Datter fikk diagnose seint, er sint og bitter på oss foreldre

[AnonymBruker]

Hun fikk diagnosen adhd da hun begynte på videregående. Hun var alltid det barnet som skilte seg ut blant de andre søsknene. Hun var alltid i opposisjon i oppveksten. Glemte beskjeder. Mistet både nøkler, telefon, skolesekk mm. Hun var mye sint. I ettertid ser vi jo tegnene på adhd tydelig, men der og da så vi det ikke.

Hun fikk mye kjeft, da vi foreldre var både redde og frustrerte. Hun begynte tidlig å eksperimentere med rusmidler, men er rusfri. Hun har nå flyttet hjemmefra, men er så sint på oss foreldre. Hun har egentlig hatt et nært forhold til meg, men dette har egentlig bare ført til at hun ikke vil motta hjelp utenfra for utfordringene sine. Hun vil at jeg skal være psykologen. Da jeg for en tid tilbake sa at dette hadde jeg rett og slett ikke kunnskapen til å få til, har hun mer eller mindre kuttet kontakten med meg. Hun er så sint på meg at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Vil dette noen sinne bli bedre? Noen som har gått gjennom noe liknende?

Anonymkode: 702e8...cc5

[AnonymBruker]

Vil hun at du skal være psykologen, eller en lyttende foreldre?

Anonymkode: b6145...73f

[AnonymBruker]

Men i alle dager... Hun er sint fordi hun fikk ADHD (som er en av de vanligste diagnosene der ute) diagnosert på videregående? Det er jo tidlig for mange kvinner det. 

 

Hva får hun ut av at hun har diagnosert da? At hun kan skylde på den? Eller at hun forstår hvorfor hun tenker/gjør som hun gjør, og derav kan jobbe imot ADHDen? 

Anonymkode: 756bb...013

[AnonymBruker]

Sitt stille i båten, ikke la henne behandle deg slik.

Dette er mer manipulasjon enn sinne for hva som kunne ha blitt diagnosert 3 år tidligere. 

Om ikke lenge så kommer hun for å be om penger, benytt da muligheten til fortelle din side av saken, og la henne fortelle sin versjon. 

Psykologer og terapeuter er godt kjent med problemstillingen hvor unge kvinner renner ned dørene for å fortelle hvor mye mamma har ødelagt livet deres. De aller fleste kjøper ikke den tårevåte dramatiske fortellingen 

Anonymkode: a0df0...22e

[Lorieen]

Gi henne tid og rom. Sørg for å regelmessig minne henne på at du elsker henne og alltid vil være der når/om hun ønsker kontakt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vil hun at du skal være psykologen, eller en lyttende foreldre?

Anonymkode: b6145...73f

Hun vil at jeg skal være psykolog. Hun har vært mye kasteball i systemet, bla pga koronarestriksjoner. Hun orker ikke å hele tiden forholde seg til nye helsepersonell. Hun vil at noen som kjenner henne skal hjelpe henne. Jeg forsøker jo å sette meg inn i hennes situasjon, men har jo egentlig ikke peiling. Det som er logisk for meg, fungerer ikke for henne.

Jeg forstår jo at det er frustrasjon som styrer henne, jeg er overbevist om at hun forstår innerst inne. Samtidig så vil jeg jo gjerne hjelpe henne!

Anonymkode: 702e8...cc5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hun fikk diagnosen adhd da hun begynte på videregående. Hun var alltid det barnet som skilte seg ut blant de andre søsknene. Hun var alltid i opposisjon i oppveksten. Glemte beskjeder. Mistet både nøkler, telefon, skolesekk mm. Hun var mye sint. I ettertid ser vi jo tegnene på adhd tydelig, men der og da så vi det ikke.

Hun fikk mye kjeft, da vi foreldre var både redde og frustrerte. Hun begynte tidlig å eksperimentere med rusmidler, men er rusfri. Hun har nå flyttet hjemmefra, men er så sint på oss foreldre. Hun har egentlig hatt et nært forhold til meg, men dette har egentlig bare ført til at hun ikke vil motta hjelp utenfra for utfordringene sine. Hun vil at jeg skal være psykologen. Da jeg for en tid tilbake sa at dette hadde jeg rett og slett ikke kunnskapen til å få til, har hun mer eller mindre kuttet kontakten med meg. Hun er så sint på meg at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Vil dette noen sinne bli bedre? Noen som har gått gjennom noe liknende?

Anonymkode: 702e8...cc5

 

Ja vi får håpe hun får perspektiv senere, men ikke alle får det.  

Jeg var 46 før jeg fikk diagnose, det er dessverre ikke helt sjelden at jenter oversees.. det er jo et tema for tiden. 

At hun har hatt rusproblematikk og adhd ikke er fanget opp av hjelpeapparat rundt  synes jeg er verre. Men det er jo ikke direkte deres feil, dere foreldre er vel verken psykologer eller leger. 

Det man ikke vet vet man ikke. ❤️ 

Neste gang dere snakkes synes jeg du skal lytte støttende, ikke gå i forsvar, bare si du forstår at dette er bittert, for du er jo mor og vet hva hun har slitt med. Og så mp du bare beklage, selv om ikke noe av dette nødvendigvis er din feil som sådan. 

Også håpe på at hun får perspektiv med tiden 🌸

Anonymkode: 3c636...71d

[AnonymBruker]

Lorieen skrev (4 minutter siden):

Gi henne tid og rom. Sørg for å regelmessig minne henne på at du elsker henne og alltid vil være der når/om hun ønsker kontakt.

Takk! Er dette jeg også tenker, men jeg blir jo også så bekymret og redd for henne. Jeg skulle så ønsket at hun forsto hvor glad jeg er i henne.

Anonymkode: 702e8...cc5

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det kan være trist at datteren deres er sinte på dere, men det har hun jo egentlig liten grunn til. Adhd bør ikke fungere som en hvilepute og frikort til å miste ting, surre og være i opposisjon, så dere har nok ikke gjort noe i oppveksten som har ødelagt noe for henne videre i livet. Noen med adhd må jobbe hardere for å fungere, og noen trenger å gjøre ting litt annerledes enn hva andre uten adhd gjør når det kommer til rutiner, kommunikasjon osv, men folk generelt er ulike. 

Adhd er bare en diagnose på noe som har vært dere hele tiden. Det skjer ikke så mye nytt når man har fått den, men det kan være lurt å oppsøke personer som kan komme med råd, synspunkter og noen gode samtaler. 

Aldri lurt at mamma skal fungere som psykolog. Til det er det for mange følelser, og vi tar ikke alltid de rette avgjørelsene for hva som er det rette å gjøre dersom barnet vårt trenger litt realitetsorientering feks. 

Dette vil gå seg til. Ta kontakt med henne, men fortsett å råde henne til å snakke med fagfolk om hun strever. Dette er ikke deres skyld, så ikke godta at hun legger dette over på dere. Det blir det ikke et godt forhold av. 

Anonymkode: 2009f...8c0

[lillevill]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Hun vil at jeg skal være psykologen. Da jeg for en tid tilbake sa at dette hadde jeg rett og slett ikke kunnskapen til å få til, har hun mer eller mindre kuttet kontakten med meg. Hun er så sint på meg at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Har du ikke mulighet til å tilegne deg ny kunnskap da? Du er vel bare 50 eller noe? Elsker du datteren din, så greier du å lære deg om adhd.  ( beklager, trodde det stod at hun ville du skulle være med til psykologen. Det kan du jo vel? ) 

Endret 29. juli 2024 av lillevill

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Sitt stille i båten, ikke la henne behandle deg slik.

Dette er mer manipulasjon enn sinne for hva som kunne ha blitt diagnosert 3 år tidligere. 

Om ikke lenge så kommer hun for å be om penger, benytt da muligheten til fortelle din side av saken, og la henne fortelle sin versjon. 

Psykologer og terapeuter er godt kjent med problemstillingen hvor unge kvinner renner ned dørene for å fortelle hvor mye mamma har ødelagt livet deres. De aller fleste kjøper ikke den tårevåte dramatiske fortellingen 

Anonymkode: a0df0...22e

Takk! Jeg vet at den kommunen hun bor i nå har et godt lavterskeltilbud når det kommer til psykologtjenester, mye bedre enn her vi bor (hun bodde før). Der er det også mulig å melde behov på vegne av andre. Bør jeg melde behov? Per i dag mottar hun ingen hjelp eller veiledning. 

Anonymkode: 702e8...cc5

[AnonymBruker]

Ja, jeg kjenner meg igjen. 

DVS, her fikk hun diagnose som student. Hun var sint for andre ting da hun gikk på VGS. Jeg tenker at du må bare la henne være sint og gå gjennom sin prosess. Men for å si det slik; jeg var glad da datter bestemte seg for å studere i en annen by og bo for seg selv. Hun vokste på det, og vi fikk ro i huset. I dag ser hun alt vi har gjort for henne, og hun er gammel nok til å forstå at vi ikke visste alt om denne diagnosen. Vi sendte henne jo på BUP- i vårt tilfelle, og de ga jo heller ikke diagnose. 

Hun er i den verste alderen nå. Verdensmester som bor hjemme og kjefter på foreldre. Hold ut, og sørg for at hun kommer seg ut....

Det blir bedre. Men vei dine ord, og sett noen grenser for hennes oppførsel. Hun vil møte andre og skjønne mer etterhvert. 

De begynner å fungere rundt 23 år. 

Anonymkode: aada6...d8f

[lillevill]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk! Jeg vet at den kommunen hun bor i nå har et godt lavterskeltilbud når det kommer til psykologtjenester, mye bedre enn her vi bor (hun bodde før). Der er det også mulig å melde behov på vegne av andre. Bør jeg melde behov? Per i dag mottar hun ingen hjelp eller veiledning. 

Anonymkode: 702e8...cc5

dra sammen med henne. Dere kan fikse relasjonen deres det er jeg sikker på  Øv deg på frasen "forstår du er sint" "forstår du føler deg sveket" og så husk inne i deg at dere prøvde så godt dere kunne. 

[AnonymBruker]

Jeg mistenker sterkt at jeg har adhd og  er nå voksen. Sønnen min fikk diagnosen for ca et år siden. Vi har mange fellestrekk.

Jeg føler litt skuffelse over å ikke ha fått den hjelpen og forståelsen jeg hadde trengt i barndommen og ungdomsalderen. For jeg slet jo med typiske adhd ting som jeg nå som voksen har i en slags balanse på. Jeg er ikke like sint på mine foreldre som din datter og det har ikke ødelagt vår relasjon men jeg kjenner en sårhet over det som var.

Vurderer å be om utredning da jeg ønsker å teste medisiner for å se om det kan hjelpe meg i hverdagen. Men de tingene jeg strevde med før får jeg ikke gjort noe med. Det var svært tøft på ungdomsskolen og vgs og nå som jeg forstår hva adhd er så forstår jeg jo hvorfor. Det er svært sårt for meg å se tilbake på. Vil bare si at jeg har klart meg bra i livet allikevel men ville sannsynligvis ha klart meg enda bedre viss jeg hadde fått hjelp i tide.

Din datter trenger noen å snakke med. Psykolog er ikke vanlig i Norge som adhd behandling. I Norge medisinere mann og har krav på tilrettelegging under utdanning. Taktikker som kan hjelpe i hverdagen må mann finne ut av selv. Les deg opp om diagnosen og støtt datteren din. Vgs er en svært utfordrende tid for de med adhd. (Selv synes jeg videre studier var mye enklere)

Anonymkode: 1713e...149

[AnonymBruker]

Jeg er voksen og har vært veldig sint på min mor pga det hun tror er feil hun gjorde i oppveksten.

Min mor hadde traumer som gikk ut over meg, og har preget meg veldig som voksen. Jeg har hatt veldig behov for at hun skulle se det og greie å sette mine problemer i sammenheng med dynamikken i familien. At hun ikke greide/nektet dette var veldig vanskelig for meg og har gått hardt ut over relasjonen vår.

Det er jo ikke samme situasjon, men vil bare råde deg til å si det du skriver her, erkjenn at dere skulle søkt hjelp og si unnskyld. Alle foreldre gjør feil, men det meste av tiden gjør jo de fleste gjør så godt de kan. Men noen ganger får feilene konsekvenser som kan være alvorlige for barna. Det er ikke lett som forelder å ta det inn over seg, for meg var det kjempevanskelig og veldig vondt, rett og slett vanskelig å få frem ordene, da jeg snakket med mine barn om en tid jeg følte jeg sviktet dem, det var ikke av vond vilje, jeg hadde bare så mer enn nok med meg selv, og det var ekstremt tøft å si høyt. 

Tror jeg ville skrevet et brev til henne, og la henne ta den tiden hun trenger. Gjør det klart at du vil høre på henne, ikke gå i forsvar, ikke gjør innrømmelser etterfulgt av "men". 

Det meste kan repareres dersom begge ønsker det.men det krever jo selvinnsikt og evne til å tåle de følelsene.

Ha en skikkelig samtale når hun er klar for det, finn ut hva hun trenger av hjelp nå, og hjelp henne å søke den om hun trenger det. Still opp, men sett selvfølgelig grenser.

Anonymkode: c6cbb...081

[Lorieen]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Takk! Er dette jeg også tenker, men jeg blir jo også så bekymret og redd for henne. Jeg skulle så ønsket at hun forsto hvor glad jeg er i henne.

Anonymkode: 702e8...cc5

Det vet hun, innerst inne.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hun vil at jeg skal være psykolog. Hun har vært mye kasteball i systemet, bla pga koronarestriksjoner. Hun orker ikke å hele tiden forholde seg til nye helsepersonell. Hun vil at noen som kjenner henne skal hjelpe henne. Jeg forsøker jo å sette meg inn i hennes situasjon, men har jo egentlig ikke peiling. Det som er logisk for meg, fungerer ikke for henne.

Jeg forstår jo at det er frustrasjon som styrer henne, jeg er overbevist om at hun forstår innerst inne. Samtidig så vil jeg jo gjerne hjelpe henne!

Anonymkode: 702e8...cc5

Det er beundringsverdig at du forsøker, men det er en veldig dårlig ide. 

Ikke får hun riktig hjelp, og mest sannsynlig vil det på sikt være skadelig for relasjonen dere i mellom.

Samtidig forstår jeg henne veldig godt, det er utrolig vanskelig når du ikke har tillit til hjelpeapparatet.

Er hun i arbeid/skole? Dersom NAV er inne i bildet stiller de vel krav til behandling?

Hvis ikke, og hun nekter så søk veiledning selv, fastlege eller rop team i kommunen kan være et ok sted å  begynne.

Anonymkode: c6cbb...081

[lillevill]

Men da kan vel mor si til sin datter at hun er glad i henne da !💫

[lillevill]

Ja, mor er ingen "psykolog" men mor kan si glad i deg jenta mi. Jeg tenker at vi snakekr med legen din og så finner vi en skikkelig go psykolog som kan adhd, og så skal vi to se på hva som er lurt for de med adhd å kunne.  Jeg kan hjelpe dere i gang med et par punkt: ( Jeg har adhd ) 

1. Hun må bruke kalender. Sette opp datoer, innleveringer på skolen, eksamener. Kalender kan hun bruke til å sette av en dato for klesvask, vask av bad, osv osv. Hun må ha en struktur på dagen eller så flyter alt over i hodet hennes. 

2. Hun må notere seg ting. JA det er vanskelig å huske ting emd adhd. Derfor må hun ta ekstra godt ansvar for å huske ting, ved å bruke en dagbok. Dette er en sånn bok som vi hadde på ungdomskolen, med datoer, og alt sånt. Den må hun ha i veska hele etiden, og skrive ned alt hun skal huske der. Det er fordi folk med adhd ikke har god arbeidshukommelse. 

3. Hun må trene. jogge, være i aktivitet. løfte vekter. 

4. Hun må spise masse grønsaker og sunn mat. Vi med adhd kan bli så slitne at vi må ha en sunn livstil. Om vi blir sofaslitere og spiser potetgull og ris til middag og bare godteri og kaffe så greier vi ingenting. 

5. Hun må ta vare på sin psykiske helse. Folk med adhd kan føle på en indre uro. alle øvrige punkter hjelper her , men hun må også roe ned. sove. hvile. være sosial. Le og tøyse. gjøre noe koselig. Meditering og yoga kan være veldig bra her.

6. ikke prokastinere. Er noe kjedelig? Sett av en tid på kalenderen og gjør det uansett. Vips så er det gjort og det føles bra. 

Som du forstår er disse punktene viktige men dette med struktur ( hun er kansje litt rotete? og glemsom? ) er viktig for å håndtere adhd på skole og ikke minst på jobb. Når hun blir voksen og havner i en jobb så vil hun være avhengig av å kunne strukturere tiden sin på jobb godt. 

[AnonymBruker]

Sent? Synes hun er litt kravstor. Jeg fikk diagnosen ADHD som 40-åring, og det kunne ikke falt meg inn å skylde på foreldrene mine for sen diagnose. De gjorde så godt de kunne med de kunnskapene de hadde 🤷‍♀️

Anonymkode: 45ef2...6e7