Jeg har mistet pappaen min!

[AnonymBruker]

Nettopp mista faren min jeg å. Og det var helt ut av det blå. Det går greit. Kanskje ikke gått opp for meg enda. Men jeg skal komme meg gjennom dette å. Så jeg forstår følelsen din. 

Anonymkode: 70cd8...2e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.7.2024 den 2.42):

For 14 timer døde pappaen min. Nå er klokken snart 3 om natten og jeg ligger her i sjokk og vantro. Det var på en måte ikke uventet, men på en måte uventet likevel. Han har vært syk lenge, og hatt runder før hvor han har vært dårlig og likevel komt seg til igjen. Men denne gangen maktet ikke kroppen hans mer. 
Mamma ble enke idag, og jeg og søsknene mine mistet pappaen vår. Jeg er 32 år gammel, og voksen sådan. Men det er ingen i min vennekrets som har opplevd dette ennå, og ingen som vil fullt forstå. Jeg har små barn på 2 år og en på 3 mnd. De vil ikke huske sin fantastiske morfar, som har vært så viktig for meg. Jeg vet jeg må fortelle om han, men de vil ikke kunne oppleve han! Og pappen min vil ikke kunne bli kjent med barna mine! Han vil gå glipp av så mye! Han var ikke klar for dette, og nå er han bare borte. Livet vil aldri bli det samme

Anonymkode: ff4cd...1ee

Føler med deg. Mistet min for 3 uker siden…. 😭 det er vondt. 

Anonymkode: 61851...7cc

[AnonymBruker]

Man er aldri klar for å miste en forelder, uansett om man er 30 eller 50 år. Det gjør vondt og det et så vanskelig å fatte at en som har vært der hele livet, plutselig ikke er der mer. Han man har søkt hjelp og råd hos, er ikke mer. Jeg følte meg veldig hjelpeløs da det skjedde meg, selv om jeg er godt voksen. For man blir nesten som barn igjen, helt hjelpeløs. Hva gjør jeg nå var noe av det første jeg tenkte. 

Man må bare la tida jobbe for seg, tillate seg å sørge. For sorgen vil alltid være der. Men etterhvert blekner den lammende sorgen og du greier å ta fram de gode minnene og DET vil bli det som dominerer tankene. 

For min del så går sorgen i bølgedaler, jeg kan ha det fint uten å tenke så mye på det og så BAM er det en liten ting som får tårene til å renne helt spontant igjen. Slik er livet etterpå etter min erfaring og jeg har snakket med mange som sier det samme. 

Sikkert ikke trøst at sorgen kan være stor, men det går seg til. Bare brems livet ned litt og ta deg tid til å sørge og tenke. Og ta vare på deg selv ❤️

Anonymkode: 7d346...6dd

[AnonymBruker]

Mistet pappaen min jeg også, i april. Ser i denne tråden at vi dessverre er flere i samme båt. Kondolerer så masse til deg og alle andre og vit at dere ikke er alene ❤️

Anonymkode: 06115...c13

[AnonymBruker]

Mistet min pappa etter en tids sykdom denne uken, veldig vondt, men godt at han slipper å lide noe lengre 😢

Anonymkode: fef85...5e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.7.2024 den 10.01):

Mamma ble brått revet bort da vi var i 30-årene. Du kommer til å føle mye på det du allerede kjenner på, som nesten er større enn selve sorgen. Alle øyeblikkene i livet ditt hun ikke vil få med seg. Barnebarn som ikke vil huske. Det er noen år siden nå, men selv på årets sommerferie har det vært øyeblikk der jeg vurderer å ta bilde av noe og sende til henne, og så treffer det meg at "nei...", og så går du fra å være lykkelig og glad i øyeblikket, til at kloen sitter i brystet igjen. 

Og jeg var som deg først i omgangskretsen. Alle stilte jo opp, og omsorgen var enorm. Men ingen forstod. Mantraet mitt måtte bli at de mente det godt, uansett hva som ble sagt. Det værste var de som dro frem besteforeldre, venner de hadde mistet og slik. Selv kjæledyr. Men sorgen er en annen. 

Ville bare dele, for å si at følelsene dine er veldig normale. Eneste trøsten jeg kan gi et at tid hjelper, og etterhvert vil du begynne å kjenne på at noen av minnene og tankene som treffer deg gir deg en god følelse i stedet for at det hugger til i brystet. 

 

Anonymkode: b066b...95a

Veldig enig. Husker en som sa til meg: men kanskje like greit, så slipper han å lide. 
 

Det er ikke noe som var bra med det

Anonymkode: d7312...f4c