Eldre foreldre og dårlig samvittighet

[AnonymBruker]

Bor et stykke unna min gamle far og hans samboer (tog/bil 8 timer eller fly 1 time). Har ingen søsken. 

Min oppvekst var preget av mine foreldres emosjonelle behov og helseutfordringer. Det var lite plass til mine følelser. Materielt var ting absolutt på stell, og det så bra ut fra utsiden. Samtidig kjente jeg på en vedvarende uro. Har blitt skreket mye til i oppveksten, slått en gang og vært mine foreldres emosjonelle søppelbøtte.

Min far har vært samboer i over 20 år (han ble enkemann). Samboer har stor familie rundt seg. 

Min far har vært mye alvorlig syk de siste to årene. Jeg har vært mye på sykehuset, hos han i perioder. I tillegg er vi så og si alltid hos dem jul og påske de siste 20 årene. Det varierer hvor hyggelig det er og min far har ikke greid å etablere gode relasjoner med våre barn. 

Jeg var nettopp hos min far i fire dager, mens samboer var bortreist. Han trenger mye hjelp og tilsyn nå. Jeg har ferie.

Jeg har ferie også denne uken og nå høres det ut som at pappa og samboer vil at jeg skal komme tilbake. 

Jeg kjenner at jeg ikke orker. Oppholdet sist ble til at min far "snakket på meg", som vanlig, om alt som er galt. 

Mannen min støtter meg i at jeg må ta det med ro hjemme (jobb igjen neste uke) nå. Jeg er bare så indoktrinert i å ha dårlig samvittighet og å skulle ta imot alt fra foreldre/far. 

Er det noen som har opplevd noe lignende? Det er krevende å være pårørende for foreldre som har)hadde liten/ingen forståelse for mine emosjoner, behov og mitt liv. 

Jeg tror ikke min far har evnet å skape dype relasjoner med samboers barn og barnebarn. Det er nok vanskelig for han, desverre. Dermed er det begrenset hvor mye de tar vare på han når han trenger det. Jeg vet han ikke er deres far, men jeg tror forholdene kunne vært annerledes. Eksempelvis kjører de samboer hvis pappa er på sykehus, men er ikke med inn for å besøke. Uansett, han er min far og jeg må bidra så mye jeg klarer. Det er liksom aldri nok. 

 

 

 

Anonymkode: f38d3...6b7

[AnonymBruker]

Kan kjenne meg igjen i historien din. Har  også mangler emosjonell omsorg og opplevd at rollene har vært snudd. Og jeg kjenner at jeg ikke har kapasitet til å være omsorgspersonen deres. Hos meg er det ikke det at foreldre er syke og trenger hjelp, men de er ensomme og forventer at jeg tar ansvar for det. Og de vil ikke gå på pensjonistaktiviteter, de vil bare at jeg skal være der.  Når de er depressive og angstfulle og overveldes av negative tanker så har de ingen selvinnsikt, men mener at det er andre sin skyld. Jeg går også hele tiden med dårlig samvittighet og bekymrer meg for hvilket humør «vi» er i dag. Når jeg leser ditt innlegg så kunne jeg lett svare at du må sette grenser, ta vare på deg selv og så videre. Men så jeg vet selv hvor vanskelig det er. 

Anonymkode: 92a62...6e5

[AnonymBruker]

For min egen del tenker jeg alle andre relasjoner enn til mine egne barn ikke er skrevet for evigheten. Til mine barn vil jeg alltid være der hver gang de trenger meg (og selvfølgelig mye ellers). Alle andre relasjoner, også til foreldre og søsken, er det uansett hvor nært slektskapet er, avhengig av at det er en balanse i det. Har selv både en mor og søster som har behandlet meg dårlig både gjennom ord og handlinger. Føler i dag ingen forpliktelser overfor de. Skal imidlertid sies at det tok meg over ti år for å komme dit. 

Anonymkode: af648...1e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

For min egen del tenker jeg alle andre relasjoner enn til mine egne barn ikke er skrevet for evigheten

Men hva om dine foreldre mener at deres forhold til sitt barn, altså deg, er skrevet for evigheten?

Anonymkode: 92a62...6e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Men hva om dine foreldre mener at deres forhold til sitt barn, altså deg, er skrevet for evigheten?

Anonymkode: 92a62...6e5

Det lå implisitt i det jeg skrev at rollen som mor er å gi omsorg, kjærlighet, gi livsråd, være der i sorger og gleder. Hadde ikke det ligget i grunn, så hadde jeg heller ikke forventet at mine barn skal være der når jeg blir gammel.

Anonymkode: af648...1e8

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon. Bortsett fra at jeg har hatt en fantastisk barndom med mye kjærlighet, omsorg og hjelp.

Far er enkemann, bor langt unna. 

Jeg har valgt å fokusere på hva jeg faktisk gjør, og ikke gi rom for dårlig samvittighet. Han har tilbud om å flytte nærmere, han har åpen invitasjon hit, han har penger til å kjøpe hjelp, han har selv et ansvar for å ha et nettverk utover barna. 

Jeg har mitt liv, min familie, min karriere, mine forpliktelser. Og også behov for å bare være meg, og hvile. Jeg gir mye, men ikke så mye at det går over i offerrollen. 

Anonymkode: 51bc0...e8a

[fru Alving]

Det som er problemet med gamle foreldre ts, er at de alltid trenger mer. Selv om du gjør en god del, så kan faren din alltid behøve mer. jeg synes ikke du skal dra dit nå. Han har faktisk en samboer så han er ikke alene. 

Du må heller oppmuntre ham til selv å ta kontakt med andre betale for hjelp osv.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Kan kjenne meg igjen i historien din. Har  også mangler emosjonell omsorg og opplevd at rollene har vært snudd. Og jeg kjenner at jeg ikke har kapasitet til å være omsorgspersonen deres. Hos meg er det ikke det at foreldre er syke og trenger hjelp, men de er ensomme og forventer at jeg tar ansvar for det. Og de vil ikke gå på pensjonistaktiviteter, de vil bare at jeg skal være der.  Når de er depressive og angstfulle og overveldes av negative tanker så har de ingen selvinnsikt, men mener at det er andre sin skyld. Jeg går også hele tiden med dårlig samvittighet og bekymrer meg for hvilket humør «vi» er i dag. Når jeg leser ditt innlegg så kunne jeg lett svare at du må sette grenser, ta vare på deg selv og så videre. Men så jeg vet selv hvor vanskelig det er. 

Anonymkode: 92a62...6e5

Tusen takk for fint svar. Leit å høre at du kjenner deg igjen i noe av det jeg skriver. Det er lettere å gi andre "lov" til å ta vare på seg selv. Desverre 💚.

TS

Anonymkode: f38d3...6b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

For min egen del tenker jeg alle andre relasjoner enn til mine egne barn ikke er skrevet for evigheten. Til mine barn vil jeg alltid være der hver gang de trenger meg (og selvfølgelig mye ellers). Alle andre relasjoner, også til foreldre og søsken, er det uansett hvor nært slektskapet er, avhengig av at det er en balanse i det. Har selv både en mor og søster som har behandlet meg dårlig både gjennom ord og handlinger. Føler i dag ingen forpliktelser overfor de. Skal imidlertid sies at det tok meg over ti år for å komme dit. 

Anonymkode: af648...1e8

Hva gjorde du i løpet av 10 år for å komme dit du er i dag? 💚

TS

Anonymkode: f38d3...6b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er i samme situasjon. Bortsett fra at jeg har hatt en fantastisk barndom med mye kjærlighet, omsorg og hjelp.

Far er enkemann, bor langt unna. 

Jeg har valgt å fokusere på hva jeg faktisk gjør, og ikke gi rom for dårlig samvittighet. Han har tilbud om å flytte nærmere, han har åpen invitasjon hit, han har penger til å kjøpe hjelp, han har selv et ansvar for å ha et nettverk utover barna. 

Jeg har mitt liv, min familie, min karriere, mine forpliktelser. Og også behov for å bare være meg, og hvile. Jeg gir mye, men ikke så mye at det går over i offerrollen. 

Anonymkode: 51bc0...e8a

Takk for svaret ditt 💚.

TS

Anonymkode: f38d3...6b7

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (3 timer siden):

Det som er problemet med gamle foreldre ts, er at de alltid trenger mer. Selv om du gjør en god del, så kan faren din alltid behøve mer. jeg synes ikke du skal dra dit nå. Han har faktisk en samboer så han er ikke alene. 

Du må heller oppmuntre ham til selv å ta kontakt med andre betale for hjelp osv.

Takk for svaret ditt 💚.

TS

Anonymkode: f38d3...6b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Kan kjenne meg igjen i historien din. Har  også mangler emosjonell omsorg og opplevd at rollene har vært snudd. Og jeg kjenner at jeg ikke har kapasitet til å være omsorgspersonen deres. Hos meg er det ikke det at foreldre er syke og trenger hjelp, men de er ensomme og forventer at jeg tar ansvar for det. Og de vil ikke gå på pensjonistaktiviteter, de vil bare at jeg skal være der.  Når de er depressive og angstfulle og overveldes av negative tanker så har de ingen selvinnsikt, men mener at det er andre sin skyld. Jeg går også hele tiden med dårlig samvittighet og bekymrer meg for hvilket humør «vi» er i dag. Når jeg leser ditt innlegg så kunne jeg lett svare at du må sette grenser, ta vare på deg selv og så videre. Men så jeg vet selv hvor vanskelig det er. 

Anonymkode: 92a62...6e5

Dette! Kjenner meg igjen 💯. Moren min er sånn. Begge foreldrene mine var svært emosjonelt umodne og vi har aldri vært veldig nære følelsesmessig. Moren min klager på at hun er ensom, men er samtidig utrolig skeptisk til alle og skyr pensjonistaktiviteter og ting for folk på hennes alder som pesten. Og da er det ikke lett. Hun har liten selvinnsikt og vil ikke til psykolog, for "de vil jo bare tjene penger på fremmende folk". 

Jeg kan være der innimellom, men vi trenger avstand mellom oss, ellers så kommer gamle negative ting fra barndommen min opp igjen. Hun vil aldri innse at hun har gjort noe galt uansett. Så jeg er enig i at det er viktig å passe på sin egen helse også. Ta pauser og lev ditt eget liv også og ikke la gamle foreldre trykke deg ned ❤️

Anonymkode: 1756d...680