Mann som ikke vil snakke..

[Gjest oppgitt]

Min mann og jeg sliter med dårlig kommunikasjon. Jeg føler det slik at jeg ikke helt kan være meg selv, og er redd for å vise det hvis jeg har dårlige dager. Han er veldig oppmerksom på mitt humør, og kan stenge meg totalt ute i flere dager hvis jeg har virket litt irritert og ikke i godt humør. Jeg blir så frustrert, men jeg ber om unnskyldning hvis jeg har vært sur og skapt dårlig stemning. Men han vil overhodet ikke snakke med meg, og ber meg slutte å mase. Dette har resultert i at jeg holder mye for meg selv, og føler jeg ikke kan komme til han med sorger og bekymringer i frykt for at han skal bli sur i flere dager.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, må bare få ut litt frustrasjon.. Noen andre som også har det slik?

[Gjest Gjest_Alma_*]

Eksen min og jeg hadde store kommunikasjonsproblemer. Det var hele tiden småproblemer, eller ting som gikk igjen, og som jeg ville vi skulle snakke oss ut av. Det gikk ikke, fordi han alltid sa; eh..jeg vet ikke hva jeg skal si.

Veldig frustrerende situasjon. Og når jeg hadde det tungt reagerte han bare med å trekke seg unna. Han ble bare sur. La oss si det sånn at det er en grunn til at det er slutt mellom oss...

[Gjest gotthard]

redd for følelser?

alle har dårlige dager, sikkert han og, så be han kjerpe seg eller stikke......(lett og si her, men en slik partner fortjener ingen trur jeg)

[Gjest Gjest]

Stakkars deg...du har det ikke godt. Det finnes andre menn....

[Kalas]

Kjære oppgitt,

Jeg tror det første du må gjøre er å slutte å unnskylde deg hvis du er i dårlig humør. Det må nemlig være lov.

Det er mange menn som synes det er vanskelig å snakke om følelser. Ta opp nettopp dette med ham, og fortell ham hvordan du føler det. Hvis ikke kjærester kan snakke sammen om følelser, hvem kan det da?

Hvis han da fortsatt mener du syter, bør du kanskje vurdere forholdet.

[lavendel1]

eksen min var slik.. vertfall litt lignende.. med oss var det slik at viss jeg ville snakke om et problem, ble han sur, og sa at jeg maset... men vi snakket ikke om de andre problemene(som ikke hadde med forholdet å gjøre) heller.. vi hadde det bare kjekt i lag ellers liksom. men til slutt ble kommunikasjonssvikten for mye for oss. Han var sammen med en annen jente samtidig.:/

du må tenke på hvor alvorlig dette problemet er for forholdet. og fortelle ham hvor alvorlig det evnt. er for deg. viss han ikke gjør noe med det/prøver. bør du kanskje vurdere det utifra hvor glad han er i deg, og hvor bra du har det.

[Samantha]

Trur det er vanskelig å løyse det problemet, då nokon berre er sånn. Trur ikkje det er noko poeng i å tvinge nokon til å prate om alt mulig dei ikkje vil....

Det var sånn med X-en min og meg. Han ville aldri prate seriøst om noko som helst. Kvar gong eg tok opp noko som plaga meg o.l så berre "fnyste" han det vekk/ bagatelliserte det/ eller hadde ikkje tid, så var den saka ute av verden liksom.

Viss vi hadde en heftig krangel så berre venta han til han trudde eg var blid igjen, istaden for å prate om ting. Då trudde han at alt var velstand igjen, men det var det jo sjølvsagt ikkje...

Dette i tillegg til mange andre ting førte til at eg gjorde det slutt (og då vart han pluttselig verdens mest pratsomme og følsomme fyr og ville prate og prate og praaate...)

Point is: Eg trur du enten må lære deg å leve med at han ikkje vil prate om alt mulig, eller gjere det slutt....

[Gjest Isabellas]

Vil han bare at du skal tie stilt om alt? Prøv å være stum et par dager og se om hvordan han reagerer da. Hvis han er fornøyd slik, så ville jeg gått fra han. Lykke til.

[Gjest Gjest_gjest_*]

jeg hadde det slik med xen min.Når vi hadde vert sammen rundt 5 år så var det ett fjell av problemer helt tilbake til førsten av forholdet. problemer vi ikke hadde snakket ut om å reset luften,så jeg brøt forholdet,orket ikke å begyne å grave i fjellet uten at han var villig til å samarbeidet.å får å si det sånn når jeg gjorde det slutt så var det ikke noe problem for han å gå. Så han hadde ikke noe interesse av forholdet å da angret jeg bittert på at jeg hadde strebet i så mange år for å prøve å nå fram til han og redde forholden.(pga vi har to barn )å jeg mener at det er viktig å prøve å bevare forhold og kjerligheten for alle parter,spesielt for barna. Men man skal ikke ofre livet sitt for noen som ikke er interesert.Du fortjener bedre enn det. det finnes menn som virkelig bryr seg og ikke er redd for å ta en prat elller diskusjon.

[Susan Sto Helit]

Tror mange menn ikke klarer å se viktigheten av å prate ut om ting.

Jeg hadde veldig problemer med å få til ordentlige samtaler med min ex. Ikke fordi han ikke snakket, men han ungikk de dype og seriøse samtalene.

Det passet ikke, jeg var for sint til at vi kunne snakke da, han ville ikke snakke om sånne ting ennå....Osv.

Prøvde bl.a. å si at jeg syntes vi hadde problemer i forholdet vårt som vi burde snakke om og løse opp i... Det gjorde vi ikke, dermed ble de verre, og førte til slutt til at det ikke var noe forhold å redde.

Men da, da ville han snakke! Om følelser, om hva vi kunne gjøre for å redde forholdet, og alt det andre jeg forlengst hadde gitt opp.

Desverre var det for sent for meg, jeg hadde sørget meg ferdig over det brutte forholdet, og kommet meg videre med mitt liv.

Anbefaler egentlig at dere tar en pause, hvis du ikke klarer å overtale han til samlivskurs eller parterapi... Kanskje han våkner og er lettere å snakke med da.

[Gjest Gorgonzola]

Hm, her var det mange kategoriske svar om at du seriøst bør vurdere forholdet.

Jeg prøver meg med en mer forsiktig tilnærming på problemet deres.

For det første, du er i din fulle rett til å ha dårlige dager hvor humøret ikke er det beste. Kan være 1000 grunner til det. Kjæresten din er neppe tankeleser han heller så du skylder ham faktisk å fortelle at dagen i dag er trasig og samtidig fortelle ham hvorfor det er sånn (sette ord på egne følelser heter det vel).

Hvis du innledningsvis starter med å si at det ikke er hans skyld (forutsatt at det ikke er det da) så er sjansen stor for at han faktisk hører på deg.

Tror det er viktig å være klar over noen kjønnsforskjeller her (selv om langtfra alle er enig med meg i det): Vi menn tolker dere kvinner ofte dit at når derer setter i gang med prat om at humøret er uggent (setter ord på følelser) så lever vi i den villfarelsen at dere enten A) Ønsker et løsningsforslag fra oss eller B) Dere bebreider oss. Da reagerer vi enten med å A) Ta på oss løsningsbrillene og setter i gang med å tenke ut en sådan eller B)Graver en skyttergrav og plasserer oss godt nedi den med forsvarshjelmen trukket langt nedover ørene.

Som regel blir det skivebom uansett alternativ for det dere jenter primært ønsker med praten er akkurat det: Prate ut om følelsene, få det ut liksom.

Vi menn har mer et behov for å avreagere på andre måter. Siden steinalderen har menn hatt et behov for å stirre inn i leirbålet etter en dags jakt, i dag er det erstattet med avis eller TV etter en dag på jobb/skole.

Tips til deg: Fortell din kjære at du har et sterkt behov for å lufte ut i hodet ditt, spør om ikke du kan gjøre det etter at han har fått "stirret i leirbålet" en stund.

Hvis du i tillegg forteller ham at du ikke har tenkt å kritisere ham eller at du heller ikke har forventninger om at han skal foreslå løsninger er sjansene gode for at han faktisk er mentalt til stede og hører på deg. I beste fall får du noen innspill slik at du føler deg mye bedre etterpå.

Lykke til, hvis du legger ned innsats i dette er jeg sikker på at mannen din vil takke deg etterpå, dersom han er noenlunde oppegående da.....

[Gjest gummisåler]

Min mann og jeg sliter med dårlig kommunikasjon. Jeg føler det slik at jeg ikke helt kan være meg selv, og er redd for å vise det hvis jeg har dårlige dager. Han er veldig oppmerksom på mitt humør, og kan stenge meg totalt ute i flere dager hvis jeg har virket litt irritert og ikke i godt humør. Jeg blir så frustrert, men jeg ber om unnskyldning hvis jeg har vært sur og skapt dårlig stemning. Men han vil overhodet ikke snakke med meg, og ber meg slutte å mase. Dette har resultert i at jeg holder mye for meg selv, og føler jeg ikke kan komme til han med sorger og bekymringer i frykt for at han skal bli sur i flere dager.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, må bare få ut litt frustrasjon.. Noen andre som også har det slik?

←

Ja dessverre. Min kjære blir fort fornærmet og føler det truende når jeg sier hva jeg mener, eller "kritiserer" som han sier. I hans tilfelle kommer det av dårlig selvbilde, men jeg synes det er litt slitsomt å måtte gå på gummisåler og tenke på hvordan jeg skal formulere meg hele tiden. Selvfølgelig skal man ta hensyn til hverandre og ikke overhøvle den andre, men å måtte veie ordene på gullvekt hele tiden er innmari slitsomt. Og så tausheten etterpå da, hvor jeg merker at jeg driver og godsnakker med han.

Og der kom frustrasjonen ut, deilig. Vi går til familierådgivning så får vi se hva som kommer ut av det.

[Snupsi79]

Min mann og jeg sliter med dårlig kommunikasjon. Jeg føler det slik at jeg ikke helt kan være meg selv, og er redd for å vise det hvis jeg har dårlige dager. Han er veldig oppmerksom på mitt humør, og kan stenge meg totalt ute i flere dager hvis jeg har virket litt irritert og ikke i godt humør. Jeg blir så frustrert, men jeg ber om unnskyldning hvis jeg har vært sur og skapt dårlig stemning. Men han vil overhodet ikke snakke med meg, og ber meg slutte å mase. Dette har resultert i at jeg holder mye for meg selv, og føler jeg ikke kan komme til han med sorger og bekymringer i frykt for at han skal bli sur i flere dager.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, må bare få ut litt frustrasjon.. Noen andre som også har det slik?

←

Kunne ha skrevet dette selv. Slik var min eks mot meg også. Hvis jeg var i dårlig humør en dag (aldri sur i mer enn et par timer), så straffet han meg ved å være sur i flere dager, "for sure kjerringer er det verste jeg vet" som han så fint sa.

Det er helt utrolig hva man godtar tilslutt bare for husfredens skyld.

Og det med at man ikke kan komme til sin kjære med sorger/gleder er verre enn man kan forestille seg. Det er jo nettopp kjæresten sin man skal kunne si alt til, og som skal stå på din side uansett.

Som sagt, jeg har vært i din situasjon, og jeg vet at du ikke kan endre ham, og mest sannsynlig kommer han heller aldri til å endre seg. Noen er rett og slett bare følelsesmessig amputerte, og kommer alltid til å være det.

[Gjest mamma Mø]

Takk til Gorgonzola for fornuftig svar:)

Ikke alle kan redde forholdet ved å benytte dine råd, men det er definitivt verdt å prøve!

Tror mange menn kan føle seg hjelpeløse når kvinner setter i gang med en lang, ordrik monolog og Følelser og Tanker, de (ihvertfall sånne som min mann, en praktisk orientert fyr med lite "snakke-øvelse") skjønner ikke helt hvordan de skal respondere. Viktig å minne om kjønnsforskjeller her.

Men hvis det er slik at trådstarters partner rett og slett ikke er særlig interessert og empatisk, så er det etter min mening et faresignal for et forhold.

[Gjest gjest1]

Jeg sliter med det samme og det er ett stort problem for meg. Min kjære har rett og slett ikke noe særlig å si. Han mener jeg maser når jeg en sjelden gang spør ham om han har noe å si... jeg takler det bare ikke lenger. Er det ikke normalt å snakke med kjæresten sin?

Vi hadde en stor diskusjon om dette for to dager siden og det endte med at han hisset seg skikkelig opp og mente at jeg bare "maste" Jeg blir sååå forbanna når han påstår at jeg maser. Jeg er veldig obs for å ikke si det pga han er så hårsår når det gjelder det. Jeg synes det er ganske så trasig, men hva gjør man når man er glad i en som ser på det slik?

Så nå har vi pause...det varte en dag...hehe. Men nå har jeg ikke hørt noe fra ham siden i går, så kanskje pausen er på igjen. Hm

Jeg har nesten sluttet å bry meg pga jeg orker ikke å ha det slik lenger.

[Gjest Bite me]

Usj. Jeg datet faktisk en sånn gutt.

Det var slitsomt og jeg ga meg før det ble alvor.

Råd å gi. Svært dårlig med det, for jeg har opplevd lignende og ble rådvill.

Jeg avslutta derfor relasjonen, men for deg er det jo noe annet. Siden dere er gift (eller har jeg lest feil?).

Sett dere ned og prat om det. Rolig og behersket. Fortell hverandre hvordan dere føler det når sitasjonen blir sånn.

[Gjest AnonymBruker]

Vet at denne tråden er gammel, men er det noen flere som har råd å komme med? Sliter fortsatt med dette.

[peanut_juice]

Jeg kan ikke fortelle deg hva du skal gjøre, men jeg kan si hva jeg ville ha gjort.

Jeg ville faktisk ha blitt sint. Veldig sint! Og så ville jeg ha fortalt han at nå er det nok. Enten så snakker vi sammen, eller så er det over.

Et sånt forhold kan jeg ikke tenke meg er bra for noen av dere.

Når forholdet er sånn så er man ikke på samme plan i det heletatt. Her må det drastiske tiltak til.

[Gjest Gjest]

Jeg har også en slik kjæreste. Han snakker ikke, bortsett fra når han skal fortelle meg hvor fæl jeg er da, og han kan være utilgjengelig i flere dager. Det verste er imidlertid at han er så sjalu i tillegg,og vil faktisk heller at jeg skal lyve enn å fortelle sannheten. Fortalte at en innpåsliten mann fulgte etter meg en natt fra byen og at jeg dro til noen venner, da trodde han at jeg løy og hadde vært hos denne mannen. Han ville heller jeg skulle tenke over hvordan han tolket det! Vel. jeg forteller alltid sannheten.

[Gjest No_glitter]

Kjæresten synes det er vanskelig å snakke om ting, sier han ikke helt vet hva han skal si når han føler at han blir stengt inne i en krok av meg. Send mail, sms for å starte diskusjonen og få frem problemene du ser, snakk etterpå. Har funket for oss