisk bilde på hvordan autisme er, så ville man ikke møtt på så mange fordommer som man gjør. 

Jeg er ikke autist, og har ikke faglig bakgrunn. Men blir likevel oppgitt over at folk har så lite innsikt og forståelse, og må sammenligne "jeg må også tilpasse meg når jeg ikke har det bra", med autisme. Helt håpløst

 

Anonymkode: 7cc25...241